Jeg orker ikke barnet mitt lengre…

[AnonymBruker]

Anonymburker skrev (16 timer siden):

Dessverre er grensesettingen altfor pinglete for dagens barn. Ikke rart de gjør som de vil når det ikke er tøffe nok konsekvenser. Ser det i skolen også. Helt håpløst.

Grensesetting og vold er jo overhodet ikke det samme. Det går fint an å ha tydelige grenser, og å være voksne voksne, uten å komme med voldelige trusler om at man skal sende barna bort, at man ikke er glad i dem om de gjør feil osv. Å true med noe som man heller aldri vil gjennomføre er ikke konsekvenser, og jeg forstår ikke at så mange setter likhetstegn mellom trusler og vold, og grensesetting. Dette er komplett motsatte ting. 

Anonymkode: 98717...191

[AnonymBruker]

Ts her. 
 

Ser enkelte her inne velger å tolke ting som skrives i verste mening, og det er selvsagt vondt å lese. Vi gjør faktisk så godt vi bare kan, og jeg har da aldri sagt at vi avfeier barnets følelser eller gir uttrykk for at vi er lei av barnet. Tvert i mot. Vi gir så mye kjærlighet vi overhodet kan, både alene og sammen hele familien. Vi gjør alt vi kan for å møte barnet der det er følelsesmessig, men noen ganger kan det renne over for oss også. At mine behov er viktigere enn barnet mitt sitt forstår jeg heller ikke helt hvor kommer fra. Jeg har ikke sosiale problemer, og her venner og familie, men familien er liten og er av den oppfatning det er bedre med få gode venner, enn mange «så der» venner. Det vil dog ikke si at disse kan stille som avlastning for oss og lignende, noe som var hensikten med å nevne det med nettverk. Både min mor og far er syk, og har ikke kapasitet til å bistå noe særlig. Min bror har mer enn nok med sine egne barn. 
 

Det er heller ikke sånn at vi konstant overvåker barnet når det har besøk. Også her tvert i mot - som regel er de alene i en annen etasje, men det er såpass lytt at jeg likevel får med meg majoriteten av det som skjer selv om jeg ikke fysisk er der. Grunnen til at jeg vet mer om hva vennene tenker er fordi de kommer til meg for å snakke med meg om det. Tro det eller ei, men jeg oppfattes faktisk som en trygg voksen for de fleste barna i nabolaget, og er en som flere kommer til for samtaler om vanskelige ting. 
 

Jeg takker for mange gode råd her. Enkelte velger å tolke ting både hit og dit, og det er greit det. Vi har på nytt vært i kontakt med diverse hjelpeapparat nå, så får vi se hvordan det går fremover. Det handler ikke om at jeg på død og liv vil ha en diagnose på barnet. Jeg VIL jo ikke det. Men barnet har stort behov for hjelp i skolen, og vi trenger veiledning til hvordan best mulig håndtere ting. Vi trenger hjelp. Og har det med en diagnose å gjøre er det ganske vesentlig også for hvordan vi skal gå frem mener da jeg.. Nå er det heller ikke bare jeg som mor som mistenker at her er noe - samtlige som har noe med barnet er helt skråsikker. Men selvsagt, her er det mine følelser som styrer 🥴

 

Igjen, takk for alle gode råd til dere som har kommet med det! Jeg tar til meg alt! ❤️

Anonymkode: 623f6...1a8

[AnonymBruker]

Bacteria skrev (1 time siden):

Det har du selvfølgelig rett i.

Det er ingenting som tyder på at ts har tenkt å lene seg tilbake og slå seg til to med en diagnose?

Det er vel heller slik at hun ønsker en diagnose for om mulig å forklare atferden, og tilrettelegge ut fra det…

Jeg er enig, jeg leser det på samme måte. 

Jeg tenker også at endel av svarene bare er typiske kg-svar der man går inn for å slakte og tråkke på noen som er i en vanskelig situasjon. Jeg håper ts velger å ikke ta til seg disse svarene.

Anonymkode: 21f21...395

[AnonymBruker]

Studier viser at barn som ble overøst med omsorg og kjærlighet av foreldre, ble i langt større grad selvstendige, suksessfulle voksne enn barn som fikk mindre omsorg og kjærlighet.

Det er altså ikke noe som, heter "for mye kjærlighet", men man kan gi for lite kjærlighet. 

I tillegg vil barn som får høre at de er "slemme", begynne å leve opp til det. Gir man barn en rolle, så går de inn i den rollen. 

TS, alt du har prøvd hittil har ikke fungert. Det er på tide å prøve noe annet. Du må endre ikke bare taktikk, men perspektiv. Barnet får nok langt mer negativ oppmerksomhet enn positiv oppmerksomhet i hverdagen, og da vil han selvfølgelig ikke begynne å endre oppførsel. Barn på guides til å ta "rette" valg, og det betyr at man må belønne/skryte av god oppførsel langt mer enn man straffer dårlig oppførsel.

Relasjonen deres er veldig dårlig akkurat nå: han ser på dere som en kilde til kjeft og negativitet, og dere ser på ham som en irritasjon. Dette må dere snu om på umiddelbart, og som foreldre er det deres ansvar å ta det første steget:

Begynn å skryte masse av han. Knyter han skoene helt selv (selv om det kanskje tok tid før han faktisk fikk summet seg til å kle på seg), så fokuserer dere på det positive "så flink du er til å knyte skoene dine! Også helt på egen hånd!" neste gang dere ber ham kle på seg, kanskje han kommer løpende med en gang fordi han ble skrytt av for skoknytingen sist? ALT kan skryte av, og barn vil alltid foretrekke positiv oppmerksomhet foran negativ oppmerksomhet. Om dere da skryter av de gode tingene han gjør, så vil han begynne å gjøre mer av det. 

Unngå konflikt og aldri eskaler: ikke gi to-åringen mulighet til å løpe etter ham opp i sofaen. En to-åring bør ha tilsyn hele tiden. Om sønnen deres hopper i sofaen, avled med et spørsmål "hei, kan du hjelpe meg å bestemme hva vi skal ha til middag i dag?" eller noe annet. Når han er av sofaen og ikke så hyper, så kan du si "husk at man ikke skal hoppe i sofaen. Tusen takk for at du hjalp meg med å velge hva vi skal ha til middag i dag. Spaghetti med kjøttboller høres helt perfekt ut!"

Jo mer dere som foreldre fokuserer på alt det gode ved han, jo mer vil dere klare å tolerere av dårlig oppførsel. Og, jo mer han får av positiv tilbakemelding for god oppførsel, jo mer vil han repetere den gode oppførselen for å få positiv tilbakemelding. Han vil føle seg sett og hørt. Jeg vil tro han har blitt 'blind' på strømmen av negativ tilbakemelding, og derfor går ikke ting inn. Men om den negative tilbakemeldingen popper opp i en strøm av positiv tilbakemelding, så er det lettere for ham å faktisk høre hva dere sier. 

 

Anonymkode: 2fcae...595

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Og ja, man kan ha ADHD og være skoleflink.

Absolutt. Jeg var veldig skoleflink, har add. Mange med adhd/add er skoleflinke. Det er også grader av adhd. Så myten om at adhd= lite skoleflink gjør at barn med diagnosen ikke blir fanget opp. Eneste grunn til at jeg var skoleflink var at jeg har god hukommelse...Hjernen var alltid et annet sted i timene, men jeg fløt meg igjennom kun ene og alene pga hukommelsen. 

Anonymkode: 4f1be...dbc

[AnonymBruker]

Dette burde du tenkt på før du fikk unger, du har hatt sikkert 10-20 år på å tenke.

Dette er ingen god nok unnskyldning!!!!

Anonymkode: 85a08...259

[AnonymBruker]

Konsekvenser, konsekvenser, konsekvenser! 

Du snakker med han om hvor grensen går og forklarer han grundig hva som skjer hvis han går over den, og så holder dere fast ved det! Gi han ÈN advarsel, hører han ikke da så bærer dere han inn på rommet å lar han sitte der resten av dagen. Dette må dere gjenta hver gang han gjør noe han ikke skal. Er han ufin på tur så drar dere hjem. Er han rampete i forkant av at dere skal noe så dropper en av dere å dra så den andre kan bli hjemme med ungen. Er han dust på en lørdag så ta godteriet hans. Sånn må dere fortsette helt til han skjønner at han ikke har noe å tjene på å oppføre seg dårlig. Likeledes gjør dere motsatt når han oppfører seg, da blir det belønning.

Dette høres ut for meg som et barn som har fått altfor fri tøyler og altfor få konsekvenser tidligere i livet sitt. Det straffer seg nå.

 

Anonymkode: cd86a...d8c

[AnonymBruker]

hei TS... 

Din sønn høres ganske lik ut som min sønn, han skal utredes for ADHD. 

Han tester alltid grenser, og gjør det stikk motsatte av det vi sier. Helt propell alltid, og sliter noe med det sosiale siden han blir så ustyrlig. 

Jeg har prøvd det meste for å få han til å høre etter. Det eneste som faktisk fungerer er å snakke ihjel ting, jeg gjentar til det kjedsommelige, hver dag hva som er forventet, i diverse situasjoner. På morgenen snakker vi om hva man gjør og ikke gjør, hvordan man behandler andre osv. Før butikken, han løper ikke, plukker ikke på ting, spiser ikke av godteri og frukt osv. Jeg gjør det helt klart hva jeg forventer, og jeg spør om han kan gjenta🙄 Konsekvenser bryr han seg ikke om, om de er negative. Men belønninger får fram mye bra. Er denne uka god, så skal vi gå på Leos, badeland, få en liten ting osv. Går det ikke bra, neivel, ingen belønning, men ingen straff. Jeg snakker bare enda mer om reglene. Vi har holdt på i noen måneder nå, og det fungerer for oss. 

 

Anonymkode: c5c6f...397

[Bacteria]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Konsekvenser, konsekvenser, konsekvenser! 

Du snakker med han om hvor grensen går og forklarer han grundig hva som skjer hvis han går over den, og så holder dere fast ved det! Gi han ÈN advarsel, hører han ikke da så bærer dere han inn på rommet å lar han sitte der resten av dagen. Dette må dere gjenta hver gang han gjør noe han ikke skal. Er han ufin på tur så drar dere hjem. Er han rampete i forkant av at dere skal noe så dropper en av dere å dra så den andre kan bli hjemme med ungen. Er han dust på en lørdag så ta godteriet hans. Sånn må dere fortsette helt til han skjønner at han ikke har noe å tjene på å oppføre seg dårlig. Likeledes gjør dere motsatt når han oppfører seg, da blir det belønning.

Dette høres ut for meg som et barn som har fått altfor fri tøyler og altfor få konsekvenser tidligere i livet sitt. Det straffer seg nå.

 

Anonymkode: cd86a...d8c

Barn med ADHD har ofte ikke nytte av vanlige konsekvenser. De bryr seg rett og slett ikke. 
Som hun her skriver må det en annen tilnærming til:

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

hei TS... 

Din sønn høres ganske lik ut som min sønn, han skal utredes for ADHD. 

Han tester alltid grenser, og gjør det stikk motsatte av det vi sier. Helt propell alltid, og sliter noe med det sosiale siden han blir så ustyrlig. 

Jeg har prøvd det meste for å få han til å høre etter. Det eneste som faktisk fungerer er å snakke ihjel ting, jeg gjentar til det kjedsommelige, hver dag hva som er forventet, i diverse situasjoner. På morgenen snakker vi om hva man gjør og ikke gjør, hvordan man behandler andre osv. Før butikken, han løper ikke, plukker ikke på ting, spiser ikke av godteri og frukt osv. Jeg gjør det helt klart hva jeg forventer, og jeg spør om han kan gjenta🙄 Konsekvenser bryr han seg ikke om, om de er negative. Men belønninger får fram mye bra. Er denne uka god, så skal vi gå på Leos, badeland, få en liten ting osv. Går det ikke bra, neivel, ingen belønning, men ingen straff. Jeg snakker bare enda mer om reglene. Vi har holdt på i noen måneder nå, og det fungerer for oss. 

 

Anonymkode: c5c6f...397

 

[Kaisada]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Akkurat, han sier de er mere glad i 2- åringen og føler seg mindreverdig, men dette blir avfeid. Følelser er aldri feil. Kan det virkelig ikke ha noe å gjøre med oppførselen til foreldrene her? Det holder ikke å si at barnet er verdifullt, man må vise det. Ja jeg ser at hun har forsøkt noe som hun mener ikke fungerte. Hva med å forsøke noe annet? Hvorfor er de inne hele ettermiddagen når det bare gir dårlig stemning for alle? 
 

Hun skriver jo selv at hun er så lei at hun ønsker å kvitte seg med barnet, så det virker ikke som om barnet er helt på jordet akkurat. 
 

Barnet er da alt for liten til kunne svare på hvorfor det gjør ditt og datt, så igjen så mener jeg hun forventer alt for mye av barnet. Selv det meste av voksnes atferd er som regel styrt av ubevisste og automatiske prosesser. Voksne i parforhold som føler de får for lite oppmerksomhet og ikke føler seg sett, kan også begynne med negativ atferd. Det er vel ikke så uvanlig. 
 

Å ikke føle at man betyr noe, gjør noe som er viktig og betyr noe for andre er helseskadelig. Selv voksne i jobb hvor de aldri får anerkjennelse eller føler at det de gjør betyr noe, blir passive, deprimerte, aggressive og kan etter hvert bli syke. Alle mennesker trenger å bli sett. Trådstarter har ikke prøvd nok før sønnen føler seg like inkludert i familien! Og da må hun også jobbe med seg selv, for her er det voldsomt mye negative følelser som har viklet seg til en veldig negativ spiral som jeg tror hun selv trenger hjelp til å komme seg ut av. 

Anonymkode: efa21...afb

TAKK! Spot on! 🥰

[AnonymBruker]

Om dere ikke har noen diagnose på gutten er det også svært vanskelig å få hjelp av det offentlige, har selv vært igjennom den mølla der. Vi har en sønn med adhd, atferdsforstyrrelse og psykisk utviklingshemming. Før vi hadde diagnosene på plass fikk vi null hjelp, de gadd ikke høre på oss engang. Når jeg ser tilbake så skjønner jeg faktisk ikke hvorfor vi overlevde.  Det var faktisk så ille at jeg foreslo for mannen at vi burde gå fra hverandre sånn at vi kunne ha 50/50 å på den måten få avlastning av hverandre.

Heldigvis nektet mannen min og ting har gått seg til, delvis ved hjelp av medisinering,foreldrekurs og avlastning og god hjelp av familie 😍🥰❤️

Anonymkode: e0d4b...9f3

[AnonymBruker]

Min fetter (13 år nå), var utrolig trass og bare bøllet med onkel og tante rundt 6-8 års alder. Han var ikke frekk, men han eide ikke konsentrasjon eller forståelse for mye. Vi trodde hele oppveksten hans at han hadde adhd men virker ikke slik lenger. Det hele endret seg ganske fort når han begynte på karate. Der lærer barna veldig gode verdier og disiplin, og får utløp for mye energi og konsentrasjon. Karatetrenerne er ofte ganske strenge, og barna virker å lande litt mer. Noen barn passer det veldig bra for, andre ikke. Kanskje det kan være en mulighet å prøve, se om han liker det?

Anonymkode: 098e0...e61

[AnonymBruker]

Bra å høre dere tar dette m utredning videre for det skal ikke være slik at han sliter ut egne foreldre totalt.

jeg har ei datter i tenåra som har fått ADD-diagnose. Hun har ikke hyperaktivitetsbiten, men det går på konsentrasjon og selvregulering når det gjelder følelser. Har lest mye om adhd og det var det første som slo meg da jeg leste HI. Har han adhd, så hjelper det ikke med x ant beskjeder for han mangler jo kanskje impulskontrollen og tenker ikke så mye konsekvenser 😕 han kan kanskje ikke for det.. medisiner kan hjelpe mange barn til å roe seg og klare å fokusere, ser jo også du sier at han kan slite m konsentrasjon.

bra å få dette avdekket så fort som mulig, for barn med Adhd er i risiko for andre problemer og psykiske vansker om de ikke får hjelp. Det motiverte meg iaf, viktigheten av tidlig innsats- i tillegg til at hun skulle få en bedre hverdag, selvsagt. 
 

da vi snakket m skolepsykolog først ble vi fortalt at diagnose enten kan settes via bup eller at fastlegen kan henvise til psykolog, så er flere muligheter!! Barnet mitt ble diagnostisert på bakgrunn av spørreskjemaer som hun, vi foreldre og skole fylte ut. Skolen hadde ikke merket noe særlig til vanskene, men det er vel mer typisk for jenter, at de klarer å oppføre seg helt vanlig blant andre folk, men oftere tar det ut hjemme. Evnetestene hennes var normale eller over snittet og oppmerksomhetstesten gjorde hun det også veldig bra på. Så utredningen konkluderte ikke helt enhetlig i en retning, men det var spørreskjemaene hun selv og vi fylte ut som var avgjørende.. 

Hun har fått testet medisiner som hjelper henne med konsentrasjon, men som dessverre har en del bivirkninger også. Er i utprøving nå. Håper dere får hjelp! lykke til!! 

Anonymkode: 72004...600

[RockyRose]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Konsekvenser, konsekvenser, konsekvenser! 

Du snakker med han om hvor grensen går og forklarer han grundig hva som skjer hvis han går over den, og så holder dere fast ved det! Gi han ÈN advarsel, hører han ikke da så bærer dere han inn på rommet å lar han sitte der resten av dagen. Dette må dere gjenta hver gang han gjør noe han ikke skal. Er han ufin på tur så drar dere hjem. Er han rampete i forkant av at dere skal noe så dropper en av dere å dra så den andre kan bli hjemme med ungen. Er han dust på en lørdag så ta godteriet hans. Sånn må dere fortsette helt til han skjønner at han ikke har noe å tjene på å oppføre seg dårlig. Likeledes gjør dere motsatt når han oppfører seg, da blir det belønning.

Dette høres ut for meg som et barn som har fått altfor fri tøyler og altfor få konsekvenser tidligere i livet sitt. Det straffer seg nå.

 

Anonymkode: cd86a...d8c

Å kalle ein 8åring dust fordi han oppførar seg på ein måte du ikkje likar, syns eg er stygt.

Det er uansett forskjell på konsekvensar og straff som du faktisk kjem med. Konsekvensar = om du hoppar i sofaen får du ikkje vere i sofaen no. Om du kastar leiken på meg tek vi vekk leiken. Straff = om du hoppar i sofaen får du ikkje godteriet på laurdag. Om du ikkje gjer som eg seier får du husarrest, må sitje på rommet resten av dagen, osv. Kva lære barnet av det, anna enn at åtferden deira ikkje blir sett på som bra nok? Ein unge på 8 år oppfører seg ikkje stygt/i trass for morroskuld, det ligg noko bak der som ts prøvar å finne ut av. Då hjelper det i alle fall ikkje å skyve barnet lenger vekk ved å straffe det fordi han viser at han ikkje har det lett!

[AnonymBruker]

Synes foreldre idag leter etter enn unnskyldning for hvordan barnet har blitt når oppdragelsen dems ikke ble slik de hadde forestilt seg. Og er det noen problemstillinger med barnet hives det ut diagnosen på 4 bokstaver mens foreldrene klør seg i huet. Selvfølgelig er det noen barn som har diagnosen og det skal man ta på alvor men mangel på bla. konsekvenser, grensesetting og dårlig kommunikasjon, anerkjennelse gir ofte samme «symptomer» og det er lettere å skylde på noe annet.
 

Det er noe som heter større, sterkere, klokere, god. Vis at du/dere er hans største støttespiller men også knallhard. Kanskje han utagerer hvis mye handler om lillebror og han tenker hvor passer jeg inn? Hvis lillebror får mye oppmerksomhet pga. trassalderen og hver gang han gjør noe så roper alle pass på lillebror så vil jeg tro han prøver å si noe - se meg også. 
Så er det slik med gutter at mange har et vanvittig behov for å bruke kroppen uten at det er noe galt med de. Bruk det til en fjelltur, bowling, trampolinepark, lekeland, kickboxingtime you name it. Finn en aktivitet/hobby han elsker. Og snakk om forventninger før dere finner på noe. Det viktigste er å snakke sammen, en 8-åring forstår mer enn vi tror og tar du han på alvor skal du se han tar deg også på alvor. 

Anonymkode: 9a17f...73d

[AnonymBruker]

Dette høres faktisk ut som min sønn.. han har både Asberger og tourettes. 
kanskje du bør lese deg opp? 
Høytfungerende Asbergere er ofte skoleflinke men sosialt helt håpløse og greier ikke å følge noen regler eller se konsekvenser av egne handlinger. 
 

Anonymkode: 9abc0...587

[AnonymBruker]

Er det ingen som får med seg at TS har skrevet et langt svar her nå, som addresserer all ufortjent kritikk, grunnløse beskyldninger og antagelser....?? 

Det fortsetter jo å komme inn kommentarer fra dere som tydeligvis ikke gidder å lese tråden grundig nok til å få med dere hva TS faktisk sier!!!

Nå må dere negative, smålige, surmaga bedrevitere bare logge av og finne senga tenker jeg.... 

Anonymkode: 2c227...9ed

[AnonymBruker]

Har ikke lest alt her, men ut fra det jeg har lest så tenker jeg som flere at det kanskje kan være en diagnose involvert som ikke er funnet? Tenker spesielt siden barnet ikke ser andres behov eller tar hensyn til andre, verken hos dere i familien eller venner. I deres situasjon ville jeg absolutt vurdert å gå gjennom barnevernet, de kan evt hjelpe med å starte utredning. Det trenger ikke å være diagnose, men hvis det er det så kan det være greit å vite. 

Ellers tenker jeg at jo mer positiv oppmerksomhet, jo bedre. Ha litt kvalitetstid med hver av dere foreldrene, kommentere de gode tingene som barnet gjør. 

Da jeg var barn hadde jeg støttekontakt som jeg var med en gang i uken, kan det være noe for dere? Det er sånt som barnevernet kan hjelpe med, og dere foreldre får litt avlastning. 

For meg høres dere ut som supre foreldre som er overveldet. Håper dere finner en løsning for å få en bedre hverdag for hele familien❤️ 

Anonymkode: 02719...1ff

[AnonymBruker]

Et tips til deg, TS:

Gjør det til noe positivt når åtteåringen klarer seg fint gjennom uka.

Du går i butikken og kjøper noe som du vet at han liker, du pakker inn dette i en hemmelig gave, og viser åtteåringen gaven. For å kunne få gaven (for eksempel på lørdagen), må han lytte til deg når du sier fra om uønsket oppførsel, og han må gjøre sitt for at dagene skal være greie (noen tilbakefall vil uunngåelig skje, men det vil bli bedre).

Så kommer lørdagen, og da snakker du med ham om hvordan du synes uka har vært, og så finner du frem belønningen. Han får pakke opp gave, får noe han liker.

Så gjør du dette fremover en stund. Når ukeslutt kommer, oppnår han noe om han har vært flink. Her er det et poeng at dere to snakker sammen, og evaluerer uka i lag. Da får han eierskap til alt sammen, og han kan forklare seg hvis han har hatt "tilbakefall". Du bevisstgjør ungene.

En positiv tilnærming fører med seg glede over å oppnå bedring. Til slutt vil dette bli den vanlige hverdagen, og gavene kan trappes ned, men selvsagt ha det hyggelig sammen og still spørsmål og prat med barna.

Anonymkode: 6c943...950

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.11.2022 den 16.41):

Konsekvenser, konsekvenser, konsekvenser! 

Du snakker med han om hvor grensen går og forklarer han grundig hva som skjer hvis han går over den, og så holder dere fast ved det! Gi han ÈN advarsel, hører han ikke da så bærer dere han inn på rommet å lar han sitte der resten av dagen. Dette må dere gjenta hver gang han gjør noe han ikke skal. Er han ufin på tur så drar dere hjem. Er han rampete i forkant av at dere skal noe så dropper en av dere å dra så den andre kan bli hjemme med ungen. Er han dust på en lørdag så ta godteriet hans. Sånn må dere fortsette helt til han skjønner at han ikke har noe å tjene på å oppføre seg dårlig. Likeledes gjør dere motsatt når han oppfører seg, da blir det belønning.

Dette høres ut for meg som et barn som har fått altfor fri tøyler og altfor få konsekvenser tidligere i livet sitt. Det straffer seg nå.

 

Anonymkode: cd86a...d8c

Dette er vel den mest gammeldagse oppdragelsesmetoden, EVER!! Et barn trenger imøtekommelse og forståelse for følelser det absolutt ikke er gammel nok til å håndtere enda. 

Kjefta du på barnet ditt på 6 mnd. fordi h*n ikke kunne å gå enda?? 

Anonymkode: 0db47...eca