Når man igjen faller ned i kjelleren av småting etter psykisk vold

[AnonymBruker]

Dette er bare et innlegg for å få luftet, men har så behov for bare å lufte til noen i et forsøk på å få det ned på "papiret" og ut av hodet. 

For tre år siden gikk jeg fra min mann, som har fått flere personlighetsforstyrrelsesdiagnoser i løpet av de siste årene. Uten å gå inn på detaljene så har dette forholdet over ti år bestått mer og mer av psykisk vold og jeg har brukt lang tid på å klare å bygge meg opp igjen i ettertiden. Jeg har kommet svært langt, og begynte endelig å føle meg som meg igjen i sommer og jeg har vært mye mer positiv.

Jeg har hatt en veldig god venn i et års tid, som jeg treffer i helgene og koser meg med. Vi står litt i samme sko, og har derfor funnet mye trøst og støtte i hverandre i tillegg til at vi har sett hverandre vokse fremover.

For et par uker siden ytret han bekymring for at jeg har gått ganske mye ned i vekt. Jeg sliter med å få i meg mat og er klar over dette, men har prøvd å ikke tenke på det, da jeg tror det rett og slett er en del av påkjenningene av alt rundt som har gjort det, og at det naturlig vil stabilisere seg når jeg nå begynner å føle meg bedre og at livet er en fin plass å være. Han la dette frem på en utrolig fin, respektabel og forståelig måte og jeg er veldig takknemlig for at han viser slik støtte og for at han er slik at han tørr å si i fra.

MEN likevel har dette gått så inn på meg. Jeg har fått utrolige flashbacks fra tiden før skilsmissen og jeg har helt gått i kjelleren igjen. For det første har det dukket opp så mye fra fortiden som jeg ikke klarer å få ut av hode igjen, gamle vonde minner. For det andre så har følelsen av å endelig kjenne på mestring og utvikling som jeg startet så smått å få tilbake bare forduftet helt og blitt erstattet med negative og destruktive tanker om meg selv. At så lite skulle til ble jeg overrasket over! Jeg hadde jo kommet så langt og det har jo gått tre år nå!

Så blir jeg så sint på meg selv, for at jeg har tillatt meg å gå så ned i vekt (selvfølgelig uten mening, men jeg har jo likevel sett at jeg har forandret kropp og utseende), og for at jeg fortsatt ikke er ferdig med denne lange dr*tt-prosessen det er å bygge seg opp igjen. At jeg ikke klarer å ta respektabel og konstruktiv kritikk uten å bli negativt påvirket. At jeg igjen tenker så negativt om meg selv og trykker meg selv så ned.

Jeg vil jo bare være sterkt, glad og se fremover! Hvorfor skal det være så J*vlig vanskelig!

Anonymkode: c942e...d90

[AnonymBruker]

Hvis jeg forstod deg rett, så ble du trigget på et vis av vennens bekymring rundt vekttapet?

 

En ting mormor ofte sa, har jeg fått bekreftet flere ganger for meg selv; hodet kan glemme, og du kan legge lokk på noe for en stund, men kroppen husker alt.

 

Mange som driver psykisk vold, bruker også ofte ting med bittelitt sannhet i, og overdriver det, når de skal trykke deg ned. Du føler at du ikke kan mene at det er fullstendig løgn og ufortjent, for det er jo litt sant også. Hadde noen eksempelvis begynt å mobbe meg for å være for høy, hadde jeg kunnet råflire av urimeligheten, siden jeg med mine 155,5(!) cm aldri vil kunne kalles høy andre steder enn blant kortvokste. Men å pirke litt borti og overdrive hvor mye mer samboer får gjort enn meg, derimot ... Han har adhd hyperaktiv type, jeg har adhd uoppmerksom og hypoaktiv type(for lite energi). Han har ikke brems, jeg har ikke gass. Han vil alltid få gjort mer enn meg, og da er det nok lett å bruke det mot meg når han er sliten og føler at han gjør alt. Og jeg føler at jeg ikke kan forsvare meg siden det er sant at han får gjort mest av det som må gjøres. Det er kanskje noe lignende hos deg også? Du sier jo at du er klar over vekttapet og at det ikke er bra, og at du skyver det unna/unngår å tenke på det. Nå da vennen påpeker bekymringen, føler du kanskje at du må forsvare det, samtidig som at du ikke "kan" avvise det helt siden det er sant at du har gått ned mye?

 

Jeg aner ikke om dette hjalp noe, men vit at jeg føler med deg, og kjenner sååå godt til den følelsen av urettferdighet over tilbakeslaget som kommer nå som du har kommet så langt! Og vit at bare det at du er klar over selv at det er en "bagatell", viser at du har kommet lengre enn det føles som nå. Dette er som å snuble på vei opp ei trapp. Du snublet på det ene trinnet, du falt ikke ned hele trappa. Du kommer deg opp av dette også! 🥰

Anonymkode: 5ec87...905

[AnonymBruker]

Takk for svar. Ja det er vel sant det du skriver. Jeg må nok bare tillate meg de reaksjonene jeg får og prøve å komme meg opp igjen sakte men sikkert slik jeg har jobbet med dette frem til nå. Forhåpentligvis er det bare et trappetrinn slik du sier, og ikke hele trappa.. 

Ts

Anonymkode: c942e...d90

[AnonymBruker]

Jeg syntes ikke du skal være sint mot deg selv og kritisk mot deg selv. Det er helt naturlig at du har det tungt, og sliter. Og at du får tilbakefall. Hva ville være annerledes om du møtte deg selv med en varm og raus stemme? 

Har du fått hjelp til å takle det du var igjennom med en profesjonell? Kanskje du har behov for støtte fra fagfolk? 

Anonymkode: 9592b...112