Vi står sammen etter utroskap - men jeg sliter inni meg. Til deg som står i et forhold som jobbet seg gjennom utroskap:

[AnonymBruker]

Jeg er hun kona som oppdaget at mannen hadde et emosjonelt forhold til ei på jobben. De har ikke vært fysiske, men min mann var på vei ut av vårt forhold - men har endt opp med å bli og mener bestemt at han vil være her. Han gjorde det slutt, pakket klærne sine og dro, men så kom han tilbake allerede dagen etterpå og ønsket ikke dette allikevel.

Til dere som tenker: "Hvordan kan du vite at han ikke var fysisk med henne?" - jeg vet at dette var emosjonelt. Jeg er sikker. Ellers hadde jeg nok ikke vært i dette forholdet fremdeles. Tror jeg. 

Iallfall....Dum, i totalt sjokk og full av forvirrelse som jeg var, ble jeg bare SÅ utrolig glad for at han kom tilbake. Det kan virke som om sjokket over å miste min kjære slik, helt uforventet og spontant, gjorde så det eneste fokuset JEG hadde var å beholde han.

Og her sitter jeg da, jeg ville jo aldri ut. Jeg elsker mannen min, men jeg spør meg selv om det jeg holder fast ved er den han var for meg FØR alt dette skjedde. Jeg stoler ikke på mine egne følelser for han nå. Jeg stiller meg selv hundre spørsmål i alle retninger.

"Er jeg dum som lar han bli?"
"Kan han VIRKELIG elske meg, når han var villig til å gå?"
"Kan han VIRKELIG elske meg, når han falt for en annen?"

og:

Kan jeg virkelig kunne elske han slik jeg hele veien har gjort, fra nå og for alltid?

Jeg elsket jo han ubetinget hele veien, og jeg var virkelig 100% lykkelig ....og uvitende. Så nå står jeg her da, og vil jo ikke ut av forholdet. Vi har barn sammen. Et helt liv. Samtidig føler jeg meg bare dønn trist. For en stygg stemme hvisker hele tiden: "Han elsker jo ikke deg...husk - han ville forlate deg.....han falt for henne.. han var villig til å ofre hele familien sin for henne....han elsker ikke deg...du kan bli, men da lever du en løgn...." 

Og slik hvisker den følelsen meg i øret, døgnet rundt. 

Hvordan skal jeg kunne vite (retorisk spm) om denne mannen elsker meg, eller om han bare ble av fornuft. Praktiske ting. Familie. Hus. Lån. 

Så jeg leter etter deg som har opplevd lignende.

Leter etter deg som stod i det og nå i etterkant kan si at det funket.

Og om det funket, hvor lang tid tok det?

Hva gjorde sånn at du slo deg til ro med at det antagelig bare var en bommert?

Jeg skjønner at kun tiden vil kunne gi meg svar, men ønsker også å høre noen erfaringer.

Hilsen trist og forvirret kvinne.

 

Anonymkode: 9d4f6...0dc

[AnonymBruker]

Jeg opplevde utroskap i to ekteskap. Det var både fysisk og emosjonelt i mitt tilfelle. Jeg prøvde å jobbe meg gjennom det sammen med eksene, men det gikk ikke. Den ene av dem var i tillegg utro på nytt. 

Anonymkode: f0e89...566

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Jeg er hun kona som oppdaget at mannen hadde et emosjonelt forhold til ei på jobben. De har ikke vært fysiske, men min mann var på vei ut av vårt forhold - men har endt opp med å bli og mener bestemt at han vil være her. Han gjorde det slutt, pakket klærne sine og dro, men så kom han tilbake allerede dagen etterpå og ønsket ikke dette allikevel.

Til dere som tenker: "Hvordan kan du vite at han ikke var fysisk med henne?" - jeg vet at dette var emosjonelt. Jeg er sikker. Ellers hadde jeg nok ikke vært i dette forholdet fremdeles. Tror jeg. 

Iallfall....Dum, i totalt sjokk og full av forvirrelse som jeg var, ble jeg bare SÅ utrolig glad for at han kom tilbake. Det kan virke som om sjokket over å miste min kjære slik, helt uforventet og spontant, gjorde så det eneste fokuset JEG hadde var å beholde han.

Og her sitter jeg da, jeg ville jo aldri ut. Jeg elsker mannen min, men jeg spør meg selv om det jeg holder fast ved er den han var for meg FØR alt dette skjedde. Jeg stoler ikke på mine egne følelser for han nå. Jeg stiller meg selv hundre spørsmål i alle retninger.

"Er jeg dum som lar han bli?"
"Kan han VIRKELIG elske meg, når han var villig til å gå?"
"Kan han VIRKELIG elske meg, når han falt for en annen?"

og:

Kan jeg virkelig kunne elske han slik jeg hele veien har gjort, fra nå og for alltid?

Jeg elsket jo han ubetinget hele veien, og jeg var virkelig 100% lykkelig ....og uvitende. Så nå står jeg her da, og vil jo ikke ut av forholdet. Vi har barn sammen. Et helt liv. Samtidig føler jeg meg bare dønn trist. For en stygg stemme hvisker hele tiden: "Han elsker jo ikke deg...husk - han ville forlate deg.....han falt for henne.. han var villig til å ofre hele familien sin for henne....han elsker ikke deg...du kan bli, men da lever du en løgn...." 

Og slik hvisker den følelsen meg i øret, døgnet rundt. 

Hvordan skal jeg kunne vite (retorisk spm) om denne mannen elsker meg, eller om han bare ble av fornuft. Praktiske ting. Familie. Hus. Lån. 

Så jeg leter etter deg som har opplevd lignende.

Leter etter deg som stod i det og nå i etterkant kan si at det funket.

Og om det funket, hvor lang tid tok det?

Hva gjorde sånn at du slo deg til ro med at det antagelig bare var en bommert?

Jeg skjønner at kun tiden vil kunne gi meg svar, men ønsker også å høre noen erfaringer.

Hilsen trist og forvirret kvinne.

 

Anonymkode: 9d4f6...0dc

hei, dette har jeg opplevd selv, og lever nå med et iskaldt og knust hjerte. holder ut pga barna, selv om jeg vet at hun innerst inne ikke elsker meg like høyt, ellers ville hun aldri gått fra meg, og liksom komme tilbake pga samvittigheten.

du vil mest sannsynlig leve i et ulykkelig forhold med mindre han endrer seg og viser at han elsker deg på ekte.

Anonymkode: 847d3...c41

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg opplevde utroskap i to ekteskap. Det var både fysisk og emosjonelt i mitt tilfelle. Jeg prøvde å jobbe meg gjennom det sammen med eksene, men det gikk ikke. Den ene av dem var i tillegg utro på nytt. 

Anonymkode: f0e89...566

hva er emosjonell utro?

Anonymkode: 847d3...c41

[AnonymBruker]

Vi står sammen 🙊 Ja, det er klart han er med på den. 
Jeg brøt ut av forholdet. 
 

Anonymkode: 78008...44e

[AnonymBruker]

Hvordan man tenker og føler er ikke statisk. Fullt mulig at han i dag både elsker deg og ikke vil være noen annen plass og ikke ser noen annen vei. Det er lov å utvikle seg, det er lov å lære fra erfaringer og det er bra om man som menneske kan bli bedre. Tenker at det er det første du må finne ut, om han nå har hodet på rett plass.

Dersom positivt svar på det overnevnte, så må du og han jobbe aktivt for å bearbeide det som har skjedd. Jeg anbefaler virkelig sterkt at dere jobber intensivt med det, for alternativet er fort at dere bruker mange år på et urolig forhold der du ikke vet hva du skal tenke, og han kjenner at det gnager han i stykker og ikke vite hvor han har deg lengre. 

Bruk samlivsterapi ved behov, og sett dere tidsfrister. Dere må faktisk avgjøre enten/eller. Det desidert dårligste alternativet er å bare la det surre og gå. 

Anonymkode: 525e0...74f

[AnonymBruker]

Emosjonelt utro og var på vei ut av forholdet…. Han hadde tenkt å gå lengre der? Klarer du å stole på at han ikke gjør det om en stund?

Anonymkode: 9d734...0b8

[AnonymBruker]

DU må faktisk la det gå. Om forholdet deres i det hele tatt skal overleve på noe som helst måte, så må DU faktisk tilgi og ikke bruke utroskapen mot han. 

Hva som trengs for å gjøre det, kan bare du svare på.

Kanskje masse parterapi, endelig med gaver og oppmerksomhet fra mannen, at du kan gå over han i noen år... 

Nei ts, det er vanskelig.

Jeg gikk, for jeg klarte ikke å gi slipp på tanken at jeg ikke var god nok for han. 

Anonymkode: 2bff4...979

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg gikk, for jeg klarte ikke å gi slipp på tanken at jeg ikke var god nok for han. 

Det er rett og slett noe ureparerbart som blir ødelagt når de gjør sånt. Noe uskyld som blir borte. Enormt vanskelig å virkelig komme over det. Man kan tilgi og jobbe med det, men det blir aldri ugjort og det vil alltid ligge der.

Anonymkode: 321a0...73d

[AnonymBruker]

Opplevde emosjonell utroskap, og det bare gikk ikke. Han mente at han ikke hadde vært utro siden det ikke var seksuelt, selv om han lå og chattet med henne hele natten på Messenger, stalket henne fysisk, kjørte henne rundt overalt og oppførte seg som en nyforelsket fjortis. 

Hadde han tatt ansvar, så kanskje, men når han i tillegg kalte meg sykelig sjalu, gal og kontrollerende drittkjerring, da var det bare sayonara til hele fyren. 

Har null tro på at sånne svik kan fikses, selv med en hyggeligere person enn min eks. 

Anonymkode: 3bb9f...5c5

[AnonymBruker]

Jeg tenker at om du velger ta han tilbake velger du også å legge det hele bak deg og fokusere fremover, da velger du å stole på at han nå er all in der dere er. Det er ditt valg. Dine tanker og bekymringer må du da legge bort, det er det vanskeligste med å være der du er nå - dette med å velge gå videre og ikke fortsette marme på gammel dritt.. 

Dersom du ikke klarer det er det vel et tegn på at du kanskje ikke er der da, klar for å velge legge det bak deg, klar for å tilgi og klar for å fortsette dette forholdet under de nye premissene? 

Anonymkode: 18754...475

[AnonymBruker]

Dersom du virkelig tror at det «kun» var emosjonelt utroskap, fint for deg! Det er sjelden det, men det er klart at det er litt lettere å få tilgivelse dersom du ikke har ligget med personen i tillegg, så er jo alltid ok å bare si at det var emosjonelt. Jeg Har selv gjort det samme og det var overhode ikke bare emosjonelt, men det var lettest å si det slik. Skammer meg sånn inn i hampen og forstår at mannen gikk fra meg. Skjønner ikke at du nedverdiger deg selv ved å bli i dette forholdet. Jeg elsket ikke min mann, din man elsker sannsynligvis ikke deg heller. 

Anonymkode: c4c93...583

[AnonymBruker]

Opplevde svik fra min mann for over ti år siden. Vi sto med 3 små barn og det var ikke rom og ressurser for å bryte opp alt.

Vi er fortsatt gift, men jeg mistet respekten for han og selv om jeg har tilgitt ham er jeg fortsatt bitter. Kjærligheter er ødelagt for evig og alltid.

I tillegg så endret det noe hos meg og tilslutt åpnet jeg opp for andre og har hatt en affære med en kollega, litt dårlig samvittighet, men samtidig ikke.

I dag gode venner og samarbeidspartnere og glad i hverandre.

Anonymkode: 3115e...c23

[AnonymBruker]

TS her. Takk for mange gode svar.

På godt og vondt, svarene altså.
Det er vel dette som gnager ved meg, at jeg frykter at han faktisk ikke virkelig elsker meg. Jeg tiltror han at han på det beste kanskje selv "tror" han gjør det. Jeg vet heller ikke hvordan han skal få overbevist meg om noe annet. Da måte han vært ekstremt påskrudd og virkelig vist meg det daglig gjennom små og store ting.

Derimot har vi vært sammen en del år, hverdagen tusler. Små barn i hus, travle hverdager osv osv.
Det er ikke så mye tid til selve parforholdet, selv om vi etter alt dette - faktisk har tatt oss mer tid enn noengang.

Jeg har tattt meg selv i å prøve å pynte meg enda mer, (var ganske glad i å pynte meg fra før av), tenker gjennom hva jeg har på meg, har ordnet dater, han har ordnet dater, vi snakker om ting vi skal gjøre framover, vi finner stor glede i å gjøre ting sammen med barna.

Også føler jeg meg samtidig SÅ dum overfor meg selv. Hvorfor skal jeg gidde å løfte en finger, sier jeg til meg selv. Så gjør jeg det allikevel. For jeg vil jo virkelig ikke at han skal kunne si at jeg ikke var bra nok. 

Psykisk indre kamp dette. Man går imot egne prinsipper, mister seg selv, finner seg selv og leter etter seg selv. Den man nå plutselig påtvunget "har blitt" gjennom alt dette.
 

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Dersom du virkelig tror at det «kun» var emosjonelt utroskap, fint for deg! Det er sjelden det, men det er klart at det er litt lettere å få tilgivelse dersom du ikke har ligget med personen i tillegg, så er jo alltid ok å bare si at det var emosjonelt. Jeg Har selv gjort det samme og det var overhode ikke bare emosjonelt, men det var lettest å si det slik. Skammer meg sånn inn i hampen og forstår at mannen gikk fra meg. Skjønner ikke at du nedverdiger deg selv ved å bli i dette forholdet. Jeg elsket ikke min mann, din man elsker sannsynligvis ikke deg heller. 

Jeg skjønner at denne er vanskelig. Man kan vel aldri være 100% sikker på noe, men i akkurat denne saken er jeg faktisk ganske så sikker. Jeg vil ikke gå inn på det da det vil avsløre litt for mye, som jeg frykter kan igjenkjennes. 

Jeg har venninner som har vært emosjonelt utro, som aldri gikk lengre enn intens flørting, bilder, telefoner etc. Så det er absolutt mulig å "kun være emosjonelt" utro. På lik linje som fysisk utro, foregår det emosjonelt utroskap. Det ene utelukker overhodet ikke det andre, og i denne situasjonen er jeg veldig sikker på at det kun var emosjonelt. Jeg hadde faktisk foretrukket et engangsligg, over et emosjonelt forhold med følelser.

Jeg er blid og glad i heimen. Jeg vil si at jeg overfor han er som jeg var før. Det jeg kjenner og føler på har jeg også nevnt for han, og jeg går faktisk til en terapeut hver andre uke, for å få luftet disse tankene med noen som kan håndtere dem.
Han vil ikke gå i terapi, han sier det blir alt for mye fokus på "konflikten" og tid vi heller kan bruke på oss. Han er ikke en person som liker å snakke om følelser.

Dette er utrolig sårt, og veldig vanskelig.

Jeg tilgir han handlingen. Det har jeg allerede gjort. Derimot sitter jeg igjen med følelser jeg ikke helt vet hvordan jeg skal håndtere. Og emosjonelt utro eller ei, så er det spm om hvorvidt han KAN elske meg når han gjorde det han gjorde, som jager meg mest. Og pga det, skjer det også ting med mine følelser.


 

Anonymkode: 9d4f6...0dc

[Carrot]

Å bli betatt av en annen, la seg rive med emosjonelt, få en relasjon trenger overhode ikke ha noe = til de følelsene han har for deg, man kan fint elske en annen og like fullt ha tette emosjonelle bånd til mer enn ett menneske. Man vil aldri være "den eneste" men man kan være den eneste den andre velger leve sammen med, velger elske, bygge et liv med, ha en familie med osv osv og det teller mer, mye mer enn emosjonelle relasjoner som er flyktige i perioder tenker jeg. 

[AnonymBruker]

Carrot skrev (6 minutter siden):

bygge et liv med, ha en familie med osv osv og det teller mer, mye mer enn emosjonelle relasjoner som er flyktige i perioder tenker jeg. 

TS her. Jeg nevnte over at jeg får hjelp, og min terapeut sier akkurat dette. At dette antageligvis var "flyktige følelser". Terapeuten sier også at jeg må gi han masse tid, da ambivialensen antagelig råder nå. 

Anonymkode: 9d4f6...0dc

[AnonymBruker]

TS her.

En ting til:

Jeg kjenner meg mer og mer motløs. Den fæle følelsen av at han faktisk ikke kan evne å elske meg etter å ha gjort noe slik, bare øker og spiser meg opp.

Så står man her da, og potensielt ender opp med skulle være den som bryter opp en stor familie, man ikke en gang ønsker å bryte opp, fordi man faktisk indirekte "tvinges" dit. 

Jeg ville aldri ut.

Jeg så meg aldri noen annen vei.

Jeg er lojal og tro.

Jeg var med på å lage denne familien da jeg faktisk vil ha den!

Så hvordan skal jeg makte det? Hvordan skal jeg som jo ikke ønsker NOE av dette, i tillegg til alt det andre fæle, være nødt til å finne krefter fra et uant sted - til å ødelegge oss?

Overfor barna vil det alltid være mamma som gikk! SYKT urettferdig.

Anonymkode: 9d4f6...0dc

[Carrot]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

TS her. Jeg nevnte over at jeg får hjelp, og min terapeut sier akkurat dette. At dette antageligvis var "flyktige følelser". Terapeuten sier også at jeg må gi han masse tid, da ambivialensen antagelig råder nå. 

Anonymkode: 9d4f6...0dc

Problemet med forhold uansett hvor gode de er, hvor solid fundamentet er og alt det der er at man gjennom et helt liv vil oppleve ting som ryster grunnmuren, forskjellen på mennesker som holder sammen livet ut og de som ikke gjør det er at man klarer ha en litt stoisk tilnerming, man har litt is i magen og lar tiden virke med en på veien til ro igjen om du skjønner? Det er ikke alt man kan legge bak seg like fort selvsagt, noe tvil trenger man mer tid på å bearbeide osv - men jeg tror nok fokuset ditt er mer givende om du retter det mot handlingene i dag som bekrefter at dere er på vei videre sammen menn det som ligger i fortiden og ikke kan endres om det gir mening? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Han gjorde det slutt, pakket klærne sine og dro, men så kom han tilbake allerede dagen etterpå og ønsket ikke dette allikevel.

 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

"Han elsker jo ikke deg...husk - han ville forlate deg.....han falt for henne.. han var villig til å ofre hele familien sin for henne....han elsker ikke deg...du kan bli, men da lever du en løgn...." 

Han gjorde jo det, han ofret alt, han pakket og dro. Han fikk bare kalde føtter.

Anonymkode: 321a0...73d

[AnonymBruker]

Hei ts. 
Vi snakket litt sammen i den andre tråden, jeg er den som er emosjonelt utro der. 
Det jeg vil si til deg er at jeg tror det er mulig å elske deg igjen. Jeg kan muligens finne igjen følelsene for mannen min hvis jeg klarer å glemme den andre. Spørsmålet er om jeg vil det, glemme den andre, altså. Jeg er i tvil. Det betyr ikke at mannen din er i tvil. Kanskje han klarer å glemme hun andre lettere enn meg? Snakk sammen. 

Anonymkode: ae9eb...9b0