Se for deg at du går fra full jobb til å bli 100% ufør

[Helene]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Tenk deg at du går fra en rolle hvor du er nyttig og folk har bruk for deg, til en hverdag hvor du ikke lenger har noen forpliktelser. 

Prøv å se for deg følelsen av at du dropper å dra på butikken eller andre ting fordi du er redd for eller ikke har ork til å møte på noen du kjenner, og måtte fortelle de at du er blitt uføretrygdet. 

Tenk deg at venner, gamle kollegaer og bekjente hører mindre og mindre fra seg, fordi deres liv er travle med full timeplan. Du distanserer deg litt selv også, fordi ting ikke er som før mellom dere. De vet ikke helt hva de skal si til deg, de kjenner ikke igjen det livet du nå lever. 

Kjenn på følelsen av hvor vanskelig det er å skape nye vennskap. Du er alene, og du føler at alle forsøk på å bli kjent med noen er mislykket. 

Se for deg å gå inn i en depresjon fordi du føler du ikke lenger eksisterer, du greier ikke holde på vennene dine og bare det å komme seg ut på en liten gåtur er tungt. Du er redd for å møte på noen som tror du fremdeles jobber, du er ikke flink til å lyve, og du vet ikke hva du skal si for det føles tungt å innrømme at du er ufør. Du blir aldri vant til å måtte si det. 

Hva ville du gjort om du havnet her?

Anonymkode: 08774...be7

Been there, done that. Grunnen til at man blir ufør, sykdom eller skade MAN IKKE KAN/ ER ANSVARLIG FOR SELV. Kjempevanskelig overgang. 
 

Kan bare snakke for egen erfaring. Skjønte at jeg ble ufør flere år før det skjedde. Har hele tiden hatt god hobby hvor jeg møter andre mennesker. Og, da det verste sjokket ga seg, sov 16 timer i døgnet i 6 mnd etter vedtaket, så begynte jeg å falle til ro. I dag jobber jeg deltid som frivillig. Jeg gir tilbake til samfunnet med de kreftene jeg har. Føler meg samfunnsnyttig. 

[AnonymBruker]

Og et spørsmål:

Tenker virkelig så mange at de hadde hatt kapasitet til HUND om en blir ufør? 😶🤔

Det er jo mye jobb og forpliktelse selv som helt frisk. 
 

Ikke skaff hund er mitt tips, med mindre man har hatt flere stabile og mye bedre år. 

 

Anonymkode: f2bfe...077

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke blitt flau om jeg ble ufør. Man blir jo ufør av en grunn. 

Anonymkode: 88641...b76

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Smak og behag, for noen er dette full krise mentalt.

For min del ville det vært en drøm å ha 100% ufør i stedet for arbeidslivet.

Anonymkode: 62277...bc5

Ja, slik er det for en del. Og noen tar steget fullt ut etter en tids vurdering.

Anonymkode: 60447...be7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg hadde ikke blitt flau om jeg ble ufør. Man blir jo ufør av en grunn. 

Anonymkode: 88641...b76

Flauere hvis man er såkalt flink og har prioritert utdannelse og karriere fremfor et rolig familieliv.

Anonymkode: 7aa3c...166

[mo1234]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Flauere hvis man er såkalt flink og har prioritert utdannelse og karriere fremfor et rolig familieliv.

Anonymkode: 7aa3c...166

Ikke alltid familielivet er rolig. Nok av tråder her inne hvor folk forteller om et familieliv som er slitsomt. Uansett er det ikke flaut fordi sykdom er uforskyldt.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Tenk deg at du går fra en rolle hvor du er nyttig og folk har bruk for deg, til en hverdag hvor du ikke lenger har noen forpliktelser. 

Prøv å se for deg følelsen av at du dropper å dra på butikken eller andre ting fordi du er redd for eller ikke har ork til å møte på noen du kjenner, og måtte fortelle de at du er blitt uføretrygdet. 

Tenk deg at venner, gamle kollegaer og bekjente hører mindre og mindre fra seg, fordi deres liv er travle med full timeplan. Du distanserer deg litt selv også, fordi ting ikke er som før mellom dere. De vet ikke helt hva de skal si til deg, de kjenner ikke igjen det livet du nå lever. 

Kjenn på følelsen av hvor vanskelig det er å skape nye vennskap. Du er alene, og du føler at alle forsøk på å bli kjent med noen er mislykket. 

Se for deg å gå inn i en depresjon fordi du føler du ikke lenger eksisterer, du greier ikke holde på vennene dine og bare det å komme seg ut på en liten gåtur er tungt. Du er redd for å møte på noen som tror du fremdeles jobber, du er ikke flink til å lyve, og du vet ikke hva du skal si for det føles tungt å innrømme at du er ufør. Du blir aldri vant til å måtte si det. 

Hva ville du gjort om du havnet her?

Anonymkode: 08774...be7

Jeg er der.

Har distansert meg fra alle. At jeg også har måtte flytte langt bort for å ha et sted å bo hjelper ikke. Deltar ikke i lokalsamfunnet og engasjerer meg heller ikke. Har mer enn nok med å takle min egen sykdom og ta vare på barnet mitt. Hadde jeg vært barnløs, hadde jeg ikke vært her lenger.

Anonymkode: f48a6...792

[AnonymBruker]

Jeg er alvorlig og sammensatt syk. Har 4-5 helseavtaler i uken bare for å få det til å gå rundt og er innlagt en god del på sykehuset, til sammen over 2 måneder i år. 
Fastlegen har sagt flere ganger at jeg gjør «alt riktig». Står opp, er aktiv det jeg kan, gjør det jeg kan for å håndtere kroppen (mye øvelser, tøying, tur, og medisiner), holder orden i sysakene, men det går til et punkt. 
Jeg klarer ikke å følge opp folk. Å følge opp helsen er mer enn nok. Jeg har noen venninner jeg holder tett kontakt med online, men lite i real life. Mye av dagen går til hvile, sånn utenom helseavtaler og tur, og alt jeg gjør må vurderes. Skal jeg noe ekstra har jeg egen medisinplan for det, og da snakker vi om noen timer. Jeg tar på meg smilet og er på hils med hele nabolaget, men det er vanskelig å bli kjent med nye når det er så mye, og jeg er normalt forsiktig med å fortelle hva jeg feiler. Jeg har noen ting som er mer «akseptert», og jeg slipper så mye kommentarer på, og resten sier jeg pent lite om. Når en ikke har krefter til å følge med i verden, og det meste er tungt, så tar det på. Jeg graver meg ikke ned heller, men det er som andre sier her: folk fortsetter sine liv, og for meg føles det litt som om livet er satt litt på vent, for jeg har både alvorlige diagnoser fra barns av, men også fått ting som voksen på toppen. Ting er ekstremt komplekst. Jeg savner den gamle meg, som hadde krefter og diagnosene fra barns av mer under kontroll. Nå leter Helse-Norge litt i blinde, og jeg får høre igjen og igjen at sammensetningen av hva jeg feiler er ikke vanlig, og de vet ikke hva de kan gjøre. Årene går, og andres vennskap styrkes og utvikler seg. Jeg er så takknemlig for de som er igjen! 
 

Jeg hviler mye, men sover aldri på dagtid. Står opp tidlig, går tur, og har et system, men det er ikke alltid nok. Vet det er lett utenfra å ha sine meninger om folk, og hva en selv ville gjort, men en vet ikke hele historien til folk. Jeg er i 30 årene, og det var ikke dette livet jeg så for meg når jeg studerte og jobbet, selv om jeg visste at jeg nok aldri ville klare å jobbe fullt, så hadde jeg et håp om å jobbe noe. Ting kan selvsagt endre seg. 
 

Jeg er synlig syk, så jeg slipper litt «billigere» unna. Jeg føler nok heller ikke noe skam for å være ufør. Ingen har valgt den kroppen de har fått udelt. Jeg kjenner på utenforskap da. Er bittelitt frivillig for en gruppe med funksjonshemmede, men selv der er det en del som ikke skjønner at nei jeg kan ikke dra på hyttetur, og nei jeg kan heller ikke spontant gjøre noe en hel dag, det må planlegges med helseteamet mitt, og vurderes. Dette gjelder garantert ikke alle uføre, men godt mulig flere enn en tror. 
 

Ble masse greier her nå, beklager det, men ja en del av dette er kjent, og «livssorg» er et begrep noen av sykepleierne på ene avdelingen jeg er litt på kaller det. Sorgen over at livet ikke ble som en hadde tenkt eller håpet på. De er opptatte av at det er viktig å anerkjenne det. Det er lov å kjenne på det. Trenger ikke grave seg ned, men jo det er vondt at ting har blitt som det har blitt. 

Anonymkode: 58a26...5ad

[AnonymBruker]

Anononyma skrev (7 timer siden):

Skaff hund! En trofast bestevenn som alltid er der og en inngangsbillett i et sosialt miljø med masse hyggelige, aksepterende mennesker som elsker å være ute og være sosiale med andre hundeeiere 😊

Måtte nettopp ta opp privatlån for å betale veterinær og forsikring for hunden min. Har man dårlig råd, som mange uføre har, så er hund en fryktelig dårlig ide. 

Anonymkode: 8112c...d7a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Dere som foreslår hund: det er fint det, men man skal ha råd til å ha hund. Veterinær er dyrt. Jeg har utbetalt 16000 i mnd som skal dekke alle utgifter. Huslån, billån, strøm… 

Anonymkode: c74bc...18e

Det er klart en må prioritere pengene til hva en selv synes er viktig. Selv om jeg er i full jobb, synes jeg ikke at jeg har råd til bil for eksempel, så det er en utgift jeg spare mye på. Om jeg ble ufør tror jeg også at jeg ville sett meg om etter en rimeligere og mindre bolig for å minske lånet. 

Anonymkode: 561e7...52d

[AnonymBruker]

Hvis det skulle skje måtte det jo være fordi jeg fått en alvorlig sykdom eller skade som gjør at jeg ikke kan jobbe. Det ville vært krevende og trist på mange måter, men ville ikke skammet meg eller skjult det.

Anonymkode: 025c7...d29

[skruf]

Jeg forstår ikke hvorfor man skal være flau over å være ufør? Grue seg for å gå i butikken eller på tur i tilfelle noen vil anta at du er ufør? (jeg jobbet turnus og handlet ofte på dagtid på fridager eller før seinvakt, ramlet meg ikke inn at folk skulle anta at jeg var ufør og skjemmes over det?

Jeg begynte å hangle i 2019 og fra da gikk det bare nedenom og hjem. Ble ikke tatt på  alvor av legen og i 2020 så small det skikkelig; kreft som hadde spredt seg så mye at den er uhelbredelig. Ble 100% ufør ila 2mnd. Jeg er både fortvila og redd, men er det noe jeg ikke er så er jeg flau eller skjemmes over å være ufør!

Egentlig så er det ganske travelt å være syk også; tror nesten ikke det går ei uke uten at jeg har «fri» fra behandlinger, blodprøver, undersøkelser, psykolog (noe som er veldig viktig når man får sin egen dødelighet slengt midt i fleisen og livet som du kjenner det blir aldri som før), time til smertelege osv osv. Bruker å spøke med at man må være frisk for å ha kreft🙃 neida, men med en god dæsj fatuige blandet med kreften så har jeg eksternt lite energi og krefter

Nå som jeg har fått hår igjen så kan du ikke se på meg at jeg er syk. Og for min egen del så er det viktig å få dusjet og stelt meg hver dag (det er dog ikke alle dager jeg har krefter til å dusje), pene, behagelige og varme klær, gjerne kjoler i ull (fryse mye pga vekttap) Og selv om jeg ikke behøver å stå opp så står jeg opp hver dag med mann og barn og starter dagen med de når de skal på jobb og skole. Har jeg hatt ei rævva natt eller mye smerter så legger jeg meg litt igjen. Dessuten har jeg sykehusseng i stua som jeg bruker i stedet for sofa, så jeg ligger mye der med kattene sammen med meg (kan virkelig anbefale katt; mye trøst og selskap og ikke så fysisk krevende som en hund. Særlig voksne, kastrerte hannkatter blir skikkelige sofapoteter  )

Og selv om jeg er ufør så har jeg ikke sluttet å eksistere som menneske! Det var ikke jobben som var identiteten min. Jeg er mamma, og jeg er kone. Datter, tante og søster. Og venninne. Jeg bidrar her hjemme med det jeg kan. Jeg har lært meg å strikke og gleder andre med strikkeplagg. Vi har hund og katter som holder meg med selskap. På gode dager går jeg en liten tur (uten hunden, den er for sterk for meg nå), og jeg har venninner som besøker meg (nesten alle venninnene mine jobber turnus). Dessverre har jeg også mistet noen venninner da jeg ble for kjedelig da jeg ble syk, men etter å ha sørget over tapt vennskap så har jeg kommet frem til at de var ikke ekte venner

Jeg har såklart dager der jeg er skikkelig frustrert og lei meg, men det er ikke pga at jeg ikke jobber, men pga jeg har kreft som ikke kan kureres og jeg vil nok ikke bli gammel og grå sammen med mannen min eller oppleve gleden over barnebarn

Du må jobbe med å snu tankegangen ts, du er ufør for en grunn, og du skal ikke gå med bøyd hode over det. Ja, der er dritt når livet gir deg en skruball, og jeg anbefaler deg virkelig en psykolog

Masse lykke til❤️ 

[Carrot]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Den var jo herlig naiv da 😅🫠

Men nei, man har ofte ikke det. ....
 

Der brenner, og drukner du i den sykdommen du har fått. Uten at noen tiltak hjelper, uansett hva du og sykehus/spesialister gjør. 
 

Dette er grunnen til at noen fysiske sykdommer har mye høyere risiko for selvmord. Noen ting er bare for uutholdelig for folk, det går ikke når hjelper ikke kommer/ikke virker. 
 

Anonymkode: f2bfe...077

Jeg skrev "som regel" ikke "ofte" nettopp fordi ulykker som kommer brått kan gi uførhet, men det er ikke slik for de fleste. 
Så er jeg som kronisk syk godt kjent med både smerter og det som følger, også derfor jeg er godt kjent med at det (igjen) som oftest er hva man gjør det til og hvordan man tar det som avgjør hvordan man har det. Joda, jeg er "heldig" som står i full jobb, sta, legen min kaller meg et unikum - nevrologen mener jeg er den eneste pasienten sykehuset har som ikke en gang vurderer ufør - så jeg kjenner dette på kroppen, og likevel er jeg altså "herlig naiv" når jeg fastholder at de det som regel ikke er slik at man går fra 100% frisk en dag til 100% ufør neste, og jeg er ganske overbevist om at for veldig mange er dette med mental tilnærming i stor grad med på å avgjøre situasjonen man da befinner seg i. 

Så om det betyr at du finner meg "herlig naiv" fordi din situasjon er ulik så er det helt greit for meg. 

[AnonymBruker]

skruf skrev (26 minutter siden):

Jeg forstår ikke hvorfor man skal være flau over å være ufør? Grue seg for å gå i butikken eller på tur i tilfelle noen vil anta at du er ufør? (jeg jobbet turnus og handlet ofte på dagtid på fridager eller før seinvakt, ramlet meg ikke inn at folk skulle anta at jeg var ufør og skjemmes over det?

Du er ikke flau over det, det er fint. Vi er mange som er flau over det. Hurra for dere som får til dette her, men det er en stor andel uføre som visner helt og ikke vil ut. Mitt store mareritt er å møte på gamlesjefen min, eller kollegaene jeg hadde. Eller bekjente jeg hadde som alltid er muntre, "lag deg en fin dag", "livet er en fest!!" type mennesker som aldri snakker om alvorlige temaer og livet er en drøm. For ikke å snakke om familie som har sittet å nedsnakket temaet uføre i årevis. Det er flott at du synes dette er helt topp og greit å snakke om men jeg har sett deg såpass mye på forumet her at jeg vet du er reflektert nok til å skjønne at ting er komplekst. Sprøyter er ikke farlige, likevel er noen redd sprøyter og andre ikke. Sånn er det bare. Står legene og ber folk som er redd sprøyter om å skjerpe seg? 

Anonymkode: 08774...be7

[AnonymBruker]

Trenger ikke se det for meg, for det er nøyaktig det som har skjedd meg. Ene dagen frisk og i full jobb, samboer, rikt sosialliv, mye aktivitet, andre dagen forsvant alt. Jeg var for syk til å klare å være i forhold, samboeren taklet heller ikke situasjonen. Venner forsvant. Det er i skilsmisse og i sykdom man vil finne sine sanne venner.

Helt ærlig så var jeg for syk til å klare å forholde meg til alt som forsvant. Men etter noen år, når jeg ble bedre, men fortsatt for syk til å jobbe, så ble det mer vanskelig. Jeg "eier" situasjonen. Jeg kan ikke noe for at jeg ble syk, og jeg orker ikke bry meg om folk som har fordommer mot uføre. Jeg har måttet jobbe mye med meg selv gjennom disse årene, for å forstå at jeg faktisk er en ressurs for samfunnet selv om jeg ikke jobber. Det er mange måter å være en ressurs på. Det er også mange måter å ha livskvalitet på, og man må finne gledene der man er med seg selv.

Jeg har sykt små gleder nå, og føler takknemlighet for veldig lite. Sliter med å omgås mennesker som klager over tulleting, for de forstår ikke hvor heldige de er. De dagene jeg er i bedre form, prøver jeg å gjøre det som er bra for meg. Det kan være altfra skogstur, trening, noe kreativt, besøke familie, etc. De dagene jeg ligger som en klut, så prøver jeg å ikke bruke energi på å være lei meg for at dagen ikke ble som jeg ønsket. Istedet ser jeg film/tv, og helst noe som får meg til å le. 

Fokuserer på at jeg føler meg heldig. At når jeg først skulle bli så syk, så er jeg fortsatt heldig som bor i Norge og har tak over hodet, mat, familie, klær, osv. Count your blessings. Det får ihvertfall meg i godt humør ❤️ 
 

Anonymkode: c2d10...71e

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg har havnet der og føler veldig skam. Jeg blir aldri frisk igjen og er 52 år. Har ikke vært i jobb siden 2017. Har til dags dato ikke fått spørsmål fra naboer om hvorfor jeg går hjemme hver dag. 
Før jeg sluttet å jobbe så møtte jeg stadig kolleger på butikken og kunne slå av en prat. Nå ser jeg stort sett i gulvet og går omveier for å ikke møte på de. Jeg orker ikke spørsmål om hva jeg gjør for tiden. Å måtte si at jeg går på AAP pga sykdom.

Samtidig er jeg innunder tiltaksarrangør som skal finne jobb til meg. Har forsøkt flere ting som ikke fungerer ennå. 
Både NAV, lege og NAV  er enig i at jeg ikke kan fungere i mer enn 30% stilling. Samtidig er sykdommen min sånn at jeg flere dager ikke klarer mer enn å kle på meg. Jeg vet allerede nå at en 30% stilling vil medføre sykefravær, noe jeg synes er utrolig vanskelig. Bare det å ringe jobben for å gi den beskjeden er noe av det tøffeste jeg har gjort i alle år.

Allikevel så mener tiltaksarrangør at det er masse jobber jeg kan ha fordi arbeidsgiver vil forstå at jeg ikke er frisk. 
Jeg trur ingen arbeidsgiver vil ansette meg med denne sykdommen. Ingen arbeidsgiver vil ansette en som kommer når helsa tilsier det. 
 

Jeg skammer meg skikkelig for den situasjonen jeg er i. Derfor er jeg bare raske turer i butikken og ellers er jeg hjemme hver dag. (Ser bort fra møte med tiltaksarrangør 1 gang i uken)

Helt utrolig vanskelig situasjon. Jeg er ikke suicidal, men er vel kommet dit at om jeg dør så er set helt greit.

Anonymkode: 89b9c...896

Dette er leit å lese. Jeg skjønner dette er vanskelig, men jeg håper du fra et rasjonelt ståsted kan se det at du trenger ikke skamme deg for å ha blitt syk. Du skal ikke trenge å gjemme deg vekk og få det verre enn nødvendig. 

Det gjelder jo alle som skriver her at de som ufør gjemmer seg vekk. 

Jeg skjønner det med å ikke ønske å svare på spørsmål om hva man gjør. Det gjør igrunn ikke jeg heller, men jeg for min del plages mer av ting som har skjedd i offentligheten pga mine sykdommer. Ikke at jeg er ufør. Men det er nå en annen sak. 

Før da jeg var i utdanning og jobb så tenkte jeg ikke negativt om folk som ble syk og ufør. Derfor ser jeg ingen grunn til å skamme meg over at det ble sånn for meg.

Men det er vondt at det ble sånn. En slags sorg. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Trenger ikke se det for meg, for det er nøyaktig det som har skjedd meg. Ene dagen frisk og i full jobb, samboer, rikt sosialliv, mye aktivitet, andre dagen forsvant alt. Jeg var for syk til å klare å være i forhold, samboeren taklet heller ikke situasjonen. Venner forsvant. Det er i skilsmisse og i sykdom man vil finne sine sanne venner.

Helt ærlig så var jeg for syk til å klare å forholde meg til alt som forsvant. Men etter noen år, når jeg ble bedre, men fortsatt for syk til å jobbe, så ble det mer vanskelig. Jeg "eier" situasjonen. Jeg kan ikke noe for at jeg ble syk, og jeg orker ikke bry meg om folk som har fordommer mot uføre. Jeg har måttet jobbe mye med meg selv gjennom disse årene, for å forstå at jeg faktisk er en ressurs for samfunnet selv om jeg ikke jobber. Det er mange måter å være en ressurs på. Det er også mange måter å ha livskvalitet på, og man må finne gledene der man er med seg selv.

Jeg har sykt små gleder nå, og føler takknemlighet for veldig lite. Sliter med å omgås mennesker som klager over tulleting, for de forstår ikke hvor heldige de er. De dagene jeg er i bedre form, prøver jeg å gjøre det som er bra for meg. Det kan være altfra skogstur, trening, noe kreativt, besøke familie, etc. De dagene jeg ligger som en klut, så prøver jeg å ikke bruke energi på å være lei meg for at dagen ikke ble som jeg ønsket. Istedet ser jeg film/tv, og helst noe som får meg til å le. 

Fokuserer på at jeg føler meg heldig. At når jeg først skulle bli så syk, så er jeg fortsatt heldig som bor i Norge og har tak over hodet, mat, familie, klær, osv. Count your blessings. Det får ihvertfall meg i godt humør ❤️ 
 

Anonymkode: c2d10...71e

Glemte å si..finn en hobby. En lidenskap, et eller annet som gir energi til sjela di. Kan være alt fra puslespill til fargelegging til å ta bilder.

Anonymkode: c2d10...71e

[skruf]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du er ikke flau over det, det er fint. Vi er mange som er flau over det. Hurra for dere som får til dette her, men det er en stor andel uføre som visner helt og ikke vil ut. Mitt store mareritt er å møte på gamlesjefen min, eller kollegaene jeg hadde. Eller bekjente jeg hadde som alltid er muntre, "lag deg en fin dag", "livet er en fest!!" type mennesker som aldri snakker om alvorlige temaer og livet er en drøm. For ikke å snakke om familie som har sittet å nedsnakket temaet uføre i årevis. Det er flott at du synes dette er helt topp og greit å snakke om men jeg har sett deg såpass mye på forumet her at jeg vet du er reflektert nok til å skjønne at ting er komplekst. Sprøyter er ikke farlige, likevel er noen redd sprøyter og andre ikke. Sånn er det bare. Står legene og ber folk som er redd sprøyter om å skjerpe seg? 

Anonymkode: 08774...be7

Hvorfor skulle jeg være flau over å ikke jobbe pga jeg har uhelbredelig kreft? Mulig jeg er heldig som er vokst opp med familie og venner som er reflekterte nok til å vite at livet skjer og ikke nedrakking av syke og uføre mennesker 🤷🏼‍♀️

Du kan ikke sammenligne uførhet med å ta ei sprøyte. Og jo; leger sier at «dette må du bare» selv om det er ei sprøyte/inngrep/behandling du er livredd for (tro meg; å legge inn et sentralt venekateter/CVK hadde jeg panikk for. Men skulle jeg få behandling så var det ikke noe vei utenom. Så jo; jeg fikk beskjed om å ta på voksenbuksene og få det gjort.m

Jeg har et datter som regelmessig må ha koloskopi; tror du det er noe hun jubler over og har lyst til? Tror du hun slipper pga hun er redd? Nei. 

Livet blir ikke alltid hva man drømmer om

Jeg kunne gravd meg ned og tilbrakt den tiden jeg har igjen bitter på livet og stengt meg inne, eller jeg kunne velge å få det beste jeg har igjen av livet og skape så mange gode minner som mulig sammen med barna mine og mannen min. Såklart jeg er redd for døden, forbanna og bitter på legen som ikke tok meg på alvor og som kunne ha gjort at jeg hadde overlevd kreften. Men jeg velger nr 2; å leve det livet jeg nå har ut i fra de forutsetningene kreften gir. Og det er definitivt ikke en fest. Jeg besøkte søster mi ei helg og var sengeliggende ei uke etterpå. Klarer jeg en tur på 2-3km så klarer jeg ikke mere den dagen. Men å skjemmes over at jeg ikke kan jobbe pga kreften og ikke bevege meg ut blant folk pga jeg skal være flau?

Hvis noen sier «livet er en fest» til syke mennesker så sier det alt om deres manglende empatiske evner, og håper karma biter de i baken en dag. 

[AnonymBruker]

skruf skrev (2 timer siden):

kreft som hadde spredt seg så mye at den er uhelbredelig. Ble 100% ufør ila 2mnd. Jeg er både fortvila og redd, men er det noe jeg ikke er så er jeg flau eller skjemmes over å være ufør!

Misforstå meg rett, men kreft gjør jo at ingen ser ned på deg for å være ufør. Det er en av få sykdommer som er anerkjent som 'gyldig grunn' til uføretrygd.

 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Eller bekjente jeg hadde som alltid er muntre, "lag deg en fin dag", "livet er en fest!!" type mennesker

Den typen som sier 'det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det'-mennesker...

Anonymkode: f48a6...792

[skruf]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Misforstå meg rett, men kreft gjør jo at ingen ser ned på deg for å være ufør. Det er en av få sykdommer som er anerkjent som 'gyldig grunn' til uføretrygd.

 

Den typen som sier 'det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det'-mennesker...

Anonymkode: f48a6...792

Men de som møter meg på butikken eller i turløypene på en god dag og ikke kjenner meg vet jo ikke hvor syk jeg faktisk er. Jeg har t.o.m hatt noen runder med faren min pga han forventer mere av meg enn hva jeg har kapasitet til (har en kraftig fatuige og etter f.eks en liten tur så er jeg stort sett sengeliggende resten av dagen, både pga smerter og utmattelse) (men å kommer meg ut på tur gir meg stor glede og mental ro, så det er på prioriteringslisten) pga jeg ser frisk ut rent utseendemessig etter at håret har begynt å vokse ut. Da jeg var skallet så fikk jeg mange medlidende blikk, men nå er det bare de som vet at jeg har kreft som er klar over situasjonen