Se for deg at du går fra full jobb til å bli 100% ufør

[Nevrosererroser]

Det skjedde med meg og selv om min «oppskrift» ikke vil fungere for alle så var noe av det viktigste for meg å sørge over det som var. 
Jeg måtte akseptere at jeg ikke er frisk, det er ikke min feil og ingen utenfra kjenner min situasjon så deres synsing om meg og mitt har ingen betydning.

Det kan godt hende at andre tenker at det å sørge og akseptere er å gi opp men for meg var det viktig for å få til å bygge meg et liv som ikke bare er å eksistere.

Dere som mener at man har tid til å venne seg til tanken, dette er en sannhet med modifikasjoner. I løpet fra første sykedag til man står der med brevet om at ufør er innvilga har man ikke akkurat fri og fred. Det er en vanskelig tid med mye kaos, mange bekymringer, venting der man stort sett fortsatt er i behandling eller tiltak og må stå å stampe. For min del tok det over 6 år, jeg grein og var helt knust dagen jeg fikk brevet. Da var det over og ut. Alt håp var ute. Alt av behandling var over. Jeg var gitt opp. Jeg var en belastning.

Jeg har det uhorvelig mye lettere enn mange uføre siden økonomien min er rimelig bra og jeg stort sett har lite rene fysiske plager i hverdagen. Jeg kom meg raskere tilbake til en levbar hverdag enn mange andre fordi jeg er privilgert. Jeg ble også trodd og møtt av flinke folk hele veien. Jeg har ingen kjipe historier med NAV og det er det ikke mange uføre som opplever desverre.

[mo1234]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg havna der. Full jobb, beste hobby og et supert liv til 80% sengeliggende. Null livskvalitet. Ingen venner, familie eller nettverk. 
Vi får se hvor lenge jeg holder ut

Anonymkode: 4eeb8...96d

Kan jeg spør hva sykdom du fikk? Ja, livet endres dramatisk som ufør.

[mo1234]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ignorant kommentar. Er da ikke gitt at man er frisk nok til å ha hund! Fire ganger tur hver dag er veldig mye for syke som kanskje klarer å være fysisk ute av døra to ganger i uken.

Anonymkode: 6499e...8a3

Jeg hadde ikke klart å ha hund. Har vært alt for syk til det.

[Trolltunge]

Jeg har vært gjennom dette. 

Jeg tok imidlertid feil angående mye, for det var depresjon og redsel som snakket meg i øret. Nå som jeg har landet i situasjonen kan jeg se at jeg fremdeles er mye og kan mye, selv om jeg ikke er som jeg var før. Jeg har fremdeles mine venner også. 

Angående at slikt tar tid, så man kan venne seg til tanken. Jeg følte det gikk fryktelig fort. Litt følelse av å bli slukt, tygget og spyttet brutalt ut. I realiteten gikk det jo noen år fra diagnose til ufør, men man begynner jo ikke ufør- prosessen mentalt før det skjer, man er opptatt av sjokket ved å bli syk, å lære om sykdommen og samle informasjon, leger og behandlinger og håpet/kampen om å bli frisk. Så kan det så absolutt føles veldig plutselig at man blir "gitt opp" og ikke kan/får jobbe lenger. For meg føltes det som plutselig da jeg ikke fikk jobbe lenger, og vedtaket kom sabla fort. 

[AnonymBruker]

mo1234 skrev (2 timer siden):

Kan jeg spør hva sykdom du fikk? Ja, livet endres dramatisk som ufør.

Jeg fikk kreft og masse komplikasjoner med senvirkninger. 

Anonymkode: 4eeb8...96d

[AnonymBruker]

For det første så er ikke alltid folk så opptatt hva du er. Klart mange blir kanskje sjokkert at dette har skjedd. Jeg gikk fra full jobb og tillitsverv til og bli syk over natten og kom aldri tilbake på jobb. Ja det er et stort sjokk og det har klart vært litt tisking og visking rundt omkring. Men jeg har aldri sneket meg rundt for og være redd for og treffe folk fra jobb etc. Fra og være forståelses full i starten da alle kunne jeg var syk ble noen veldig ufine og kalte meg naver. Noe jeg ikke er. Etter jeg ble ufør har jeg ikke hørt noe mer. Heller spør ikke folk hvorfor jeg er hjemme. Det som er mest dritt er å gå fra full lønn til svært lite. 

Jeg har gjort det jeg kan for og bli bedre og frisk blir jeg ikke. Men jeg nekter og snike meg rundt. Hvis man har stå store problemer er det hjelp å få sånn at en kan fungere i livet selv etter ufør. Jeg trener 2 ganger i uka og går turer. Dessuten er det stor omveltning men man må jo selv finne ut hva man fyller dagene med. 

Anonymkode: 385a2...de6

[AnonymBruker]

mo1234 skrev (3 timer siden):

Jeg hadde ikke klart å ha hund. Har vært alt for syk til det.

Hadde ikke orket å gå ut og lufte hunden flere ganger om dagen. Vil heller gå alene når jeg orker det.

Anonymkode: 7aa3c...166

[Daria]

Jeg er i den prosessen; jeg venter på ufør-svar etter flere år med sykdom. 

Det viktigste jeg gjorde da jeg kjente at ting begynte å bli tungt å håndtere, var å gå til psykolog. Å kunne snakke om alle store og små tanker og følelser, også de mørke, vanskelige og irrasjonelle, knyttet til sykdom, identitet, framtid og at mulig annet som måtte falle meg inn, med en profesjonell med taushetsplikt og som ikke er en del av livet mitt, har virkelig vært gull verdt. Jeg har tenkt mange ganger i løpet av disse årene at det burde følge noen samtaler med en terapeut av noe slag med en aap/ufør-prosess, det ville mange ha hatt godt av. Jeg er heldig som har mulighet til å gå privat, alle har ikke det.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg er ufør, har en liten hund som kun trenger å løpe ut på gresset et par ganger om dagen. Er det beste jeg noensinne har gjort for min egen mentale helse❤️

Anonymkode: 8ae58...c1e

En liten hund trenger også en gåtur. 

Anonymkode: a1ea3...a49

[AnonymBruker]

Vet ærlig talt ikke hva du bør gjøre, kanskje kontakte lavterskeltilbudet i kommunen ❤️. Jeg gikk fra full jobb til 100% ufør, men for meg ble det en lettelse. Jeg har alltid vært syk, og for meg ble en jobbfri hverdag en mulighet til å ha overskudd til et liv og ikke bare overlevelse. Sett pris på de små tingene, lag deg rutiner og ta vare på litt av ditt sosiale nettverk. 

Husk at depresjon kan man komme seg ut av, og det er viktig å akseptere sin livssituasjon. Jeg bearbeidet denne sorgen i løpet av AAP perioden, men det er kanskje noe du må gjøre nå. 

Anonymkode: bc9b3...eab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

En liten hund trenger også en gåtur. 

Anonymkode: a1ea3...a49

Jeg løper med hunden min, so no worries🙂 Men hunden min bodde før hos en eldre ufør dame, så da ble det bare korte doturer ut. Hadde det vært opp til hunden min, så ville den sikkert fortsatt å ha det slaraffenlivet😆

Anonymkode: 8ae58...c1e

[mo1234]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg fikk kreft og masse komplikasjoner med senvirkninger. 

Anonymkode: 4eeb8...96d

Trist 🙁 Jeg har levd i 10 år med senskader etter alvorlig sykdom. Det er grusomt. 

[AnonymBruker]

Alle venner forsvinner da ikke selv om man blir ufør!  Da får man jo bedre tid til vennene sine.

Anonymkode: 7aa3c...166

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Alle venner forsvinner da ikke selv om man blir ufør!  Da får man jo bedre tid til vennene sine.

Anonymkode: 7aa3c...166

Nå svarer jeg ut fr å være syk, man blir ikke mirakuløst frisk av å bli ufør. Jeg som ufør har mange friske venner som har familie og andre venner. Det er ikke sånn at jeg kan være med på det andre er med på, det må ofte være på mine premisser og da begrenser kontakten seg. Så selvom man blir ufør får ikke mine venner mer tid til meg -de hat jo det samme livet sitt og jeg orker ikke lenger være så sosial som før, for noen så betyr det at man ikke blir prioritert i deres liv i like stor grad Jeg prøver å være så sosial som jeg klarer -men det går på bekostning av helsa igjen. Så om man er kronisk syk og ufør er det ofte realiteten at vennekretsen blir liten og det å prøve så godt en kan å ivareta det sosiale går gjerne ut over den fysiske helsen -evig balanse mellom enten å ta vare på den fysiske eller psykiske helsa. 

Anonymkode: 6f542...a0c

[AnonymBruker]

Smak og behag, for noen er dette full krise mentalt.

For min del ville det vært en drøm å ha 100% ufør i stedet for arbeidslivet.

Anonymkode: 62277...bc5

[AnonymBruker]

Flyttet til Agder og fått nye venner, 14,2% av innbyggerne der er uføretrygda.

Anonymkode: f0dc2...f67

[AnonymBruker]

Carrot skrev (7 timer siden):

Jeg tenker at som voksen har man et ansvar for sin egen hverdag, hvis man blir syk i større grad faktisk, det å skape seg et godt liv med de forutsetningene som da ligger til grunn - som dette med å være i aktivitet, dette med å søke hjelp for å unngå depresjon osv. Det er ikke greit tenker jeg å skylde på eller bruke som en unnskyldning at man har fått livet snudd oppned - nettopp fordi det tar lang tid å gå fra full jobb til 100% ufør som regel... Man har "god tid" på å forberede seg - som regel.. Jeg ville tatt tak i meg selv, bygget meg et godt liv..

Den var jo herlig naiv da 😅🫠

Men nei, man har ofte ikke det. 
 

Jeg hadde Hverdagen AS:

full jobb som akademiker i en spennende stilling. Gift, og hadde prøvd lenge å få barn nummer 2.

Skulle på ferie, så barnet hadde halv dag i barnehagen. Rett før jeg hentet i barnehagen fikk jeg en kjempeekkel kroppslig sensasjon, akkurat som om jeg falt litt gjennom gulvet. 

Hentet i barnehagen, vi dro til flyplassen sammen. Der skjedde det igjen, og jeg tenkte «jaja, får gå sakte da».

Fra den dagen snudde livet seg opp ned. Uten mulighet til å «justere, se positivt på det, skaffe seg en god dag». 
 

Ingen gradvis greie, helt plutselig ble jeg invalidisert. Så sterkt at folk på venterom på sykehus har vært fullstendig sjokkerte bare av synet når jeg ble fraktet inn. Livredde for å bli så dårlige selv. 
 

Man kan ikke bygge et godt eller OK liv av absolutt ingenting.

Unner alle å tro at man kan «lage seg rutiner, skaffe et så godt liv som mulig». 
 

Men livet er altså ikke enten funksjonsfrisk, delvis nede for telling eller død.

Mellom «delvis nede for telling og død» har man venterommet til helvete som ei så passende kalte det.

Det har jeg vært lenge på det jeg håper er et besøk, og ikke hele livet.

Der brenner, og drukner du i den sykdommen du har fått. Uten at noen tiltak hjelper, uansett hva du og sykehus/spesialister gjør. 
 

Dette er grunnen til at noen fysiske sykdommer har mye høyere risiko for selvmord. Noen ting er bare for uutholdelig for folk, det går ikke når hjelper ikke kommer/ikke virker. 
 

Anonymkode: f2bfe...077

[AnonymBruker]

Spør veldig på hva som eventuelt skulle været grunnet til at jeg ble ufør, men jeg håper jeg ikke ville skammet meg over å gå på butikk og møte bekjente og lignende. Det er jo ikke noe en har skyld i selv. Jeg har alltid ønsket meg hund, men aldri hatt tid til det, så det ville vært det første jeg gjorde. Deretter ville jeg ikke gitt slipp på all kompetansen jeg har opparbeidet meg igjennom jobb og utdanning, men heller fortsatt å deltatt i debatt og gått på foredrag og lignende om det var mulig. Det hadde vært viktig for min identitet. Tenker det viktigste ville vært å utforske "Hva får jeg til nå? Hva kan jeg gjøre? Hvor mye greier jeg? Hvilken funksjon er like god som før?" fremfor å fokusere på alt jeg ikke lenger kan.

Anonymkode: 561e7...52d

[AnonymBruker]

7 hours ago, AnonymBruker said:

Tenk deg at du går fra en rolle hvor du er nyttig og folk har bruk for deg, til en hverdag hvor du ikke lenger har noen forpliktelser. 

Prøv å se for deg følelsen av at du dropper å dra på butikken eller andre ting fordi du er redd for eller ikke har ork til å møte på noen du kjenner, og måtte fortelle de at du er blitt uføretrygdet. 

Tenk deg at venner, gamle kollegaer og bekjente hører mindre og mindre fra seg, fordi deres liv er travle med full timeplan. Du distanserer deg litt selv også, fordi ting ikke er som før mellom dere. De vet ikke helt hva de skal si til deg, de kjenner ikke igjen det livet du nå lever. 

Kjenn på følelsen av hvor vanskelig det er å skape nye vennskap. Du er alene, og du føler at alle forsøk på å bli kjent med noen er mislykket. 

Se for deg å gå inn i en depresjon fordi du føler du ikke lenger eksisterer, du greier ikke holde på vennene dine og bare det å komme seg ut på en liten gåtur er tungt. Du er redd for å møte på noen som tror du fremdeles jobber, du er ikke flink til å lyve, og du vet ikke hva du skal si for det føles tungt å innrømme at du er ufør. Du blir aldri vant til å måtte si det. 

Hva ville du gjort om du havnet her?

Anonymkode: 08774...be7

Jeg har havnet der. Tiltak er å gå til behandling, men verden blir i grunn bare mindre og mindre. Så jeg sitter her i hjemmet og leser mye, slik går dagene.

Anonymkode: 7cb53...725

[AnonymBruker]

Dere som foreslår hund: det er fint det, men man skal ha råd til å ha hund. Veterinær er dyrt. Jeg har utbetalt 16000 i mnd som skal dekke alle utgifter. Huslån, billån, strøm… 

Anonymkode: c74bc...18e