Dere som ikke spør om andre, hvorfor gjør dere ikke det?

[AnonymBruker]

Jeg stusser stadig over hvordan noen venner og enkelte i familien aldri spør om meg når vi er sammen. For eksempel spør jo jeg om dem, fordi jeg er interessert og bryr meg, hvordan de har hatt det på jobb den dagen eller hva slags planer de har til helgen osv osv. Jeg snakker jo litt om mine interesser og sånn i samtaler, men det er liksom ikke det viktigste. For meg er det relasjonen, å bry seg om andre og føle tilhørighet som betyr noe. Derfor synes jeg det er så rart med de jeg kjenner som stort sett aldri spør meg om noen ting. De bare snakker om sitt eget liv.. Jeg synes det er så spesielt. Så derfor lurer jeg på om noen av dere som er slik kan forklare hvorfor? Eller kanskje man ikke vet selv at man er slik?

Anonymkode: 7170b...d00

[Blåjojo]

Jeg må ta meg selv i å spørre andre om hvordan de har det. Men det er rett å slett for at jeg faktisk glemmer det av. Har blitt flinkere, men enda en vei å gå.

Ellers er det vel sånn at både venner og familie er ganske flinke til å si ifra om de ikke har det greit, og jeg ser på meg selv som en god lytter og samtalepartner da. Har også fått tilbakemelding om at jeg er fin å prate med.

[AnonymBruker]

Det kommer ikke naturlig for meg. Jeg må minne meg selv på å gjøre det. Samme med å gi komplimenter, det faller seg ikke naturlig. Men det betyr ikke at jeg ikke bryr meg.

Anonymkode: 16ab7...fc9

[Hoppetaujenta]

Hvis de snakker om seg selv og sitt, så deler de jo. Kanskje ts skravler så mye at de får all infoen uten å spørre?  

[AnonymBruker]

Jeg synes det er vanskelig å vite hvor grensen går mellom hva er for personlig, hva er å grave og være nysgjerrig på en ubehagelig måte, hva er for nærgående, etc. 

Jeg er selv en veldig privat person, og finner det fort ubehagelig om folk spør for mye om private ting. Og folk har ulike grenser for hva de synes er for privat og ikke, og hva de blir fornærmet og støtt av eller ei. 

Men ja, jeg og synes det er merkelig når folk ikke spør om NOE. 

Jeg har en venninne som er slik, og det er ganske sårt. Som når jeg sier jeg har fått ny jobb, er responen "åja, gratulerer, jeg liker jobben min der jeg er og vet du hva sjefen sa hin dagen blablabla"; uten et eneste spørsmål om hvilken jobb, hvor, hvorfor, og neste gang heller ikke noe om hvordan det går i nye jobben, ingenting. 

 

Anonymkode: d1b1f...e98

[AnonymBruker]

Jeg kommer rett og slett ikke på noe å spørre om.  Uansett hvor interessert jeg er i å bli kjent med en person, så kommer jeg ikke på noe. Føler meg utrolig dum, skulle gjort mye for å endre på dette. 

Anonymkode: 0a496...ab3

[AnonymBruker]

Forventer at de som vil snakke, snakker frivillig, jeg er god til å lytte, men vil ikke pirke og grave, da det kan være at vedkommende ikke har lyst til å snakke.

Anonymkode: bea7f...951

[AnonymBruker]

Fordi jeg ikke bryr meg….

Anonymkode: 56568...c49

[AnonymBruker]

kanskje folk ikke har lyst til å bli ansett som "innpåsliten" eller en "masekopp" liksom. 

Anonymkode: 80546...6e3

[AnonymBruker]

Jeg har ikke lært det hjemme, så det kommer ikke naturlig for meg i det hele tatt. Jeg lærte at mennesker som "spør og graver" er ca. det verste som finnes. Det har jeg måttet prøve å avlære meg i voksen alder. Jeg er fremdeles ikke flink, men jeg prøver. Det er bare så utrolig ubehagelig.

Anonymkode: 704fd...801

[AnonymBruker]

Jeg spør heller ikke: hva skal du i helgen-hvordan var det på jobben-hva gjør du ellers da type spørsmål. Dette fordi jeg mener en god samtale handler om å fortelle og å lytte, gi rom for den andre til å fortelle og finne felles holdepunkter hvor spørsmål kommer naturlig ut fra hva man snakker om. Og samtalen skal på en måte leve sitt eget liv. Når jeg får spørsmål av nevnte type må jeg alltid bruke litt tid på å omstille meg og synes det er vanskelig å svare på grunn av at spørsmålene ofte ikke har annet mål enn å være hyggelig, overfladisk eller rett ut intervjuaktig, da prøver jeg ofte å svare på den måten den som spør muligens ønsker. Det verste er når slike spørsmål kommer på rekke og rad midt i en samtale med god flyt, det vitner om at samtalepartneren kanskje er dårlig på å holde fokus og utålmodig? Da blir jeg stressa! 

Anonymkode: ca73a...29f

[Flintis]

Jeg er av dem som ikke blir spurt og det er forsåvidt rimelig siden jeg ikke har så mye å fortelle.

Kan det være noe sånt?

[AnonymBruker]

Hater når noen passe kjente spør om noen som ikke er til stede selv. Jeg gjør ikke det jeg selv hater. Ber de heller hilse hjem.

Anonymkode: ab89f...36a

[klarinetta]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg stusser stadig over hvordan noen venner og enkelte i familien aldri spør om meg når vi er sammen. For eksempel spør jo jeg om dem, fordi jeg er interessert og bryr meg, hvordan de har hatt det på jobb den dagen eller hva slags planer de har til helgen osv osv. Jeg snakker jo litt om mine interesser og sånn i samtaler, men det er liksom ikke det viktigste. For meg er det relasjonen, å bry seg om andre og føle tilhørighet som betyr noe. Derfor synes jeg det er så rart med de jeg kjenner som stort sett aldri spør meg om noen ting. De bare snakker om sitt eget liv.. Jeg synes det er så spesielt. Så derfor lurer jeg på om noen av dere som er slik kan forklare hvorfor? Eller kanskje man ikke vet selv at man er slik?

Anonymkode: 7170b...d00

Dette har alltid vært et stort spørsmål for meg også.. har landet på at de som bare kjører monologer om seg og sitt, ikke evner å være den type venn jeg trenger. Jeg respekterer at ikke alle ønsker å gå særlig dypt eller liker å bli spurt om ting - men da blir det heller ikke noe mer vennskap her. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Jeg har ikke lært det hjemme, så det kommer ikke naturlig for meg i det hele tatt. Jeg lærte at mennesker som "spør og graver" er ca. det verste som finnes. Det har jeg måttet prøve å avlære meg i voksen alder. Jeg er fremdeles ikke flink, men jeg prøver. Det er bare så utrolig ubehagelig.

Anonymkode: 704fd...801

Samme her.. Denne norske "du skal ikkje trø i graset"-opplegget altså, ikke rart vi er rare og inneslutta hele gjengen.

Anonymkode: ca73a...29f

[AnonymBruker]

Er overrasket hvor lite empatiske mange her inne er som ikke tenker på hvordan andre har det.

Anonymkode: af8d2...60c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Er overrasket hvor lite empatiske mange her inne er som ikke tenker på hvordan andre har det.

Anonymkode: af8d2...60c

Finnes andre måter å bry seg enn å spørre om totalt overfladiske ting. En samtale handler om å navngi verden sammen. Dette skjer ikke hvis man sitter og intervjuer hverandre sånn her: -hva skal du i helga da? -Hva for noe spennende skal du i påsken? -Jaha ja, spennende, spennende

Anonymkode: ca73a...29f

[Daria]

For meg er sånne spørsmål "krykker" når samtalen går litt i stå - med nære og kjære trenger jeg sjelden det. Har de noe nytt å fortelle gjør de det uten å vente på at jeg skal spørre og ellers går samtalen om løst og fast uten at noen føler at de trenger å demonstrere at de bryr seg - det vet vi jo at vi gjør.

[AnonymBruker]

Kjenner flere som er sånn. Tenker ofte at flere av min "omgangsgjeng" ikke vet noe særlig om meg. Jeg forteller gjerne, men ingen spør 😂 jeg vet myye om de, fordi de liker å snakke om seg selv. Det blir litt ubalanse, og jeg føler meg mindre verdsatt og inkludert. 

Anonymkode: 82b9f...02a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg spør heller ikke: hva skal du i helgen-hvordan var det på jobben-hva gjør du ellers da type spørsmål. Dette fordi jeg mener en god samtale handler om å fortelle og å lytte, gi rom for den andre til å fortelle og finne felles holdepunkter hvor spørsmål kommer naturlig ut fra hva man snakker om. Og samtalen skal på en måte leve sitt eget liv. Når jeg får spørsmål av nevnte type må jeg alltid bruke litt tid på å omstille meg og synes det er vanskelig å svare på grunn av at spørsmålene ofte ikke har annet mål enn å være hyggelig, overfladisk eller rett ut intervjuaktig, da prøver jeg ofte å svare på den måten den som spør muligens ønsker. Det verste er når slike spørsmål kommer på rekke og rad midt i en samtale med god flyt, det vitner om at samtalepartneren kanskje er dårlig på å holde fokus og utålmodig? Da blir jeg stressa! 

Anonymkode: ca73a...29f

Fint forklart, takk:)

Anonymkode: 7170b...d00