Når synes en lege man syk nok til å få hjelp hos psykolog? Jeg er 33, er jeg i en alder hvor jeg bare burde ta meg sammen?

[Splislto]

Er virkelig rådvill her jeg sitter. Kan heller ikke legge skjul på stor skuffelse og oppgitthet. Dette blir et langt innlegg, håper noen har tid til å lese.

Jeg har i en alder av 33 år fått avslag på psykisk helsehjelp fra det lokale DPS etter henvisning fra lege.

Jeg tok kontakt med fastlege for over et år siden, da jeg kjente at jeg begynte å møte veggen. Jeg var deprimert, nedstemt, mørke tanker og viljen til å leve ble mindre og mindre. Jeg søkte hjelp da jeg ville ta tak i problemet før det gikk så langt at jeg ikke klarte å stå opp for å gå på jobb.

Det må nevnes at jeg ble langtidssykemeldt et par år før pga depresjon, og dette var en lang, ensom og tung tid som jeg etter beste evne vil unngå å oppleve igjen.

Denne nye fastlegen sendte så inn henvisning til DPS, og hørte ikke noe mer fra noen av de nevnte.

Nå for en uke siden, altså godt over et år siden sist gang, var jeg så nedbrutt at jeg desperat kontaktet legekontoret på nytt, får raskt time til en turnuslege og håper nå at de forstår alvoret. Jeg, en voksen kvinne, kommer så inn på legekontoret og knekker sammen før jeg rekker å si et ord. Legen ser rart på meg imens jeg sitter og forklarer, og noterer. 

Symptombildet jeg forklarer er til tider sterk depresjon, nedstemthet, ser mørkt på livet. I tillegg føler jeg jeg har fått en kognitiv svikt. 

Jeg sliter på jobb da jeg ikke klarer å konsentrere meg, jeg klarer ikke ikke huske enkle ord under samtale med andre slik at jeg ender opp med masse pauser for å tenke. 

Det ender også opp med mye tungekrøll på ord, da jeg tenker saktere enn jeg snakker. Jeg er ikke istand til å tenke løsninger, og mange oppgaver som er enkle for andre er vanskelige for meg. Vanlig dialog med andre mennesker er også en utfordring da jeg sliter med å formulere svar og ikke har konsentrasjon til å bidra i en samtale. Jeg er i tillegg helt vanvittig glemsk.

Det er som om hodet mitt holder på å bli grøt. 

Dette medfører også mye tid alene, da det er svært slitsomt å fungere sosialt.

Han ser på meg som om jeg er det mest latterligste mennesket i verden, og spør om hvorfor jeg ikke har purret på hvis det var så ille.

Jeg forklarte at jeg synes dette er vanskelig, og at jeg fikk beskjed om at det ville være en del ventetid sist gang.

Turnuslegen kunne så fortelle meg at henvisningen som skulle vært sendt for over et år siden, aldri ble sendt. 

 

Jeg kjenner jeg mister pusten, og vet ikke hva jeg skal tenke. Går det virkelig an?

-Men han kunne sende en purring da, får jeg til svar.

Ellers mente han at jeg måtte trene og spise sunt et par måneder, og hvis det ikke var bedre innen da måtte jeg ta kontakt igjen. 

Jeg er som sagt 33 år, jeg har en til tider fysisk krevende jobb. Jeg har drevet med tung styrketrening ( da følgelig med en sunn og variert diett), hatt et stort sosialt nettverk, og er ikke den som springer ned dørene på legekontoret så ofte. Jeg har alltid hatt en depresjon hengende over meg, men aldri så ille som de siste 3 åra. Jeg har fungert godt både på jobb og sosialt, jeg har vært vittig og kjapp i replikkene. Har elsket å lære nye ting og lese bøker. Kjenner meg selv ikke igjen lenger😔

Tidligere  denne uka kom det melding inn på digipost hvor AVSLAG i store bokstaver møter meg, og grunnen var som følger: 

Symptombildet som beskrevet tyder på at pasienten bør ha relativt rask oppfølging for å forhindre forverring. Alvorlighetsgraden tilsier imidlertid at dette tilbudet kan være i kommunen, som oftere også har kortere ventetid. Dersom dette ikke er tilstrekkelig eller forverring kan pasienten henvises på nytt.

 

Så da er det ny runde, med fravær fra jobb for å dra på legetime, for igjen å snakke om problemene som allerede er vanskelig å snakke om. Helt sikkert hos enda en ny lege.

Jeg bor på en liten plass, og legekontoret her har en dugende lege, som har genuin interesse og medfølelse for sine pasienter. Men ventelisten hennes er jo lenger enn et vondt år. Det var hun som sørget for at jeg fikk hjelp raskt sist gang.

 

Men skal det virkelig være så forbandet tungrodd å få hjelp?

Etter ethvert selvmord her i landet, så ropes og gaules det om at ingen må være redd for å spørre om hjelp! Når man da først gjør det, så skal det være så inn i hampen tungvindt. Man møter leger som har en holdning som ikke hører hjemme i denne sektoren i det hele tatt, og mange virker å være lei av både jobb og liv selv. 

Jeg kjenner jeg blir genuint lei meg på folk som virkelig sliter sine vegne. 

Har hørt om unge mennesker som blir møtt med samme holdninger, og som rett og slett bare gir opp å få hjelp, og heller bare lever i mørket. 

[Gjest supernova_87]

Det der var jo bare enormt skuffende, at søknaden aldri ble sendt. Utrolig leit at dette var sånn du ble møtt når du var modig og ba om hjelp. Men fortsett å stå på for deg selv. Det er det man må gjøre om man skal få hjelp. Gå til legen, kanskje du trenger en sykmelding nå også? Ikke tenk på at du får fravær fra jobb, men skal jo få lønnet fravær om man har helsemessig grunner. 

Vet du om du er deprimert eller utmattet, det med alt det glemske høres veldig ut som utmattelse. 

Og når det gjelder den turnuslegen, han hadde ingen grunn til å se rart på deg og å møte deg på den måten. Ofte når vi er deprimerte så tolker vi blikk og utsagn i verste mening, så forhåpentligvis er en del av det. Men uansett så er det jo helt merkelig å snakke som om trening og godt kosthold får deg ut av en dyp depresjon, det er bare tullete. 

Har kommunen rask psykisk helsehjelp? Eller kan du kontakte kommunen direkte og be om å få snakke med psykiatrisk sykepleier? 

Jeg heier på deg. Det er slitsomt å skaffe seg hjelp, i alle fall når man sliter med depressive tanker, og føler man er i veien. Men du er ikke i veien. Du er et viktig menneske her på jorden, og livet ditt kan bli mye, mye bedre når du får det bedre. Du er viktig og verdifull. ❤️ 

[AnonymBruker]

DPS skriver at fastlege skal hjelpe deg med å få kommunalt tilbud. Dvs. at de ønsker du blir fulgt opp av psykiatriske sykepleiere i kommunen. De skriver og at dersom dette viser seg å ikke være et godt nok tilbud kan du søkes inn på ny.

Hold fokuset. Pass på at fastlege følger opp DPS sin anbefaling så du får et tilbud så raskt som mulig.

Anonymkode: 1c638...0cf

[AnonymBruker]

Hva er galt med kommunen siden du ikke vil dit? Har lagt merke til det mange ganger at folk absolutt skal til dps og ikke kommunen. Sannheten er vel at kommunen kan tilby mer tverrfaglig hjelp til de som sliter aller mest. De som ikke klarer å møte opp på timer osv. Nå vet ikke jeg om du er i den kategorien. Du er kanskje for oppegående, men er verdt å søke. 

Anonymkode: c8c03...024

[AnonymBruker]

Du fremstår sikkert som så kontrollert, velbehersket og tross alt velfungerende at du ikke ble prioritert. Har du råd til å gå til privat behandling? 

Anonymkode: fcb72...7a4

[Nattens rytter]

Kva medisinar står du på? 
 

https://kunskapsstodforvardgivare.se/omraden/psykisk-halsa/regionala-vardprogram/depression

[Splislto]

Nattens rytter skrev (1 minutt siden):

Kva medisinar står du på? 
 

https://kunskapsstodforvardgivare.se/omraden/psykisk-halsa/regionala-vardprogram/depression

Ingen medisiner. 
Jeg spurte om det var mulighet for å få noe å sove på, slik at jeg bare kan få noen dager om ikke annet, med god søvn. Og bare for å roe ned tankekjøret. Men fikk beskjed om å spise sunt og trene. Og på apoteket hadde de noe som heter Sedix. Fikk beskjed om å kjøpe det.

ts

[Splislto]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Du fremstår sikkert som så kontrollert, velbehersket og tross alt velfungerende at du ikke ble prioritert. Har du råd til å gå til privat behandling? 

Anonymkode: fcb72...7a4

Men jeg vil ikke si at å sitte å gråte og hikse inne på legekontoret, som en voksen kvinne, er så veldig velbehersket og kontrollert. 
 

Jeg må nok ta meg råd til privat hjelp, uansett. Jeg orker ikke tanken på å gå å plages som dette her noe mye lengre.

[Nattens rytter]

Har du gjort MADRS? For meg ser det ut som at du har ein moderat depresjon med ein viss suicidalitetsrisiko -  og det er sjølvsagt at du skal få tilbod om antidepressiva. 
 

https://viss.nu/download/18.3ef171be1757fa06ff7141a/1604407956057/MADRS-Sjalvskattning.pdf

[Splislto]

supernova_87 skrev (15 minutter siden):

Det der var jo bare enormt skuffende, at søknaden aldri ble sendt. Utrolig leit at dette var sånn du ble møtt når du var modig og ba om hjelp. Men fortsett å stå på for deg selv. Det er det man må gjøre om man skal få hjelp. Gå til legen, kanskje du trenger en sykmelding nå også? Ikke tenk på at du får fravær fra jobb, men skal jo få lønnet fravær om man har helsemessig grunner. 

Vet du om du er deprimert eller utmattet, det med alt det glemske høres veldig ut som utmattelse. 

Og når det gjelder den turnuslegen, han hadde ingen grunn til å se rart på deg og å møte deg på den måten. Ofte når vi er deprimerte så tolker vi blikk og utsagn i verste mening, så forhåpentligvis er en del av det. Men uansett så er det jo helt merkelig å snakke som om trening og godt kosthold får deg ut av en dyp depresjon, det er bare tullete. 

Har kommunen rask psykisk helsehjelp? Eller kan du kontakte kommunen direkte og be om å få snakke med psykiatrisk sykepleier? 

Jeg heier på deg. Det er slitsomt å skaffe seg hjelp, i alle fall når man sliter med depressive tanker, og føler man er i veien. Men du er ikke i veien. Du er et viktig menneske her på jorden, og livet ditt kan bli mye, mye bedre når du får det bedre. Du er viktig og verdifull. ❤️ 

Tusen takk❤️ du er en anonym person der ute i det fjerne, men du skal vite at jeg setter pris på dine fine ord, og de betyr mye i en tid hvor man føler seg som verdens mest misslykkede menneske.

Jeg får bare kontakte lege på nytt, og håpe man får raskt hjelp av kommune. 
Mulig jeg er utmattet. Jeg vet ikke hva det skulle være av. Mulig tankekjør 24/7 gjør en utmattet? Jeg er jo alltid sliten mentalt. Og tenker på alt og ingenting. Mye tomme tanker som tar plass. Vanskelig å forklare. 
 

 

[AnonymBruker]

Kommunen er vel der du skulle ha henvendt deg først, da DPS er en spesialisthelsetjeneste. Og du kan selv ta kontakt med det kommunale helsetilbudet uten henvisning.

Jeg går både hos en psykolog på DPS, og til en psykiatrisk sykepleier i kommunen. Hos DPS er det ren behandling. Og hos kommunen er det mer ventilering/stabilisering/støttesamtaler mellom behandlingstimene, slik at jeg kan få noe ut av behandlingen hos DPS.

Man må ikke inn på DPS for å behandle en depresjon, da det finnes mange flinke helsepersonell i kommunen som har verktøy som kan være til hjelp.

Anonymkode: 3f675...21e

[AnonymBruker]

Nattens rytter skrev (4 minutter siden):

Har du gjort MADRS? For meg ser det ut som at du har ein moderat depresjon med ein viss suicidalitetsrisiko -  og det er sjølvsagt at du skal få tilbod om antidepressiva. 
 

https://viss.nu/download/18.3ef171be1757fa06ff7141a/1604407956057/MADRS-Sjalvskattning.pdf

Ja enig. Da jeg var i samme situasjon fikk jeg umiddelbart antidepressiva av fastlegen. Det viste seg å være riktig behandling for meg, og hjalp meg enormt. 

Anonymkode: 9a77d...adf

[Gjest supernova_87]

Splislto skrev (11 minutter siden):

Tusen takk❤️ du er en anonym person der ute i det fjerne, men du skal vite at jeg setter pris på dine fine ord, og de betyr mye i en tid hvor man føler seg som verdens mest misslykkede menneske.

Jeg får bare kontakte lege på nytt, og håpe man får raskt hjelp av kommune. 
Mulig jeg er utmattet. Jeg vet ikke hva det skulle være av. Mulig tankekjør 24/7 gjør en utmattet? Jeg er jo alltid sliten mentalt. Og tenker på alt og ingenting. Mye tomme tanker som tar plass. Vanskelig å forklare. 
 

Jeg er glad for å høre at det kan gjøre en forskjell for deg med litt gode ord.  

Du er ikke verdens mest mislykkede menneske. Du har forsøkt å gi deg selv hjelp, og har møtt unødvendig soml og en tullete feil hos fastlegekontoret. Så mange gjør det samme, man vil ikke være i veien og venter tålmodig mens alt går rett vest. Dessverre må man stå på for seg selv, også når det er det man får til minst pga selve depresjonen. 

Min erfaring er at man får komme til ganske raskt hos kommunen. Håper det også gjelder for deg i din kommune. ❤️ 

Jeg er en fremmed på nettet, men jeg sitter her hjemme i stua mi nå og heier på deg! 💪💪

[AnonymBruker]

Kommunens tilbud trenger du som regel ikke henvisning til. Du før raskt time også, ring dem i morgen.

Forstår at du har det vanskelig, og det var krevende å bli møtt på den måten av turnuslegen. Jeg vil anbefale deg å prøve tilbudet til kommunen. Om du ikke raskt merker at det hjelper, ta kontakt med fastlege på nytt. Gå gjennom henvisningen sammen og se om fastlegen har fått med seg alt som er viktig. Få han og til å skrive at kommunalt tilbud er prøvd(om det er det). samtidig ville jeg bedt om henvisning til en avtalespesialist. 
 

et tips, du skal få en bekreftelse fra dps om at henvisningen er mottat innen 14 dager. Får du ikke det må du sjekke opp om henvisningen faktisk er sendt.

Anonymkode: c86ef...a2e

[AnonymBruker]

Sjekk ut om din kommune har tilbudet Rask psykisk helsehjelp, da trenger du ingen henvisning. ❤️

Anonymkode: 35165...781

[AnonymBruker]

Prøv kommunen! Ikke verre en dps de, langt i fra. Skriv e-konsultasjon om du ikke orker griner mer hos ny lege. Skjønner deg godt. Du virker deprimert og ikke gi deg enda, du er snart i mål med å begynne behandling. 

Anonymkode: 946a9...28b

[AnonymBruker]

Du kan kontakte psykisk helse team i kommunen direkte. Behøver ikke vente på noen legetime, du kan ringe i morgen tidlig om du vil. Var i kontakt med dem selv nylig, fikk time i løpet av en uke. Varierer sikkert mye fra sted til sted, men håper du får komme inn raskt.

Anonymkode: cb003...540

[AnonymBruker]

Så leit å høre om hvordan du har blitt møtt! 💔 Det er sikkert ikke vond vilje fra behandlernes side, men det er tøft når man står midt i noe som er så smertefullt, kaotisk og ubeskrivelig, at bare det å be om hjelp føles umulig.

Jeg kan kjenne meg igjen i mye av det du beskriver. Jeg fikk også avslag på henvisning til DPS, men jeg skrev selv en utfyllende klage som beskrev hvordan jeg hadde det, og ble dermed tatt inn. Likevel opplevdes det hele som en vits: det var seks måneder ventetid, når den tiden hadde gått hadde de likevel ikke rom for meg, så saken min ble overtatt av et privat firma. Der fikk jeg online-timer for utredning, de konkluderte med at jeg ikke hadde det jeg ble utredet for, også var saken ferdig…

Heldigvis hadde jeg begynt å gå til privat psykolog i mellomtiden, og hun er virkelig GULL verdt. Jeg blakker meg helt, men ser ingen annen løsning.

Mine tidligere forsøk på å få hjelp fra det offentlige har aldri ført noe sted, så jeg har egentlig gitt opp. Da jeg var 17 fikk jeg resept på antidepressiva og ingen tilbud om samtaleterapi. Da jeg var 22 fikk jeg beskjed om at jeg ikke kunne henvises noe sted ettersom jeg ikke var suicidal. For meg er det også utrolig vanskelig å snakke om problemene mine, spesielt til en lege som ikke kjenner meg og som har 15min på seg før jeg må ut døra igjen. 

Jeg håper du får den hjelpen du fortjener, TS! ❤️ Ikke si nei til kommunens tilbud før du har prøvd det. 

 

Anonymkode: 84a30...5f0

[AnonymBruker]

Splislto skrev (16 timer siden):

Er virkelig rådvill her jeg sitter. Kan heller ikke legge skjul på stor skuffelse og oppgitthet. Dette blir et langt innlegg, håper noen har tid til å lese.

Jeg har i en alder av 33 år fått avslag på psykisk helsehjelp fra det lokale DPS etter henvisning fra lege.

Jeg tok kontakt med fastlege for over et år siden, da jeg kjente at jeg begynte å møte veggen. Jeg var deprimert, nedstemt, mørke tanker og viljen til å leve ble mindre og mindre. Jeg søkte hjelp da jeg ville ta tak i problemet før det gikk så langt at jeg ikke klarte å stå opp for å gå på jobb.

Det må nevnes at jeg ble langtidssykemeldt et par år før pga depresjon, og dette var en lang, ensom og tung tid som jeg etter beste evne vil unngå å oppleve igjen.

Denne nye fastlegen sendte så inn henvisning til DPS, og hørte ikke noe mer fra noen av de nevnte.

Nå for en uke siden, altså godt over et år siden sist gang, var jeg så nedbrutt at jeg desperat kontaktet legekontoret på nytt, får raskt time til en turnuslege og håper nå at de forstår alvoret. Jeg, en voksen kvinne, kommer så inn på legekontoret og knekker sammen før jeg rekker å si et ord. Legen ser rart på meg imens jeg sitter og forklarer, og noterer. 

Symptombildet jeg forklarer er til tider sterk depresjon, nedstemthet, ser mørkt på livet. I tillegg føler jeg jeg har fått en kognitiv svikt. 

Jeg sliter på jobb da jeg ikke klarer å konsentrere meg, jeg klarer ikke ikke huske enkle ord under samtale med andre slik at jeg ender opp med masse pauser for å tenke. 

Det ender også opp med mye tungekrøll på ord, da jeg tenker saktere enn jeg snakker. Jeg er ikke istand til å tenke løsninger, og mange oppgaver som er enkle for andre er vanskelige for meg. Vanlig dialog med andre mennesker er også en utfordring da jeg sliter med å formulere svar og ikke har konsentrasjon til å bidra i en samtale. Jeg er i tillegg helt vanvittig glemsk.

Det er som om hodet mitt holder på å bli grøt. 

Dette medfører også mye tid alene, da det er svært slitsomt å fungere sosialt.

Han ser på meg som om jeg er det mest latterligste mennesket i verden, og spør om hvorfor jeg ikke har purret på hvis det var så ille.

Jeg forklarte at jeg synes dette er vanskelig, og at jeg fikk beskjed om at det ville være en del ventetid sist gang.

Turnuslegen kunne så fortelle meg at henvisningen som skulle vært sendt for over et år siden, aldri ble sendt. 

 

Jeg kjenner jeg mister pusten, og vet ikke hva jeg skal tenke. Går det virkelig an?

-Men han kunne sende en purring da, får jeg til svar.

Ellers mente han at jeg måtte trene og spise sunt et par måneder, og hvis det ikke var bedre innen da måtte jeg ta kontakt igjen. 

Jeg er som sagt 33 år, jeg har en til tider fysisk krevende jobb. Jeg har drevet med tung styrketrening ( da følgelig med en sunn og variert diett), hatt et stort sosialt nettverk, og er ikke den som springer ned dørene på legekontoret så ofte. Jeg har alltid hatt en depresjon hengende over meg, men aldri så ille som de siste 3 åra. Jeg har fungert godt både på jobb og sosialt, jeg har vært vittig og kjapp i replikkene. Har elsket å lære nye ting og lese bøker. Kjenner meg selv ikke igjen lenger😔

Tidligere  denne uka kom det melding inn på digipost hvor AVSLAG i store bokstaver møter meg, og grunnen var som følger: 

Symptombildet som beskrevet tyder på at pasienten bør ha relativt rask oppfølging for å forhindre forverring. Alvorlighetsgraden tilsier imidlertid at dette tilbudet kan være i kommunen, som oftere også har kortere ventetid. Dersom dette ikke er tilstrekkelig eller forverring kan pasienten henvises på nytt.

 

Så da er det ny runde, med fravær fra jobb for å dra på legetime, for igjen å snakke om problemene som allerede er vanskelig å snakke om. Helt sikkert hos enda en ny lege.

Jeg bor på en liten plass, og legekontoret her har en dugende lege, som har genuin interesse og medfølelse for sine pasienter. Men ventelisten hennes er jo lenger enn et vondt år. Det var hun som sørget for at jeg fikk hjelp raskt sist gang.

 

Men skal det virkelig være så forbandet tungrodd å få hjelp?

Etter ethvert selvmord her i landet, så ropes og gaules det om at ingen må være redd for å spørre om hjelp! Når man da først gjør det, så skal det være så inn i hampen tungvindt. Man møter leger som har en holdning som ikke hører hjemme i denne sektoren i det hele tatt, og mange virker å være lei av både jobb og liv selv. 

Jeg kjenner jeg blir genuint lei meg på folk som virkelig sliter sine vegne. 

Har hørt om unge mennesker som blir møtt med samme holdninger, og som rett og slett bare gir opp å få hjelp, og heller bare lever i mørket. 

Det er ikke så tungvint å kontakte kommunen. Og det et heller ingen automatikk i at dps=psykolog

Anonymkode: d66cc...865

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er ikke så tungvint å kontakte kommunen. Og det et heller ingen automatikk i at dps=psykolog

Anonymkode: d66cc...865

Ja cirka halvparten av de som jobber på dps er sykepleiere så er ikke sånn at man får psykolog bare fordi man får plass på dps. 

Kommunen er oftest best og med mindre man skal utredes så er det der man oftest burde være

Anonymkode: c8c03...024