Angrer på at jeg fikk barn

[AnonymBruker]

Når blir barna mer selvstendige? Barnet sutrer mye, styrer huset og er oppmerksomhetssyk, jeg kan ikke gjøre noe som ikke involverer barnet. Har selvinnsikt nok til å innse at jeg ikke er den beste omsorgspersonen. Er det bare meg?

Anonymkode: 05e1d...771

[AnonymBruker]

Hvor gammelt er barnet?

Anonymkode: 00f11...754

[AnonymBruker]

5 år.

Anonymkode: 05e1d...771

[AnonymBruker]

Du høres ut som du har gått i samme feller som meg: for ettergivende, for lite klar og tydelig og for lite avlasting. Ungen her er 4 år og et mareritt til tider. Syns grensesetting er kjempevanskelig. Og da får man jo veldig krevende barn. 

Anonymkode: 00f11...754

[AnonymBruker]

Ta kontakt med en foreldreveileder. Selv har jeg begynt i terapi I tillegg. Hadde aldri fått barn om jeg visste hvor beinhardt det er. Men siden jeg faktisk har barn må jeg gjøre alt som kan gjøres for å være best mulig forelder. 

Anonymkode: 00f11...754

[AnonymBruker]

Jeg synes det er beintøft, men har aldri tenkt tanken at jeg angrer. For meg er det sånn at mister jeg ungen min er livet mitt over. Synes det gode veier opp for det krevende i aller høyeste grad. Etter en lang dag med masse fart og moro så er det himmelsk å ligge der ved siden av han i sengen og døse mens han sovner. Da er jeg ordentlig lykkelig. Og gleder meg til neste dag sammen. Så trist at du ikke føler sånn. 

Anonymkode: 90dea...b63

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg synes det er beintøft, men har aldri tenkt tanken at jeg angrer. For meg er det sånn at mister jeg ungen min er livet mitt over. Synes det gode veier opp for det krevende i aller høyeste grad. Etter en lang dag med masse fart og moro så er det himmelsk å ligge der ved siden av han i sengen og døse mens han sovner. Da er jeg ordentlig lykkelig. Og gleder meg til neste dag sammen. Så trist at du ikke føler sånn. 

Anonymkode: 90dea...b63

Man kan ikke styre følelsene sine. 

Anonymkode: ae9e6...caf

[AnonymBruker]

Det jeg synes er vanskelig er at man er så alene her i Norge med å oppdra barnet. I mange andre land er holdningen mer «it takes a village». Med det mener jeg at det er klare krav fra samfunnet om hvordan barn skal oppføre seg og andre, gjerne fremmede trår til eller korrigerer alle mulige barn. Jeg tenker det er bra for da lærer barna å tilpasse seg og oppføre seg ute blant andre. Og man som forelder får lov til å oppdra og snakke til barnet uten at andre står og følger med og overvåker.

Jeg føler at i Norge så blir man som mor og forelder vurdert hele tiden, og barnet skal få helt frie tøyler nærmest. Det virker som man nesten skal h en telepatisk kontakt med barnet, og ha helt korrekt pedagogisk tilnærming hele tiden. Det sies at grense setting er viktig, men det fokuseres feil på. Så å få barn i Norge er psykisk veldig slitsomt. Har familie i utlandet så kan heldigvis sammenligne litt.

Anonymkode: f3bb3...ca6

[~white lady~]

AnonymBruker skrev (På 26.11.2022 den 11.46):

Når blir barna mer selvstendige? Barnet sutrer mye, styrer huset og er oppmerksomhetssyk, jeg kan ikke gjøre noe som ikke involverer barnet. Har selvinnsikt nok til å innse at jeg ikke er den beste omsorgspersonen. Er det bare meg?

Anonymkode: 05e1d...771

Grensesetting og masse kjærlighet. Unger trenger at den voksne er trygg i seg selv, og tør å være den som bestemmer. Barn må gjerne få si sin mening, og få avgjøre mindre viktige ting. Det er likevel den voksne som skal styre, ikke motsatt.

Mangel på grensesetting fører til små monstre- omtrent som ditt barn er nå. 
Søk hjelp via helsestasjon, bøker eller nett angående å være en autoritativ forelder. 

[AnonymBruker]

Nei, det er ikke bare deg som føler det sånn❤

Anonymkode: 28413...718