Følelsen av å ikke være viktig, samboer som prioriterer seg selv

[AnonymBruker]

Vi har hatt en utleieleilighet som vi skal selge, og for å selge den må vi pusse opp litt. Vi har ikke penger til å hyre noen, så vi må gjøre det selv. Og det haster, for vi har ikke råd til å sitte med den uten at den er leid ut. Nå har den stått tom i to måneder, i starten pusset vi (jeg) opp så mye jeg kunne, og hadde også hjelp av familie en helg. Etter det så satte han på en måte ned foten fordi han så jeg var sliten, og det var egentlig godt, for jeg var nok på randen av stressnivå. Dette er nå fire uker siden. 

Jeg har foreslått flere ganger at jeg drar for å pusse opp, men han vil ikke ha barna alene. Og mener at jeg ikke må bli så sliten, for da orker ikke jeg å ha dem. Nå har vi hatt barnevakt i helgen, og i tillegg hjelp av noen. Så fort hjelpen dro hjem, ville samboeren hjem også... Så jeg kjørte han hjem, og så dro jeg tilbake selv. Kom hjem igjen tre timer senere, og her er det møkkete kjøkken, ingenting ryddet, han har kost seg med tv og godis, mens jeg har slitt og stått på. 

Skal straks begynne på igjen nå, mens han ligger og sover. Og vi har bare en bil, så da blir jeg der alene, ellers må jeg hente han.

Jeg blir så trist, det føles som jeg står så alene. Da han er der for å hjelpe til må jeg delegere alt sammen, han er ikke selvgående på noe vis. Om han har gjort det jeg ba om så setter han seg ned, så jeg må liksom "gjete" han og si at hvis du er ferdig og ikke vet hva du kan gjøre kan du alltids bære materialer, rydde, koste, vaske eller annet. Det er masse å gjøre! Han blir sint på meg fordi jeg sier jo at jeg blir lei meg når det er sånn. Men nettopp fordi vi har barnevakt sjelden mener han at da må det nytes og vi skal slappe av og hente oss inn osv. Jeg vil bare ha ferdig det her jeg, for nå ligger det regninger som det ikke er penger til før neste måned osv. Er jo ikke rart jeg blir sliten når han ikke bidrar, hverken hjemme eller i leiligheten.

 

Hvordan kan jeg løse det her? Og det er egentlig ikke jobbingen som er problemet, men følelsen min av at han kun setter seg selv først. Jeg føler meg så nedprioritert, han later som han bryr seg om at jeg ikke skal bli sliten, men hadde han gjort det så hadde han jo delt på oppgavene? 

Anonymkode: 4dbf5...e89

[AnonymBruker]

Du må snakke med ham. Ordentlig. Sett deg ned og forklar hvorfor dette er viktig for deg at dere prioriterer (pga økonomien). Si at du også kunne tenke deg å slappe av når dere har barnevakt, men at det ikke går slik ting er nå. Oppussing må prioriteres slik at dere kan få mer penger inn.

Spør hva som er hans forslag til at dette skal gå rundt uten at dere får ferdig oppussingen snart. 

Ikke vær anklagende eller konfronterende, men vær ærlig.

Anonymkode: 51552...f4d