Jeg orker ikke barnet mitt lengre…

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Et tips til deg, TS:

Gjør det til noe positivt når åtteåringen klarer seg fint gjennom uka.

Du går i butikken og kjøper noe som du vet at han liker, du pakker inn dette i en hemmelig gave, og viser åtteåringen gaven. For å kunne få gaven (for eksempel på lørdagen), må han lytte til deg når du sier fra om uønsket oppførsel, og han må gjøre sitt for at dagene skal være greie (noen tilbakefall vil uunngåelig skje, men det vil bli bedre).

Så kommer lørdagen, og da snakker du med ham om hvordan du synes uka har vært, og så finner du frem belønningen. Han får pakke opp gave, får noe han liker.

Så gjør du dette fremover en stund. Når ukeslutt kommer, oppnår han noe om han har vært flink. Her er det et poeng at dere to snakker sammen, og evaluerer uka i lag. Da får han eierskap til alt sammen, og han kan forklare seg hvis han har hatt "tilbakefall". Du bevisstgjør ungene.

En positiv tilnærming fører med seg glede over å oppnå bedring. Til slutt vil dette bli den vanlige hverdagen, og gavene kan trappes ned, men selvsagt ha det hyggelig sammen og still spørsmål og prat med barna.

Anonymkode: 6c943...950

Ts her!

 

Denne likte jeg! Har testet en litt lignende variant tidligere; men ikke så omfattende og kanskje spennende som denne vil være - og da kanskje med litt mer hell! Skal absolutt vurdere dette - takk!! ☺️

Anonymkode: 623f6...1a8

[AnonymBruker]

Mitt forslag er å ignorere 8åringen når han holder på som verst, ta vekk 2åringen og gi den mye oppmerksomhet når farlige situasjoner oppstår og overlat 8åringen til segselv, han gjør dette fordi oppmerksomhet er sinnsykt gøy. Når han er normal eller gjør noe bra så dusj han i oppmerksomhet og ros. Det hadde sikkert vært lurt å gitt han mer ansvar og rose han godt når han gjør dem, 8åringer kan utrette mye i en hverdag.

Siden han gjør det bra på skolen- så tror jeg nok ikke han har ADHD. Er nok heller at lærer ikke belønner ugang med oppmerksomhet.

Anonymkode: f58e0...d52

[got2go]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Mitt forslag er å ignorere 8åringen når han holder på som verst, ta vekk 2åringen og gi den mye oppmerksomhet når farlige situasjoner oppstår og overlat 8åringen til segselv, han gjør dette fordi oppmerksomhet er sinnsykt gøy. Når han er normal eller gjør noe bra så dusj han i oppmerksomhet og ros. Det hadde sikkert vært lurt å gitt han mer ansvar og rose han godt når han gjør dem, 8åringer kan utrette mye i en hverdag.

Siden han gjør det bra på skolen- så tror jeg nok ikke han har ADHD. Er nok heller at lærer ikke belønner ugang med oppmerksomhet.

Anonymkode: f58e0...d52

Tror nok ts har funnet ut av det nå, siden tråden straks er 2 år gammel 😉

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.11.2022 den 19.50):

Jeg er nær ved å gi opp. Jeg greier virkelig snart ikke mer. Jeg er så sliten og lei av å føle meg som en helt ubrukelig mamma, og så sliten og lei av unger som tester grenser, gir en lang marsj i absolutt alt av regler og som rett og slett driver meg til vanvidd. 

 

Vi har to barn, en åtteåring og en toåring. Toåringen er på god vei inn i trassalderen, og slik skal det også være. Hovedutfordringen vår ligger i åtteåringen. Barnet har virkelig null kontroll over seg selv fremstår det som. Barnet kjenner husets (svært få) regler godt, disse gjentas til det uendelige flere ganger om dagen. En ganske enkel regel er at det ikke er lov å hoppe i sofaen. For det første kan den bli ødelagt, men holdepunktet er mest at toåringen forguder åtteåringen, og hermer etter alt som blir gjort. Hopper åtteåringen, ja da gjør selvsagt toåringen det også. Og dette har skapt mang en farlige situasjoner som fall, krasjing i bord og det som er. En SÅ enkel regel. Likevel brytes den gang på gang. Særlig løping og sats og et salig brak rett oppi, med et småsøsken på slep som gjerne hopper rett på åtteåringen så hodene skaller i hverandre. Her er et salig kaos fra start til slutt, og jeg takler det faktisk snart ikke mer. 

 

Nevnte over er selvsagt bare ett av ganske mange utfordringer. Storebror gir regelrett blanke i absolutt alt vi sier. Er frekk, gidder ikke vie litt oppmerksomhet når vi forsøker å ha en samtale og gjør konsekvent alltid det motsatte av det som er lov. Åtteåringen fremstår svært ofte som en trassig treåring både på oppførsel og tidvis også det mentale. Samtidig er barnet utrolig skoleflink og intelligent, så står ikke på det heller. Men jeg klarer snart ikke lengre å forholde meg til et barn som like gjerne kunne vist meg fingeren uavhengig av hva som blir sagt. Konsekvenser som ingen tv, spilling, husarrest - vi har forsøkt det meste. Ingenting biter på heller. Vi kan ha dagevis uten noen form for skjerm, og barnet gir helt tydelig uttrykk for at det er dritt. Samtidig fortsetter barnet å kødde det til, også midt i disse dagene med konsekvenser (noe som er siste utvei, da vi føler at straff på denne måten i utgangspunktet ikke har noe for seg). Barnet lærer liksom ALDRI, og gjentar de samme tingene gang på gang på gang….. 

 

Vi føler vi har forsøkt det som er av fremgangsmåter. Vi forsøker å møte barnet der det er, snakke om hva som gjør at grensene må trås over på denne måten. Svaret er alltid «vet ikke» eller «fordi det er gøy». Så er konsentrasjonen forduftet, og vi får som regel nada ut av det uansett setting. Vi har tatt foreldremestringskurs uten hell, og er rett og slett helt rådville. Jeg er så sliten at nå føler jeg ting har gått inn i en sirkel der barnet er ulydig, frekk eller det som er og vi blir sinte - så har vi det gående. Jeg lover meg selv hver eneste dag at det ikke skal bli kjefting, men barnet vet virkelig hvilke knapper som skal trykkes på. Hver.eneste.dag. Og nå er jeg på randen. Jeg orker ikke mer. 

 

Vi kan ha fine samtaler en sjelden gang inn i mellom. Der får jeg forklart at de reglene vi har ene og alene er fordi det skaper farlige situasjoner for toåringen. Det er løping innendørs som stadig ender med skalling i en bordkant eller snubling i det som måtte være, det er lekeslåssing som alltid ender med å gå over styr, det er roping og skriking, herjing i trapper, dytting og oppfordringer til at toåringen skal følge på å gjøre som storebror. Jeg føler at barnet rett og slett mister seg selv, og ikke KLARER å styre seg, og er helt ute av kontroll. Når vi har disse samtalene er det alltid lovnader om at barnet forstår, jeg ber barnet gjenta det som er sagt (ref dette med konsentrasjon) for å forsikre meg om at budskapet er mottatt. Det bes alltid om unnskyldning i disse settingene, barnet fremstår å forstå og lover bedring. Mamma lover også da bedring i at hun ikke skal bli så sint, og vi legger oss flate begge to.. Så går det ti minutter og alt er glemt…. 

 

Vi er som sagt helt rådville. Vi vet snart ikke hvordan vi skal håndtere dette lengre. Vi opplever en åtteåring som ikke eier et snev av empati for medmennesker, ydmykhet er en stor mangelvare, det er barnet først og alle andre etterpå. Vi ser at venner trekker seg unna, de gidder ikke mer. Og det tar fullstendig knekken på mammahjertet. Vi forsøker å snakke om dette også, men ei heller det går inn… 

 

Bup er og har vært involvert uten at dette egentlig har ført til noe som helst fornuftig, og vi føler oss veldig alene. Og ja, rådville. Dette går ikke lengre, men vi vet bare ikke hvordan vi skal angripe ting. Vi er utslitt, for søvn er også en stor utfordring, og hele pakka blir rett og slett for mye. Jeg føler meg som en helt elendig mamma som ikke duger til noe som helst, og nå begynner det virkelig å tære! 

 

Har du orket å lese helt hit - takk. Alle råd tas i mot, for vi er tomme nå. 

Anonymkode: 623f6...1a8

Som min mormor alltid sa; Hvis du har så flotte dyre møbler du er livredd de skal bli ødelagt, burde du ikke ha barn. Det er en sofa kvinne, spiller det noen rolle om den blir ødelagt!? Barna er små én gang, la de ha det gøy. En 2-åring kan fint hoppe i sofaen 🩷

Anonymkode: fc879...4ba

[AnonymBruker]

got2go skrev (4 timer siden):

Tror nok ts har funnet ut av det nå, siden tråden straks er 2 år gammel 😉

Besserwissere 

Anonymkode: fc879...4ba