Hva gjør man med en vanskelig mor?

[AnonymBruker]

Det er litt vanskelig å forklare, men jeg opplever mamma som veldig låst i sine tankemønstre og hun ser veldig svart-hvitt på mye. Hun kan ofte snakke ned andre folk, og kritisere dem. Jeg opplever at hun aldri er nysgjerrig på hvordan jeg tenker. Følelser har hun ikke et språk for, og det har jeg dessverre merket at jeg selv ikke alltid har heller. Jeg har derimot gått mye til psykolog for å lære mer om dette.

Det kanskje mest slitsomme er at jeg føler hun fremdeles behandler meg som et barn, og ikke viser noen tiltro til at jeg tar gode valg som er riktig for meg. F. eks hvor jeg skal kjøpe leilighet, hun snakker om områder i Oslo jeg ikke har råd til å bo, og sier ting som "Nei, der kunne jeg aldri bodd! Der er det ikke noe hyggelig!" om områdene jeg ser på. Men faktum er at jeg vil heller kjøpe meg 45 kvm på østkanten enn 19 kvm sentralt i Oslo. Og jeg vet jeg vil trives i de områdene også, så det er ikke et problem for meg.

Jeg er forøvrig 33 år, så godt voksen. Har aldri bedt om økonomisk hjelp og fikser det meste selv. Men jeg savner veldig å ha en mor jeg faktisk kan få noe emosjonell støtte av, og ikke bare følge at jeg må forsvare livet mitt og mine valg.

Noen som har en lignende mor eller noen råd til meg? Er det bare å akseptere at hun er fastlåst i sine tankemønstre?

Anonymkode: fb908...4a9

[Blåjojo]

Jeg tror du må akseptere at hun er fastlåst i sine tankemønstre, og at hun aldri vil være noe særlig til støtte for deg. 
 

Mennesker som ikke har kontakt med egne følelser har som regel vanskelig for å sette seg inn i andres tanker og er derfor ofte lite empatiske. 

[AnonymBruker]

Ja kjenner meg igjen i det du skriver, og det å savne støtten fra foreldre. Jeg har aldri måttet være den voksne materielt sett sett men emosjonelt. Kan ikke endre andre så man må bare senke forventningene tror jeg. Og så kan man få det man savner hos andre, selv om det ikke blir det samme.

Anonymkode: ce494...c02

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Ja kjenner meg igjen i det du skriver, og det å savne støtten fra foreldre. Jeg har aldri måttet være den voksne materielt sett sett men emosjonelt. Kan ikke endre andre så man må bare senke forventningene tror jeg. Og så kan man få det man savner hos andre, selv om det ikke blir det samme.

Anonymkode: ce494...c02

Enig, jeg har også alltid vært den voksne i forholdt til min mor. Selvfølgelig er det et stort savn å aldri hatt en mor å kunne lene seg på emosjonelt eller får forståelse fra.
men livet mitt ble lettere da jeg akspetere hun aldri vil endre seg, og slutte å bruke energi på å prøve å endre henne (slik jeg gjorde da jeg var barn)    

Anonymkode: b6175...ba3

[AnonymBruker]

Takk for svar, dere. Det er trist å innse at man aldri vil få oppfylt en del behov fra egen familie. Jeg har gode venner, men de fleste etablerer seg nå med egen familie, så jeg kjenner vel litt ekstra på det for tiden.

Anonymkode: fb908...4a9

[Nymerïa]

Når det gjelder eksempelet ditt om at hun sier at hun ikke kunne ha tenkt seg å bo på stedene du synes er greie; prøv å tenk at det er henne og du er deg. Du trenger ikke hennes godkjenning. Hvis det er nødvendig å si noe, prøv "Vi er tydeligvis forskjellige på dette punktet."

Dere trenger ikke å like det samme.

Det samme med personer hun snakker ned. "Å? Virkelig? Jeg synes Mette er ei kjempedame." Eller "Jeg har alltid likt Kjell. Han har slik lun humor." Øv deg på det, jeg tror faktisk du kan få en god del tilfredsstillelse av å si i mot henne uten på en positiv måte.