Noen som har blitt utredet for autismespekterforstyrrelse i voksen alder?

[AnonymBruker]

Er det noen her inne som har blitt utredet for autismespekterforstyrrelse i voksen alder, og kan fortelle litt om prosessen? Hvordan gikk du frem, hva ble gjort osv.? Hvordan har det påvirket deg at du fikk / ikke fikk diagnose?

Jeg har mistenkt lenge at jeg har ASF selv, men er usikker på om det er verdt å be om utredning. Jeg har klart meg forholdsvis godt i livet, og den eneste årsaken til å vurdere utredning, er at det hadde vært utrolig deilig å få en bekreftelse på at enkelte ting har vært vanskelig for meg av en grunn. Det er også enkelte personer i livet mitt som kanskje kunne hatt nytte av å få et navn på noen av mine særheter. Det er mye som fremdeles er vanskelig, men jeg har lært meg mange teknikker for å mestre ting, og ville ikke brukt en diagnose til noe annet enn å slippe skuldrene litt ned. Det hadde vært nyttig å høre andres erfaringer om å utredes som voksen.

Anonymkode: f779b...e2f

[AnonymBruker]

Om du klarer deg godt nå så ser jeg ingen grunn til utredning. Ser heller ikke at du har diagnosen da problemene varer livet ut. Om du skal be om utredring kun for å finne ut hvorfor du har hatt problemer tidligere kan jeg heller anbefale privat

Anonymkode: 73286...80b

[AnonymBruker]

Er det lov å spørre hva som gjør at du mistenker diagnosen? Har selv ei i nærmeste krets som jeg lurer på kanskje har diagnosen.. 

Anonymkode: 0cf42...f83

[AnonymBruker]

Jeg var over 30 da jeg fikk diagnosen.

Jeg har slitt psykisk hele livet og vært i psykiatrien (dps) hele mitt voksne liv. Har aldri vært i jobb og har ikke barn. 

Grunnen til at jeg ble utredet var at jeg flyttet og fikk en ny behandler som mistenkte autisme. Jeg hadde aldri tenkt i de baner selv, men scoret innenfor på alle testene, og samtalene bekreftet mistanken.

Det er en gjennomgripende forstyrrelse som påvirker livet på alle områder, det er ikke noe man har hvis man fungerer "greit", "enkelte ting" har vært vanskelig eller "lurer på om man kanskje har litt autisme".

Anonymkode: eef96...794

[AnonymBruker]

Det kan vel ikke du vite. Om hun mistenker det har hun jo lov å be om en utredning. Er legen som kan gi tommel opp eller ned ang. Utredning. Noen har mer alvorlig autisme enn andre. Noen klarer å speile andre folks handlinger bedre enn andre (men dette er vel veldig utmattende).

 

men ts , om du ikke blir utredet. Kan du ikke bare tenke at du er som du er av en grunn, uavhengig  om det får en diagnose på grunnen? 

Anonymkode: 509d3...e95

[AnonymBruker]

Jeg ble utredet hos DPS, da jeg var der til behandling ifbm depresjon. 

Jeg tok masse tester. Psykologen jeg gikk til, sa at jeg hadde diagnosen, men at hun sa hun frarådet å få den offisiell. Hun sa at hun konkluderte med at jeg hadde aspergers, men at om jeg ville, kunne vi bare la det være med det, uten å sette diagnosen offisielt i journalen min. 

Dette fordi jeg ikke har noen nytte av diagnosen. Om jeg trenger tilpasninger på jobb eller noe slikt, og trenger papirer på det, kan jeg heller komme tilbake og få satt diagnosen offisielt. 

Men akkurat nå trenger jeg det ikke. Og da er en offisiell diagnose bare til hinder. Man kan slite med å få helseforsikringer og slikt om man har en aspergers-diagnose. 

Jeg syntes det var godt å få en forklaring på hva som "feiler" meg. Jeg lærte mye om meg selv i prosessen. Men det holdt igrunnen for meg å få høre at psykologen mistenkte diagnosen. 

Anonymkode: f8277...8f7

[AnonymBruker]

Fikk nettopp diagnosen asperger for bare en måned siden i en alder av 34, mann. Gikk privat, ettersom fastlegen ikke ville henvise meg. 
 

For meg tok det bare 7 besøk til psykologspesialist, så det gikk ganske fort. 
 

Har per dags dato en 100% stilling som jeg har hatt noen år bare, men har alltid hatt problemer med arbeid. Har vel hatt 20+ forskjellige arbeidsplasser opp gjennom åra. 
 

For meg var det veldig godt med en bekreftelse på hvorfor jeg er som jeg er. 

Anonymkode: c17ac...734

[AnonymBruker]

Ts her.

Takk for svar. Til dere som spør hvorfor jeg vil utredes hvis jeg klarer meg godt, jeg føler egentlig jeg besvarer det i HI. Det er noe med å få en avklaring/forklaring på ting, nesten som en slags "closure". Autisme kommer i mange grader, som en annen her påpeker, så å avfeie meg med at jeg umulig kan ha det hvis jeg har klart meg godt, er litt urettferdig. Jeg har klart meg godt fordi jeg har jobbet hardt, men det har vært vanskelig og er vanskelig fremdeles. Og når jeg sier at jeg har klart meg godt, mener jeg i samfunnets øyne, i den forstand at jeg er utdannet, har jobb og partner. Jeg har hatt psykiske vansker hele livet, jeg har store utfordringer sosialt, jeg har klart meg fordi jeg har brukt enormt med krefter på å observere og prøve å kopiere andres atferd. Jeg strever veldig med å forstå reglene for sosial interaksjon, jeg handler aldri på instinkt, alltid med tillært/pugget atferd. De fleste relasjonene jeg bygger er kortvarige fordi det er vanskelig å spille riktig sosial rolle over lang tid. Jeg har tross alt min egen personlighet, og den er i aller høyeste grad kun for spesielt interesserte. Rigiditeten min orker jeg ikke begynne å snakke om engang.

Dere som ble utredet privat: Kan jeg spørre hvor det var eller hvem dere kontaktet? Gikk dere til en tilfeldig privat psykolog liksom, eller hvordan gikk dere frem?

Anonymkode: f779b...e2f

[AnonymBruker]

Gikk til flere psykologer over flere år, tre av dem kom innpå asperger, i det siste forløpet jeg var i som var det lengste ble diagnosen satt. Er ufør idag og har vært det noen år, men problemene og tegnene på asperger går langt tilbake til barndommen.

Jeg fikk henvisning via fastlege og gikk til privat psykolog med driftsavtale.

Anonymkode: 932e8...8c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.11.2022 den 22.11):

Er det noen her inne som har blitt utredet for autismespekterforstyrrelse i voksen alder, og kan fortelle litt om prosessen? Hvordan gikk du frem, hva ble gjort osv.? Hvordan har det påvirket deg at du fikk / ikke fikk diagnose?

Jeg har mistenkt lenge at jeg har ASF selv, men er usikker på om det er verdt å be om utredning. Jeg har klart meg forholdsvis godt i livet, og den eneste årsaken til å vurdere utredning, er at det hadde vært utrolig deilig å få en bekreftelse på at enkelte ting har vært vanskelig for meg av en grunn. Det er også enkelte personer i livet mitt som kanskje kunne hatt nytte av å få et navn på noen av mine særheter. Det er mye som fremdeles er vanskelig, men jeg har lært meg mange teknikker for å mestre ting, og ville ikke brukt en diagnose til noe annet enn å slippe skuldrene litt ned. Det hadde vært nyttig å høre andres erfaringer om å utredes som voksen.

Anonymkode: f779b...e2f

Jeg fikk utredning ifjor, da jeg ble 40. Det var en lettelse, men har vært vanskelig å få hjelp med tilleggsvanskene som har ødelagt hele livet mitt. 

Jeg har gått til dps store deler av voksenlivet, da. 

Anonymkode: 594a3...dae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.11.2022 den 10.44):

Jeg ble utredet hos DPS, da jeg var der til behandling ifbm depresjon. 

Jeg tok masse tester. Psykologen jeg gikk til, sa at jeg hadde diagnosen, men at hun sa hun frarådet å få den offisiell. Hun sa at hun konkluderte med at jeg hadde aspergers, men at om jeg ville, kunne vi bare la det være med det, uten å sette diagnosen offisielt i journalen min. 

Dette fordi jeg ikke har noen nytte av diagnosen. Om jeg trenger tilpasninger på jobb eller noe slikt, og trenger papirer på det, kan jeg heller komme tilbake og få satt diagnosen offisielt. 

Men akkurat nå trenger jeg det ikke. Og da er en offisiell diagnose bare til hinder. Man kan slite med å få helseforsikringer og slikt om man har en aspergers-diagnose. 

Jeg syntes det var godt å få en forklaring på hva som "feiler" meg. Jeg lærte mye om meg selv i prosessen. Men det holdt igrunnen for meg å få høre at psykologen mistenkte diagnosen. 

Anonymkode: f8277...8f7

Omtrent samme her. Jeg fikk såkalt nevropsykologisk testing, for min del i forbindelse med at jeg har epilepsi, og mange med den diagnosen har diverse tilleggsvansker. Testene avslørte at jeg har såkalte non-verbale lærevansker, noe som ofte kan henge sammen med eller være et tegn på Asperger syndrom. Dermed ble jeg også testa for det, og jeg skåra godt innenfor, men fikk ingen offisiell diagnose (hverken på non-verbale lærevansker eller Asperger) fordi behandlerne mente jeg fungerte "for godt" til at det ville være til noen nytte for meg.

Jeg fungerer bra i hverdagen og i jobb (jobber primært med tekst, vet ikke hvordan det hadde vært om jeg i hovedsak hadde jobba med mennesker), og har ganske høy IQ (noe som også ble testa). Der jeg merker at jeg er litt annerledes enn andre folk, er på at jeg er dårlig på å legge merke til og forstå kroppsspråk, ansiktsuttrykk, stemning osv. hos andre. Bruker også lite kroppsspråk/gester selv. Forstår ofte ikke hint og antydninger, tar mye bokstavelig. Er dårlig på å følge med på mange ting samtidig, det blir bare helt kræsj.

Jeg har også svært dårlig romfølelse, kan nærmest gå meg vill hjemme, og forstår ikke forskjell på høyre og venstre uten å tenke meg om, øst og vest og sånt er helt gresk for meg, er dårlig på å kjenne igjen både steder og mennesker. Er også veldig dårlig på tid og planlegging, med mindre det er ting som gjøres hver dag. Klarer å komme meg opp for å dra på jobb, men "skjønner" liksom ikke når og hvordan jeg skal begynne om jeg skal møte noen et spesifikt klokkeslett eller skal arrangere noe selv. Derfor er jeg alltid for tidlig eller for seint ute (oftest det siste, må jeg innrømme).

I tillegg er jeg ganske klønete motorisk, som jeg også tror er vanlig for disse diagnosene, og er i noen tilfeller avhengig av en slags "fikling" i enkelte situasjoner, f.eks. hvis jeg er stressa eller er i en sosial situasjon jeg ikke er helt komfortabel med.

Har ikke nære venner, for jeg klarer liksom ikke å holde på dem. Men klarer fint å omgås andre og tror jeg regnes som en hyggelig person (om enn litt rar).

Hvis jeg skal si positive ting, altså der jeg har mine styrker og ofte er bedre enn andre, er det at jeg har veldig god verbal hukommelse (altså husker godt tekst, samtaler) og er god til å konsentrere meg om én ting. Leser veldig raskt, og jobber raskt når det er snakk om noe som har med tekst eller tall å gjøre (med praktiske ting jobber jeg derimot veldig sakte, fordi jeg liksom ikke skjønner hvor jeg skal begynne og hvordan ting henger sammen. Ikke meg du spør om å sette sammen noe fra IKEA, for å si det sånn). Er også god i språk.

Kvinne, 37 år om det har noe å si.

Jeg synes egentlig å be om utredning bare av nysgjerrighet er å sløse med fellesskapets ressurser. Jeg fikk jo min utredning litt sånn tilfeldig, og det har egentlig ikke hjulpet meg noe. Jeg er jo den jeg er uansett, og det er jo du også, TS.

Vi har alle våre særheter, virker som om det i dag er om å gjøre å sette en merkelapp på alle.

Anonymkode: 1f813...a27

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dere som ble utredet privat: Kan jeg spørre hvor det var eller hvem dere kontaktet? Gikk dere til en tilfeldig privat psykolog liksom, eller hvordan gikk dere frem?

Ringte volvat her jeg bor. Å bare spurte. De hadde ikke slikt tilbud her jeg bor, men de tipset om at volvat i nabobyen hadde psykolog som hadde kompetanse med det. Så da ble det 1times kjøring til nabobyen 5-6ganger. Fikk dekt kjøregodtgjørelse via helsenorge. 

Anonymkode: c17ac...734

[AnonymBruker]

Yes, ble utredet. Et sånt intervju med spørreskjema og sikkert scoring etterpå. Hadde det ikke, da. Men har vel noen trekk som gjorde at psykologen min tenkte at det kunne være forklaringen. 

Anonymkode: ce05a...897

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg synes egentlig å be om utredning bare av nysgjerrighet er å sløse med fellesskapets ressurser. Jeg fikk jo min utredning litt sånn tilfeldig, og det har egentlig ikke hjulpet meg noe.

For meg føler jeg det er et slags sikkerhetsnett. Ettersom det først er nå de siste åra jeg har klart å holde på en jobb, men hvem vet hvor lenge det varer. En kan få ekstra hjelp fra NAV mtp arbeidsutprøving osv om en plutselig skulle falle utenfor arbeidslivet. 

Anonymkode: c17ac...734

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jeg synes egentlig å be om utredning bare av nysgjerrighet er å sløse med fellesskapets ressurser. Jeg fikk jo min utredning litt sånn tilfeldig, og det har egentlig ikke hjulpet meg noe. Jeg er jo den jeg er uansett, og det er jo du også, TS.

Vi har alle våre særheter, virker som om det i dag er om å gjøre å sette en merkelapp på alle.

Anonymkode: 1f813...a27

Aspergerdiagnosen gir rettigheter til tilrettelegging. Sånn sett så har den jo en verdi utover å bare være en merkelapp. Jeg ble spurt om jeg ville utredes for asperger og jeg takket i utgangspunktet nei siden jeg også tenkte "jeg er den jeg er uansett". Men psykologen min anbefalte meg å ta utredningen siden diagnosen ville kunne gi med rettigheter i arbeidslivet. 

Mange føler også at å få aspergerdiagnosen gir en en ekstra forståelse av hvem man er og hva slags hjelp man trenger. Sånn var det ikke for meg, men jeg vet det er slik for andre. 

Anonymkode: 5db6c...9ac

[Snabeltann]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Omtrent samme her. Jeg fikk såkalt nevropsykologisk testing, for min del i forbindelse med at jeg har epilepsi, og mange med den diagnosen har diverse tilleggsvansker. Testene avslørte at jeg har såkalte non-verbale lærevansker, noe som ofte kan henge sammen med eller være et tegn på Asperger syndrom. Dermed ble jeg også testa for det, og jeg skåra godt innenfor, men fikk ingen offisiell diagnose (hverken på non-verbale lærevansker eller Asperger) fordi behandlerne mente jeg fungerte "for godt" til at det ville være til noen nytte for meg.

Jeg fungerer bra i hverdagen og i jobb (jobber primært med tekst, vet ikke hvordan det hadde vært om jeg i hovedsak hadde jobba med mennesker), og har ganske høy IQ (noe som også ble testa). Der jeg merker at jeg er litt annerledes enn andre folk, er på at jeg er dårlig på å legge merke til og forstå kroppsspråk, ansiktsuttrykk, stemning osv. hos andre. Bruker også lite kroppsspråk/gester selv. Forstår ofte ikke hint og antydninger, tar mye bokstavelig. Er dårlig på å følge med på mange ting samtidig, det blir bare helt kræsj.

Jeg har også svært dårlig romfølelse, kan nærmest gå meg vill hjemme, og forstår ikke forskjell på høyre og venstre uten å tenke meg om, øst og vest og sånt er helt gresk for meg, er dårlig på å kjenne igjen både steder og mennesker. Er også veldig dårlig på tid og planlegging, med mindre det er ting som gjøres hver dag. Klarer å komme meg opp for å dra på jobb, men "skjønner" liksom ikke når og hvordan jeg skal begynne om jeg skal møte noen et spesifikt klokkeslett eller skal arrangere noe selv. Derfor er jeg alltid for tidlig eller for seint ute (oftest det siste, må jeg innrømme).

I tillegg er jeg ganske klønete motorisk, som jeg også tror er vanlig for disse diagnosene, og er i noen tilfeller avhengig av en slags "fikling" i enkelte situasjoner, f.eks. hvis jeg er stressa eller er i en sosial situasjon jeg ikke er helt komfortabel med.

Har ikke nære venner, for jeg klarer liksom ikke å holde på dem. Men klarer fint å omgås andre og tror jeg regnes som en hyggelig person (om enn litt rar).

Hvis jeg skal si positive ting, altså der jeg har mine styrker og ofte er bedre enn andre, er det at jeg har veldig god verbal hukommelse (altså husker godt tekst, samtaler) og er god til å konsentrere meg om én ting. Leser veldig raskt, og jobber raskt når det er snakk om noe som har med tekst eller tall å gjøre (med praktiske ting jobber jeg derimot veldig sakte, fordi jeg liksom ikke skjønner hvor jeg skal begynne og hvordan ting henger sammen. Ikke meg du spør om å sette sammen noe fra IKEA, for å si det sånn). Er også god i språk.

Kvinne, 37 år om det har noe å si.

Jeg synes egentlig å be om utredning bare av nysgjerrighet er å sløse med fellesskapets ressurser. Jeg fikk jo min utredning litt sånn tilfeldig, og det har egentlig ikke hjulpet meg noe. Jeg er jo den jeg er uansett, og det er jo du også, TS.

Vi har alle våre særheter, virker som om det i dag er om å gjøre å sette en merkelapp på alle.

Anonymkode: 1f813...a27

Du skriver i allfall utrolig godt! Reflektert!

[Purple_Pixiedust]

Jeg ble utredet da jeg var 26 år. Kom inn i psykiatrien som 25-åring i forbindelse med et massivt sammenbrudd og alvorlig depresjon. Fikk etter hvert diagnoser, men de mistenkte det var noe mer ved meg, og min mor hadde jo også fortalt hvordan jeg var som barn (jeg var innlagt og hun var tett involvert), så jeg ble henvist til nevropsykologisk utredning. Jeg fikk diagnosen, men det har ikke hjulpet meg verken fra eller til å få den. Har skjønt mer hvorfor jeg har slitt, hvorfor jeg er unnvikende osv. Men jeg har andre diagnoser også og det er de som har vært mest problematisk. Asperger-diagnosen hadde jeg lært meg å håndtere en god del, lenge før jeg visste at jeg hadde den. Men klart jeg har jo fortsatt problemer knyttet til det, men det var mer tydelig som yngre før jeg lærte meg mestringsstrategier. 

[AnonymBruker]

Jeg har aldri klart meg i arbeidslivet og har fått sammenbrudd på sammenbrudd. Jeg ble til slutt sendt fra dps til utredning ved et autismesenter. Der fikk jeg diagnosen Asperger.

Anonymkode: a1c53...929

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Ts her.

Takk for svar. Til dere som spør hvorfor jeg vil utredes hvis jeg klarer meg godt, jeg føler egentlig jeg besvarer det i HI. Det er noe med å få en avklaring/forklaring på ting, nesten som en slags "closure". Autisme kommer i mange grader, som en annen her påpeker, så å avfeie meg med at jeg umulig kan ha det hvis jeg har klart meg godt, er litt urettferdig. Jeg har klart meg godt fordi jeg har jobbet hardt, men det har vært vanskelig og er vanskelig fremdeles. Og når jeg sier at jeg har klart meg godt, mener jeg i samfunnets øyne, i den forstand at jeg er utdannet, har jobb og partner. Jeg har hatt psykiske vansker hele livet, jeg har store utfordringer sosialt, jeg har klart meg fordi jeg har brukt enormt med krefter på å observere og prøve å kopiere andres atferd. Jeg strever veldig med å forstå reglene for sosial interaksjon, jeg handler aldri på instinkt, alltid med tillært/pugget atferd. De fleste relasjonene jeg bygger er kortvarige fordi det er vanskelig å spille riktig sosial rolle over lang tid. Jeg har tross alt min egen personlighet, og den er i aller høyeste grad kun for spesielt interesserte. Rigiditeten min orker jeg ikke begynne å snakke om engang.

Dere som ble utredet privat: Kan jeg spørre hvor det var eller hvem dere kontaktet? Gikk dere til en tilfeldig privat psykolog liksom, eller hvordan gikk dere frem?

Anonymkode: f779b...e2f

Jeg er litt som deg, men sliter derimot ikke med å beholde de samme vennene år etter år. Jeg bruker tid på å observere adferd og å se hva som er godkjent. Så blir jeg tryggere, slutter å prøve så hardt, er meg selv og har derfor vennskap som har vart i opptil 12 år nå. Har selv aldri noen problemer med å få og beholde venner. 

Partnere sliter jeg mer med. Kollegaer sliter jeg ikke med. Har også byttet jobb endel, men endelig funnet mitt sted. 

Noen rundt meg tror at jeg kan ha mild asperger. Selv så klarer jeg ikke å se det. 

Hva tror andre? 

Anonymkode: 6ea6b...026