Er det riktig å beholde barnet når man føler som dette...?

[AnonymBruker]

Hei! Jeg og min samboer på 5-te året ble uplanlagt gravide. Alt ligger til rette for å få barn, både økonomisk og jobbmessig. Jeg har alltid (!) vært livredd for barn og alltid tenkt at "kanskje en gang i fremtiden...". Nå som realiteten er her så ser jeg for meg et liv der baby "tar over".. eller et liv der jeg angrer på å ha fått babyen.. Jeg ser for meg at babyen gråter og vi begge er slitne. Jeg ser for meg alt det negative med barn og får angst langt nedover ryggen.. Jeg kan liksom ikke se for meg at jeg kommer til å elske barnet..? Jeg vet ikke.. Elsker alle foreldrene barnet sitt? Er det noen som ikke får disse følelsene? 

 

Samboer er kjempepositiv. Han sverger at han skal hjelpe til 24/7, stå opp på natta, gi mat fra flaske (jeg kommer antagelig ikke til å amme fordi ingen i min familie har hatt melk), nattevåk og ja. Han ser for seg idyllen og sier at min brutale realisme er negativitet. 

Vi så en psykolog sammen som var veldig ærlig med oss og sa at det er en stor omveltning - på godt og vondt... Men han ønsker barnet så sterkt. 

 

Jeg føler at jeg står i en veldig vanskelig situasjon der jeg oppriktig ikke vet hva jeg skal gjøre? jeg vil jo på en måte ha de gode tingene med barn, men de dårlige tingene skremmer vettet av meg. Jeg redd for å ikke elske det, for å angre.. alle disse tingene som er så tabu å snakke om. Har noen følt noe slik? Hva gjør man? ..

Anonymkode: bd0eb...fbf

[Anciol]

Ja her anbefaler jeg å beholde barnet, da dere ser ut til å ha alt på stell, mannen din virker som en god og omsorgsfull mann, så ja behold barnet!

 

[Million]

Ett barn pleier å være håndterbart. De som virkelig sliter, er de som får to eller tre, som alle henger i skjørtene på mor samtidig og griner og bærer seg og ingen sover ordentlig om natta ennå. Og en fraværende far, som bidrar lite. Det høres ikke ut som du er i den kategorien.

Se for deg at dette blir det eneste barnet du får. Dere vil klare det. Det er for en kort periode av livet ditt at barnet er lite og krevende og ev gråter mye (noen barn gråter lite!).

Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det å få barn. For meg var det det mest fantastiske som har skjedd meg. Jeg trodde jeg visste hva kjærlighet var på forhånd, men det var feil. Ingenting kan måle seg med kjærligheten man føler for barnet sitt. Det er fantastisk. Var jeg deg, ville jeg tatt sjansen på å få oppleve noe sånt. Tenk deg det, du skaper en helt ny person i kroppen din, bærer det frem, og får se det vokse opp og bli voksen, og all den kjærligheten man deler... 

Jeg har kun ett barn selv, men det var virkelig det beste som har hendt meg. Selv om ja, det var tøft de to første årene.

 

[AnonymBruker]

Million skrev (3 minutter siden):

Ett barn pleier å være håndterbart. De som virkelig sliter, er de som får to eller tre, som alle henger i skjørtene på mor samtidig og griner og bærer seg og ingen sover ordentlig om natta ennå. Og en fraværende far, som bidrar lite. Det høres ikke ut som du er i den kategorien.

Se for deg at dette blir det eneste barnet du får. Dere vil klare det. Det er for en kort periode av livet ditt at barnet er lite og krevende og ev gråter mye (noen barn gråter lite!).

Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det å få barn. For meg var det det mest fantastiske som har skjedd meg. Jeg trodde jeg visste hva kjærlighet var på forhånd, men det var feil. Ingenting kan måle seg med kjærligheten man føler for barnet sitt. Det er fantastisk. Var jeg deg, ville jeg tatt sjansen på å få oppleve noe sånt. Tenk deg det, du skaper en helt ny person i kroppen din, bærer det frem, og får se det vokse opp og bli voksen, og all den kjærligheten man deler... 

Jeg har kun ett barn selv, men det var virkelig det beste som har hendt meg. Selv om ja, det var tøft de to første årene.

 

Tusentakk for gode ord. Det er noe alle har sagt.. at kanskje ikke med en gang for alle - men alle vil oppleve kjærlighet til babyen. Jeg er bare så redd for å IKKE få de følelsene. Føle at livet er over på en måte, og en baby får man ikke levert tilbake akk... Men vi har enda litt tid på oss og det med å få bare ett barn er en kompromiss mellom oss. Samboer vil ha flere, men jeg sa at hvis vi skal ha så blir det bare det ene barnet..  huff - disse følelsene er så vonde.. og når den ene har SÅ lyst å beholde så er det ikke bare bare å gå gjennom en abort heller

Anonymkode: bd0eb...fbf

[AnonymBruker]

Million skrev (9 minutter siden):

Ett barn pleier å være håndterbart. De som virkelig sliter, er de som får to eller tre, som alle henger i skjørtene på mor samtidig og griner og bærer seg og ingen sover ordentlig om natta ennå. Og en fraværende far, som bidrar lite. Det høres ikke ut som du er i den kategorien.

Se for deg at dette blir det eneste barnet du får. Dere vil klare det. Det er for en kort periode av livet ditt at barnet er lite og krevende og ev gråter mye (noen barn gråter lite!).

Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det å få barn. For meg var det det mest fantastiske som har skjedd meg. Jeg trodde jeg visste hva kjærlighet var på forhånd, men det var feil. Ingenting kan måle seg med kjærligheten man føler for barnet sitt. Det er fantastisk. Var jeg deg, ville jeg tatt sjansen på å få oppleve noe sånt. Tenk deg det, du skaper en helt ny person i kroppen din, bærer det frem, og får se det vokse opp og bli voksen, og all den kjærligheten man deler... 

Jeg har kun ett barn selv, men det var virkelig det beste som har hendt meg. Selv om ja, det var tøft de to første årene.

 

Skriver under på dette❤

 

Anonymkode: a3399...8a7

[AnonymBruker]

Angst er i mange tilfeller arvelig (både gener og miljø). Så om du beholder så ta tak i disse tankene. 

Folk får barn hele tiden, ingenting tilsier at du skal være en dårligere mor enn andre. 😊

Anonymkode: 95214...268

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det at du er bekymret for å gjøre ting rett, og søker støtte i partner, er tegn på at du kan bli ei god mor. Snakk gjerne med jordmor underveis. 

Anonymkode: c58d9...9cd

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Hei! Jeg og min samboer på 5-te året ble uplanlagt gravide. Alt ligger til rette for å få barn, både økonomisk og jobbmessig. Jeg har alltid (!) vært livredd for barn og alltid tenkt at "kanskje en gang i fremtiden...". Nå som realiteten er her så ser jeg for meg et liv der baby "tar over".. eller et liv der jeg angrer på å ha fått babyen.. Jeg ser for meg at babyen gråter og vi begge er slitne. Jeg ser for meg alt det negative med barn og får angst langt nedover ryggen.. Jeg kan liksom ikke se for meg at jeg kommer til å elske barnet..? Jeg vet ikke.. Elsker alle foreldrene barnet sitt? Er det noen som ikke får disse følelsene? 

 

Samboer er kjempepositiv. Han sverger at han skal hjelpe til 24/7, stå opp på natta, gi mat fra flaske (jeg kommer antagelig ikke til å amme fordi ingen i min familie har hatt melk), nattevåk og ja. Han ser for seg idyllen og sier at min brutale realisme er negativitet. 

Vi så en psykolog sammen som var veldig ærlig med oss og sa at det er en stor omveltning - på godt og vondt... Men han ønsker barnet så sterkt. 

 

Jeg føler at jeg står i en veldig vanskelig situasjon der jeg oppriktig ikke vet hva jeg skal gjøre? jeg vil jo på en måte ha de gode tingene med barn, men de dårlige tingene skremmer vettet av meg. Jeg redd for å ikke elske det, for å angre.. alle disse tingene som er så tabu å snakke om. Har noen følt noe slik? Hva gjør man? ..

Anonymkode: bd0eb...fbf

Nei jeg synes ikke du skal få et barn du ikke ønsker bare fordi du har økonomi, kjæreste og hus. Hvis du ikke ønsker babyen risikerer du at du ikke klarer å gi det babyen trenger mest: kjærlighet.

At du er sånn i tvil og lite villig til å «ofre deg», gjør at jeg tenker at du innerst inne ikke ønsker dette barnet men kjenner på sterkt press utenfra, spesielt barnefar. Du må lytte til deg selv, også når det går på tvers av samfunnets normer og forventning. Ikke alle er egnet til å få barn, vil du ikke ha barnet i utgangspunktet er det første kriteriet som tilsier at du ikke burde ha barn. 

[AnonymBruker]

Hvis du er i tvil, så bør du ta en god runde med deg selv.

Det å få barn er mye, mye glede og kjærlighet. Men også mye arbeid og utfordringer. Det er noe du også burde være klar for og glede deg til, ikke noe du burde gjennomføre fordi partneren fortjener det, hvis jeg kan si det på den måten.

Lykke til💗

Anonymkode: fb730...1fd

[AnonymBruker]

Hvis dette er et tilfelle av en litt sånn udefinerbar tvil om du kommer til å være en god nok mamma, så behold. Hvis du derimot er redd fordi du kjenner på at du ikke ønsker barn i det hele tatt, så ta abort. 

Eller få barnet, og bestem deg for p legge fra deg de tankene. Virker jo som om du kommer til å få det lettere enn svært mange. 

Anonymkode: 49707...400

[Kratt_]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Tusentakk for gode ord. Det er noe alle har sagt.. at kanskje ikke med en gang for alle - men alle vil oppleve kjærlighet til babyen. Jeg er bare så redd for å IKKE få de følelsene. Føle at livet er over på en måte, og en baby får man ikke levert tilbake akk... Men vi har enda litt tid på oss og det med å få bare ett barn er en kompromiss mellom oss. Samboer vil ha flere, men jeg sa at hvis vi skal ha så blir det bare det ene barnet..  huff - disse følelsene er så vonde.. og når den ene har SÅ lyst å beholde så er det ikke bare bare å gå gjennom en abort heller

Anonymkode: bd0eb...fbf

Det livet du kjenner til nå er over, men så starter et "nytt" liv med en baby i hus. Og ingen veit hvordan det kommer til å gå før du står i det. 

[Sofakona]

Ja livet ditt er over..du går over til et bedre, anderledes, morsomt, kjedelig, rart liv..som blir fylt av søvn løse netter, masse bekymringer, masse oppvask, såre pupper, frustrasjonen, sykdommer......og MASSE kjærlighet...en kjærlighet du aldri har følt før.. å bli foreldre er ikke dans på roser ..men jeg ville ikke byttet dette livet mot noe annet.

Vi har to barn, 10 år og 4 år..og ja...et barn er ingen ting i forhold til 2 he he ..

Men vi levde livet sammen sammen nesten 10 år før vi fikk vår første...og jeg var livredd...men alt bare fikser seg.

Er jeg forsatt redd innimellom...angst... sliten og redd...ja he he ..men barna er nå livet vårt... verdens beste liv...

Og nå kommer det en magisk tid med barna...nemlig desember:)

[AnonymBruker]

Jeg satt med samme følelsene i 2015 når vi uventet ble gravid. Nå har jeg et nydelig barn på 7år ♥️ Samboer ble den gangen overlykkelig mens jeg satt med samme følelsene som deg. Det tok meg to dager etter fødsel å i det heletatt løfte barnet mitt opp på egenhånd. Men samboer dro ut av sykehuset noen timer og jeg måtte ta hånd om babyen selv. Etter det har jeg aldri sett meg tilbake og tenkt at jeg gjorde en feil ved å beholde. Livet ble kanskje ikke like lett alltid. Og man føler seg til tider utilstrekkelig og sliten av rollen. Men den er verdt det ♥️

Anonymkode: fa7d7...b1f

[Kinsey]

Full Ugle skrev (18 minutter siden):

Nei jeg synes ikke du skal få et barn du ikke ønsker bare fordi du har økonomi, kjæreste og hus. Hvis du ikke ønsker babyen risikerer du at du ikke klarer å gi det babyen trenger mest: kjærlighet.

At du er sånn i tvil og lite villig til å «ofre deg», gjør at jeg tenker at du innerst inne ikke ønsker dette barnet men kjenner på sterkt press utenfra, spesielt barnefar. Du må lytte til deg selv, også når det går på tvers av samfunnets normer og forventning. Ikke alle er egnet til å få barn, vil du ikke ha barnet i utgangspunktet er det første kriteriet som tilsier at du ikke burde ha barn. 

Det er ikke slik at jeg "ikke ønsker" i det hele tatt. Jeg ønsker jo de fine tingene. Som å lære de å gå på ski, følge de opp på skolen, se de utvikle seg. Overraske de, ta de med på ting +++ 

MEN - jeg føler at de gode tingene forsvinner i frykten for å feile totalt. Hva om ikke de riktige følelsene kommer og jeg sitter der med et barn jeg ikke ønsker? .. eller at det positive jeg ser for meg er ikke så positivt likevel? Hva da..

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg satt med samme følelsene i 2015 når vi uventet ble gravid. Nå har jeg et nydelig barn på 7år ♥️ Samboer ble den gangen overlykkelig mens jeg satt med samme følelsene som deg. Det tok meg to dager etter fødsel å i det heletatt løfte barnet mitt opp på egenhånd. Men samboer dro ut av sykehuset noen timer og jeg måtte ta hånd om babyen selv. Etter det har jeg aldri sett meg tilbake og tenkt at jeg gjorde en feil ved å beholde. Livet ble kanskje ikke like lett alltid. Og man føler seg til tider utilstrekkelig og sliten av rollen. Men den er verdt det ♥️

Anonymkode: fa7d7...b1f

Takk ❤️ 

Anonymkode: bd0eb...fbf

[AnonymBruker]

Sofakona skrev (14 minutter siden):

Ja livet ditt er over..du går over til et bedre, anderledes, morsomt, kjedelig, rart liv..som blir fylt av søvn løse netter, masse bekymringer, masse oppvask, såre pupper, frustrasjonen, sykdommer......og MASSE kjærlighet...en kjærlighet du aldri har følt før.. å bli foreldre er ikke dans på roser ..men jeg ville ikke byttet dette livet mot noe annet.

Vi har to barn, 10 år og 4 år..og ja...et barn er ingen ting i forhold til 2 he he ..

Men vi levde livet sammen sammen nesten 10 år før vi fikk vår første...og jeg var livredd...men alt bare fikser seg.

Er jeg forsatt redd innimellom...angst... sliten og redd...ja he he ..men barna er nå livet vårt... verdens beste liv...

Og nå kommer det en magisk tid med barna...nemlig desember:)

Er ikke sikkert dette kommer til å skje. 

Anonymkode: 37af7...6e2

[mangolassie]

Jeg var i lignende situasjon. Jeg hadde egentlig aldri ønsket meg barn, og var gjennom mange runder før vi valgte å beholde, og det var først og fremst fordi min samboer ville det. Jeg gikk gjennom en massiv svangerskapsdepresjon pga dette som føltes som et umulig valg. Da gutten ble født, elsket jeg ham umiddelbart, og jeg trodde jeg ikke ville klare å amme, men det var ikke noe problem. Problemet var ikke at jeg ikke elsket barnet mitt, men at jeg hadde gått imot min egen intuisjon og vilje for å gjøre samboeren min til lags. Han skulle også skifte alle bleier og ta all nattevåk, men en kombinasjon av fysiske og psykiske skader hos ham gjorde at 90 % av arbeidet likevel falt på meg. Etter årevis med selvutslettende adferd fra min side er jeg nå på vei inn i en tilværelse som alenemor for et barn jeg elsker, men som jeg egentlig ikke føler at jeg ønsket å få, og jeg sliter med depresjon fordi jeg måtte gjøre så mange store endringer i livet mitt som jeg aldri ønsket meg. Livet er levelig, men det var ikke dette jeg ville. Så dette er et mangefasettert svar, for den ubetingede og ubeskrivelig enorme kjærligheten kom, men jeg har det ikke bra i livet mitt. Mitt råd er å tenke deg grundig om hva DU vil – ikke hva samboer vil. Og prøv å skille hva du vil/ikke vil fra hva du er redd for.

[Raven.Writingdesk]

Kinsey skrev (36 minutter siden):

Hva om ikke de riktige følelsene kommer og jeg sitter der med et barn jeg ikke ønsker? .. eller at det positive jeg ser for meg er ikke så positivt likevel? Hva da..

Hvis dette er noe du mener er sannsynlig at kan skje for deg, så la vær. 

[AprilLudgate]

Jeg tenker tiden er inne nå for å snakke med en psykolog og finne ut om du ikke ønsker barn permanent eller ei.

Livet får man ikke kontrollert, men denne ene tingen kan du kontrollere.

Om du ikke ønsker barn tolker deg samboeren din dithen at dere to ikke kan fortsette sammen, iom at han jo ønsker barn generelt og gjerne flere. 
 

Men sjansen for at du takler dette bedre enn ham tror jeg er større nettopp fordi han muligens er naiv og du er veldig på andre enden av skalaen. Så for deg kommer lite som et sjokk sannsynligvis. 

[AnonymBruker]

Om du bestemmer deg for å få barnet, så lag deg et sikkerhetsnett med venner og familie som kan støtte og trygge deg i at det du gjør er riktig. Ta også en snakk med lege og jordmor og hør om det finnes noen kurs du/dere kan være med på.

Anonymkode: 2da5b...f7a