Har det gått rykter om deg eller var du bare syk?

[AnonymBruker]

Du som har fryktet at det har gått rykter om deg og trodd at alle hater deg, var det sant eller var du bare syk? Jeg spør for jeg sliter med generell angst og tror alle hater meg, det går rykter osv. Jeg tror alle ser stygt på meg men psykologen min sier det bare sitter i hodet. Er det så lett å tro slike ting? Har noen hadd slik angst og det viste seg det faktisk bare var angst?

Anonymkode: a159b...cb9

[Gjest Lykkedykker]

Mye sitter nok i eget hodet. Hadde en del angst i barneskole/uskole. Men så endret jeg mindset litt til "hva andre synser og mener om meg får være dems business" 

[AnonymBruker]

Forsøk en realitetssjekk. Finnes det egentlig noen håndfaste bevis for at det er sant? Om det er sånn at du blir behandlet dårlig på arbeidsplassen, får stygge meldinger og brev, at andre sier stygge ting til deg direkte, eller du vet at du har gjort noe veldig galt som det ble en stor sak ut av (megling og lignende)? Eller er det bare en "følelse" du har fordi du synes folk ser på deg og hvisker? Om det er sistnevnte så er det nok mer sannsynlig det er oppe i hodet ditt og ikke reelt. Sjekk også om det finnes bevis på det motsatte. Er det noen grunner til at folk ikke skal hate deg? Du har kanskje ikke gjort noe galt? Du har ikke sagt noe stygt til noen eller vært i en krangel? Du gjør jobben din, du overholder norske lover og regler, du er et vanlig menneske? 

Anonymkode: 24ed4...f0c

[Anciol]

Klarer ikke å gå på Burger King, McDonalds eller andre fastfoodsteder, uten å få totalt panikkanfall, . Grunnen er at jeg er pluss size og ser ut som en typisk VIP kunde der, har opplevd at ungdommer , folk og barn tisker hvisker , peker og ler bak min rygg der.

[AnonymBruker]

Det gikk rykter om meg på jobben. Jeg var visstnok narkoman. Jeg ble innkalt til møte med HR som spurte om jeg var alkoholiker eller narkoman, noe jeg ikke var.

Årsaken til at kolleger hadde denne mistanken var fordi jeg ikke var helt bra. Vet ikke om jeg kan kalle det syk, men hadde minimalt med jern og B12 i kroppen. Samtidig hadde jeg for noen mnd siden tatt slankeoperasjon og ikke informert kolleger om dette. Jeg raste fort i vekt samtidig som jeg til slutt ikke husket hvordan jeg skullle utføre jobben min. Helt oppriktig ærlig så visste jeg knapt hva jeg selv het.

Dro til legen og han tok blodprøve. Uken som gikk var beintøff, men jeg var på jobb. Da jeg kom til legen igjen var det første han sa til meg:»Hvordan i helvete klarer du å stå på beina» Jeg svarte bare at jeg ikke visste det selv.

Måtte rett på apotek og hente B12 sprøyter og Jern sprøyter og komme tilbake. Ble tvangssykmeldt i 2 uker og fikk 5 sprøyter av hver i løpet av den tiden. Da følte jeg meg heøt frisk igjen.

Jeg tok ett oppgjør med personen som hadde rapportert meg og ba om at neste gang snakker du med meg først.

Jeg ble operert 2 mnd senere og fikk fjernet livmor siden jeg hadde voldsomme ukontrollerte blødninger omtrent nonstop.

Det var helt jævlig at folk gikk rundt og trudde dette om meg. Narkotisk har jeg aldri rørt og alkohol skjer kanskje 1-2 ggr i året.

Anonymkode: 0b075...214

[AnonymBruker]

Ja jeg ble paranoid etter å ha blitt trakassert av en eks i flere år, der han blant annet gikk og fortalte løgner om meg og min mann til våre naboer. 

Så litt reelt var det jo at folk skulte og tisket om oss, men i betydelig mindre grad enn jeg følte på. Følelsen ble dessuten mindre reell over tid, når "nyhetens interesse " hadde dalt, og da jeg flyttet til ny plass var det egentlig kun et psykisk problem, for da hadde min eks fått ny dame og var opptatt av det, istedenfor å svartmale meg. 

Av alle ting var det en fysioterapeut som sa meg noe som hjalp meg mye å ha fokus på. Han viste til en undersøkelse av hvor mye vi faktisk bryr oss om folk rundt oss. Undersøkelsen hadde slått fast at over 80% av dem vi har rundt oss registrerer vi ikke engang. Altså at over 80% ikke engang legger merke til deg når du beveger deg rundt i samfunnet. De er like likegyldige til deg som om du var en intetsigende stol. De under 20% rest som faktisk legger merke til deg kategoriserer deg som potensiell partner, potensiell venn eller potensiell fiende, og det er svært få som faktisk har noe imot deg. 

Så slikt er som regel mest psykisk ja. Folk går ikke generelt rundt og misliker folk de ikke kjenner. 

Min angst ga seg gradvis da jeg utfordret meg selv til å gå rundt i samfunnet, med en erkjennelse og oppdagelse av at de fleste faktisk ikke legger merke til meg engang. 

Jeg møtte dessuten på noen av dem min eks hadde løyet til etterhvert, og da jeg trassig møtte blikket deres var det de som så skamfull ut. Det hadde kanskje vært spennende å snakke om det en stund, men virker som de fleste hadde anstendighet til å egentlig vite at det var løgn og rykter, og å bli flau nok over å ha bitt litt på til å føle skam over det. 

Nå tenker jeg ikke på det når jeg går rundt lenger. Vet at det er "older news" og at folk ikke er opptatt av meg. 

Anonymkode: a1b2d...72a

[AnonymBruker]

Skrev det egentlig litt feil. Det er generelt man ignorerer over 80%, og at resten, under 20% blir kategorisert som potensiell partner, potensiell venn eller potensiell fiende. Om man klart seg litt intetsigende, ikke tar kontakt eller blikkontakt og ikke virker truende, så havner man nærmest automatisk i de 80% folk overser, stort sett alltid. Mens dem som ser aggressiv ut for eksempel kan havne i "potensiell fiende" hos svært mange. Er man smilende og tar blikkontakt er det lettere å havne i kategorier "potensiell venn" eller "potensiell partner ".

For oss som har opplevd slik paranoia er det uansett en stor trygghet i at de fleste faktisk ikke engang legger merke til oss, og at det er ganske enkelt å være temmelig usynlig for de fleste. 

Anonymkode: a1b2d...72a

[Gjest _Falkor_]

Både og. Jeg sleit med rus, og har under min vei mot et friskt liv valgt å være åpen om det. I og med at jeg bor på bygda, så var det noen få som pratet bak ryggen min. 

Men jeg husker at rett etter at jeg valgte å bli rusfri, og hadde mye angst på grunn av abstinenser trodde jeg at svært mange ikke likte meg, såg stygt på meg, osv. Jeg kan vel si at 90% av dette kun satt i mitt eget hode, resterende 10% var bestemødrene her på bygda som generelt snakker om alt og alle

[AnonymBruker]

Jeg fikk rykte på meg for å være homo, fordi jeg fikk skikkelig ståpikk i joggebuksa som tenåring, og en kom inn og var sikker på at kompisen min hadde sugd meg, noe han ikke hadde. Men det førte til at jeg ble venn med en homo i parallellklassen som gladelig sugde meg, og gjorde livet behagelig for en kåt tenåring. Et usant rykte som gav meg en bonus i ettertid. Men du spør jo om noe helt annet, og jeg tror neppe folk er så opptatt av deg som du kanskje tror. I alle fall neppe så negative til deg. 

Anonymkode: f09e1...7d3

[AnonymBruker]

Tror det er en kombinasjon. Litt baksnakking som eskalerer i ditt eget hode.

Realiteten er vel at folk ikke bryr seg stort, om du opplever baksnakking og utestenging, så bryr ikke folk seg. Det registrerer hva som er sagt, kanskje forteller de det videre, blur litt negativt instinkt, kanskje de ikke bryr seg i det hele tatt. Men en ting er sikkert, det er svært usannsynlig at folk i en slik situasjon kommer til å trekkes mot deg.

Litt reelt, og eskalert i ditt hode.

Anonymkode: d24af...d80

[AnonymBruker]

Har veldig angst så regnet med det bare var i mitt hode. Til venninnen ( kollektiv sammen ) min ba meg printe ut et dokument fra sin pc ( hun var på universitet allerede ) og når jeg åpnet den så var en samtale åpen som første vindu. Der hun snakket dritt om meg og spredde rykter. Så var vist ikke i mitt hode likevel. Hun hadde vist helt glemt at hun hadde denne samtalen åpen på pc'n siden hun ville jeg skulle printe. Eller så hadde hun en slags syk glede av at jeg skulle se det. 

Men dette var siste uken vi skulle bo sammen, og jeg har ikke snakket med henne siden.

Anonymkode: 490b7...d06