Se for deg at du går fra full jobb til å bli 100% ufør

[AnonymBruker]

Tenk deg at du går fra en rolle hvor du er nyttig og folk har bruk for deg, til en hverdag hvor du ikke lenger har noen forpliktelser. 

Prøv å se for deg følelsen av at du dropper å dra på butikken eller andre ting fordi du er redd for eller ikke har ork til å møte på noen du kjenner, og måtte fortelle de at du er blitt uføretrygdet. 

Tenk deg at venner, gamle kollegaer og bekjente hører mindre og mindre fra seg, fordi deres liv er travle med full timeplan. Du distanserer deg litt selv også, fordi ting ikke er som før mellom dere. De vet ikke helt hva de skal si til deg, de kjenner ikke igjen det livet du nå lever. 

Kjenn på følelsen av hvor vanskelig det er å skape nye vennskap. Du er alene, og du føler at alle forsøk på å bli kjent med noen er mislykket. 

Se for deg å gå inn i en depresjon fordi du føler du ikke lenger eksisterer, du greier ikke holde på vennene dine og bare det å komme seg ut på en liten gåtur er tungt. Du er redd for å møte på noen som tror du fremdeles jobber, du er ikke flink til å lyve, og du vet ikke hva du skal si for det føles tungt å innrømme at du er ufør. Du blir aldri vant til å måtte si det. 

Hva ville du gjort om du havnet her?

Anonymkode: 08774...be7

[Anononyma]

Skaff hund! En trofast bestevenn som alltid er der og en inngangsbillett i et sosialt miljø med masse hyggelige, aksepterende mennesker som elsker å være ute og være sosiale med andre hundeeiere 😊

[Carrot]

Jeg tenker at som voksen har man et ansvar for sin egen hverdag, hvis man blir syk i større grad faktisk, det å skape seg et godt liv med de forutsetningene som da ligger til grunn - som dette med å være i aktivitet, dette med å søke hjelp for å unngå depresjon osv. Det er ikke greit tenker jeg å skylde på eller bruke som en unnskyldning at man har fått livet snudd oppned - nettopp fordi det tar lang tid å gå fra full jobb til 100% ufør som regel... Man har "god tid" på å forberede seg - som regel.. Jeg ville tatt tak i meg selv, bygget meg et godt liv..

Endret 23. november 2022 av Carrot

[AnonymBruker]

Jeg havna der. Full jobb, beste hobby og et supert liv til 80% sengeliggende. Null livskvalitet. Ingen venner, familie eller nettverk. 
Vi får se hvor lenge jeg holder ut

Anonymkode: 4eeb8...96d

[AnonymBruker]

Tatt kontakt med psykolog. 

Tittelen din er merkelig. Du beskriver et ekstremt scenario. Ikke alle som blir ufør, har det sånn. 

Anonymkode: 67175...a4f

[AnonymBruker]

Anononyma skrev (1 minutt siden):

Skaff hund! En trofast bestevenn som alltid er der og en inngangsbillett i et sosialt miljø med masse hyggelige, aksepterende mennesker som elsker å være ute og være sosiale med andre hundeeiere 😊

Ignorant kommentar. Er da ikke gitt at man er frisk nok til å ha hund! Fire ganger tur hver dag er veldig mye for syke som kanskje klarer å være fysisk ute av døra to ganger i uken.

Anonymkode: 6499e...8a3

[Polyester]

Er allerede deprimert og unnvikende. Hadde vel gjort som nå, søkt hjelp 

[Bombasi]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Tatt kontakt med psykolog. 

Tittelen din er merkelig. Du beskriver et ekstremt scenario. Ikke alle som blir ufør, har det sånn. 

Anonymkode: 67175...a4f

Dette er ikke et ekstremt scenario. 

Dette er faktisk ganske vanlig at man går fra full jobb og sosialt nettverk til sykdom og ingenting.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ignorant kommentar. Er da ikke gitt at man er frisk nok til å ha hund! Fire ganger tur hver dag er veldig mye for syke som kanskje klarer å være fysisk ute av døra to ganger i uken.

Anonymkode: 6499e...8a3

på den andre siden - det å ha noe som tar deg ut av huset og i frisk luft er bra for deg.. 

Anonymkode: 18457...a07

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Tatt kontakt med psykolog. 

Tittelen din er merkelig. Du beskriver et ekstremt scenario. Ikke alle som blir ufør, har det sånn. 

Anonymkode: 67175...a4f

De fleste uføre går nok gjennom den sorgen over tap av helse, livsutfoldelse, venner og økonomi. Man havner på utsiden av samfunnet og blir glemt. 

Alt dette påvirker livskvalitet og en psykolog kan ikke heale fysiske sykdommer. 

Anonymkode: 6499e...8a3

[AnonymBruker]

Det var jo veldig ekstremt da! Som regel går det lang, lang tid fra man blir sykemeldt til man faktisk blir uføretrygdet!

Anonymkode: d1006...1d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ignorant kommentar. Er da ikke gitt at man er frisk nok til å ha hund! Fire ganger tur hver dag er veldig mye for syke som kanskje klarer å være fysisk ute av døra to ganger i uken.

Anonymkode: 6499e...8a3

Jeg er ufør, har en liten hund som kun trenger å løpe ut på gresset et par ganger om dagen. Er det beste jeg noensinne har gjort for min egen mentale helse❤️

Anonymkode: 8ae58...c1e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

på den andre siden - det å ha noe som tar deg ut av huset og i frisk luft er bra for deg.. 

Anonymkode: 18457...a07

Såklart er det det men nå antar du at alle bare kan dras ut av huset og være i stand til det. Sånn er det ikke. 

Anonymkode: 6499e...8a3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Tenk deg at du går fra en rolle hvor du er nyttig og folk har bruk for deg, til en hverdag hvor du ikke lenger har noen forpliktelser. 

Prøv å se for deg følelsen av at du dropper å dra på butikken eller andre ting fordi du er redd for eller ikke har ork til å møte på noen du kjenner, og måtte fortelle de at du er blitt uføretrygdet. 

Tenk deg at venner, gamle kollegaer og bekjente hører mindre og mindre fra seg, fordi deres liv er travle med full timeplan. Du distanserer deg litt selv også, fordi ting ikke er som før mellom dere. De vet ikke helt hva de skal si til deg, de kjenner ikke igjen det livet du nå lever. 

Kjenn på følelsen av hvor vanskelig det er å skape nye vennskap. Du er alene, og du føler at alle forsøk på å bli kjent med noen er mislykket. 

Se for deg å gå inn i en depresjon fordi du føler du ikke lenger eksisterer, du greier ikke holde på vennene dine og bare det å komme seg ut på en liten gåtur er tungt. Du er redd for å møte på noen som tror du fremdeles jobber, du er ikke flink til å lyve, og du vet ikke hva du skal si for det føles tungt å innrømme at du er ufør. Du blir aldri vant til å måtte si det. 

Hva ville du gjort om du havnet her?

Anonymkode: 08774...be7

Hvis jeg blir ufør så er det en veldig god grunn til det. Jeg hadde ikke vært flau over meg selv for det er vanskelig å bli ufør, så de som blir det har en god grunn. 

Anonymkode: 6b9c7...607

[AnonymBruker]

Jeg hadde gjort det samme som jeg gjør hver gang livet er vanskelig. Det samme som jeg har gjort når jeg har vært alvorlig syk tidligere. 

Jeg hadde hatt fokus på å finne ut hvordan jeg ønsket å prioritere kapasiteten min. Tid med barna, terapi, orke noen minutter med noe som gjør meg glad hver dag. Legge en plan, og prøve å etablere en rutine. Sette meg små, men realistiske mål for hva jeg kan klare/ønsker å gjøre. 

Hvis du gir opp, da er det over. Da blir det uendelig mye vanskeligere å dra seg ut av gjørma på senere tidspunkt. Jeg vil aldri tillate meg selv å gi opp. 

Anonymkode: 83f1e...8da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Jeg er ufør, har en liten hund som kun trenger å løpe ut på gresset et par ganger om dagen. Er det beste jeg noensinne har gjort for min egen mentale helse❤️

Anonymkode: 8ae58...c1e

Alle hunder trenger turer ?

Anonymkode: 8e45c...7c2

[non_stop]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Jeg hadde gjort det samme som jeg gjør hver gang livet er vanskelig. Det samme som jeg har gjort når jeg har vært alvorlig syk tidligere. 

Jeg hadde hatt fokus på å finne ut hvordan jeg ønsket å prioritere kapasiteten min. Tid med barna, terapi, orke noen minutter med noe som gjør meg glad hver dag. Legge en plan, og prøve å etablere en rutine. Sette meg små, men realistiske mål for hva jeg kan klare/ønsker å gjøre. 

Hvis du gir opp, da er det over. Da blir det uendelig mye vanskeligere å dra seg ut av gjørma på senere tidspunkt. Jeg vil aldri tillate meg selv å gi opp. 

Anonymkode: 83f1e...8da

Jeg tror veldig mange andre hadde sagt det samme, men vi vet ikke hvordan det er å havne i en sånn situasjon. Det er så lett å stå utenfor å si at man aldri ville tillatt seg selv å gi opp, men det vet vi trossalt ikke før vi faktisk står i det. 

Og en annen ting, er ts sitt eksempel å "gi opp"? For de som står utenfor å titter inn er det kanskje det. For ts er det dette hn får til akkurat nå, og er fornøyd med det lille hn får til. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Tenk deg at du går fra en rolle hvor du er nyttig og folk har bruk for deg, til en hverdag hvor du ikke lenger har noen forpliktelser. 

Prøv å se for deg følelsen av at du dropper å dra på butikken eller andre ting fordi du er redd for eller ikke har ork til å møte på noen du kjenner, og måtte fortelle de at du er blitt uføretrygdet. 

Tenk deg at venner, gamle kollegaer og bekjente hører mindre og mindre fra seg, fordi deres liv er travle med full timeplan. Du distanserer deg litt selv også, fordi ting ikke er som før mellom dere. De vet ikke helt hva de skal si til deg, de kjenner ikke igjen det livet du nå lever. 

Kjenn på følelsen av hvor vanskelig det er å skape nye vennskap. Du er alene, og du føler at alle forsøk på å bli kjent med noen er mislykket. 

Se for deg å gå inn i en depresjon fordi du føler du ikke lenger eksisterer, du greier ikke holde på vennene dine og bare det å komme seg ut på en liten gåtur er tungt. Du er redd for å møte på noen som tror du fremdeles jobber, du er ikke flink til å lyve, og du vet ikke hva du skal si for det føles tungt å innrømme at du er ufør. Du blir aldri vant til å måtte si det. 

Hva ville du gjort om du havnet her?

Anonymkode: 08774...be7

Jeg har havnet der og føler veldig skam. Jeg blir aldri frisk igjen og er 52 år. Har ikke vært i jobb siden 2017. Har til dags dato ikke fått spørsmål fra naboer om hvorfor jeg går hjemme hver dag. 
Før jeg sluttet å jobbe så møtte jeg stadig kolleger på butikken og kunne slå av en prat. Nå ser jeg stort sett i gulvet og går omveier for å ikke møte på de. Jeg orker ikke spørsmål om hva jeg gjør for tiden. Å måtte si at jeg går på AAP pga sykdom.

Samtidig er jeg innunder tiltaksarrangør som skal finne jobb til meg. Har forsøkt flere ting som ikke fungerer ennå. 
Både NAV, lege og NAV  er enig i at jeg ikke kan fungere i mer enn 30% stilling. Samtidig er sykdommen min sånn at jeg flere dager ikke klarer mer enn å kle på meg. Jeg vet allerede nå at en 30% stilling vil medføre sykefravær, noe jeg synes er utrolig vanskelig. Bare det å ringe jobben for å gi den beskjeden er noe av det tøffeste jeg har gjort i alle år.

Allikevel så mener tiltaksarrangør at det er masse jobber jeg kan ha fordi arbeidsgiver vil forstå at jeg ikke er frisk. 
Jeg trur ingen arbeidsgiver vil ansette meg med denne sykdommen. Ingen arbeidsgiver vil ansette en som kommer når helsa tilsier det. 
 

Jeg skammer meg skikkelig for den situasjonen jeg er i. Derfor er jeg bare raske turer i butikken og ellers er jeg hjemme hver dag. (Ser bort fra møte med tiltaksarrangør 1 gang i uken)

Helt utrolig vanskelig situasjon. Jeg er ikke suicidal, men er vel kommet dit at om jeg dør så er set helt greit.

Anonymkode: 89b9c...896

[AnonymBruker]

Anononyma skrev (54 minutter siden):

Skaff hund! En trofast bestevenn som alltid er der og en inngangsbillett i et sosialt miljø med masse hyggelige, aksepterende mennesker som elsker å være ute og være sosiale med andre hundeeiere 😊

Hva med hunden når du ligger nede for telling? 

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Det var jo veldig ekstremt da! Som regel går det lang, lang tid fra man blir sykemeldt til man faktisk blir uføretrygdet!

Anonymkode: d1006...1d0

Likevel ble jeg ikke glad når vedtaket kom. 

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Jeg er ufør, har en liten hund som kun trenger å løpe ut på gresset et par ganger om dagen. Er det beste jeg noensinne har gjort for min egen mentale helse❤️

Anonymkode: 8ae58...c1e

Det er bra at det fungerer for deg, men kan du forsøke å få noen til å gå tur med hunden din noen dager i uka? En hund i en hage høres ikke bra ut for hunden. Samtidig har den deg hele døgnet. 

Anonymkode: 8d2a8...f88

[AnonymBruker]

Jeg hadde leita etter det som gir mening i livet, og lagd en rutine i hverdagen. Opp til en bestemt tidspunkt, stelle meg, frokost med kaffe, tur ut uavhengig av vær (om kroppen tillater det) osv. Hadde også engasjert meg i et politisk parti, en organisasjon, gjennom Røde kors, Kirkens bymisjon e.l. Tror også jeg hadde gitt meg selv en oppgave, et prosjekt, f.eks. pusse opp en av de gamle møblene eller dyrket noe på den bittelille hageflekken vi har, antakelig så noen frø i januar og utover, og pleie det. Planter er takknemlige sånn sett, da de krever pleie, men mindre enn et dyr (om helsa ikke er god nok for å ha dyr).

Man må også lære seg å leve med at man er ufør, og tørre å si det høyt. Hvorfor skammer du deg? Er det dine egne fordommer mot uføre?

Man må ta ansvar for eget liv og lage seg et liv med mening. Det gjelder uansett om man er i jobb eller ei.

Anonymkode: c5526...394