Vennskapet tok en brå slutt, tenker mye på det

[AnonymBruker]

Vet innerst inne at det er til det beste, for hun var giftig for meg. Tok mye energi og var for bestemt for min del. Jeg føyde meg for mye, lot henne bestemme og styre. Jeg ble sliten. Men den følelsen jeg har nå, er ubehagelig. Dårlig samvittighet kanskje. Men tviler på at hun tenker slik om meg. Vi er begge i 30 årene, har nok med hvert vårt, hus, hjem, mann og barn. Men da vi hadde det fint, var det veldig fint. 
 

Er det ufornuftig å tenke at vi burde ordne opp? Eller bør jeg la det være?

Anonymkode: 60464...ce2

[Amossa]

Du skriver ingenting om hva som gjorde at det ble en brå slutt på vennskapet.  Var det en krangel?  Eventuelt, hvor sårende var det dere sa til hverandre?  
Siden du vurderer å ordne opp mellom dere, antar jeg at du ikke har problemer med å ta opp tråden igjen.   Du skriver at du blir sliten av henne, at hun er giftig mot deg.  At du har tillatt henne å bestemme. 

Hva får deg til å tro at dynamikken mellom dere har endret seg?  Hvis svaret er at vennskapet vil fortsette i samme sporet som før, så ville jeg rådet deg til å kutte henne ut.  

[AnonymBruker]

Amossa skrev (33 minutter siden):

Du skriver ingenting om hva som gjorde at det ble en brå slutt på vennskapet.  Var det en krangel?  Eventuelt, hvor sårende var det dere sa til hverandre?  
Siden du vurderer å ordne opp mellom dere, antar jeg at du ikke har problemer med å ta opp tråden igjen.   Du skriver at du blir sliten av henne, at hun er giftig mot deg.  At du har tillatt henne å bestemme. 

Hva får deg til å tro at dynamikken mellom dere har endret seg?  Hvis svaret er at vennskapet vil fortsette i samme sporet som før, så ville jeg rådet deg til å kutte henne ut.  

Det skjedde egentlig ikke noe spesielt. Vi var sammen en stor vennegjeng en helg. Og det ble tydelig de egenskapene jeg beskrev. Så jeg holdt meg noe mer tilbake bare og etter det har jeg ikke tatt kontakt. Før var det alltid jeg som ringte og sendte meldinger først. Eller, hun tok også kontakt nå og da. Forskjellen var at jeg svarte så fort jeg kunne, eller sendte melding når jeg ikke kunne. Hun tok sjelden telefonen og sendte ingen meldinger om hvorfor. Flere dager etter tok hun kontakt og da følte jeg hun mente jeg måtte svare med en gang. For de gangene jeg ikke gjorde det (og ikke sendte melding), fikk jeg krass tone tilbake. 
 

For å svare deg, nei jeg tror ikke dynamikken har endret seg. Selv om jeg skulle ønske det. Men jeg skulle ønske vi kunne pratet om det, for å se om vi kunne bevart vennskapet. Men jeg savner ingenting av det slitsomme jeg følte på. Er vel utopi å tenke slikt?

ts

Anonymkode: 60464...ce2

[Amossa]

Da forstår jeg mer.  Hva om du kontakter henne og sier at du ønsker å snakke med henne alene?  Så kan du si det som det er; at du savner henne, men at du føler deg tråkket på.  Hør nøye på hva hun svarer. 

Så tar du det derfra.  Kanskje vil du finne ut at vennskapet deres er liv laga, eller motsatt.  Det høres i det minste ut som at du har forstått at du skal stå opp for deg selv.  

 

[AnonymBruker]

Jeg ble dumpet av bestevenninnen min ute av det blå, også i 30-årene. Venninner i 20 år og plutselig hatet hun meg uten at jeg aner hvorfor.

Savner det gode med henne, men jo mer tid som går så klarer jeg å se hvor giftig hun var for meg og veldig mange rundt seg, men hun lever tilsynelatende livets glade dager på Instagram og har det helt fantastisk uten meg. 

Så tenker det er som et brudd, man glemmer de dårlige sidene og kan romantisere «eksen», men det er som regel en grunn til at det ble «slutt» og ikke lurt å prøve igjen. Men om det er du som har kuttet henne ut og ønsker ta en skikkelig prat fordi du er i tvil om det var riktig så synes jeg helt klart du bør ta kontakt. Bare vær klar for at hun ikke vil ha mer med deg å gjøre, vennedumpet er ofte det vondeste sviket. 

 

Anonymkode: 58b86...3dc