Hva gjør ein når kommunikasjonen er fraverende ?

[Gjest Acer]

Føler meg ofte mer som en slags omsorgsperson en  ektefelle, og  elsker. Kommunikasjonen, og det intime  har vert mer eller mindre farverende i mange år, og det  å  diskutere hvardagslege økonomiske  utfordringer  i forhold strømsparing, etc, er  som å snakke til døve ører. Hun har aldri reist spørsmål om hva vi betaler i forsikringer, strøm, kommunale avgifter, m.m, og  følt meg nokså alene med ansvaret.  Alle  faste felles- utgifter har gått fra min lønnskonto  medan hun har fritt  har  fått disponert  sin måndtlige utbetalinger av uføretrygd (omlag kr, 15.000). utover det å handle inn noe mat til 2 voksne personer.  Vi bor idag  i en  gjeldfri bolig,m/ god økonomi, og  det takket vera at eg har satt av til sparing, og  betalt punktleg renter-og avdrag på gjeld i 40 år, Desuten  har eg  arvet eindel penger etter mine avdøde foreldre som eg har  plassert på høgrentekonto  til fordel for å puttet dem inn i  boligen. Skulle det oppstå brudd så er det bedre å ha arv på sparekonto, bil, båt, og personleg eiendeler. 

Eg ser på kommuniksjon som eit viktig bindeledd i samlivet, og når den uteblir føler ein seg ofte alene i eit parforhold.  Har ofte tenkt at eg kunne troleg  fått det langt bedre alene, men føler at eg ikkje har overskudd å flytte fra den  selvbygde eneboligen å begynne på nytt igjenn.  Har aldri greidd å identifisere meg med hva som ligg til grunn for den manglende kommunikasjonen. Dama snakker som ein foss saman med venner, og sine søsken, men bare ikkje saman med sin ektefelle. 

Noen som kjenner seg igjenn, og som kan komme med noen råd ?

 

 

 

Endret 21. november 2022 av Evnti

[AnonymBruker]

Hva svarer hun når du tar det opp med henne da? 

Anonymkode: 4e05e...b32

[AnonymBruker]

Hva om du setter deg ned med henne og går gjennom økonomien til begge to? Selv om hun har lav inntekt der det er urealistisk og urettferdig å be henne dra halvparten av utgiftene så burde hun jo bidra? Det blir jo bedre for henne og. Bedre hun kan ta seg lang dusj hun har betalt for, enn at du irriterer deg over at du må betale for den dusjen. 

Anonymkode: 73192...7e5

[AnonymBruker]

Har du tenkt på at hun tror du liker å ta hånd om det økonomiske? Noen er sånn. 

Om du har mye penger å rutte med etter alt er betalt. Og hun betaler mat og husholdning, kanskje det blir 10000. Det kan det fort bli ombdere er godt vant. Da har hun 5 igjen. Derpå kanskje bensin, spiser ute etc. Da er ikke mye igjen. 

Om du hadde hatt mye og hun ingenting så hadde det blitt feil. Jeg vet ikke, bare tenker hva som kan være tenkt. 

Anonymkode: a8285...f7b

[Gjest Acer]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Hva svarer hun når du tar det opp med henne da? 

Anonymkode: 4e05e...b32

Ingenting !

[Gjest Acer]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hva om du setter deg ned med henne og går gjennom økonomien til begge to? Selv om hun har lav inntekt der det er urealistisk og urettferdig å be henne dra halvparten av utgiftene så burde hun jo bidra? Det blir jo bedre for henne og. Bedre hun kan ta seg lang dusj hun har betalt for, enn at du irriterer deg over at du må betale for den dusjen. 

Anonymkode: 73192...7e5

Den 20 i hver månad er kontoen hennes som oftest tømt, og hva hun har brukt pengene  vet  eg litt om. uten å kreve innsyn i hennes kontoutskrifter.  Har mange gang eg har  prøvd på en "vag måte" å diskutere okonomiske prioriteringer får eg  oftast ingen respons. Har vurdert å faste   måndtlege trekk fra hennes konto. men føler  at hun selv burde ta iniativet.  

[Gjest Acer]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Har du tenkt på at hun tror du liker å ta hånd om det økonomiske? Noen er sånn. 

Om du har mye penger å rutte med etter alt er betalt. Og hun betaler mat og husholdning, kanskje det blir 10000. Det kan det fort bli ombdere er godt vant. Da har hun 5 igjen. Derpå kanskje bensin, spiser ute etc. Da er ikke mye igjen. 

Om du hadde hatt mye og hun ingenting så hadde det blitt feil. Jeg vet ikke, bare tenker hva som kan være tenkt. 

Anonymkode: a8285...f7b

Ja, hun liker nok utvilsamt at eg tar  hånd om øknomien, og mest sansynleg hadde vi havnet i gjeldsfella om hun skulle håndtere økonomien.  Har alltid lagd vekt på at hun har fått disponere sin konto  heilt fritt under ansvar også for vår felles utgifter. 

 

 

[AnonymBruker]

Dump

Anonymkode: 80b84...46c

[AnonymBruker]

Du har tatt hånd om alt i 40 år. Høres ut som om du har gjort henne hjelpeløs. Har du noengang hatt tro nok på henne til å la henne ha fullt innsyn og delt ansvar? Muligens derfor dere ikke kommuniserer. 

Anonymkode: c7e3f...012

[Gjest Acer]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Du har tatt hånd om alt i 40 år. Høres ut som om du har gjort henne hjelpeløs. Har du noengang hatt tro nok på henne til å la henne ha fullt innsyn og delt ansvar? Muligens derfor dere ikke kommuniserer. 

Anonymkode: c7e3f...012

Hva mener du med at eg  har gordt henne hjelpeløs. ?  

Hun har alltid  fått disponere sin egen økonomi etter eget ønske medan han  har hetalte alle regninger, reiser, hoteller, og har aldri gjordt krav på regress.  Han har ikkje bare  betalt det meste av våre felles utgifter, men også satt av penger til sparing om det har vert noen kroner til overs. 

Har oppfordret henne flere ganger om å sette av  litt penger til sparing med det for øye å kunne ha en buffer   når tidene måtte  endre seg, og den tiden står no de fleste overfor, men ingen respons.   

 

 

[AnonymBruker]

Evnti skrev (1 time siden):

Ja, hun liker nok utvilsamt at eg tar  hånd om øknomien, og mest sansynleg hadde vi havnet i gjeldsfella om hun skulle håndtere økonomien.  Har alltid lagd vekt på at hun har fått disponere sin konto  heilt fritt under ansvar også for vår felles utgifter. 

 

 

Er det kun økonomi du ønsker kommunikasjon rundt? For min del virker det slik, og kan da forstå at hun ikke er særlig interessert når du har styrt slikt i mange år, og det bra. 

Her er det mannen som aldri spør om slikt, og jeg som har styrt slikt i 20 år. Det er noe som bare fungerer, og skulle jeg involvert ham o det burde jeg ha gjort det for 20 år siden. I det minste 18 eller  19 år siden. 

Ikke er det et særlig spennende samtaleemne heller, og jeg kan ikke klage på at virkelig interessante ting ikke blir diskutert. Noe som bare er ganske kjedelig og har fungert og fungerer er ikke i den kategorien. 

Kanskje du bør forsøke å snakke med din kone om ting som kan være noe å snakke om? Noe som ikke fungerer, eller interesser eller drømmer, mål og planer? 

Hadde blitt skuffet jeg også om jeg nå plutselig ønsket å diskutere regninger og forsikring med min mann, men de roller ble fordelt og er blitt bevart for lenge nå. Jeg er ikke særlig interessert i samtaler om slikt selv heller. Kan man diskutere kjedeligere ting enn det? 

Anonymkode: 1aa13...79b

[AnonymBruker]

Som svar på mitt eget spørsmål, når jeg fikk tenkt meg litt om, sikkert like kjedelig for deg å diskutere detaljer angående ting som hun alltid har tatt seg av. Som hvilken tøymykner man bør velge for eksempel. 

Du har gjort en glimrende jobb med ditt felt, for all del, men om du vil ha kommisjonen med din kone ville jeg valgt andre temaer. Noe felles å snakke om, som ikke er kjedelig. 

Anonymkode: 1aa13...79b

[Helene]

Evnti skrev (2 timer siden):

Føler meg ofte mer som en slags omsorgsperson en  ektefelle, og  elsker. Kommunikasjonen, og det intime  har vert mer eller mindre farverende i mange år, og det  å  diskutere hvardagslege økonomiske  utfordringer  i forhold strømsparing, etc, er  som å snakke til døve ører. Hun har aldri reist spørsmål om hva vi betaler i forsikringer, strøm, kommunale avgifter, m.m, og  følt meg nokså alene med ansvaret.  Alle  faste felles- utgifter har gått fra min lønnskonto  medan hun har fritt  har  fått disponert  sin måndtlige utbetalinger av uføretrygd (omlag kr, 15.000). utover det å handle inn noe mat til 2 voksne personer.  Vi bor idag  i en  gjeldfri bolig,m/ god økonomi, og  det takket vera at eg har satt av til sparing, og  betalt punktleg renter-og avdrag på gjeld i 40 år, Desuten  har eg  arvet eindel penger etter mine avdøde foreldre som eg har  plassert på høgrentekonto  til fordel for å puttet dem inn i  boligen. Skulle det oppstå brudd så er det bedre å ha arv på sparekonto, bil, båt, og personleg eiendeler. 

Eg ser på kommuniksjon som eit viktig bindeledd i samlivet, og når den uteblir føler ein seg ofte alene i eit parforhold.  Har ofte tenkt at eg kunne troleg  fått det langt bedre alene, men føler at eg ikkje har overskudd å flytte fra den  selvbygde eneboligen å begynne på nytt igjenn.  Har aldri greidd å identifisere meg med hva som ligg til grunn for den manglende kommunikasjonen. Dama snakker som ein foss saman med venner, og sine søsken, men bare ikkje saman med sin ektefelle. 

Noen som kjenner seg igjenn, og som kan komme med noen råd ?

 

 

 

Hadde det sånn med x. Det sto Hovedansvar i pannen min. Som sagt, x. 

[etnavn]

Sånt som dette forstår jeg ikke. Men jeg ser det jo rundt omkring jeg og, spesielt blant den eldre delen av befolkningen. Der har gjerne mannen jobbet utenfor hjemmet, og dermed dratt inn de store summene på konto. Selvsagt har han også da stått for å betale gjeld og husholdning, ettersom det er han som er inntektsbringeren i familien.

Kvinnen har gjerne vært hjemme med barn. Hun har hatt arbeidet innad i hjemmet, hun har stått for alt fra barnestell til klesvask og matlaging. Hun har sørget for at mannen kan bruke all energien sin på arbeid utenfor hjemmet, fordi hun har tatt seg av alt annet. Hun har sørget for at barna kom seg opp og velstelt på skolen, hun har sørget for at de gjorde leksene sine. Hun har ryddet opp etter mannen, plukket opp klærne der han bare slapp dem rett på gulvet, vasket dem og sørget for at de lå nybrettet og rene i klesskapet hans til neste dag. Hun har tatt oppvasken som han bare satte på benken rett over oppvaskmaskinen, dag etter dag, uten å noen gang klare å skylle av tallerkenen og sette den inn i maskinen selv. Og hun har ordnet med bursdagselskaper for barna, feiring av runde tall for mannen, invitert familie og venner og holdt maten varm for alle sammen, gang etter gang. Hun har brukt hver eneste julaften på kjøkkenet, hele dagen i stekeos og med et stramt men punktlig skjema, for at maten skulle komme på bordet til rett tid, for at alle skulle være kledd og for at kvelden skulle bli like hyggelig hver gang.

Samarbeid, heter det. Når den ene jobber utenfor hjemmet, og den andre jobber i det. Når den ene tar seg av regninger, mens den andre tar seg av lekser og oppfølging av barnas timeplan. Når den ene kommer til dekket bord, mens den andre betaler maten. Samarbeid. Eller ekteskap, om du vil. Og dette er den tradisjonelle måten. Så blir de stakkars mennene litt forvirret for tiden, for kvinnen har jo fått så mange rettigheter nå. Hun har sin egen lille inntekt, riktignok uføretrygd fordi hun er syk eller mest sannsynlig har slitt seg fullstendig ut de siste 40 årene - og denne uføretrygden er jo lav, for hun var jo hjemme med barna. På samme måte som pensjonen hennes blir lav, for det var ikke hun som kunne reise ut i lønnet arbeid og overlate husstellet til en annen. Og så har kvinnene fått eierskap nå, rettigheter til å ha eierandel i huset. Og ikke nok med det, men kvinnen kan kreve det også, om mannen forsøker å være urimelig eller unnlate å dele frivillig. Så mannen blir nok fryktelig forvirret nå. Skal hun være likeverdig, eller skal hun være underdanig? Skal hun ha sine egne penger, men likevel ikke betale halvparten av alle utgifter? Skal hun ha medbestemmelsesrett, disponere sine egne penger, hvordan skal dette være nå, i denne nye tiden med all denne likestillingen. 

Jeg tror vi skal overlate likestillingen til de yngre generasjonene, og så ikke tenke så mye på hvem som betaler hva. De yngre kvinnene som vokser opp i dag, møter en helt annen verden enn tidligere. I dag får de ta utdannelse, de får kjøpe sin egen bolig, de får opparbeide seg en langt høyere inntekt enn det som var mulig tidligere. Og de stiller helt andre krav til mannen sin, de forventer å dele arbeidsoppgavene i hjemmet likt og mannen blir stående som husmor i mange tilfeller, mens hun er ute og prioriterer sin karriere og pleier sine egne inntekter. Og dermed kan hun også betale langt mer av husholdningsutgifter og lån, i de moderne formene for samliv som vi har blant de yngre i dag.

Man kan ikke plukke ut de elemetene av samlivsmodeller som passer, bare fordi man kommer best ut av det selv. Enten så har man levd tradisjonelt, eller så har man levd likestilt. Og da kan man ikke begynne å blande kortene på et senere tidspunkt. Og som jeg sa innledningsvis så forstår jeg ikke sånt som dette. Menn som klager over at de har forsørgerrollen, når det er åpenbart at kvinnen har vært husmor. Da måtte du gått hjemme selv da, og latt kvinnen stå for karriere. Men det tviler jeg på at du var spesielt interessert i. Så slutt å sutre, og spør isteden kona di om det er noe hun trenger, noe hun ikke har råd til på den lille uføretrygden hun får utbetalt, som du kan hjelpe til med. Da tenker jeg kommunikasjonen kommer i orden igjen ganske raskt. 

Endret 22. november 2022 av etnavn

[AnonymBruker]

etnavn skrev (3 timer siden):

Sånt som dette forstår jeg ikke. Men jeg ser det jo rundt omkring jeg og, spesielt blant den eldre delen av befolkningen. Der har gjerne mannen jobbet utenfor hjemmet, og dermed dratt inn de store summene på konto. Selvsagt har han også da stått for å betale gjeld og husholdning, ettersom det er han som er inntektsbringeren i familien.

Kvinnen har gjerne vært hjemme med barn. Hun har hatt arbeidet innad i hjemmet, hun har stått for alt fra barnestell til klesvask og matlaging. Hun har sørget for at mannen kan bruke all energien sin på arbeid utenfor hjemmet, fordi hun har tatt seg av alt annet. Hun har sørget for at barna kom seg opp og velstelt på skolen, hun har sørget for at de gjorde leksene sine. Hun har ryddet opp etter mannen, plukket opp klærne der han bare slapp dem rett på gulvet, vasket dem og sørget for at de lå nybrettet og rene i klesskapet hans til neste dag. Hun har tatt oppvasken som han bare satte på benken rett over oppvaskmaskinen, dag etter dag, uten å noen gang klare å skylle av tallerkenen og sette den inn i maskinen selv. Og hun har ordnet med bursdagselskaper for barna, feiring av runde tall for mannen, invitert familie og venner og holdt maten varm for alle sammen, gang etter gang. Hun har brukt hver eneste julaften på kjøkkenet, hele dagen i stekeos og med et stramt men punktlig skjema, for at maten skulle komme på bordet til rett tid, for at alle skulle være kledd og for at kvelden skulle bli like hyggelig hver gang.

Samarbeid, heter det. Når den ene jobber utenfor hjemmet, og den andre jobber i det. Når den ene tar seg av regninger, mens den andre tar seg av lekser og oppfølging av barnas timeplan. Når den ene kommer til dekket bord, mens den andre betaler maten. Samarbeid. Eller ekteskap, om du vil. Og dette er den tradisjonelle måten. Så blir de stakkars mennene litt forvirret for tiden, for kvinnen har jo fått så mange rettigheter nå. Hun har sin egen lille inntekt, riktignok uføretrygd fordi hun er syk eller mest sannsynlig har slitt seg fullstendig ut de siste 40 årene - og denne uføretrygden er jo lav, for hun var jo hjemme med barna. På samme måte som pensjonen hennes blir lav, for det var ikke hun som kunne reise ut i lønnet arbeid og overlate husstellet til en annen. Og så har kvinnene fått eierskap nå, rettigheter til å ha eierandel i huset. Og ikke nok med det, men kvinnen kan kreve det også, om mannen forsøker å være urimelig eller unnlate å dele frivillig. Så mannen blir nok fryktelig forvirret nå. Skal hun være likeverdig, eller skal hun være underdanig? Skal hun ha sine egne penger, men likevel ikke betale halvparten av alle utgifter? Skal hun ha medbestemmelsesrett, disponere sine egne penger, hvordan skal dette være nå, i denne nye tiden med all denne likestillingen. 

Jeg tror vi skal overlate likestillingen til de yngre generasjonene, og så ikke tenke så mye på hvem som betaler hva. De yngre kvinnene som vokser opp i dag, møter en helt annen verden enn tidligere. I dag får de ta utdannelse, de får kjøpe sin egen bolig, de får opparbeide seg en langt høyere inntekt enn det som var mulig tidligere. Og de stiller helt andre krav til mannen sin, de forventer å dele arbeidsoppgavene i hjemmet likt og mannen blir stående som husmor i mange tilfeller, mens hun er ute og prioriterer sin karriere og pleier sine egne inntekter. Og dermed kan hun også betale langt mer av husholdningsutgifter og lån, i de moderne formene for samliv som vi har blant de yngre i dag.

Man kan ikke plukke ut de elemetene av samlivsmodeller som passer, bare fordi man kommer best ut av det selv. Enten så har man levd tradisjonelt, eller så har man levd likestilt. Og da kan man ikke begynne å blande kortene på et senere tidspunkt. Og som jeg sa innledningsvis så forstår jeg ikke sånt som dette. Menn som klager over at de har forsørgerrollen, når det er åpenbart at kvinnen har vært husmor. Da måtte du gått hjemme selv da, og latt kvinnen stå for karriere. Men det tviler jeg på at du var spesielt interessert i. Så slutt å sutre, og spør isteden kona di om det er noe hun trenger, noe hun ikke har råd til på den lille uføretrygden hun får utbetalt, som du kan hjelpe til med. Da tenker jeg kommunikasjonen kommer i orden igjen ganske raskt. 

Bedre svar,  får du ikke ts!

Anonymkode: 9b65c...5cb

[AnonymBruker]

Er det INGENTING hun tar seg av, som hun har ansvar for, som DU har nytte av, som DU ikke har satt deg inn i?

Du sier hun ikke svarer når du tar opp økonomi. Bare sitter hun der med munnen lukket? Hvorfor spør du da ikke om hun ikke hørte hva du sa? Si at dette er noe du ønsker å snakke om. Ikke tenk at hun bør ta opp ditt og datt, for det gjør hun ikke. Av og til MÅ den ene ta initiativ til enkelte ting. I en perfekt verden hadde det ikke vært sånn, men livet er sånn.

Anonymkode: 1aa1c...e68

[AnonymBruker]

Hvis hun er ufør går vel en del av hennes trygd til medisiner og behandling. Hun betaler vel også personlig pleie, transport etc selv. Samt felles, løpende utgifter du ikke nevner her.

Anonymkode: b031a...49e

[AnonymBruker]

Evnti skrev (12 timer siden):

Hva mener du med at eg  har gordt henne hjelpeløs. ?  

Hun har alltid  fått disponere sin egen økonomi etter eget ønske medan han  har hetalte alle regninger, reiser, hoteller, og har aldri gjordt krav på regress.  Han har ikkje bare  betalt det meste av våre felles utgifter, men også satt av penger til sparing om det har vert noen kroner til overs. 

Har oppfordret henne flere ganger om å sette av  litt penger til sparing med det for øye å kunne ha en buffer   når tidene måtte  endre seg, og den tiden står no de fleste overfor, men ingen respons.   

 

, 

Han har tatt hånd om alt, regninger, sparing osv.  Hun har fått disponert uføretrygden. Ja, det høres ut som om hun er gjort hjelpesløs. Men du skriver at han har gjort alt dette, hun har sine penger.  Han har betalt våre utgifter. Er du han eller henne, eller en 3 person i forholdet? 

Anonymkode: c7e3f...012

[Gjest Acer]

etnavn skrev (11 timer siden):

Sånt som dette forstår jeg ikke. Men jeg ser det jo rundt omkring jeg og, spesielt blant den eldre delen av befolkningen. Der har gjerne mannen jobbet utenfor hjemmet, og dermed dratt inn de store summene på konto. Selvsagt har han også da stått for å betale gjeld og husholdning, ettersom det er han som er inntektsbringeren i familien.

Kvinnen har gjerne vært hjemme med barn. Hun har hatt arbeidet innad i hjemmet, hun har stått for alt fra barnestell til klesvask og matlaging. Hun har sørget for at mannen kan bruke all energien sin på arbeid utenfor hjemmet, fordi hun har tatt seg av alt annet. Hun har sørget for at barna kom seg opp og velstelt på skolen, hun har sørget for at de gjorde leksene sine. Hun har ryddet opp etter mannen, plukket opp klærne der han bare slapp dem rett på gulvet, vasket dem og sørget for at de lå nybrettet og rene i klesskapet hans til neste dag. Hun har tatt oppvasken som han bare satte på benken rett over oppvaskmaskinen, dag etter dag, uten å noen gang klare å skylle av tallerkenen og sette den inn i maskinen selv. Og hun har ordnet med bursdagselskaper for barna, feiring av runde tall for mannen, invitert familie og venner og holdt maten varm for alle sammen, gang etter gang. Hun har brukt hver eneste julaften på kjøkkenet, hele dagen i stekeos og med et stramt men punktlig skjema, for at maten skulle komme på bordet til rett tid, for at alle skulle være kledd og for at kvelden skulle bli like hyggelig hver gang.

Samarbeid, heter det. Når den ene jobber utenfor hjemmet, og den andre jobber i det. Når den ene tar seg av regninger, mens den andre tar seg av lekser og oppfølging av barnas timeplan. Når den ene kommer til dekket bord, mens den andre betaler maten. Samarbeid. Eller ekteskap, om du vil. Og dette er den tradisjonelle måten. Så blir de stakkars mennene litt forvirret for tiden, for kvinnen har jo fått så mange rettigheter nå. Hun har sin egen lille inntekt, riktignok uføretrygd fordi hun er syk eller mest sannsynlig har slitt seg fullstendig ut de siste 40 årene - og denne uføretrygden er jo lav, for hun var jo hjemme med barna. På samme måte som pensjonen hennes blir lav, for det var ikke hun som kunne reise ut i lønnet arbeid og overlate husstellet til en annen. Og så har kvinnene fått eierskap nå, rettigheter til å ha eierandel i huset. Og ikke nok med det, men kvinnen kan kreve det også, om mannen forsøker å være urimelig eller unnlate å dele frivillig. Så mannen blir nok fryktelig forvirret nå. Skal hun være likeverdig, eller skal hun være underdanig? Skal hun ha sine egne penger, men likevel ikke betale halvparten av alle utgifter? Skal hun ha medbestemmelsesrett, disponere sine egne penger, hvordan skal dette være nå, i denne nye tiden med all denne likestillingen. 

Jeg tror vi skal overlate likestillingen til de yngre generasjonene, og så ikke tenke så mye på hvem som betaler hva. De yngre kvinnene som vokser opp i dag, møter en helt annen verden enn tidligere. I dag får de ta utdannelse, de får kjøpe sin egen bolig, de får opparbeide seg en langt høyere inntekt enn det som var mulig tidligere. Og de stiller helt andre krav til mannen sin, de forventer å dele arbeidsoppgavene i hjemmet likt og mannen blir stående som husmor i mange tilfeller, mens hun er ute og prioriterer sin karriere og pleier sine egne inntekter. Og dermed kan hun også betale langt mer av husholdningsutgifter og lån, i de moderne formene for samliv som vi har blant de yngre i dag.

Man kan ikke plukke ut de elemetene av samlivsmodeller som passer, bare fordi man kommer best ut av det selv. Enten så har man levd tradisjonelt, eller så har man levd likestilt. Og da kan man ikke begynne å blande kortene på et senere tidspunkt. Og som jeg sa innledningsvis så forstår jeg ikke sånt som dette. Menn som klager over at de har forsørgerrollen, når det er åpenbart at kvinnen har vært husmor. Da måtte du gått hjemme selv da, og latt kvinnen stå for karriere. Men det tviler jeg på at du var spesielt interessert i. Så slutt å sutre, og spør isteden kona di om det er noe hun trenger, noe hun ikke har råd til på den lille uføretrygden hun får utbetalt, som du kan hjelpe til med. Da tenker jeg kommunikasjonen kommer i orden igjen ganske raskt. 

Vel, nå ser eg ingen grunn til å brette ut hele vår livshistorie for å  "høre om noen kjenner seg igjenn " ?

Her har du skrevet eit langt og fyldig  innlegg ,og   tilsynelatende skrevet av en kvinne, og sett fra en kvinnes ståsted.  Du har helt rett i at samlivet startet under  det tradisjonelle rollemønsteret med mor hjemme,  og da  eneforsørgerstatusen  var vanleg innenfor mange familier.  Men, utover det så greier eg ikkje å identifisere meg med mye av det du her skriver. Kanskje  greitt å minne om at mange menn tok vel så mye del i  arbeidet  innenfor hjemmet som utenfor hjemmet også tidligere,og at likestilling  såvist ikkje noe som er forbeholdt  dagens genrasjon. 

Eg legg vekt på  selvstendighet, og at om eg dør  før min kone så skal hun greie seg bra, og omvendt. Likeins har eg lagd vekt på å oppdra borna til selvstendighet, og det å kunne  takle utfordringer de venteleg vil møte inn i voksenalderen. 

Eg fekk  disiplin, ordensregler, og nøysomhet  inn med morsmjølka, og måtte flytte hjemmefra 15 år gammel, og  tidleg  lære  øknomisk planlegging ettersom den økonomiske kvardagen var "heilt annerledes " en det mange idag kan identifisere seg med.  Både min mor, og far var ordensmennesker og det satte sitt preg på vår hverdag under oppveksten, og  vi måtte tidlig ta del i voksenoppgavene slik mange andre også opplevde under  sin oppvekst på den tiden. Her i huset er det far som  er ordensmenneske, og den "gavepakken" fekk eg medbrakt fra mine foreldre under oppveksten. 

24 år gammel bygde eg hus,og eit hjem til meg selv, og som eg betrakter som del av omsorgsarbeid overfor  familien, og en "tøff periode" m/ mye planlegging, ansvar, men som også var lærerik .  Gjekk på en "smell"  grunnet  lange dager både i  og utenfor hjemmet,men har aldri fått noen "takk for innsatsen".  

  MIn kone  vokste opp i eit hjem m/ alkoholisert far, men omsorgsfull mor, og hun  har aldri bodd utenfor  fra hjemmet gr, skolegang , jobb o.l. 

Med andre ord :  Samarbeid , og kommunikasjon handler om  empati, og ærfaringer, og øye som ser hva som ser og oppfatter.  Fleksibilitet gjør kvardagen ofte mer innholdsrik, og interessant

 

Endret 22. november 2022 av Evnti

[etnavn]

Evnti skrev (1 time siden):

Vel, nå ser eg ingen grunn til å brette ut hele vår livshistorie for å  "høre om noen kjenner seg igjenn " ?

Her har du skrevet eit langt og fyldig  innlegg ,og   tilsynelatende skrevet av en kvinne, og sett fra en kvinnes ståsted.  Du har helt rett i at samlivet startet under  det tradisjonelle rollemønsteret med mor hjemme,  og da  eneforsørgerstatusen  var vanleg innenfor mange familier.  Men, utover det så greier eg ikkje å identifisere meg med mye av det du her skriver. Kanskje  greitt å minne om at mange menn tok vel så mye del i  arbeidet  innenfor hjemmet som utenfor hjemmet også tidligere,og at likestilling  såvist ikkje noe som er forbeholdt  dagens genrasjon. 

Eg legg vekt på  selvstendighet, og at om eg dør  før min kone så skal hun greie seg bra, og omvendt. Likeins har eg lagd vekt på å oppdra borna til selvstendighet, og det å kunne  takle utfordringer de venteleg vil møte inn i voksenalderen. 

Eg fekk  disiplin, ordensregler, og nøysomhet  inn med morsmjølka, og måtte flytte hjemmefra 15 år gammel, og  tidleg  lære  øknomisk planlegging ettersom den økonomiske kvardagen var "heilt annerledes " en det mange idag kan identifisere seg med.  Både min mor, og far var ordensmennesker og det satte sitt preg på vår hverdag under oppveksten, og  vi måtte tidlig ta del i voksenoppgavene slik mange andre også opplevde under  sin oppvekst på den tiden. Her i huset er det far som  er ordensmenneske, og den "gavepakken" fekk eg medbrakt fra mine foreldre under oppveksten. 

24 år gammel bygde eg hus,og eit hjem til meg selv, og som eg betrakter som del av omsorgsarbeid overfor  familien, og en "tøff periode" m/ mye planlegging, ansvar, men som også var lærerik .  Gjekk på en "smell"  grunnet  lange dager både i  og utenfor hjemmet,men har aldri fått noen "takk for innsatsen".  

  MIn kone  vokste opp i eit hjem m/ alkoholisert far, men omsorgsfull mor, og hun  har aldri bodd utenfor  fra hjemmet gr, skolegang , jobb o.l. 

Med andre ord :  Samarbeid , og kommunikasjon handler om  empati, og ærfaringer, og øye som ser hva som ser og oppfatter.  Fleksibilitet gjør kvardagen ofte mer innholdsrik, og interessant

 

Jeg har til gode å møte menn fra etterkrigsgenerasjonen som arbeider som husmor i hjemmet. De kan tro at de "hjelper til", ved å en sjelden gang rydde skrivebordet sitt på eget initiativ. De kan syne det utad, ved at de samler inn tallerknene etter en middag. Men når det kommer til stykket, når det kommer til hverdagslivet og den daglige arbeidsmengden i hjemmet; nei, åh nei. Da er det ingen menn fra etterkrigsgenerasjonen som arbeider som husmor. Men det er mulig at du tilhører en senere generasjon, hva vet jeg. Og det kan hende du er det unike unntaket som alltid finnes for å bekrefte regelen. Likevel er det som regel slik, og det gjelder nå de fleste jeg har møtt, at vi mennesker kan ha en tendens til å opphøye vårt eget arbeid i verdi. Det er av samme grunn den nedtrykte husmoren føler at hun blir tatt for gitt. At hun føler at det er hun som gjør brorparten av arbeidet, og at mannen har det enkelt som bare kan stikke av fra alt sammen, gjemme seg på kontoret og returnere hjem til dekket bord etter at hun har tatt alt det tunge arbeidet. For hun ser også sitt arbeid som opphøyet i verdi. Vi gjør det som regel alle sammen.

Det finnes eksempler på skjevfordeling i ekteskap. Det finnes bortskjemte husmødre som ønsker å gjøre minst mulig, og det finnes latsabber av noen menn som nedprioriterer familien. Men de hører som regel til unntaket. Og slik jeg har sett og erfart dette samfunnet, så hører de som regel til senere generasjoner snarere enn de gamle og tradisjonelle. Det kan være en god ide å starte med å anerkjenne den gamle husmorrollen, selv om vi i dag lever i et samfunn som ikke tillegger denne rollen stor verdi lenger. Det kan være en ide å se ektefellen din som en mor og en husmor først og fremst, og ikke som en likestilt arbeider som skal generere mest mulig penger inn i husstanden. Og så kan det være en god ide å reflektere litt omkring hvordan vi alle tillegger vårt eget arbeid mest verdi, og hvordan vi kan ha en tendens til å tro at andre ikke gjør noe som helst når de er ute av syne. Vi tenker det, alle sammen. At det vi gjør selv er så innmari slitsomt og tungt, og at andre har det så mye lettere enn oss selv. Sannheten er vel at de fleste gjør så godt de kan hele tiden, de gjør så mye de kan på den beste måten de evner, og de gjør det beste de makter for sin egen familie.

Samarbeide, fremfor å konkurrere. Og tilegne andres arbeid større verdi. Det kan kanskje hjelpe.