Hvordan ble livet ditt endret når du gikk i fra narsissisten?

[AnonymBruker]

Var du helt alene, slik som han sa du kom til å bli?

Var det vanskelig for andre også å elske deg, som han sa?

Måtte du få økonomisk støtte av han fordi du ikke klarte deg selv, som han forutså?

Fortell gjerne din opplevelse.. For jeg vet at jeg må gå, men jeg har ikke noe støtteapparat rundt meg..

Anonymkode: 5016f...743

[AnonymBruker]

Da begynte jeg å lure på om det var JEG som var narsissisten....🤔 

Anonymkode: 247e9...f00

[AnonymBruker]

Har du venner / familie? Noen du kan snakke med? Min erfaring er at jeg trodde ikke jeg hadde et støtteapparat men det viste seg at jeg hadde det likevel - og det er viktig. Hvis du ikke har det - meld deg inn i en online gruppe.

og; det blir ikke slik han sier. Det kommer til p gå bra og du kommer til å elske og bli elsket igjen. Men du må faktisk jobbe med deg selv og traumene så du ikke blir stuck

Anonymkode: 11ad4...66d

[AnonymBruker]

Jeg er ikke stygg, det er mange som syns at jeg er vakker. Det er mange som vil være sammen med meg. Det finnes menn, mange menn, som vil ha en alenemor. "Markedsverdien" min er ikke så lav som det han overbeviste meg om at den var. 

Ingen av de stygge tingene han har sagt til meg stemmer. Kanskje, i hans subjektive oppfatning, så stemmer noe, men ingen av de virkelig fæle tingene han sa til meg stemmer.

Jeg er en fin person. Jeg er snill. Jeg er hyggelig. Jeg er pen. Jeg har menn etter meg, på tross av alt han sa var negativt om meg.

Livet er bedre uten han. Men! Det tok lang tid å se. Lang tid å komme over. Og mye jobb for å overbevise meg selv om at jeg er bra nok som jeg er og det er det også mange andre som syns! 

Mitt eneste råd er å komme seg vekk! Kutt kontakten. Og hvis dere ikke har barn pass for all del på å ikke få det!

Anonymkode: 0454d...5b8

[AnonymBruker]

Jeg fikk det bra ! Jeg fant meg selv og jeg fant ny kjærlighet, jeg blir elsket. Jeg klarer meg selv. Det er 2 1/2 år siden jeg kastet han ut nå. 

Anonymkode: fdd7b...e3c

[AnonymBruker]

Jeg fikk tilbake ro i livet mitt aller først.

Deretter fikk jeg tilbake personligheten min, men gradvis 

Så begynte jeg å kjenne på frihet igjen, selvom jeg hadde fått angst og PTSD av forholdet, som preget meg en del. 

Etter noen år i terapi fikk jeg tilbake selvfølelsen min og bygd opp selvbildet mitt igjen 

I dag føler jeg meg sterk, som en rå dame og et bra catch! Jeg finner meg ikke i noe dritt fra menn og gjenkjenner røde flagg fort og har lært å sette grenser og tenke at "heller alene og sterk enn med en mann som bryter meg ned igjen!". Jeg føler meg ganske lykkelig og fornøyd i livet, men PTSDen preger meg og jeg angrer på at jeg ikke kuttet kontakten for godt lenge før for da hadde jeg nok ikke blitt så psykisk skadet av det heller.. MEN jeg har det en million ganger bedre nå enn hva jeg hadde når han var i livet mitt! For meg så eksisterer han ikke lenger nå! 

 

Kan også si at etter bare en måned etter brudd var jeg på date med en ny, aller mest dro jeg for å få tankene over på noe annet når jeg hadde mye uro og forvirrede følelser i meg. Vi møttes 12 ganger og han var veldig snill og god , men jeg var ikke klar for noe nytt, men han var akuratt det jeg trengte for å fortsette å holde avstand til ex siden jeg ble påminnet om hvordan menn egentlig skulle være og at jeg var elskverdig og fortjente å bli behandlet bra. Det har ikke manglet på tilbud men det tok noen år før jeg ble emosjonelt klar for å date. Man vil alltid kunne møte på nye drittsekker og de som ikke har respekt for damer er det desverre mange av på nettdating men forskjellen nå er at jeg setter grenser med en gang noen får meg til å føle meg dårlig og usikker og mindre verdt, og blir ikke selvofrende og avhengig av bekreftelser på at jeg er likt sånn som jeg trengte før terapi og i forhold med narsissisten. Nå holder mine egne bekreftelser og at jeg liker meg selv og den jeg er (den jeg ble i forholdet var ikke meg!)og det har skjedd en enorm vekst i selvfølelsen min som før bare var underkuet og selvhatende. Mange på nettdating driver også med lovebombing for å få en fort på kroken og raskt komme til sexnivået men det som jeg før hadde blitt smigret av gjenkjenner jeg nå som manipulasjon og sparer meg fra å bruke tid på disse som ikke har ærlige hensikter. 

Jeg har ikke orket å date mange menn, men bruker god tid på å bli kjent og for tiden treffer jeg en som holder på å utvikle seg til kjæreste. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle komme dit jeg er nå om noen hadde spurt meg mens jeg var i forholdet med narsissisten. Jeg er en helt annen person og med et helt annet syn på livet og syn på nære relasjoner. 

Husk på det at narsissisten valgte deg fordi du hadde noe han så opp til, en sterk og god personlighet og egenskaper han ville ha og bruke deg for og et utseende bedre enn han som han kunne føle seg selv bedre av. Du er IKKE den svake, udugelige, håpløse og stygge personen som han forteller deg at du er! Du er elskverdig og et catch! Såklart sier han alt for å få deg til å bli hos han og tro at du ikke kan få bedre, men det kan du det skal jeg love deg ❤️ Kom deg vekk! 

Anonymkode: e1005...f8f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Var du helt alene, slik som han sa du kom til å bli?

Var det vanskelig for andre også å elske deg, som han sa?

Måtte du få økonomisk støtte av han fordi du ikke klarte deg selv, som han forutså?

Fortell gjerne din opplevelse.. For jeg vet at jeg må gå, men jeg har ikke noe støtteapparat rundt meg..

Anonymkode: 5016f...743

Nei jeg var mye mer alene i forholdet, siden han forsøkte å isolere meg. Venner var glad for at jeg brøt ut, og stilte opp, selv om jeg hadde sett dem lite i lang tid, fordi det ga så store problemer. De forsto det. Jeg har også fått nye venner. 

Nei, jeg er blitt elsket av to andre menn senere, og har fått min del av interesse fra menn. Ene forholdet fungerte ikke, men jeg som gikk. Jeg ble senere gift med mann jeg fremdeles elsker etter et halvt liv sammen, og som fremdeles elsker meg. 

Nei, han kjørte sin egen økonomi i grøfta. Fullstendig. Jeg klarte meg veldig bra.

Var redd jeg også, og det tok dessverre mange år før han ga meg fred, men angrer ikke et sekund på at jeg gikk. Jeg hadde flere som brydde seg om meg enn jeg trodde, og fikk flere når jeg kom ut av isolasjonen han skapte med å lage drama om jeg prøvde å være sosial. 

Anonymkode: 713f4...063

[AnonymBruker]

Jeg fikk tilbake livet mitt! Ingenting av det han sa stemte. Jeg er ikke stygg og feit, jeg er elskbar, jeg har god økonomi og masse venner. Jeg er verdsatt! Selvbildet mitt er fortsatt noe skadet, jeg har dager hvor angsten tar overhånd og jeg blir redd for å forlate huset fordi alle skal se hvor ekkel og feit jeg er, men det kommer mer og mer sjeldent. Jeg klarer oftere å trekke inn fornuften når følelsene tar overhånd (når jeg ser meg i speilet og føler at jeg er stygg og feit så overkjører jeg følelsene med å minne meg selv på at jeg veier 55 kilo, og da må følelsene mine være feil). Jeg har PTSD, men det er stort sett kun han som klarer å trigge den nå (vi har barn sammen). 1 år etter bruddet var jeg fortsatt i konstant beredskap, men det har sakte, men sikkert skrudd seg mer og mer av. Jeg har gjort mye eksponeringsterapi, som å tørre å gå ut blant folk selv når alt stritter i mot og hodet er overbevist om at alle kommer til å se på meg og tenke stygge ting om meg. Jeg har (og har alltid hatt) fast jobb som er godt betalt, hus og bil. Han bor i kommunal bolig, går på AAP og eier ikke nåla i veggen. Jeg har en snill og god samboer og venner, han har ingenting. 

Anonymkode: 97e5a...496

[AnonymBruker]

Det har vært en lettelse. Jeg fant en ro jeg ikke har følt på mangen år. Jeg er endelig den personen jeg er igjen. Jeg er så glad jeg slipper å bo med en egoistisk kverulant. Det er fredelig her hos oss. Jeg og barna har det så godt uten han i hus. Jeg klarer meg fint økonomisk og har kjøpt nytt hus, men eksen skylder meg flere hundre tusen og jeg har tatt enda mer penger på at jeg valgte han. Jeg tenker penger betyr lite nå, men blir en midlertidlig utfordring pga han! Helsa er MYE viktigere og det å være lykkelig! 

Anonymkode: bd798...a14

[AnonymBruker]

Gikk ikke fra ham, ble brått forkastet. Sliter med ettervirkninger fra relasjoner flere år senere, selv om jeg egentlig ikke savner ham.

Anonymkode: 984ec...73f

[AnonymBruker]

Jeg ble fri.

Den psykiske helsen min ble mye bedre etter tid. Jeg fikk nye venner og alt bare falt på plass faktisk. Ting ordner seg uansett i hvilken situasjon du er i. Om du sliter økonomisk vil dette gå fint som alt annet. Du vil ikke føle deg alene for alltid, du vil føle deg alene fordi du er med han.

I forholdet med narsissist typen min ble jeg nektet å være med venner og nesten familie. Aldri følt meg mer ensom, men samtidig redd for å bli ensom uten ham og. Det gir ikke mening når jeg tenker på det i etterkant. Der tok jeg feil.

Livet venter ikke på deg! Syntes du skal la deg selv bli fri. Er virkelig verdt det.

Anonymkode: 7a60a...905

[Leselusa]

 

Tråden er ryddet for brukerdebatt/avsporing.

Mvh. Leselusa, mod.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.11.2022 den 14.41):

Var du helt alene, slik som han sa du kom til å bli?

Var det vanskelig for andre også å elske deg, som han sa?

Måtte du få økonomisk støtte av han fordi du ikke klarte deg selv, som han forutså?

Fortell gjerne din opplevelse.. For jeg vet at jeg må gå, men jeg har ikke noe støtteapparat rundt meg..

Anonymkode: 5016f...743

Ja, jeg var helt alene. Men det var jeg før også!
Ja, jeg hadde ingen som elsket meg. Men det hadde jeg ikke før heller!

Og det var jeg som forsørget ham, ikke omvendt. Nå lever han på foreldrene sine, tror jeg. 

Min opplevelse: Jeg gikk fordi jeg rett og slett ikke klarte mer. Og da jeg gikk var jeg så sliten at jeg ble sykemeldt i nesten ett år, var deprimert, svimmel, kvalm og utbrent, redd hele tiden. 

Men nå er det bedre. Og jeg skal bli enda bedre. Men det kan ta lang tid. Tjue år fikk han av mitt liv. Nå vil jeg bruke de ti årene jeg har igjen på meg selv. 

Anonymkode: 14a78...877

[AnonymBruker]

Jeg har selv valgt å leve alene. Har også brukt mye tid på å finne ut om det var meg eller han det var noe galt med. Hvilke feil gjorde jeg, og hvilke feil gjorde han. Den dag i dag kjører min mor og en eks en slik hatkamp mot hverandre at det ikke ligner grisen. I det de begge mistet meg har ting fungert greit. Barnet har flott familie på begge sider og vi koser oss. Så får barnefar og min for slite hverandre ut. 
Jeg har brukt mye tid hos helsesøster, lege og psykolog på å finne ut om jeg er narsissist. Det er jeg trolig ikke. Man må lære å leve med de.

Anonymkode: d893b...472

[AnonymBruker]

Denne tråden var god å ha nå, og veldig godt å lese om andres erfaringer. Jeg har akkurat flyttet inn i ny bolig etter å ha forlatt min eksmann i februar. Jeg tror han grenset mer mot psykopat, ikke at definisjonen er så nøye akkurat nå. Han ble skikkelig farlig mot slutten, og jeg dro i hui og hast. Han hadde ingen begrensinger med hva han ville gjøre mot meg enten det var fysisk, psykisk og emosjonelt. Jeg tror ikke jeg hadde vært her i dag om jeg ikke dro når jeg dro, iallefall alvorlig skadet antagelig. Han ble virkelig ille det siste året vi var sammen. Det gikk skremmende fort. Jeg tror han skjønte at jeg begynte å skjønne galskapen hans. Jeg var så nedsyket at jeg greide ikke forstå hva det var jeg bodde i. Først nå ser jeg hvor skummelt og ille det var. Jeg og var utrolig utslitt når jeg dro, og vanvittig redd. Aldri vært så sliten og redd før i mitt liv. Og nå som jeg endelig har fått landet og kjøpt meg et eget hjem, så kommer alle reaksjonene jeg ikke har hatt tid til å føle på før nå. Kjenner meg igjen i det å være redd, sliten, svimmel og kvalm. Mye humørsvinginger. Begynner sakte å bygge meg selv opp igjen nå. Har virkelig fått en knekk. Tyve år fikk min også av mitt liv. Årevis med drama, nedbrytning og vold. Ser virkelig frem til fred og ro nå jeg også. Å kunne fokusere på ting som gir meg glede og som gjør meg godt. Gud hvor jeg har savnet fred og ro, det skal bli så godt. 

Jeg skjønner at det kommer til å ta tid å roe ned kroppen fra så mange år med beredskap og aldri vite når neste angrep kommer, samt å kunne få sove godt igjen om natta. Men en dag av gangen, steg for steg. Nå har jeg alle mulighetene til å få det bra. Det ser jeg virkelig frem til. 

Rart å tenke på at han aldri egentlig var glad i meg, og at han ikke ville at jeg skulle ha det bra. Det er trist å føle seg lurt i så mange år. Men jeg har gode venner og familie, og de viser på alle måter at jeg har verdi, jeg er verdt å være glad i og være med. Det har vært gull verdt nå. For det er mange år med løgner og nedsnakking. Trist at det finnes sånne mennesker, men glad jeg vet om det nå. Må bare lære å stole på andre igjen, og jeg ser jo hvor mange fantastiske mennesker det er der ute også, så det vil jeg nok gradvis gjøre igjen. 
 

Anonymkode: 1ef48...117

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.11.2022 den 14.41):

Var du helt alene, slik som han sa du kom til å bli?

Var det vanskelig for andre også å elske deg, som han sa?

Måtte du få økonomisk støtte av han fordi du ikke klarte deg selv, som han forutså?

Fortell gjerne din opplevelse.. For jeg vet at jeg må gå, men jeg har ikke noe støtteapparat rundt meg..

Anonymkode: 5016f...743

Jeg klarte å komme meg bort, jeg ble virkelig ikke alene. Mange interesserte, men nå trives jeg godt alene så ingen dates hittil av eget valg. 

Økonomisk klarer jeg meg veldig bra, hans økonomi er skakkjørt. 

Fysisk hadde jeg mange plager, men over tid har de gått over. Jeg er oftere sliten enn før og bruker fremdeles tid på å hente meg inn. Helsa peker oppover for en gangs skyld.

På jobb gjør jeg det bedre fordi konsentrasjonen er bedre. Jeg trenger ikke lengre å bekymre meg for hva jeg møter på hjemme. 

Venner har jeg mer kontakt med enn før, det er veldig motiverende. 

Større ting som må gjøre i hus og med bil klarer jeg fint selv. Selv om han mente at jeg aldri kom til å klare meg alene. 

Han har forsøkt mange ganger å hente meg inn til seg igjen. Det er hardt å være sterk mot han. Jeg får trusler, han forsøker å presse seg til sex og tidvis stalker han meg. Dette må jeg bare stå i. Sett fra hva jeg levde med så er det likevel lettere nå. 

De siste årene med han har vekten rast, jeg bruker xs og xxs i klær. Legen er bekymret for vekten min ift bmi. Han mener likevel at jeg er tykk, at jeg gjemmer magen min i buksa for å se tynnere ut, at magen min henger skikkelig. Først nå så ser jeg jo at det virkelig ikke stemmer. Jeg er jo tynn, skummelt, så jeg prøver å legge på meg nå. Det finnes ikke et slikt heng, ingenting gjemmes noe sted. Jeg kan gå med kjoler som er åpen ved mageregionen og på ryggen. Jeg kan gå med crop top om jeg vil. 

Han har sagt i senere tid at vi bare ikke fungerte sammen. Så kommenterer han noen andre menn som er stygge i munn mot dama si. Så sier jeg at han var lik, men det ser han ikke. Han ser ikke at han kjeftet på meg daglig. 

Det er en utfordring med samarbeid, jeg gjør mer enn min del. Når jeg ikke gjør hans del så får jeg høre at jeg ikke tenker på barnet vårt. Nå har jeg begynt å bare legge på når han holder på sånn.

Så psykisk begynner jeg å bli veldig mye sterkere. 

Anonymkode: 6cc9a...e3b

[Ellah]

Jeg har ikke vært alene, tvert i mot, jeg har aldri følt meg så velkommen av alle rundt meg. Jeg har hatt fantastiske venner som har hjulpet meg ut av alt, ved å ta telefonen hele døgnet, bo hos meg når jeg har vært redd for å være alene og dratt meg med på ting jeg har trengt. Familien har vært sinnsykt støttende, både med bosted og hjelp videre. Jeg trodde det å åpne seg skulle være skummelt, men det er noe av det beste jeg har gjort. Be om hjelp og la de nærmeste hjelpe meg! 
 

Nei, det har ikke vært vanskelig for andre å elske meg. Jeg har møtt noen nå, og det virker som det går veien. Gjør det ikke det har jeg venner og familie og all den kjærligheten jeg trenger.

Jeg har aldri vært økonomisk avhengig av han, så jeg visste det ville gå bra økonomisk. Den har jeg aldri vært redd for. 
 

I dag har jeg det bedre enn noen sinne, og det er halvannet år siden brudd. Og et halvt år siden 0 kontakt.