Tilrettelegging på arbeidsplass brukt mot meg av samboer, pluss mye mer

[AnonymBruker]

Helt på gråten. Hatt en kjip dag på jobb. Fikk innvilget mer bruk av hjemmekontor som tilrettelegging i svangerskapet. Hadde en skikkelig dårlig dag på jobb og gledet meg til å kunne dele dagens hendelse med min mann, få litt støtte. Det var for mye forlangt. Han orker ikke å høre på noe vedr. jobb og avviste meg, slik han dessverre gjør når jeg vil snakke om følelser. Jeg tenkte at det jeg i dag hadde opplevd var valid og at han kom til å lytte, men selvsagt ikke.

Det var såpass alvorlig at jeg følte meg helt sprengt av fortvilelse og ikke noe sted å få utløp. Han var i dritt dårlig humør og trekker seg samtidig fra en avtale om å hjelpe min syke far. Jeg har en ganske krevende far, men blir satt i en skvis mellom å skuffe familien eller gjøre mannen min grinete. Akkurat nå trenger far hjelp, og mannen min har kompetanse til å gjøre det. Jeg gruer meg til å si at han trekker seg fra avtalen. Jeg vurderer å reise selv, men vet at jeg bør unngå det. 

På jobb er det konflikter, og istedenfor å føle meg bedre, ble ting bare verre av å skulle snakke med mannen. Jeg sa at jeg ikke har noen andre å snakke med, men fikk da slengt etter meg at jeg fikk se til å komme meg mer ut blant folk/ reise mer til kontoret så jeg fikk noen å snakke med. Det er jo intime samtaler jeg lengter etter med nære venner/ mann. Å reise til kontoret innebærer overfylt kollektivtransport i 2 timer, glatt vei til og fra bussholdeplass, ikke noe å holde seg fast i på bussen og bekmørke på morgenen. I tillegg er jeg utslitt når jeg kommer hjem, men selvsagt kan jeg dra. Jeg skulle gjerne vært der mer, men etter nøye vurdering er det unødvendig å eksponere seg for dette når jeg kan jobbe hjemmefra og stå i jobb lenger. Fikk også slengt etter meg at jeg aldri gjør noe hyggelig for mannen lenger. Den traff nok hjertet litt. Han tok igjen fordi han sikkert vet hvor dårlig han er til å snakke om følelser. Jeg så etter adventskalender til han i dag, men må komme meg på handling. 

Det ble en heftig krangel med smelling i dører og dårlig samvittighet for barnet i magen.

Jeg føler meg så alene og at mannen min misliker at jeg går hjemme, at han misliker familien min og at han syns jeg kun er en byrde han ikke har respekt for.

 

 

 

 

Anonymkode: 63951...b1c

[AnonymBruker]

Og denne sjarmøren vil du ha barn sammen med

Anonymkode: 6f37e...f66

[AnonymBruker]

For et skikkelig sjarmtroll du er sammen med. Dere burde virkelig ta dere noen timer med parterapi. Skjønner egentlig ikke hvorfor du fortsetter et forhold med han men. Blir spennende å se om du blir alenemor i forholdet fordi han går å anser dere som et irritasjonsmoment. 

Anonymkode: ff4b8...049

[AnonymBruker]

Men som mangler empati og ikke takler ta stilling til egne eller andres følelser er rett og slett søppel ingen bør få barn med. 

Anonymkode: b87bc...52c

[AnonymBruker]

Herregud, kom deg ut av offerrollen…

Anonymkode: 15050...901

[AnonymBruker]

Han burde sikkert ha lyttet til deg. 
Samtidig er det feil av deg å kreve at din samboer skal ta seg av din syke og krevende far. Det at din familie blir skuffet er ikke, og skal heller ikke være ditt problem. Andre familemedlemmer kan trå til; be kommunen om hjelp, søk hjelp fra frivillighetssentralen eller kjøp private tjenester.

Anonymkode: 979c9...dcd

[AnonymBruker]

Skjønner jo godt at han synes du er en byrde når du klager på absolutt alt. Kanskje du bør tenke litt over dine egne holdninger og prøve å fremstå som litt mer positiv, så kanskje ting blir litt lettere.

Anonymkode: c7024...78b

[Nana]

Kan dere sette dere ned og snakke ordentlig om hva som er problemet? For nå antar du mye - at han ikke vil ha deg hjemme, syns du er en byrde etc.

Ville tatt en ordentlig prat, uten beskyldninger eller antakelser.

Forstår ditt behov for å kunne prate med mannen. Foreslår at dere begge sjekker dagsform, overskudd, humør etc med den andre (sjekke = spørre) før dere «lesser av dere».

Det er så enkelt som å si «jeg har hatt en forferdelig dag i dag, kan vi prate om det» evt «jeg behøver støtte, jeg er helt utslitt, kan vi prate litt»

Da er motparten forberedt og kan evt si at han selv er så sliten at han dessverre ikke har overskudd akkurat nå men at han støtter deg og vil snakke om det når han har fått hvilt/trent/har en bedre dag etc.

Hvis begge to er slitne samtidig så kan det renne over hvis du tar det for gitt at han skal høre på deg - uten at du har hørt hvordan hans dag har vært.

Når det er sagt så forsvarer jeg ikke oppførselen hans, men dere vil komme mye lenger ved å kommunisere annerledes og ikke ta for gitt at du kommer hjem til en som er parat til å være hobbypsykolog. Prøv å tilnærme deg litt annerledes og se om det endrer mønsteret.

Dette er ikke ment som kritikk mot deg, men man kan bare endre seg selv og det er verdt et forsøk å få kommunikasjonen på plass før barnet kommer til verden. Kanskje mannen reagerer litt bedre og lar være med barnslige ting som å smelle med dører, være frekk og «straffe» deg med å trekke seg fra en avtale med din far.

Det er veldig lett å ta den andre for gitt og ha forventninger - men man kan dessverre ikke forlange at en partner skal stille opp uten varsel hvis dette er noe han generelt er dårlig på (og det høres sånn ut). Igjen - det trenger ikke være verre enn at du kunne ha spurt og han svart at han var for sliten i øyeblikket. I stedet blir han irritert over at du forventer at han skal høre på deg når det passer deg.

Kanskje han ville bli hørt eller trengte støtte også eller kanskje han rett og slett er en dust - men det finner du ikke ut av før dere endrer kommunikasjonsform og forventninger. Man blir også mer vennlig innstilt når noen spør om man har tid/ork i steder for bare å ta det for gitt.