Hvor bra kan man bli av sosial angst?

[Pipaluk]

Jeg leser at " mange blir helt friske av sosial angst".  Behandlingssteder som feks Modum Bad behandler mennesker med stor sosial angst. 

Sosial angst: - Mange blir helt friske fra sosial angst (kk.no)

Hva legges i å bli helt frisk? Kan personer som nesten ikke tør å gå ut av leiligheten, ta offentlig transport, eller gå på kjøpesenter komme i arbeid, få kjæreste, og leve et liv hvor denne sosiale angsten ikke lager noen hindringer?

Handler det å bli frisk først og fremst om å bryte ut av isolasjonen, altså komme seg ut, treffe folk og sånn?

Er det også snakk om hvor lenge personen  har hatt lidelsen? altså jo tidligere intervensjon, jo bedre?

[AnonymBruker]

Jeg tenker det handler om å "leve det livet du ønsker". Litt flåsete, men at hvis du f. eks har som mål å klare å komme deg ut, ta offentlig transport og handle på butikken, så er det situasjoner man vil øve på i behandling.

Eksponering er det som skal til. Jo lenger du har hatt sosialt angst, jo høyere er kanskje terskelen for å eksponere deg, så sånn sett kan det kanskje være litt tøffere, men slettes ikke umulig. 

Må også legge til at noen ganger er jo sosial angst ikke til å unngå heller. For noen er det nok noen situasjoner hvor man vil kjenne det, og man må kanskje lære seg å leve med det.

Anonymkode: eda9f...d4d

[Pipaluk]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg tenker det handler om å "leve det livet du ønsker". Litt flåsete, men at hvis du f. eks har som mål å klare å komme deg ut, ta offentlig transport og handle på butikken, så er det situasjoner man vil øve på i behandling.

Eksponering er det som skal til. Jo lenger du har hatt sosialt angst, jo høyere er kanskje terskelen for å eksponere deg, så sånn sett kan det kanskje være litt tøffere, men slettes ikke umulig. 

Må også legge til at noen ganger er jo sosial angst ikke til å unngå heller. For noen er det nok noen situasjoner hvor man vil kjenne det, og man må kanskje lære seg å leve med det.

Anonymkode: eda9f...d4d

tror du det er slike mål behandlingsteder setter seg? Får folk behandling lenge nok til at de eventuelt vil klare forsørge seg ?

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det som legges i uttrykket å bli helt frisk er at man ikke lenger oppfyller diagnosekriteriene og at angsten ikke lenger hindrer en i hverdagen.

Anonymkode: 289a1...926

[Pipaluk]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg tenker at det som legges i uttrykket å bli helt frisk er at man ikke lenger oppfyller diagnosekriteriene og at angsten ikke lenger hindrer en i hverdagen.

Anonymkode: 289a1...926

så da er personen klar for arbeidslivet? Er det sånn du tenker?

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Pipaluk said:

så da er personen klar for arbeidslivet? Er det sånn du tenker?

Ja, hvis man er frisk, ikke har sosial angst diagnose lenger og sosial angst var det eneste som gjorde at man ikke var arbeidsfør, da kan man jo jobbe?

Anonymkode: 289a1...926

[Pipaluk]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja, hvis man er frisk, ikke har sosial angst diagnose lenger og sosial angst var det eneste som gjorde at man ikke var arbeidsfør, da kan man jo jobbe?

Anonymkode: 289a1...926

så mitt neste spørsmål var vel egentlig om det er realistisk?  Kan en person som  ikke tør å gå ut av huset blir så bra at hen fungerer i arbeidslivet?  Og hvor lang tid kan en slik behandling ta?  Noen tanker?

[AnonymBruker]

Jeg tror det kommer an på hva det er en person sliter helt konkret med og det kommer også an på de bakenforliggende årsakene. Opplever at mange ikke tenker på at det er grunner til at folk sliter med sosial angst og ikke noe som oppstår ut av det blå. Jeg tror også at jo lenger man har slitt med det, jo mer komplisert kan det være. I hvert fall har det vært sånn for meg.

Jeg har sosial angst og tidligere hadde jeg så mye angst at det å gå utenfor huset var veldig tøft og ta bussen var ikke overkommelig da. Nå sliter jeg ikke med den typen ting i det hele tatt, men jeg vil ikke si at jeg er helt frisk av den grunn. Det er andre ting jeg sliter mye mer med nå og som har vist seg å være vanskeligere å behandle. Men helt klart at eksponering fungerer for endel av det. Hvor lang tid det tar er også individuelt. Det er jo forskjellige årsaker til hvorfor man sliter med sosial angst og det er ikke nødvendigvis like ting man sliter med eller sliter mer med.

Selv har jeg vært i arbeidslivet og studert når jeg har hatt sosial angst, så det er ikke sånn at alle med sosial angst blir helt lammet av det og kun sitter hjemme.

Nå viste det seg for min del at jeg også har engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse, så det gjør det mer komplisert.

Uansett, så tror jeg at man kan bli så frisk at angsten ikke er til hindring for det du ønsker å gjøre. Jeg er nå utenfor arbeidslivet på grunn av en tøff periode, men jeg ønsker meg tilbake til arbeidslivet og det tror jeg at skal gå bra med rett type jobb.

Anonymkode: 35586...ce4

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Pipaluk said:

så mitt neste spørsmål var vel egentlig om det er realistisk?  Kan en person som  ikke tør å gå ut av huset blir så bra at hen fungerer i arbeidslivet?  Og hvor lang tid kan en slik behandling ta?  Noen tanker?

Jeg hadde ganske kraftig sosial angst selv i begynnelsen av 20-årene, droppet ut av utdanningen jeg gikk på, greide ikke handle på butikken eller hente posten rett på utsiden av døren. Jeg fikk ikke noen behandling for dette, verken medisiner eller terapi, så jeg slet med det i varierende grad i mange år. Til slutt fikk jeg kognitiv terapi pga. en annen angstproblematikk og i etterkant av dette gjennomførte jeg selvhjelpskurs for sosial angst.

I dag står jeg i jobb og deler av jobben er kundebehandling. Det hender at dette gir meg ubehag, men det er såpass lite og jeg har lært metoder for å takle det slik at jeg lever veldig fint med det. Gleder meg som oftest til å dra på jobb!

Jeg aner ikke hvor lang tid det pleier å ta, men håper du kan få svar fra andre i tråden som har mer erfaring. Når jeg googler leser jeg om behandlingsopplegg på 9-10 uker.

Anonymkode: 289a1...926

[AnonymBruker]

Jeg har sosial angst, og har drevet endel med eksponering. Så nå klarer jeg og gå i enkelte butikker, men klarer ikke folkemengder eller å eksponere meg annet enn å de enkle tingene jeg gjør på butikken. 

I tillegg til sosial angst har jeg generalisert angst, agorafobi og engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse. Hadde høye skår på bl.a LSAS, som indikerer alvorlig sosial angst. 

Har jobbet i ca 35 år, men klarer ikke å jobbe lenger. Går nå på AAP, og lege + tiltaksarrangør mener at neste skritt nå må være ufør.  

Anonymkode: 4a506...2c4

[AnonymBruker]

Pipaluk skrev (3 timer siden):

så mitt neste spørsmål var vel egentlig om det er realistisk?  Kan en person som  ikke tør å gå ut av huset blir så bra at hen fungerer i arbeidslivet?  Og hvor lang tid kan en slik behandling ta?  Noen tanker?

Da jeg var tidlig i 20-årene turde jeg ikke å gå ut av huset og måtte ha følge på butikken blant annet. Kunne aldri se for meg at jeg skulle kunne jobbe. 

Nå er jeg 40 og den sosiale angsten har sluppet taket for flere år siden. Det har vært en prosess der jeg har utviklet meg, vokst og blitt tryggere litt etter litt. Er i full stand psykisk til å skaffe meg og stå i jobb på nåværende tidspunkt. 

Utrolig deilig og befriende følelse forresten 😊

Anonymkode: 55474...d09

[AnonymBruker]

Pipaluk skrev (10 timer siden):

så mitt neste spørsmål var vel egentlig om det er realistisk?  Kan en person som  ikke tør å gå ut av huset blir så bra at hen fungerer i arbeidslivet?  Og hvor lang tid kan en slik behandling ta?  Noen tanker?

Det tok flere år i behandling. 
For fem år siden hadde jeg såpass angst at jeg brukte en hel dag på å handle. Måtte ha timesvis å forberede meg på, var så sliten når jeg kom hjem at jeg måtte legge meg noen timer, før jeg kunne gå å dusje. For de ti minuttene på butikken gjorde meg så svett at jeg måtte dusje og vaske klærne... De verste dagene så klarte jeg ikke gå ut med søpla, for jeg var så redd for å møte naboene (de er veldig hyggelige!). 

Nå jobber jeg 100 %, og er møteleder for møter opptil 7 personer. 

Anonymkode: adecb...108

[AnonymBruker]

Jeg slet voldsomt med sosial angst fra 8-9-årsalderen til jeg var oppi tyve-årene. Jeg isolerte meg, hadde ingen venner, og fikk blackout og besvimte til tider av angst om jeg måtte ut av huset. 

Nå er jeg 40, og anser meg selv som helt frisk Det gikk bare gradvis over av seg selv i løpet av 25-30-årsalderen. 

I dag er jeg vel bittelitt sjenert, mest fordi jeg gikk glipp av så mye sosial trening i oppveksten, og er litt usikker på hvordan man skal oppføre seg i ulike sosiale settinger. 

Men jeg har null problemer med å skravle med fremmede folk, andre foreldre i bhg (har til og med fått mann og barn til slutt!), kolleger, etc. 

Anonymkode: 649af...129

[Pipaluk]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det tok flere år i behandling. 
For fem år siden hadde jeg såpass angst at jeg brukte en hel dag på å handle. Måtte ha timesvis å forberede meg på, var så sliten når jeg kom hjem at jeg måtte legge meg noen timer, før jeg kunne gå å dusje. For de ti minuttene på butikken gjorde meg så svett at jeg måtte dusje og vaske klærne... De verste dagene så klarte jeg ikke gå ut med søpla, for jeg var så redd for å møte naboene (de er veldig hyggelige!). 

Nå jobber jeg 100 %, og er møteleder for møter opptil 7 personer. 

Anonymkode: adecb...108

Hva slags type behandling fikk du? 

[AnonymBruker]

"Terapi" for meg ble at jeg gikk tom for penger å måtte bare ta den første jobben jeg fikk, og det ble i en klesbutikk. Jeg turte ikke ta kontakt med NAV eller lignende, fordi vel... sosial angst. Synes det var helt jævlig, men turte ikke sykmelde meg eller ikke møte opp på jobb heller, da jeg er livredd andre skal synes negativt om meg. Den redselen ble en slags redning, for da måtte jeg bare prøve meg frem. Fant på en "rolle" jeg kunne spille på jobb, og etter et års tid, så hadde denne "rollen" begynt å gli inn i min nye identitet. Det som hjalp aller mest var at jeg innså at jeg ikke er noe annerledes enn andre etter hvert. Jeg er ikke dummere eller teitere eller mindre verdt noen andre, jeg er bare en av mange. Alle har sin historie, og de fleste prøver sitt beste å være hyggelig og imøtekommende. Etter hvert som jeg begynte å våge small-talke lit, opplevde jeg også hvor mange som satte pris på det og hvor glade de ble. Mange sa "takk for praten" og lignende. Gikk fra å være livredd folk, til å oppleve at møter mellom mennesker kan være utrolig betydningsfulle og ufarlige. Nå kunne jeg ikke tenke meg å ikke jobbe med mennesker. 

Oppsummert = alltid følt meg liten og lite verdt, men ved å eksponere meg for samtaler med fremmede opplevde jeg at andre setter pris på meg, og at jeg faktisk ikke er så liten som jeg trodde. Jeg er som alle andre. 

Anonymkode: 6d5ec...04e

[Pipaluk]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

"Terapi" for meg ble at jeg gikk tom for penger å måtte bare ta den første jobben jeg fikk, og det ble i en klesbutikk. Jeg turte ikke ta kontakt med NAV eller lignende, fordi vel... sosial angst. Synes det var helt jævlig, men turte ikke sykmelde meg eller ikke møte opp på jobb heller, da jeg er livredd andre skal synes negativt om meg. Den redselen ble en slags redning, for da måtte jeg bare prøve meg frem. Fant på en "rolle" jeg kunne spille på jobb, og etter et års tid, så hadde denne "rollen" begynt å gli inn i min nye identitet. Det som hjalp aller mest var at jeg innså at jeg ikke er noe annerledes enn andre etter hvert. Jeg er ikke dummere eller teitere eller mindre verdt noen andre, jeg er bare en av mange. Alle har sin historie, og de fleste prøver sitt beste å være hyggelig og imøtekommende. Etter hvert som jeg begynte å våge small-talke lit, opplevde jeg også hvor mange som satte pris på det og hvor glade de ble. Mange sa "takk for praten" og lignende. Gikk fra å være livredd folk, til å oppleve at møter mellom mennesker kan være utrolig betydningsfulle og ufarlige. Nå kunne jeg ikke tenke meg å ikke jobbe med mennesker. 

Oppsummert = alltid følt meg liten og lite verdt, men ved å eksponere meg for samtaler med fremmede opplevde jeg at andre setter pris på meg, og at jeg faktisk ikke er så liten som jeg trodde. Jeg er som alle andre. 

Anonymkode: 6d5ec...04e

Hva tror du den sosiale angsten skyldes? Opplevde du noe traumatisk som har trigget det?

[AnonymBruker]

Pipaluk skrev (4 timer siden):

Hva slags type behandling fikk du? 

Individuell terapi, gruppeterapi og angstgruppe.

Anonymkode: adecb...108

[AnonymBruker]

Pipaluk skrev (1 time siden):

Hva tror du den sosiale angsten skyldes? Opplevde du noe traumatisk som har trigget det?

Har nok en del med oppvekst å gjøre. Ikke noe traumatisk, men fikk alltid høre jeg var "flink" når jeg var stille og satt på hendene mine nærmest. Var enebarn, så foreldrene mine snakket alltid for meg om vi var på besøk hos noen eller det var besøk hos oss. Fikk aldri bestemme noe selv, verken klær eller hår eller meninger i grunn. Bodde på et lite sted, så hadde de samme to venninnene fra barneskole og inn i voksenlivet. Fikk rett og slett aldri øvd på å snakke med fremmede, samtidig som jeg alltid ble fortalt hvordan jeg skulle være og ikke være. Uten foreldrene mine ble det totalt angst, for jeg hadde ingen autonomi og selvfølelsen var elendig. Alt var drevet av ytre motivasjon om å blidgjøre foreldre, aldri meg selv. 

Anonymkode: 6d5ec...04e

[AnonymBruker]

Hvor bra man kan bli handler nok mye om hva som er årsaken til den sosiale angsten.

Jeg har hatt dårlige og bedre perioder. Det har gått veldig mye opp og ned, egentlig. Ingen behandling hjalp i det hele tatt og eksponering gjorde meg veldig syk.

Men nå viste det seg at grunnen til min sosiale angst var udiagnostisert autisme, og dermed har jeg lært å forstå både meg selv og mine reaksjoner, samt sosiale situasjoner på en annen måte, så nå fungerer jeg utrolig mye bedre. Jeg trengte nettopp ikke å presse meg, men lære meg strategier, planlegge og ta mine forholdsregler. 

Jeg jobber ikke lenger, men jeg har endelig et ok liv med venner, noen faste aktiviteter og en sexpartner.

Anonymkode: f0727...993

[AnonymBruker]

Tror det handler om hvor lenge man lever i denne tilstanden. Kjenner 2 stk i 50-årene som jeg ikke tror det er noe håp for. Tør ikke forlate hjemmet sitt eller noe. 
 

Jeg slet en del med det, har hatt psykolog siden jeg var 3 år. Men det som hjalp veldig var å begynne å drikke. Kanskje rart råd, men begynte å drikke når jeg var ca 25 og var supersosial i helgene, angsten slapp jo helt. Ble drikking hver helg og jeg følte jeg «lærte» å være sosial og at det ikke var skummelt. Nå er jeg mye flinkere sosialt og sliter ikke så mye med angsten lenger. 

Anonymkode: 1838c...28e