Føler på så mye innestengt sinne/aggresjon

[AnonymBruker]

Har hatt en tøff oppvekst hvor det har vært lite rom for mine følelser og hvor jeg har opplevd flere former for omsorgssvikt (blant annet alkolisme hos mine foreldre). Har slitt psykisk siden ungdommen (er i dag 27 år). Er stort sett verdens roligste utad, så en aggressiv/sint person er det nok få som vil beskrive meg som, men jeg føler likevel på mye av dette inni meg. 

Eksempel: 

Ramler noe ut av et skap mens jeg holder på, kan jeg bli sint og kaste tingen tilbake inni skapet. Slår jeg meg i en skapdør, kan jeg bli sint og lukke skapdøren hardt igjen igjen. Er jeg alene hjemme og blir sint, kan jeg stå og kaste ikke-knuselige ting i gulvet samtidig som jeg banner og kjefter. Alle disse tingene skjer kun om det ikke kan legges merke til av andre.

Jeg har også et barn på 5 år som (selvfølgelig) innimellom tester meg så til de grader og selv om jeg aldri har slått eller lignende, merker jeg at jeg noen ganger må ta meg sammen for å bevare roen og at jeg blir helt skjelven inni meg av sinne og frustrasjon.

Og noen ganger føler jeg et så sterkt hat inni meg. Mot hele verden. Jeg kan da bli barnslig eller sur i måten jeg svarer mine nærmeste på, og alt ved dem irriterer meg (uten at jeg viser det så altfor mye). De rundt meg vet nok lite av hva som foregår inni meg.

Har gått til psykolog i flere år og har nevnt flere av disse tingene jeg kjenner på/opplever for henne. Har til og med foreslått sinnemestringskurs, men det mente hun ikke jeg «kvalifiseres» for. Men merker jeg blir litt usikker på hvorfor jeg har det/føler det sånn, og sliter innimellom med å vite hvordan jeg skal forholde meg til det.

Vet ikke om noe av det jeg skriver her gir noen mening, for jeg har ikke skjønt helt selv hva dette er, men lurer på om noen har det på lignende måte? Hvordan forholder jeg meg til disse tingene? Hva gjør jeg? Innimellom er det fryktelig slitsomt å ha det sånn.

Anonymkode: 1e0cf...6f5

[AnonymBruker]

Det du beskriver er at du blir sint, men du nevner også at du ikke gjør det foran andre. Det vil si, du har jo faktisk reguleringsevnen! Og det er kjempebra! Jeg tror de fleste med barn kan kjenne på et sånt sinne. Eller at man er sint og løfter bort ungen litt for brått, eller tar litt for hardt i armen. At vi er gode foreldre er når vi innser dette og endrer mønsteret vårt eller søker hjelp og informasjon for å lære hvordan vi kan unngå sånne ting. 
 

Jeg synes altså du beskriver vanlige følelser, som kanskje føles ekstra sterkt for deg fordi du har aldri fått aksept for følelser før, men du regulerer jo bra når du har kontroll. Mange av oss barn fra 70-80-90-tallet vokste jo opp med at vi måtte gå på rommet og vente til vi hadde roet oss, vi ble lært til at følelser og følelsesutbrudd var fælt. Derfor trigges vi mye av egne barn også. 
 

Anbefales å søke på kontoer på insta og TikTok som omhandler barn/følelser/tilknytningsomsorg. Man kan lære vanvittig mye om seg selv da også ❤️

Anonymkode: 1506e...c48

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det du beskriver er at du blir sint, men du nevner også at du ikke gjør det foran andre. Det vil si, du har jo faktisk reguleringsevnen! Og det er kjempebra! Jeg tror de fleste med barn kan kjenne på et sånt sinne. Eller at man er sint og løfter bort ungen litt for brått, eller tar litt for hardt i armen. At vi er gode foreldre er når vi innser dette og endrer mønsteret vårt eller søker hjelp og informasjon for å lære hvordan vi kan unngå sånne ting. 
 

Jeg synes altså du beskriver vanlige følelser, som kanskje føles ekstra sterkt for deg fordi du har aldri fått aksept for følelser før, men du regulerer jo bra når du har kontroll. Mange av oss barn fra 70-80-90-tallet vokste jo opp med at vi måtte gå på rommet og vente til vi hadde roet oss, vi ble lært til at følelser og følelsesutbrudd var fælt. Derfor trigges vi mye av egne barn også. 
 

Anbefales å søke på kontoer på insta og TikTok som omhandler barn/følelser/tilknytningsomsorg. Man kan lære vanvittig mye om seg selv da også ❤️

Anonymkode: 1506e...c48

Jeg tror bare jeg er for feig til å oppføre meg sånn når sjansen er der for at andre kan få det med seg, uavhengig av om det er en av mine aller nærmeste enn en «fremmed». Jeg klarer ikke tanken på å bli konfrontert med sinne mitt. 

Det er det samme som at jeg aldri gråter foran noen, men gråter mye alene. Jeg viser generelt lite følelser rundt andre. Følelsesmessig vil jeg helst være usynlig.

Det du skriver som jeg har uthevet, har jeg nok gjort et par ganger, men sier da alltid unnskyld etterpå. Derimot kun når jeg og barnet er alene. Gud forby at noen andre skal få vite at jeg kan «klikke» såpass. Aner ikke hvorfor, jeg er vel bare livredd for å bli dømt, i tillegg til at jeg får fullstendig sperre.

Føler derfor på mange måter at jeg er falsk. Liksom så tilsynelatende rolig, men så kan jeg ta for hardt i barnet mitt og slamre igjen dører når jeg er alene…

Følger et par slike kontoer og skjønner jo at det stammer fra noe, synes likevel det er så vanskelig å forholde meg til/forstå. 

Jeg tuller ikke når jeg sier jeg kan bli så sint at det bruser i hele meg. Holder på å klikke noen ganger.

Anonymkode: 1e0cf...6f5

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen, ts. 

Jeg har lest en del om "Mom rage". Det er faktisk overraskende vanlig, vanlig nok til å ha fått et begrep. 

Jeg har slitt litt i livet jeg også, og har gått til psykolog i noen år. Det hjalp meg dessverre ikke.. Men jeg har lært veldig mye om følelser, og ser nå at jeg ikke fikk det jeg trengte av emosjonell hjelp og oppfølging og støtte i barndommen. Som er med på å trigge meg med egne barn. 

Jeg kan også bli rødglødende rasende av helt dumme ting. Som ting som faller ned, at jeg ikke klarer skru opp et glass, osv. Og ja, jeg kan også brøle og banne og kaste ting.... når jeg er alene. Når jeg er med andre, kaster jeg ikke ting, men jeg banner og kjefter for meg selv, så de kan høre det, og det er kjempepinlig. Noe som bare trigger meg mer - skam bare forverrer det hele. 

Har ikke noen råd, annet enn å google "mom rage" for å kjenne deg mindre alene om det.. 

Anonymkode: 75c93...6e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg tror bare jeg er for feig til å oppføre meg sånn når sjansen er der for at andre kan få det med seg, uavhengig av om det er en av mine aller nærmeste enn en «fremmed». Jeg klarer ikke tanken på å bli konfrontert med sinne mitt. 

Det er det samme som at jeg aldri gråter foran noen, men gråter mye alene. Jeg viser generelt lite følelser rundt andre. Følelsesmessig vil jeg helst være usynlig.

Det du skriver som jeg har uthevet, har jeg nok gjort et par ganger, men sier da alltid unnskyld etterpå. Derimot kun når jeg og barnet er alene. Gud forby at noen andre skal få vite at jeg kan «klikke» såpass. Aner ikke hvorfor, jeg er vel bare livredd for å bli dømt, i tillegg til at jeg får fullstendig sperre.

Føler derfor på mange måter at jeg er falsk. Liksom så tilsynelatende rolig, men så kan jeg ta for hardt i barnet mitt og slamre igjen dører når jeg er alene…

Følger et par slike kontoer og skjønner jo at det stammer fra noe, synes likevel det er så vanskelig å forholde meg til/forstå. 

Jeg tuller ikke når jeg sier jeg kan bli så sint at det bruser i hele meg. Holder på å klikke noen ganger.

Anonymkode: 1e0cf...6f5

Det er nok mye vanligere enn man tror, men ingen snakker om det. Jeg prøver å være åpen med venner og andre om hvor tungt jeg synes sånt er, for jeg tror det gjør alt verre at ingen innrømmer det. 

Det er mye hjelp i å akseptere hva som skjer og hvorfor også. Selvtrøst! Se på deg selv som et barn, og behandle seg selv som du ville behandlet barnet ditt. Når du kjenner at du er så sint at det bruser og bobler inni deg, så forsøk å si til deg selv at: "Det er ikke rart at jeg blir så sint, jeg har jo ikke fått lære meg skikkelig regulering som barn, og dette er noe som er vanskelig også for de som ikke har hatt en vond oppvekst."

Følelser er ikke farlige, det er handlinger som kan være det. "Jeg har lov til å bli sint, sint er en følelse, det har en funksjon. Noe i denne i situasjonen gjorde meg sint. Er det berettiget, er det en grunn til at jeg er sint? Hvor i kroppen sitter følelsen? Er jeg egentlig heller frustrert og føler for å dempe barnet som har store følelser? Er jeg redd? Eller har jeg blitt behandlet dårlig som da skal gi følelsen sinne?" 

 

Snakk til deg selv, trøst deg selv, og aksepter deg selv ❤️ 

Ps. Nettsiden littsint.no har utrolig mange gode tips, uten at det er dømmende! Masse nyttig å finne der! 

Anonymkode: 1506e...c48