ertin /mobbing av 7 åring

[Iskvinnen]

Jeg forstår ikke dette helt jeg.

Helt klart at skolen har tedd seg svært dårlig i denne saken, det har også guttens foreldre. Det er vel her sakens kjerne ligger??? Det er jo dette dere må ta tak i. Jeg forstår virkelig at dere er frusterte, men jeg forstår ikke logikken i å oppfordre barnet til å bli voldelig. Jeg er sjokkert over at helsesøster oppfordrer til å bite!!!

Dere må for all del ikke la denne saken ligge. Ikke gi derefør dere får en offisiell beklagelse fra læreren og skolen. De har oppført seg fryktelig dårlig. Hvis ikke skolen tar tak i saken, bør dere vurdere å bytte skole slik at gutten får det bra.

[ceca]

Rektor hadde en helt annen tone ved den andre samtalen. Klarte til og med å høre på hva vi sa. Var fortsatt ikke enig i at det var et problem, kanskje en bagatell.

Men jeg sa klart ifra at VI ikke fant oss i dette, at gutten våres slet med dette ,

og da var det DERES problem og.

Men de hadde så mage andre på skole , som hadde det verre.. men det kan dette også bli hvis det får lov til å utvikle seg!, og det forstod han.Sa han da!

Kom egentlig ikke noe mer ut av det møtet.

Men- jeg sender mail til lærer HVER gang det skjer noe ed gutten min.

Da vil de MÅTTE se det. Samtidig skriver vi det opp hjemme så vi ser hvor ofte dette skjer.

Sendte faktisk mail dagen etter samtalen.

Har vurdert å troppe opp i friminuttene, men ser det litt ann nå.

Ja gutten vår er REDD og det vises,

samtidig som han blir LEI SEG og det vises og.

Dermed blir det og ekstra morsomt å ta han.

Her vi bor er det kun en barneskole og en ungdom-skole.

Takker dere for mange flotte svar.

Mannen min vil egentlig "gi seg", men nå vet jeg at vi skal stå på.

Gutten min skrev et god jul kort til oss hvor det stod

"dere er så snille, dere hjelper meg når jeg trenger det"

klem ceca

[Gjest Sexy Sadie]

Ceca.

Har dere prøvd og snakket med gutten som mobber?

Kanskje det stopper visst du viser trynet ditt.

[Gjest ikke innlogget Sissi]

ceca - vil bare si at det er flott at dere IKKE gir dere! Skolens ledelse høres nokså "blåst" ut, og dessverre er det en sånn holdning som gjør at man ikke kommer mobbing til livs....

Uansett - det er utrolig viktig at ungen ser og føler at dere bryr dere, da opplever han iallfall ikke at også foreldrene svikter.

Så

og så krysser jeg fingrene for at skolen ser alvoret og at ting bedrer seg for gutten din.

til både ungen og deg!

[Gjest Gjest]

Gutten min skrev et god jul kort til oss hvor det stod

"dere er så snille, dere hjelper meg når jeg trenger det"

klem ceca

←

Så rørt jeg ble av tanken på det kortet

Det er så fint at dere ser hvordan han har det, og engasjerer dere for å hjelpe ham, det er alt for mange som gir seg fordi mobbing er vanskelig å finne en løsning på, men bare det at noen ser, og prøver å hjelpe, er veldig stort for en som blir mobbet.

Håper ting blir bedre snart

[Gjest Gjest]

Tusen takk for støtten fra dere alle.

Jeg har snakket med gutten det gjelder flere ganger.

Jeg snakket med han første gang i barnehagen, og senere både i første og andre klasse. Jeg har snakket pent til gutten og hardere til gutten.

Hjemme er han et lite kjærlihgetsbarn, de har en hver ,som er tenåringer, og han her er deres. Han snakker styg til moren sin, men får også unormalt mye kjeft for ting han kunne blitt rettet mildt på. Og da ser det ut som om tilsnakk generelt renner av som vann på gåsa.

Han har "prøvd seg" på alle i klassen, forteller de andre guttene meg, men de rett og slett gir han så mye bråk tilbake at han ikke gidder mer.

klem ceca

[Jane How]

Det virker ikke som om mobberen har respekt for deg/voksne, siden du har prøvd til ingen nytte. Men hva med andre personer? Har gutten din noen søsken/bekjente i tenårene? De fleste barn ser opp til tenåringer, syns de er kule, kunne det vært en mulighet om ingen andre ting hjelper? Da jeg var tenåring troppet jeg en gang opp på skolen til lillebroren min, og småkjeftet litt på en gutt som brukte å plage han i friminuttene. Det gjorde inntrykk tror jeg. Prøvde å framstå som rettferdig, men litt sint, gutten ga seg hvertfall.

Om mobberen til gutten din ikke bryr seg om hva voksne sier, kan han lett mobbe gutten din for å være "sladrehank", da blir det liksom feil om man gjør noe og feil om man ikke gjør noe. Derfor tenkte jeg litt på et eldre barn/tenåring som kan snakke for gutten deres.

[Ramy]

Dette er et typisk problem i skolen. Er selv lærer, og har flere ganger opplevd at rektor og skolen nekter å innse at de har slike problemer på skolen sin. "Alle" elevene deres har det bra, og er det noen som sier de ikke har det bra, får de beskjed om at det er de selv som er problemet.

[Gjest Gjest]

Jeg har tenkt på dette med å bli sladrehank, og dit ønsker vi ikke å komme.

Vi har en fetter i sjette klasse, som er fadder til den andre gutten.

De var jo en ide å spørre han, men han er kun 12 år. Kan jo hende han vil.

At dette gjentar seg på flere skoler kan jeg tenke meg ja, men jeg synes faktisk at rektor og lærer bør ta det alorlig, da de og vet at slike ting faktisk skjer.

Istedenfor så snakker de til oss slik at vi så og si ikke orker å ha flere møter med dem.

Og jeg tenker med gru på alle de barna hvor foreldene har resignert.

Vi satt også å lurte på om vi overdrev situasjonen. Men det var etter rektor sin overhøvling av oss som foreldre.

Takk igjen for mange fin råd og tanker.

Det hjelper å høre fra andre når det "blåser som verst!"

klem ceca

[Gjest Nickeline]

Først av alt: Har dere mulighet til å bytte skole?

Da ville jeg nok tatt den enkleste veien og gjort det, og deretter levert inn en saftig klage på både skole, rektor og lærer.

Hvis ikke:

Jeg hadde ikke nedvurdert meg til å snakke noe mer med guttens foreldre eller rektor. Jeg ville gitt sistnevnte grei beskjed om at jeg/vi fant ham inkompetent til å ha noe mer å gjøre med denne saken.

Jeg ville heller tatt for meg kontaktlæreren og "tvunget" han/henne til å ta fatt i problremet skikkelig, eller truet med å gå til høyere instanser dersom hun/han ikke viser noe interesse eller kompetanse til å få slutt på det som iallefall skjer PÅ skolen.

Men jeg ville vært veldig diskret, og unngått å blande inn for mange. Det kan gå ut over gutten din hvis de andre elevene og foreldrene får med seg at du "lager mye styr".

Ellers synes jeg det er greit at en unge kan ta litt igjen. Men dette går veldig mye på personlighet tror jeg, og ikke nødvendigvis muskler eller "teknikk". Det er ikke sikkert at han noengang blir typen til å ta igjen uansett hvor mange kampsporter han lærer seg. Karate (og andre kampsporter er dessuten ulovlig å bruke utenfor trening, kun til selvforsvar.)

Uansett synes jeg ikke at vold er løsningen (selvforsvar er jo en helt annen ting).

Hvorfor ikke prøve med det gode? Jeg er såpass naiv at jeg tror faktisk det kunne hjulpet å gjøre seg litt kjent med denne gutten. Veldig sakte og gradvis nærmet seg han og vært ekstra hyggelig mot han. I begynnelsen vil han nok ikke skjønne noenting, men etterhvert kunne det hende at han likte den hyggelige oppmerksomheten, og kanskje det kunne endet med at de to guttene kunne begynt å være litt sammen. Invitert han hjem til dere av og til, i en setting der han er alene med dere. Ofte er eneste løsningen til å bli kvitt uvenner å bli venner med dem.

Har vært borti et lignende tilfelle, ikke helt samme situasjon, men mye av det samme. Da prøvde jeg å være ekstra hyggelig mot denne gutten. Må innrømme at jeg måtte svelge noen kameler for å være hyggelig mot det lille krapylet , men det var verdt det, for det virket. Da de fikk være på tomannshånd, fant de ut av det. De er gode venner den dag i dag.

Som oftest er det den som mobber/erter som har et problem, som er usikker eller som desperat søker oppmerksomhet på den eneste måten han/hun vet om.

Positiv oppmerksomhet fra noen man absolutt ikke hadde ventet det fra, kan umulig bli tatt imot på annen måte enn med glede fra en 7 åring. Men ta det gradvis, og ikke for overveldende når foreldrene er i nærheten. De vil neppe tro at dere har gode hensikter. (Foreldre til "problembarn" er ofte et større problem enn barnet selv. Tro meg, jeg vet!!)

Det kan også hjelpe å ta problemet opp med gutten selv (han som erter).

Men på en "snill" og ydmyk måte. Ikke noe kjefting, selv om dere egentlig har mest lyst å bare &#@%&§@@....Da oppnår dere antagelig bare mer erting.

Ønsker dere lykke til!

[Gjest Nickeline]

Meg ovenfor igjen.

Ville bare tilføye noe.

Det å få de to guttene til å bli bedre kjent med hverandre, kan starte allerede i skolen. Be læreren om å bevisst sette desse to i sammen i situasjoner der de må samarbeide om noe. Selvfølgelig med ekstra tilsyn på en diskret måte fra læreren. Tror nok det kunne hjulpet. Da jeg leste innleggene dine litt nøyere nå, ser hele problemet ut til å komme av at den andre gutten kanskje ikke har det så bra. Kanskje han innerst inne trenger en å være venn med, men det slår ut omvendt fordi han ikke vet hvordan han skal gjøre det...

[ceca]

Da de gikk i barnehagen og første halvdel av første klasse, var gutten en del hjemme hos oss. Bare han og min sønn.

Snakket om vennskap og oppføsel mot hverande som venner, bytte på å "få viljen sin" o.l. når det falt seg naturlig. (eks. når vi spiste)

Tenkte og at han ville bli venn med gutten vår. Men nei, tilslutt sa gutten vår ifra til oss, og jeg så det selv, samt at han snakket styggere og styggere til meg.

Har og nå i andre klasse hatt med min sønn hjem til dem og de har fått leke sammen i guttens miljø. Har da bare hatt løst prat med moren, og ikke snakket om guttenes forhold.

Skolebytte er som før sagt ikke lett, da den andre barneskolen i kommunen blir lagt ned nå.

klem ceca

[Gjest mobbeoffer]

Hei!

Anbefaler dere å flytte til et annet skoledistrikt, eller eventuelt sende gutten på privatskole. Det verste er å "prøve å løse problemet" . Når lærerne og skolen ikke tar problemet alvorlig er det ingen nytte. Jo lengre gutten blir værende i situasjonen med mobbing, jo mere brytes han ned. Desto mere skade skjedd. I den offentlige skolen er det altfor lite disiplin, .da er det fritt frem for mobberne å ta makta. Det er ledelsen av skolene som er problemet.. Prøv å finne en privatskole som har klare rettningslinjer verdimessig. Selvom man ikke er religiøs selv, er det bedre å være i et trygt miljø hvor det verdsatt at man tar vare på hverandre. Det er bedre å bygges opp i et sånt miljø , hvis man er følsom. Så har man selvtillit til å møte den ikke " snille delen av verden". En sårbar person tiltrekker seg flere problemer senere i livet, og brytes mere ned! Så anbefaller å dra så langt unna mobberen som mulig!!

[Gjest Gjest]

Send fadder inn for å hjelpe... Mitt fadderbarn ble ofte plaget det første året på skolen, men til slutt sa han ifra til meg om det, og i samarbeid med en kompis fikk vi tak i ungen og ristet litt i han... Sa at han lå tynt an om han fortsatte med dette. Dette gjorde slutt på problemene med en gang. Ungen prøvde seg med en komentar en gang etter dette, men når han nevte at det ikke var noe stress å hente fadder, så holdt han kjeft. Må også få med at jeg ba fadderbarnet om å ikke bruke dette som en måte å herse med folk på... Dette er riktignok en ti år siden eller noe, men har enda yngre søsken og vet godt at det fungerer like godt den dag i dag

[ceca]

Ser at noen har dratt frem tråden min.

Kan komme med en oppdatering.

Gutten er ti år. Går i fjerde trinn.

Vi hadde en del runder med lærer, kom ingen vei. Snakket masse hjemme, bad han ta igjen og ellers prøve å unngå situasjoner /steder der mobberen er.

Gutten vår hadde en periode han da lekte på andre siden av skolegården. Han var såpass åpen med vennene sine at han sa til dem hvorfor, og et parr av de andre guttene - som også hadde sett seg lei på mobberen og som var såpass store i forhold at de klarte å legge mobberen i bakken, bestemte seg for å hjelpe gutten min når situasjoner oppstod. Bare det skapte en trygghet for gutten min.

Samtidig hadde gutten vår alltid med seg noen hjem etter skolen, jeg kjørte og hentet "overalt" , hadde barn på overnatting i helgene etc.

I tredje klasse begynte flere barn i klassen, og vi fikk ny lærer. Og DET gjorde susen. Jeg snakket med henne om det med en gang, og hun hadde allerede sett at han var en mobber og at han var på flere. Hun snakket med gutten min alene, mobberen alene, og begge guttene sammen.

Samtidig fortsatte vi å be gutter hjem, men ikke mobberen. Så en dag kom mobberen til meg og spurte om han kunne være med hjem til oss. Hvor han fikk klar beskjed fra meg at de som var teite mot min gutt ville ikke jeg ha hjemme, og at både han og jeg visste at han ikke oppførte seg ordentlig mot gutten min. Men om han kunne klare å skjerpe seg, så skulle han få være med hjem.

Jeg hvisket sønnen min i øret om at mobberen ville bli med han hjem, og at om han ble med hjem så skulle jeg være i nærheten hele tiden. Vi ble enige om å gi det en sjangs - men ingen av oss hadde tro på at det ville gå.

Jeg gav han en uke på å vise at han klaret å oppføre seg, og det gjorde han , og jeg spurte foreldrene om han kunne være med hjem. Vi gjorde det ekstra koselig, samtidig som jeg var i nærheten. Og det gikk bra. Jeg trengte ikke snakke til han en eneste gang.

Mobberen er nå ikke på sønnen min mere. De har etterhvert utviklet et vennskap som gjør at de kan samarbeide og leke sammen. men de er ikke kompiser - gutten min velger ikke å invitere han hjem etter skolen, men "mobberen" ringer av og til til oss og spør om de skal leke sammen. Og da gjør de det.

"mobberen" slenger fortsatt til de fleste. Til læreren og. De jobber med det på skolen, og hun får tilbakemeldinger fra flere foreldre om at de fleste er dritt lei han.

Uansett - gutten min har det topp på skolen nå. Han trives er fornøyd, gråter ikke om kvelden , har ikke vondt i magen om morgenen.

Gutten min snakker innimellom om oppførselen til "mobberen" og han sier at han er "stygg i munnen" til alle, men han er fortsatt snill mot meg. Og om det skulle oppstå en situasjon hvor "mobberen" slenger noe til gutten min , svarer gutten min kun med "og hva så" eller "er det noe du trenger å bry deg om?" og så går han sin vei. Han tar det ikke lenger innpå seg - for han er modnet såpass at han ser at det ikke kun er han men det er mot alle - til og med mot de voksne.

"Mobberen" var på søsteren hans for en stund siden , og da var gutten min der med en gang og ba han slutte og heller oppføre seg pent mot henne. Det hjalp nok ikke særlig, men hun er mere en "fighter" så det ble ikke noe mere av det. Da jeg møtte "mobberen" senere på dagen - på en trening - gikk jeg rett bort til han og sa hva jeg hadde hørt, og sa at slik oppføsel godtar jeg ikke av han mot mine gutten og jenta mi. Og han ble så lang i fjeset og kunne ikke se meg i øynene. Men lovet å ikke gjøre henne noe igjen.

Kanskje er jeg litt "bitch" - men jeg har null-toleranse for oppførselen hans. Og selv om jeg snakker hardt til han når/om det skal være noe, så ringer han hjem og hilser stort på meg når han ser meg - på trening eller i butikken.

Jeg tror vi klarte å unngå at gutten min vokser opp å føler at han har blitt mobbet i mange år. Mye hjalp da vi fikk ny lærer. Og en intens jobb fra oss hvor vi ikke gav opp, men stod på helt til mobbingen ble tatt tak i.

Så til andre foreldre -ikke gi opp - det kan bli bedere!

[Gjest Gjest]

Om skolen ikke gjør noe så burde du politianmelde dem.

Nei, jeg skjønner ikke hva det er med enkelte lærere. Jeg har selv blitt sviktet av omtrent alle lærerene mine. Jeg ble også mobbet, fikk ikke fred før på ungdomsskolen. Lærerene gadd ikke gjøre noe for meg og jeg fikk kjeft når jeg tok i gjen.

Lærere er visst bare ute etter de som har det bra og ødelegge for dem, det er min erfaring.

Så jeg lærte på skolen at det er lov å mobbe, men ikke å ta gjen