Hvordan forholder dere, dere til nye «steforeldre» i voksen alder?

[Suffragette]

Er det noen andre som syns en steforelderrelasjon i voksen alder er litt kleint?

Min far har fått seg en kjæreste og de er begge i fullstendig ekstase. De introduserer hverandre til familie, tar med hverandre på slektstreff og har en ganske uttalt forventning om at vi skal bli en «familie». 

De er altså typene som forventer at andre rundt skal bli bestis med sin nye utkårede, og helst i går!

Det er koselig at de har det fint sammen, men jeg som en voksen som etablerer mitt liv, veit ikke hva jeg skal gjøre med relasjonen? De er ikke fornøyde med et høflig treff i ny og ne, men hva ellers skal en steforeldrerelasjon være når jeg er over tredve, bor i en annen by og møter faren min kanskje fire ganger i året?

Jeg forstår godt at det er fornuftig at er barn eller en ungdom kommer overens med sin fars kjæreste. Men som voksen dame syns jeg nærheten blir i overkant klebrig.

Er det ikke litt sent å lage «one, big, happy family»-stemning?

Håper dere kan dele og hjelpe, for dette gjør meg svett.

[Hippogriff]

Jeg er eldre enn deg, men hvis en av mine foreldre hadde fått ny kjæreste ville jeg anerkjent vedkommende som min forelders livspartner og investert i relasjonen.

Men nå har jeg en nær relasjon til mine foreldre da. Treffer du din far fire ganger i året er det jo unaturlig å etablere en tettere relasjon til kjæresten hans, enn det du har til ham selv. 

[AnonymBruker]

Hvis hun er en helt vanlig og hyggelig dame, ville jeg bare behandlet henne på samme måte som du vil at andre i familien tar i mot din partner. Jeg var i 20-årene da pappa møtte sin samboer og selvom hun har aldri hatt noen morsrolle for meg er hun jo et familiemedlem og jeg er glad i henne. 

Anonymkode: 761ad...8cf

[AnonymBruker]

omtaler han som samboeren til mamma, ikke noe stefar. Var 29 da de møttes. 

Anonymkode: 6c7e9...c0f

[AnonymBruker]

Mamma var gift med min stefar i 20 år og de er nå skilt. Har fortsatt et forhold til han, feirer høytider og chatter litt og han er innom på besøk innimellom.

 

Mamma har hatt et par nye kjærester etter dette. Hun var alt for rask inn i relasjonen til han forrige og involverte og flyttet med han alt for fort. Tok vel 8 mnd før jeg ønsket å møte han. Ble slutt ikke lenge etter.

 

Nå har hun ny kjæreste igjen og jeg har ikke møtt han enda. For all del, skal være hyggelig og unner henne alt godt, men jeg orker ikke investere noe i en person jeg ikke vet om kommer til å være der om et halvår uansett. 

Anonymkode: 65a3b...cde

[AnonymBruker]

Du gratulerer med ny kjæreste og er like imøtekommende som du forventer foreldre/søsken osv er mot din kjæreste. 

Foreldre kan også finne kjærligheten. Du kan ha lik relasjon som til alle andre nye I familien. 

Hva er egentlig problemet? 

Anonymkode: a1f17...546

[Suffragette]

Hippogriff skrev (55 minutter siden):

Jeg er eldre enn deg, men hvis en av mine foreldre hadde fått ny kjæreste ville jeg anerkjent vedkommende som min forelders livspartner og investert i relasjonen.

Men nå har jeg en nær relasjon til mine foreldre da. Treffer du din far fire ganger i året er det jo unaturlig å etablere en tettere relasjon til kjæresten hans, enn det du har til ham selv. 

Stemmer, det er den sjeldne kontakten med faren min som gjør spørsmål om kjæreste enda mer spesielt. De få gangene han og jeg møtes, skal de brukes til å lage denne «familien»? Jeg mistenker at faren min vil portrettere et nærere forhold med barna sine enn han har. Men godt råd å prøve å finne en relasjon til henne som tilsvarer relasjonen til faren min, på en naturlig måte. Takk!

[Suffragette]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Du gratulerer med ny kjæreste og er like imøtekommende som du forventer foreldre/søsken osv er mot din kjæreste. 

Foreldre kan også finne kjærligheten. Du kan ha lik relasjon som til alle andre nye I familien. 

Hva er egentlig problemet? 

Anonymkode: a1f17...546

Problemet fra min side er at jeg opplever at de vil ønske seg en steforelder type relasjon, der jeg ønsker en mer vennskapelig relasjon. Jeg syns selve «datter av kjæreste, og derfor skal vi være nære»-tankegodset blir litt kunstig når vi alle er voksne mennesker. Derimot syns jeg et vennskap og en høflig tone er helt naturlig.

Problemet fra deres side er nok at jeg ikke imøtekommer deres ønske om å bli en enhet med dem som tilsvarer en familierelasjon.

Endret 22. november 2022 av Suffragette

[Suffragette]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Hvis hun er en helt vanlig og hyggelig dame, ville jeg bare behandlet henne på samme måte som du vil at andre i familien tar i mot din partner. Jeg var i 20-årene da pappa møtte sin samboer og selvom hun har aldri hatt noen morsrolle for meg er hun jo et familiemedlem og jeg er glad i henne. 

Anonymkode: 761ad...8cf

Takk, jeg håper jeg også kan få en naturlig og hyggelig relasjon med henne - som helst ikke ligner på en mentor/morsrolle, men som en venn. Tusen takk!

[Suffragette]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Mamma var gift med min stefar i 20 år og de er nå skilt. Har fortsatt et forhold til han, feirer høytider og chatter litt og han er innom på besøk innimellom.

 

Mamma har hatt et par nye kjærester etter dette. Hun var alt for rask inn i relasjonen til han forrige og involverte og flyttet med han alt for fort. Tok vel 8 mnd før jeg ønsket å møte han. Ble slutt ikke lenge etter.

 

Nå har hun ny kjæreste igjen og jeg har ikke møtt han enda. For all del, skal være hyggelig og unner henne alt godt, men jeg orker ikke investere noe i en person jeg ikke vet om kommer til å være der om et halvår uansett. 

Anonymkode: 65a3b...cde

Det høres ut som at grensene du har satt opp har vært fornuftige og riktige for deg. Det var veldig fint å lese, selv om jeg skjønner det kan ha vært tøffe tak. 
Å ivareta seg selv er så viktig også for å ha et genuint forhold til alle involverte.

Tusen takk!

[AnonymBruker]

Suffragette skrev (1 time siden):

Er det noen andre som syns en steforelderrelasjon i voksen alder er litt kleint?

Min far har fått seg en kjæreste og de er begge i fullstendig ekstase. De introduserer hverandre til familie, tar med hverandre på slektstreff og har en ganske uttalt forventning om at vi skal bli en «familie». 

De er altså typene som forventer at andre rundt skal bli bestis med sin nye utkårede, og helst i går!

Det er koselig at de har det fint sammen, men jeg som en voksen som etablerer mitt liv, veit ikke hva jeg skal gjøre med relasjonen? De er ikke fornøyde med et høflig treff i ny og ne, men hva ellers skal en steforeldrerelasjon være når jeg er over tredve, bor i en annen by og møter faren min kanskje fire ganger i året?

Jeg forstår godt at det er fornuftig at er barn eller en ungdom kommer overens med sin fars kjæreste. Men som voksen dame syns jeg nærheten blir i overkant klebrig.

Er det ikke litt sent å lage «one, big, happy family»-stemning?

Håper dere kan dele og hjelpe, for dette gjør meg svett.

Min «stemor», som kom inn i bildet lenge etter jeg hadde flyttet hjemmefra, er en herlig dame, som en krysning av venninne og tante kanskje, og en super bonusbestemor for mitt barn. Vi møtes bare et par ganger i året, fordi vi bor så langt unna hverandre, men sender noen snapper i ny og ne ellers.

Anonymkode: b9dd5...9b6

[AnonymBruker]

Jeg får ikke nye steforeldre i voksen alder. At mine foreldre får seg partner, betyr ikke at de er mine steforeldre eller mine barns besteforeldre. De blir ganske enkelt kjæreste til bestefar/mor. 

Mine foreldre har byttet partnere så mange ganger, at jeg gidder ikke å engasjere meg. Min far er for øyeblikket "håpløst forelsket" i en meget yngre dame. Det er ikke rent lite hva han liere av seg av sin kjærlighet på fb om dagen. Fint for for han og jeg er glad han har noen. Da føler jeg at det hviler mindre ansvar for meg. 

Jeg har aldri stått min far spesielt nært. Han har vært det vi kan kalle meget fraværende i våre liv. Slenger innom nå og da med dyre gaver. Den nye han har funnet, er en helt annen type. Hun setter nok familie høyt. Nå forsøker han knallhardt å speile henne, om hvor flink han har vært. Jeg tror jeg kunne likt dama hans, under andre omstendigheter. Jeg tror egentlig hun er en hyggelig dame. Men pga omstendighetene, orker jeg ikke å engasjere meg. 

Anonymkode: 4ca33...c33

[Suffragette]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Min «stemor», som kom inn i bildet lenge etter jeg hadde flyttet hjemmefra, er en herlig dame, som en krysning av venninne og tante kanskje, og en super bonusbestemor for mitt barn. Vi møtes bare et par ganger i året, fordi vi bor så langt unna hverandre, men sender noen snapper i ny og ne ellers.

Anonymkode: b9dd5...9b6

Jeg liker «krysning mellom tante og venninne» veldig godt! Takk skal du ha

[Mango]

Jeg behandler de som andre kjærester i familien. Prøver å bli kjent og er hyggelig, legger ikke noe mer tanker i det. Ser ikke på de som mine steforeldre, men kjærestene til foreldrene mine🤷‍♀️

[AnonymBruker]

Jeg tror også at en ellers nokså fraværende og overfladisk far forsøker å stille seg selv i et positivt lys overfor ny kjæreste ved å skulle involvere henne i hans voksne barns liv. Det blir noe påtatt over det, særlig om der er en forhistorie med et brutalt brudd mellom ham og hans barns mor.

Det kan nok bli et ok forhold om den nye kjæresten holder litt tilbake og ikke buser frem og skal ta rollen som stemor etter kort tid. De voksne barna har en mor i livet sitt, og har i mange tilfeller sett disse nye kjærestene komme og gå.

 

Anonymkode: 7ee69...35e

[AnonymBruker]

Suffragette skrev (På 22.11.2022 den 20.05):

Takk, jeg håper jeg også kan få en naturlig og hyggelig relasjon med henne - som helst ikke ligner på en mentor/morsrolle, men som en venn. Tusen takk!

Bare hyggelig  😊💕

Anonymkode: 761ad...8cf

[AnonymBruker]

Jeg er veldig glad i kjæresten til voksen forelder selv om hun kom inn i livet hans når alle barna var voksen. Jeg ser på henne som familie. 

Anonymkode: 07e00...96a

[Furstina]

Jag ser på vuxna ”steföräldrar” på samma sätt som när en av vännerna mina skaffar sig käreste.  Jag kallar dem vid namn eller omtalar dem som ”pappas fru” eller ”mammas sambo”. 
 

Mina föräldrar skilde sig när jag var 27 och de 55+. Att kalla pappas flickvän eller senare fruar som ”arenor” känns bara konstigt. Fruarna har varit härliga kvinnor men inte på några sett kan jag se dem som mor.  

Min mor blev sambo gott över 60, när jag hade egen make och två barn. Inte på något sätt kan jag se honom som ”stefar”. Han är en figur likt mina mammas övriga vänner. 
 

mina barn ser dem inte heller som någon besteförälder utan som någon som hör till bara. En av dem bryr sig verkligen och tycker om barnen mycket, den andres partner inte så mycket. 
De har inte heller tagit någon extra roll som besteförälder.