Trenger ikke alle kjærlighet fra den man vil dele livet med?

[AnonymBruker]

Jeg sitter med følelsen av at jeg er en vanskelig person og krever for mye av den jeg er sammen med. Klarer ikke å få forholdene mine til å vare livet ut. Går fint en stund før det blir kaos og finner aldri en som faktisk gidder å satse nok til å komme seg over kneika, hvor man skjønner at et forhold krever en viss innsats fra begge to, ikke kun fra en. Har nok blitt sær i løpet av årene. Har ting jeg krever i et forhold og ting jeg trenger for å føle meg elsket og bra nok. 

Ting jeg krever: bli sett, hørt, tatt hensyn til, bli inkludert i ting, være sammen om avgjørelser som går utover familien, ha tid sammen, være åpen om økonomi, klare å kommunisere for å finne løsninger på utfordringene i forholdet, kommunikasjon i det hele tatt, bli satt foran ekser eller personer som har vært forelsket i den jeg er sammen med eller som den jeg er sammen med har vært forelsket i, at personen stiller opp og er med på aktiviteter sammen med ungene og familien, inkluderer seg i ting jeg ber med på eller som vi blir bedt på, ikke stikke av for hver minste lille filleting fordi man ikke vil snakke om noe som helst så da er det enklere å rømme, og jeg syns ikke det er akseptabelt å ikke kunne svare på hvor man er, bli borte over natta eller helgen og ikke kunne svare på hvor man har vært. Attpåtil komme hjem etter å ha vært borte hele natten å plutselig ha flere nye damer på sosiale medier som man nekter å slette igjen. Føles som at mye gjøres kun for å få en reaksjon. At personen elsker å plage meg/gjøre meg enda mer usikker? Leker med følelsene mine? Er i hvertfall sånn det føles. Føler personen er så lite voksen (over 30).

I tillegg trenger jeg nærhet, kjærlighet, fine ord, vite at jeg betyr mye for den jeg er sammen med, ikke alltid være den som sier elsker deg først og ikke bli fortalt at det mister betydning om man sier det ofte (typ hver dag, et par ganger i uka eller mnd) og at personen heller sier ifra om det endrer seg. Altså, hva slags svar er det? Trenger du å høre at den du vil dele livet med elsker deg?  Og hvor ofte sier dere det til hverandre?

Sitter alltid med følelsen av at forholdet ikke er verdt å jobbe for eller at jeg ikke er verdt nok for personen. Blir heller ikke motbevist om jeg forteller om mine følelser eller tanker rundt dette. Får heller en bekreftelse på at dette stemmer da personen ikke sier imot eller stikker av om ting er vanskelig. Sånn det føles for meg så tyder alt på at personen egentlig ikke bryr seg spesielt mye om hverken meg eller forholdet, siden han ikke åpner seg opp og faktisk snakker med meg.

All denne frustrasjonen har bygd seg opp over lang tid og jeg har gått å vært irritert over absolutt alt ved han en stund nå. Noe som har gjort at jeg har hakket mer enn jeg burde, sagt mye jeg ikke mener fordi jeg har vært såret og fortvilet, så dette har helt sikkert ikke gjort ting bedre, men hadde han bare snakket ut med meg en av alle gangene og vist vilje til å ordne opp i ting så hadde jeg kanskje ikke rukket å bli så irritert. Allerede noen mnd ut i forholdet merket jeg at det var han som hadde siste ordet og at det var vanskelig å få han til å forstå eller ta hensyn. Trodde ting ville endre seg med tiden, men han ble bare mer respektløs, hensynsløs, egoistisk og sta. Rart hvordan en person kan være en så god og støttende venn, men når man tar skrittet videre og blir sammen så er han ikke støttende i det hele tatt og heller ikke en spesielt god kjæreste. Fortsatt veldig opptatt av å være god venn for alle andre da. 

Hva krever du i et forhold? 

Hva trenger du i et forhold?

Hva burde jeg ikke kreve i mitt neste forhold? 

Er jeg for kravstor?

Hvor ofte sier du til kjæresten/ samboeren/ ektefellen din at du elsker han eller hun? (Sånn ca. Om det er daglig, en gang iblant, sjeldent, aldri) 

Hadde du reagert om kjæresten aldri sa noe fint til deg? Eller viste noe kjærlighet til deg? 

Spoiler

Spoiler

Spoiler

 

 

 

 

Anonymkode: b634a...8b6

[Daisy_B]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Hva krever du i et forhold? 

Hva trenger du i et forhold?

Hva burde jeg ikke kreve i mitt neste forhold? 

Er jeg for kravstor?

Hvor ofte sier du til kjæresten/ samboeren/ ektefellen din at du elsker han eller hun? (Sånn ca. Om det er daglig, en gang iblant, sjeldent, aldri) 

Hadde du reagert om kjæresten aldri sa noe fint til deg? Eller viste noe kjærlighet til deg? 

  Vis skjult innhold

  Vis skjult innhold

  Vis skjult innhold

 

 

 

 

Anonymkode: b634a...8b6

Jeg krever gjensidig respekt, og tenker det er nok. Det er dekkende for alt som måtte oppstå, og da forventer jeg heller ikke mer av andre enn jeg vil levere selv. 

Sier at jeg elsker han hver dag. 

Klart jeg hadde reagert hvis jeg ikke fikk noe kjærlighet fra min mann.

[Maskinfører]

Nei trenger ikke det for meg hadde det vært nok at hun var under samme tak  

[AnonymBruker]

Ja jeg synes du høres litt needy og masete ut, og at du tyr til hakking og å si ting du ikke mener når du blir såret er ganske umodent og blir som regel spikeren i kista på etthvert forhold. Løpet blir fort kjørt når det er type kommunikasjon du drar til med når ting blir vanskelig. 

Jeg krever gjensidig respekt selvfølgelig. Noe som også betyr at jeg må respektere hva han ikke ønsker å gjøre, og at vi diskuterer slikt og kommer frem til kompromisser vi begge synes er ok. Jeg krever ikke å bli inkludert i alt han driver med eller at han alltid skal stille opp på det jeg ønsker. Jeg hadde imidlertid straks forlatt en mann som ble borte hele natta uten å gjøre rede for hvor han var, så her synes jeg du er for mild og tafatt om du aksepterer slikt. 

Jeg har ikke behov for å si eller at han sier at han elsker meg hver dag. Ord betyr lite, og er lette å si, det er i handlinger og prioriteringer jeg hører "Jeg elsker deg!". Fint å høre innimellom, når det kommer naturlig. Han må ikke svare at han elsker meg også om jeg sier det først. Jeg vet at han elsker meg. 

I ditt neste forhold bør du ha respekt for deg selv i ord og handlinger. Ikke mase om ting, men ha selvrespekt nok til å vurdere hans handlinger. Du bør være klar ovenfor deg selv at du ikke vil ha en mann du må dra med deg, og ikke hvem som helst, så la hans handlinger vise om han er verdt å satse på. Ikke krev så mye, men se ham og hans prioriteringer an. Gi ham også rom til å være seg, og ha tilsvarende respekt for hans ønsker som for dine. Samt det viktigste: Ikke begynne med å nægge, hakke, furte og si ting du ikke mener. Du er en voksen kvinne, og det er umoden dialog. Kommunikasjon sier du er viktig for deg, men det er kommunikasjon på pinlig nivå. Stå gjerne opp for deg selv, men pust med magen og forhold deg rolig og saklig. Du blir trolig singel igjen om du synker ned på slik kommunikasjon. Gå heller bort  og tenk deg om enn å begynne slik. Ikke som i å stikke av, som du selv ikke liker, men det er av og til lurt å si "Dette synes jeg ikke var ok, jeg trenger litt alenetid før vi kan snakke om det."

For å være ærlig virker du litt panisk. Sikkert på grunn av dårlige erfaringer, men stor fare for at det blir flere om du ikke klarer å takle ting litt mer modent og sterkt. 

Anonymkode: d446f...485

[AnonymBruker]

Tja. Ingenting av det du nevner er kravstort i og for seg, men det finnes jo mye ulik dynamikk i et parforhold. Vi sier feks ikke at vi elsker hverandre, men vi stiller store krav til hverandre seksuelt. 

Jeg syntes kommunikasjon med parter var merkelig i starten. Tok tid å få fram hvordan jeg er, skjønne hvordan han er og finne fram til en form. Og også finne en form som funker når en eller begge er slitne eller mye skjer. Jeg har få regler for meg selv men de er absolutte. Sånn er han også. 

Vi er veldig forsiktige med alkohol og jeg opplever at det bedrer kommunikasjonen mellom oss. Vi er alltid edru sammen, også under sex, og begge går sjeldent/aldri ut seint på kveld og da kun planlagt. Vi forteller hverandre stort sett hva som skal skje, så vi slipper overraskelser. 

Anonymkode: 90760...460

[AnonymBruker]

Dele livet med? Deler du ikke livet ditt med flere? Venner, familie, barn, kolleger? 
 

Kjærlighet trenger ikke være noe man bare får fra sin primære logistikkpartner man har valgt å dele økonomi og barn med. Kjenner jeg har personlig ingen behov rundt det hvertfall, og tror det bare hatt blitt problemer dersom jeg hadde det. 
 

Man må skille mellom familieliv som er et logistikkforhold, og det som går på kjærlighet, romantikk og seksualitet. De har ikke noe med hverandre å gjøre.

Anonymkode: 3e474...071

[AnonymBruker]

Dette kunne vært skrevet av meg. Spent på svarene du får! 

Anonymkode: 930ad...f50

[AnonymBruker]

Du høres ganske krevende ut ja 🙈 er du trygg på deg selv TS? For meg høres det ikke ut som du har nok kjærlighet til deg selv, og forventer at dine behov der blir dekket av en partner? Jeg krever ingenting i et forhold, men jeg forventer at vi har gjensidig respekt og kjærlighet for hverandre. Jeg trenger ikke å høre at han elsker meg hver dag, for det bare vet jeg inni meg. Og den dagen han kanskje ikke gjør det lenger, forventer jeg at han sier i fra. Det blir veldig tungt for en partner å hele tiden måtte gi bekreftelser. Jeg forventer at partner er trygg nok på seg selv til å finne den bekreftelsen i seg selv, om du skjønner.. 

Anonymkode: 938c4...a52

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du høres ganske krevende ut ja 🙈 er du trygg på deg selv TS? For meg høres det ikke ut som du har nok kjærlighet til deg selv, og forventer at dine behov der blir dekket av en partner? Jeg krever ingenting i et forhold, men jeg forventer at vi har gjensidig respekt og kjærlighet for hverandre. Jeg trenger ikke å høre at han elsker meg hver dag, for det bare vet jeg inni meg. Og den dagen han kanskje ikke gjør det lenger, forventer jeg at han sier i fra. Det blir veldig tungt for en partner å hele tiden måtte gi bekreftelser. Jeg forventer at partner er trygg nok på seg selv til å finne den bekreftelsen i seg selv, om du skjønner.. 

Anonymkode: 938c4...a52

Hvorfor er det krevende å gi bekreftelser? Skal man gjette hver dag  om man er elsket eller ikke? 

Anonymkode: df779...401

[AnonymBruker]

Jeg lever med en kone som aldri kan si at hun elsker meg selv om jeg trenger det hver dag. Det er alltid jeg og når jeg sier det ser det ut som om det ikke betyr noenting.  Hun kaller meg kravstor. Jeg kan jo gjøre hva jeg vil og krever ingenting, sier hun, som om det er en god ting.  Hun skjønner ikke at det betyr at deg gir meg følelsen at hun ikke trenger meg. Jeg har aldri følelsen av at hun er redd for å miste meg. Det er ødeleggende.

Anonymkode: df779...401

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvorfor er det krevende å gi bekreftelser? Skal man gjette hver dag  om man er elsket eller ikke? 

Anonymkode: df779...401

Det skal man vite, hvis ikke er ikke forholdet liv laga. 

Anonymkode: 938c4...a52

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Dele livet med? Deler du ikke livet ditt med flere? Venner, familie, barn, kolleger? 
 

Kjærlighet trenger ikke være noe man bare får fra sin primære logistikkpartner man har valgt å dele økonomi og barn med. Kjenner jeg har personlig ingen behov rundt det hvertfall, og tror det bare hatt blitt problemer dersom jeg hadde det. 
 

Man må skille mellom familieliv som er et logistikkforhold, og det som går på kjærlighet, romantikk og seksualitet. De har ikke noe med hverandre å gjøre.

Anonymkode: 3e474...071

Det er bare én på kg som kaller kjæresten "prinær logistikkpartner" pg

 

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Dele livet med? Deler du ikke livet ditt med flere? Venner, familie, barn, kolleger? 
 

Kjærlighet trenger ikke være noe man bare får fra sin primære logistikkpartner man har valgt å dele økonomi og barn med. Kjenner jeg har personlig ingen behov rundt det hvertfall, og tror det bare hatt blitt problemer dersom jeg hadde det. 
 

Man må skille mellom familieliv som er et logistikkforhold, og det som går på kjærlighet, romantikk og seksualitet. De har ikke noe med hverandre å gjøre.

Anonymkode: 3e474...071

Du prater som om du ble tvangsgifta men har tilpassa deg ved å ha alt kjærlighetsliv på si. 

Anonymkode: 90760...460

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.11.2022 den 2.32):

Ja jeg synes du høres litt needy og masete ut, og at du tyr til hakking og å si ting du ikke mener når du blir såret er ganske umodent og blir som regel spikeren i kista på etthvert forhold. Løpet blir fort kjørt når det er type kommunikasjon du drar til med når ting blir vanskelig. 

Jeg krever gjensidig respekt selvfølgelig. Noe som også betyr at jeg må respektere hva han ikke ønsker å gjøre, og at vi diskuterer slikt og kommer frem til kompromisser vi begge synes er ok. Jeg krever ikke å bli inkludert i alt han driver med eller at han alltid skal stille opp på det jeg ønsker. Jeg hadde imidlertid straks forlatt en mann som ble borte hele natta uten å gjøre rede for hvor han var, så her synes jeg du er for mild og tafatt om du aksepterer slikt. 

Jeg har ikke behov for å si eller at han sier at han elsker meg hver dag. Ord betyr lite, og er lette å si, det er i handlinger og prioriteringer jeg hører "Jeg elsker deg!". Fint å høre innimellom, når det kommer naturlig. Han må ikke svare at han elsker meg også om jeg sier det først. Jeg vet at han elsker meg. 

I ditt neste forhold bør du ha respekt for deg selv i ord og handlinger. Ikke mase om ting, men ha selvrespekt nok til å vurdere hans handlinger. Du bør være klar ovenfor deg selv at du ikke vil ha en mann du må dra med deg, og ikke hvem som helst, så la hans handlinger vise om han er verdt å satse på. Ikke krev så mye, men se ham og hans prioriteringer an. Gi ham også rom til å være seg, og ha tilsvarende respekt for hans ønsker som for dine. Samt det viktigste: Ikke begynne med å nægge, hakke, furte og si ting du ikke mener. Du er en voksen kvinne, og det er umoden dialog. Kommunikasjon sier du er viktig for deg, men det er kommunikasjon på pinlig nivå. Stå gjerne opp for deg selv, men pust med magen og forhold deg rolig og saklig. Du blir trolig singel igjen om du synker ned på slik kommunikasjon. Gå heller bort  og tenk deg om enn å begynne slik. Ikke som i å stikke av, som du selv ikke liker, men det er av og til lurt å si "Dette synes jeg ikke var ok, jeg trenger litt alenetid før vi kan snakke om det."

For å være ærlig virker du litt panisk. Sikkert på grunn av dårlige erfaringer, men stor fare for at det blir flere om du ikke klarer å takle ting litt mer modent og sterkt. 

Anonymkode: d446f...485

Jeg har prøvd med vanlig, normal kommunikasjon også. Ikke bare hakking. Men hver gang jeg tar opp noe eller snakker med han så går han i mot meg, er vrang på trass og har innrømmet at mye av ting han gjør eller sier har vært for å få en reaksjon eller at han vet jeg kommer til å reagere, derfor skaper han disse situasjonene som ender med dårlig stemning. 

Og jeg har så og si alltid vært med til familien hans, han har sjeldent vært med til min. Hans nærmeste sitter kun stille i en sofa hele dagen, hver dag, mens min er ute i frisk luft, spiller spill, er på båtturer, skogturer. Litt mer givende for barna å finne på ting enn å bli tvunget til å sitte stille i en sofa i 5 timer. Ikke en eneste gang har det blitt satt på noe barnetv, det er trangt der så hadde de hatt med leker så hadde det ikke vært plass til å leke, de kan ikke leke heller for det bråker. Og de folka orker ikke lyder (annet enn sine egne og de er høylytt) og har så mye problemer med seg selv (diagnoser og helseproblemer) at det er ikke noe særlig å ha barn i hus der hvor det bannes i hver setning, er diverse piller lett tilgjengelig osv, allikevel har vi tatt turen fordi det er viktig for han og jeg sånn sett ikke har noe i mot personene, mer handlinger og det at vi bare må sitte stille i mange timer. Og ja i starten før jeg satt ned foten litt så var det snakk om ganske mange timer i løpet av en uke vi satt stille der, gjerne mange dager på rad. 

Du krever gjensidig respekt, jeg også. Noe jeg ALDRI har fått. Han har gjort som han vil og forventer at det er greit. Jeg har blitt tvunget hjem rett etter jobb enda jeg hadde planer (og det visste han) om å reise til moren min, fordi han bestemmer seg for å jobbe 14 timer når han virkelig ikke trenger det bare fordi HANS hund er hjemme og han mener jeg må hjem å lufte den, når han fint kunne ha den med på jobb. Han har aldri hjulpet til med å hente MINE unger eller levere de i bhg. Jeg har hatt hunden hans masse fordi han plutselig har bestemt seg for å jobbe lenger. Hentet ofte hunden hjemme hos han da vi ikke bodde sammen fordi jeg syntes synd på hunden som var alene hele tiden. Han er så opptatt av kollegaene sine at han bruker alt av fritid og ferier på de i tillegg til all den tiden han er på jobb. Jeg føler meg totalt oversett og overkjørt på hvert eneste område. 

Jeg krever ikke å bli inkludert i ALT, men jeg og barna blir ikke inkludert i noe som helst. Annet enn å sitte i en sofa hos hans nærmeste å høre på samme sladder gang på gang. Hos hans nærmeste som han mener ikke skulle hatt unger en gang og som jeg derfor ikke forstår hvorfor han absolutt skal innom stadig vekk, men allikevel har jeg blitt med dit ofte. 

Jeg hadde behov for å høre han si at han elsket meg fordi han viste det svært lite på alle andre måter. Men om jeg spurte så joda han gjorde det. Hadde det bare vært litt nærhet, kjærlighet og fine ord så hadde jeg ikke trengt å høre "elsker deg" så ofte, men jeg lurte jo virkelig på om han gjorde det eller ikke. For følte det ikke. Og siste gangen han stakk, så gjorde jeg det samme den dagen han kom hjem. Da stakk jeg. Og det var plutselig IKKE greit. Dagen etter kom jeg hjem, da hadde han stikki igjen å. Har merket det godt at gjør jeg det samme mot han så er det ikke greit, enda JEG sa hvor jeg stakk henn. Og dette er eneste gangen jeg har fått så nok at jeg har stikki. Og jeg sa klart i fra at jeg kom til å stikke om han ikke for engangsskyld tok hensyn til mine følelser.

Jeg er som regel god på å kommunisere, men etter å ha prøvd på en saklig måte over flere år så har det bare blitt irriterende å prøve fordi jeg ikke kommer noen vei med å kommunisere med han. Enveiskommunikasjon fungerer dårlig. 

Takk for råd angående neste forhold, mye bra skrevet der som jeg skal prøve å ta med meg videre. 

Føler jeg har vært sterk altfor lenge, som bare har gjort meg svakere. Har godtatt altfor mye jeg ikke burde ha godtatt. Jeg merker at akkurat nå har jeg det bedre alene med ungene enn å føle meg alene i et forhold, forholdet har tappet meg for all energi og jeg var i ferd med å bli et skikkelig surt menneske som jeg ikke orket å være i nærheten av. Har nå fått fyren ut av huset og dagene går lettere for hver dag som går. Begynner å få igjen livsgleden og smilet er på plass igjen. 

Anonymkode: b634a...8b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg har prøvd med vanlig, normal kommunikasjon også. Ikke bare hakking. Men hver gang jeg tar opp noe eller snakker med han så går han i mot meg, er vrang på trass og har innrømmet at mye av ting han gjør eller sier har vært for å få en reaksjon eller at han vet jeg kommer til å reagere, derfor skaper han disse situasjonene som ender med dårlig stemning. 

Og jeg har så og si alltid vært med til familien hans, han har sjeldent vært med til min. Hans nærmeste sitter kun stille i en sofa hele dagen, hver dag, mens min er ute i frisk luft, spiller spill, er på båtturer, skogturer. Litt mer givende for barna å finne på ting enn å bli tvunget til å sitte stille i en sofa i 5 timer. Ikke en eneste gang har det blitt satt på noe barnetv, det er trangt der så hadde de hatt med leker så hadde det ikke vært plass til å leke, de kan ikke leke heller for det bråker. Og de folka orker ikke lyder (annet enn sine egne og de er høylytt) og har så mye problemer med seg selv (diagnoser og helseproblemer) at det er ikke noe særlig å ha barn i hus der hvor det bannes i hver setning, er diverse piller lett tilgjengelig osv, allikevel har vi tatt turen fordi det er viktig for han og jeg sånn sett ikke har noe i mot personene, mer handlinger og det at vi bare må sitte stille i mange timer. Og ja i starten før jeg satt ned foten litt så var det snakk om ganske mange timer i løpet av en uke vi satt stille der, gjerne mange dager på rad. 

Du krever gjensidig respekt, jeg også. Noe jeg ALDRI har fått. Han har gjort som han vil og forventer at det er greit. Jeg har blitt tvunget hjem rett etter jobb enda jeg hadde planer (og det visste han) om å reise til moren min, fordi han bestemmer seg for å jobbe 14 timer når han virkelig ikke trenger det bare fordi HANS hund er hjemme og han mener jeg må hjem å lufte den, når han fint kunne ha den med på jobb. Han har aldri hjulpet til med å hente MINE unger eller levere de i bhg. Jeg har hatt hunden hans masse fordi han plutselig har bestemt seg for å jobbe lenger. Hentet ofte hunden hjemme hos han da vi ikke bodde sammen fordi jeg syntes synd på hunden som var alene hele tiden. Han er så opptatt av kollegaene sine at han bruker alt av fritid og ferier på de i tillegg til all den tiden han er på jobb. Jeg føler meg totalt oversett og overkjørt på hvert eneste område. 

Jeg krever ikke å bli inkludert i ALT, men jeg og barna blir ikke inkludert i noe som helst. Annet enn å sitte i en sofa hos hans nærmeste å høre på samme sladder gang på gang. Hos hans nærmeste som han mener ikke skulle hatt unger en gang og som jeg derfor ikke forstår hvorfor han absolutt skal innom stadig vekk, men allikevel har jeg blitt med dit ofte. 

Jeg hadde behov for å høre han si at han elsket meg fordi han viste det svært lite på alle andre måter. Men om jeg spurte så joda han gjorde det. Hadde det bare vært litt nærhet, kjærlighet og fine ord så hadde jeg ikke trengt å høre "elsker deg" så ofte, men jeg lurte jo virkelig på om han gjorde det eller ikke. For følte det ikke. Og siste gangen han stakk, så gjorde jeg det samme den dagen han kom hjem. Da stakk jeg. Og det var plutselig IKKE greit. Dagen etter kom jeg hjem, da hadde han stikki igjen å. Har merket det godt at gjør jeg det samme mot han så er det ikke greit, enda JEG sa hvor jeg stakk henn. Og dette er eneste gangen jeg har fått så nok at jeg har stikki. Og jeg sa klart i fra at jeg kom til å stikke om han ikke for engangsskyld tok hensyn til mine følelser.

Jeg er som regel god på å kommunisere, men etter å ha prøvd på en saklig måte over flere år så har det bare blitt irriterende å prøve fordi jeg ikke kommer noen vei med å kommunisere med han. Enveiskommunikasjon fungerer dårlig. 

Takk for råd angående neste forhold, mye bra skrevet der som jeg skal prøve å ta med meg videre. 

Føler jeg har vært sterk altfor lenge, som bare har gjort meg svakere. Har godtatt altfor mye jeg ikke burde ha godtatt. Jeg merker at akkurat nå har jeg det bedre alene med ungene enn å føle meg alene i et forhold, forholdet har tappet meg for all energi og jeg var i ferd med å bli et skikkelig surt menneske som jeg ikke orket å være i nærheten av. Har nå fått fyren ut av huset og dagene går lettere for hver dag som går. Begynner å få igjen livsgleden og smilet er på plass igjen. 

Anonymkode: b634a...8b6

Godt å høre! Det er lov å gi opp når ting ikke fungerer. Lurt til og med. ❤

Jeg håper du bruker litt tid for deg selv nå, og kanskje også med en mentor/psykolog, så du står sterkere i deg selv neste gang du treffer noen. Husk at ditt viktigste forhold er til deg selv, og så barna. En mann har bare plass i livet ditt og deres om han tilfører noe bra.

Anonymkode: d446f...485

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.11.2022 den 10.39):

Dele livet med? Deler du ikke livet ditt med flere? Venner, familie, barn, kolleger? 
 

Kjærlighet trenger ikke være noe man bare får fra sin primære logistikkpartner man har valgt å dele økonomi og barn med. Kjenner jeg har personlig ingen behov rundt det hvertfall, og tror det bare hatt blitt problemer dersom jeg hadde det. 
 

Man må skille mellom familieliv som er et logistikkforhold, og det som går på kjærlighet, romantikk og seksualitet. De har ikke noe med hverandre å gjøre.

Anonymkode: 3e474...071

Jo, jeg deler livet mitt med flere, men jeg bor ikke med flere og jeg burde kunnet regne med han i hverdagen vår, noe jeg aldri kunne. For plutselig stod jeg der uten noen til å ta seg av ungene mens jeg skulle på foreldremøte eller slikt. Mye av problemet her er vel egentlig at han gir kollegaene og venninner, til og med ukjente folk mer kjærlighet og oppmerksomhet enn jeg og barna får fra han. For de stiller han opp, uansett hva på fritiden og i ferie, mens han aldri har stilt opp for meg og barna egentlig. 

Og delt økonomi? Det har aldri vært aktuelt for han enda vi bodde sammen. Enda han tjente mye mer enn meg så var det jeg som kjøpte mesteparten av mat og drikke, husholdningsartikler, alt av klær, sko og diverse til barna, betalte Internett og tv. 

Ts

Anonymkode: b634a...8b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Godt å høre! Det er lov å gi opp når ting ikke fungerer. Lurt til og med. ❤

Jeg håper du bruker litt tid for deg selv nå, og kanskje også med en mentor/psykolog, så du står sterkere i deg selv neste gang du treffer noen. Husk at ditt viktigste forhold er til deg selv, og så barna. En mann har bare plass i livet ditt og deres om han tilfører noe bra.

Anonymkode: d446f...485

❤ Ja, føler det er lurt. Føler jeg har prøvd lenge, uten å få noe tilbake. Føler ikke han har prøvd å gjøre forholdet til noe bra, bare gått inn for å terge meg. Vurderer faktisk å gå til psykolog i nærmeste fremtid, for har følt jeg trenger noen å snakke med som ikke er familie og venner. De har hjulpet meg mye i løpet av det siste året med å forstå at jeg godtar for mye og burde komme meg ut av forholdet, men det er noe annet å snakke med en psykolog. ❤ 

Godt sagt det siste, og jeg burde nok ikke tro jeg kjenner personen så godt bare fordi vi har snakket mye, vært en del med hverandre. Trodde jeg kjente han bedre enn jeg gjorde, har angret på at jeg tok sats å stupte ut i et forhold med han, men hadde troen på at det var ekte kjærlighet og at vi passet godt sammen 🤦🏼‍♀️ Føler ikke at han har tilført noe bra for livet til meg og barna, annet enn små glimt innimellom og helt i førsten av flørten. Allerede der burde jeg tatt hintet om å aldri flyttet sammen med han (i hvertfall ikke etter ett år), da adferden endret seg så fort vi ble offentlig i forhold. 

Anonymkode: b634a...8b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.11.2022 den 12.05):

Jeg lever med en kone som aldri kan si at hun elsker meg selv om jeg trenger det hver dag. Det er alltid jeg og når jeg sier det ser det ut som om det ikke betyr noenting.  Hun kaller meg kravstor. Jeg kan jo gjøre hva jeg vil og krever ingenting, sier hun, som om det er en god ting.  Hun skjønner ikke at det betyr at deg gir meg følelsen at hun ikke trenger meg. Jeg har aldri følelsen av at hun er redd for å miste meg. Det er ødeleggende.

Anonymkode: df779...401

Er så enig med deg i dette! 

Ts

Anonymkode: b634a...8b6

[AnonymBruker]

Jeg tenker du tok ett riktig valg når du bestemte deg for å være uten han. Jeg gikk selv ut av ett ekteskap hvor han styrte tiden sin uten å bry seg om hva jeg skulle. Feks forsvant han ut døren en dag han visste jeg skulle på kveldsvakt slik at jeg måtte ringe inn fravær pga barna var alt for små til å være alene (2 og 7 år). Det han dro ut på var ett fagforeningsmøte, medlemsmøte med kaffe og kos. Alene var det ti ganger enklere å få dagene til å gå rundt.

Anonymkode: 7c677...628

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.11.2022 den 11.00):

Du høres ganske krevende ut ja 🙈 er du trygg på deg selv TS? For meg høres det ikke ut som du har nok kjærlighet til deg selv, og forventer at dine behov der blir dekket av en partner? Jeg krever ingenting i et forhold, men jeg forventer at vi har gjensidig respekt og kjærlighet for hverandre. Jeg trenger ikke å høre at han elsker meg hver dag, for det bare vet jeg inni meg. Og den dagen han kanskje ikke gjør det lenger, forventer jeg at han sier i fra. Det blir veldig tungt for en partner å hele tiden måtte gi bekreftelser. Jeg forventer at partner er trygg nok på seg selv til å finne den bekreftelsen i seg selv, om du skjønner.. 

Anonymkode: 938c4...a52

Nei, jeg er ikke trygg på meg selv, men forventer heller ikke at alle mine behov skal bli dekket av en partner. Det jeg forventer er det samme som deg, gjensidig respekt og kjærlighet for hverandre. Her har det ikke vært noe respekt fra hans side og heller ikke spesielt mye kjærlighet. Han levde som om han kun hadde seg selv å tenke på. Brydde seg mer om kollegaer og venninner enn meg og barna. Han er nå ute av vårt liv uansett. 

Ts

Anonymkode: b634a...8b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg tenker du tok ett riktig valg når du bestemte deg for å være uten han. Jeg gikk selv ut av ett ekteskap hvor han styrte tiden sin uten å bry seg om hva jeg skulle. Feks forsvant han ut døren en dag han visste jeg skulle på kveldsvakt slik at jeg måtte ringe inn fravær pga barna var alt for små til å være alene (2 og 7 år). Det han dro ut på var ett fagforeningsmøte, medlemsmøte med kaffe og kos. Alene var det ti ganger enklere å få dagene til å gå rundt.

Anonymkode: 7c677...628

Ja, føler jeg og barna har det bedre uten. Det er så dårlig gjort, det er mye enklere alene da ja. 

Anonymkode: b634a...8b6