Hvordan hjelper andre folk ungene deres angående leksene?

[AnonymBruker]

Når var i skole-alder, så pleide moren min bare å kjefte hvis jeg ikke klarte å løse oppgaver kjapt nok for henne. Hvis jeg skulle løse en rekke oppgaver, så forsvant hun for å gjøre noe annet hun heller hadde lyst til. Men hvis jeg ikke hadde løst alle oppgavene innen hun dukket opp, så sukket hun som regel og bare gikk sin vei igjen.

Ikke akkurat noe jeg ønsker å ta med videre til mine barn, for å si det sånn. Hvordan ble andre folk her hjulpet med deres lekser? Kjører dere samme opplegg som dere hadde selv som barn? 

Anonymkode: c7808...619

[AnonymBruker]

Var aldri noen som hjalp meg med leksene da jeg var liten. Min egen er ikke i skolealder ennå, men er ikke poenget med lekser at barnet skal kunne få det til selv…? 

Anonymkode: 6de2e...c49

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker said:

Var aldri noen som hjalp meg med leksene da jeg var liten. Min egen er ikke i skolealder ennå, men er ikke poenget med lekser at barnet skal kunne få det til selv…? 

Anonymkode: 6de2e...c49

En 6 åring trenger nok litt hjelp med lekser😊

Anonymkode: 340da...b61

[AnonymBruker]

Har 4 barn. 3 av dem er selvgående med lekser, trenger sjelden  hjelp og kommer i gang av seg selv. Den eldste (nå 21) har alltid fått tett oppfølging. Han har adhd, tourettes og dårlig finmotorikk. Jeg har sittet sammen med han i alle år for å hjelpe han å holde fokus, brukt forsterkere, skrevet annenhver setning, lest annen hver setning osv. På ungdomsskolen og videregående har jeg lest meg opp på kapitler på forhånd for å kunne gjenfortelle til han så han slapp å lese osv. Av og til har jeg skrevet setninger, mens han har sagt hva jeg skal skrive. 

Nå holder han på med bachelor og får gode karakterer og klarer seg uten hjelp. Hadde ikke han fått den ekstra støtten og hjelpen hjemme, hadde ikke han klart å fullføre videregående. 

Og ikke minst har jo jeg gått grunnskolen om igjen😅 er blitt ganske god på allmennkunnskap og en reser i matte🤣 men fy søren så slitsomt det var, men absolutt verdt det😁

 

Anonymkode: c27c1...1c8

[AnonymBruker]

Jeg gjorde alt selv når jeg vokste opp, men det var jo ekstremt simple oppgaver i de fleste fag. Les boka og svar på noen spørsmål. Nå skal ting drøftes. Nå er kravet til svar mye høyere fra tidlig alder så forståelig om barn trenger mer hjelp.  Bare les læreplaner i norsk. 

https://www.udir.no/lk20/nor01-06

Her er eksempel fra ark om måloppnåelse for sønnens naturfagsprøve i 8. trinn denne uken (1 av 6 mål) ”Drøfte og gi eksempler på hvordan kunnskap om massetettheten kan anvendes. Forklare forholdet mellom masse, volum og massetetthet og vise hvordan massetettheten beregnes. Forklare hva som skal til for at noe skal flyte i vann.”

Min eldste trenger oss mest for motivasjonen, kjedelig å jobbe alene. 

Tidene har altså endret seg så jeg bruker gjerne masse tid sammen med ungene på fag slik at de kan finne glede i kunnskap. Yngste har jobbet mer selvstendig og vi merker st han har mye større faglige hull nå på ungdomsskolen siden viljen til å få hjelp har vært mindre. 

 

 

Anonymkode: 19446...101

[AnonymBruker]

Jeg fikk ikke hjelp, gjorde alt selv. Prøver å finne en balanse hos barna der de prøver selv før de evnt må spørre om hjelp. Lar de holde på litt i fred, men hjelper når det trengs. Kjefter aldri!! Det skal være gøy og lære og forsøker formidle dette.

Anonymkode: 7e9d7...e0c

[Leviora]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Var aldri noen som hjalp meg med leksene da jeg var liten. Min egen er ikke i skolealder ennå, men er ikke poenget med lekser at barnet skal kunne få det til selv…? 

Anonymkode: 6de2e...c49

Få barn leser godt nok til at de kan lese i arbeidsplanen, finne ut hva de skal gjøre og deretter lese og forstå oppgavene i heftet/boka i 1-2 klasse. De trenger også å øve på høytlesning.

Jeg er en naturlig god pedagog og liker godt å hjelpe til med leksene (har andreklassing). Hun er autist og trenger riktig nok mer hjelp, men mest for å forstå oppgavene. Når jeg hjelper barna, både når det gjelder lekser og å løse oppgaver/læring generelt, stiller jeg alltid spørsmål som får dem til å reflektere og resonnere seg frem til et svar selv. Om de ikke forstår forklarer jeg; jeg gir god kontekst om og rundt temaet/problemstillingen/metoden, jeg kan vise hvordan jeg ville ha løst en lignende oppgave eller situasjon, og lar så barna prøve seg frem selv.

Ikke alle er gode pedagoger og å hjelpe barn med leksene kan føre til frustrasjon hos begge parter. Isåfall ville jeg kun ha hjulpet barnet med å komme i gang med leksene og vært ærlig på hva jeg kan hjelpe med og ikke. Vi tenker og lærer ulikt og det tenker jeg òg er fin lærdom for barnet; «hverken jeg eller *voksen* er dum, vi tenker bare ulikt». Jeg måtte forklare andreklassingen at jeg ikke kunne hjelpe henne med matteleksene fordi jeg forstår ikke en dritt av måten de løser matteoppgaver nå til dags 😅 Det blir litt for dumt å lære henne «gamlemetoden» også siden de er avhengige av å bruke denne nye metoden i 10+ år til. 

[Leviora]

Må også nevne at pugging er dårlig læring. Har man evne og kapasitet til å diskutere og reflektere rundt innholdet og temaene de går igjennom på skolen vil det føre til myye mer læring. Å lære handler ikke bare om å vite, men å forstå - så godt man kan.

En trenger ikke vite noe om temaet selv heller. Spør barnet og la det være læreren. En av de beste metodene for læring er å lære bort til andre! Og den aller beste; lek! Gjør det moro og vær kreativ  

Endret 24. november 2022 av Leviora

[AnonymBruker]

Jeg trengte vel egentlig bare hjelp med mattelekser. Hadde/har store hull i mattekunnskapen for jeg ble tatt ut av mattetimene for å få spesialundervisning i lesing i årevis, for jeg leste dårlig. Viste seg at jeg bare trengte bare briller... Så da ble jeg satt tilbake i ordinære mattetimer og forventet å skulle henge med når jeg manglet masse undervisning. Gjør meg eitrende forbanna den dag i dag. Påvirket hele fremtiden min.

Anyway; det var kun frem til 6-7.klasse min mor kunne hjelpe meg med mattelekser, og masse kjefting om hvor dum jeg var(sa noen impostersyndrome?). Etter det var det min far jeg måtte be om hjelp, men han måtte gi tapt halvveis inn i første året på VGS. Husker han satt med mine lærebøker og forsøkte å lære seg selv for så å lære meg. Bodde jo også hos min mor så var jo helt håpløst å skulle farte bort til ham sent på kveld for å gjør matteoppgaver.

Fun fact; jeg har hatt en, eneste praktisk matteopgave. Den fikk jeg toppkarakter på mens teorien klarte jeg såvidt å bestå.

Anonymkode: edf4e...913

[AnonymBruker]

Kan ikke huske så mye fra leksetiden min, men husker at jeg fikk hjelp av pappa med matte, og han da prøvde forklare ting for meg. Ellers fikk jeg ikke noen hjelp. På barneskolen var det nok mye lesing og noe skriving i lekse og det kunne jeg veldig bra selv. Samme opplegg med eget barn, sånn ca. Hjelper kanskje litt mer og snakker mer om tema osv. Men husker som sagt ikke så mye fra egen tid, så mulig foreldrene mine hjalp mer enn hva jeg husker.  

Anonymkode: 37079...969

[AnonymBruker]

Jeg er lektor og har en sønn på barneskolen. Jeg sitter ofte sammen med han når han gjør leksene. Han trenger ikke så mye hjelp, men liker å vise meg hva han gjør. Og det er det viktigste foreldrene kan gjøre tenker jeg: Vise interesse og nysgjerrighet for barnas skolearbeid. Det fører ofte til gode samtaler og kan øke barnas læring. 

Anonymkode: 9edab...9e9

[Amossa]

Jeg ble nøye fulgt opp helt til fram til videregående.  Moren min hørte meg i lekser, hjalp meg med norskoppgaver og så over at alt var gjort.  Far hjalp meg i matte og kjemi.  I videregående forsto jeg hvor avhengig jeg var blitt av hjelpen deres.  Da ble det flere prøver og eksamener, og mitt problem var at jeg ikke hadde tillit til at jeg kunne klare det som var forventet av meg. 

Egne barn har jeg bevisst ikke hjulpet mer enn absolutt nødvendig.  Begge ble tidlig selvgående, og lærte seg studieteknikker som var helt ukjente for meg da jeg var på deres alder. 

  

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Var aldri noen som hjalp meg med leksene da jeg var liten. Min egen er ikke i skolealder ennå, men er ikke poenget med lekser at barnet skal kunne få det til selv…? 

Anonymkode: 6de2e...c49

Det er helt vanlig å måtte hjelpe litt til de første årene. 

Anonymkode: 66486...eb8

[Fru Uperfekt]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Når var i skole-alder, så pleide moren min bare å kjefte hvis jeg ikke klarte å løse oppgaver kjapt nok for henne. Hvis jeg skulle løse en rekke oppgaver, så forsvant hun for å gjøre noe annet hun heller hadde lyst til. Men hvis jeg ikke hadde løst alle oppgavene innen hun dukket opp, så sukket hun som regel og bare gikk sin vei igjen.

Ikke akkurat noe jeg ønsker å ta med videre til mine barn, for å si det sånn. Hvordan ble andre folk her hjulpet med deres lekser? Kjører dere samme opplegg som dere hadde selv som barn? 

Anonymkode: c7808...619

Barna gjør lekser sammen etter middag, og de hjelper hverandre så spør de meg om det er noe. Hjemmeskolert så jeg fikk hjelp med leksene hjemme

[Tanuki]

andreklassingen min har ekstra språk og mattetimer, 2 timer, 5 ganger i uken, så han får super leksehjelp og ekstra der, hjemme øver vi morsmål, og  går over andre lesker. Pleier å sette oss ned med en kopp te og har en 30-60 min leksestund. 

[Fremmed fugl]

Gi barna gaver/penger som belønning for skolearbeid. Ikke en sum i slutten av året, men fortløpende. Gir resultater.

[Leviora]

Fremmed fugl skrev (På 25.11.2022 den 5.27):

Gi barna gaver/penger som belønning for skolearbeid. Ikke en sum i slutten av året, men fortløpende. Gir resultater.

Mamma brant seg litt på det. Funka på broren min, men jeg som var over gjennomsnittet flink i flere fag måtte uansett få lik behandling og hun blakka seg da jeg fikk utelukkende 6’ere i alle 5 språkfag, K/H og musikk 😅

Men alvorlig talt; penger som premie for skolearbeid er skadelig for selvfølelse og selvverd. Å føle at prestasjoner er det som blir verdsatt og premiert er ekstremt skadelig. Noen lærer og prosesserer ting på en helt annet måte enn hva skolen legger opp til. Penger kan ikke motivere et barn til å endre hvordan hjernen deres fungerer! Unger som ikke er akademikere, som tvinges til å følge skolens norm og blir premiert for karakterene sine ender opp med å i verste fall lære å undertrykke det de faktisk er flinke til og blomstrer av. De kan miste kontakt med selvet og leve livet sitt basert på falsk betinging. Det er ekstremt destruktivt og en oppskrift på depresjon og dårlig/mangel på autentisk selvbilde senere i livet!

[Hactar]

Lekser er en del av skole-hjem-samarbeidet, så det er naturlig å engasjere seg i leksene på et eller annet vis, avhengig av alder.
 

De yngre klassetrinnene trenger gjerne både hjelp til å lese ukeplanen og holde fokus, pluss at en del av leksen ofte er høytlesing.

Når de blir eldre, kan det handle mer om å være tilgjengelig for spørsmål, og avhengig av barnet, være med å vurdere hvor grundig leksen skal gjøres. Noen gjør et absolutt minimum og ikke det en gang, og har kanskje godt av å stå litt i at det er kjedelig,  mens andre blir aldri ferdige fordi de aldri føler det er godt nok.

Målet er at de skal bli selvstendige, og leksene er en unik mulighet til å gi tilpasset en-til-en-veiledning i hvordan bli selvgående på sikt. 

[AnonymBruker]

Tror ikke jeg trengte så mye hjelp med lekser selv som barn, men kan ha glemt det selvfølgelig. Med barnet vårt nå så har jeg hjulpet litt ved behov, nå er barnet 12 år og veldig selvgående, men jeg hjelper særlig med matte. Må selv lese meg opp og se fremgangsmåter på YouTube, for de gjør ting annerledes nå enn jeg lærte det. Jeg hjelper også til å øve til prøver, det synes jeg er artig egentlig. Viktig å lære barnet at litt innsats gir resultater og at det må legges en plan for lekser gjennom uka. 

Anonymkode: 2df9d...726