Jeg orker ikke barnet mitt lengre…

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Vi har vært inne på tanken om dette som nevnes vedrørende oppmerksomhet. Og det er ikke helt blottet for at det kan ligge noe i det. Dette er noe vi er veldig oppmerksom på, så det BURDE ikke være der det ligger, i alle fall ikke alt. Begge blir irettesatt når åtteåringen drar med toåringen på det som ikke er lov - for toåringen vet også veldig godt at for eksempel hopping i sofaen er strengt forbudt. Grensesettingen til toåringen ser vi på som naturlig, men tillater det dog ikke og ser ikke akkurat mellom fingrene på alle trassanfall og utagering heller… Åtteåringen har tidligere kommet med utspill som at vi er mer glad i toåringen osv; men dette har vi hatt gode samtaler om og både vist og tydeliggjort at dette overhodet ikke stemmer! Vi forsøker også ofte å finne på ting uten begge barna, at eldste får være med alene på aktiviteter osv, slik det blir kvalitetstid på den måten. 
 

Det har vel pågått i større eller mindre grad siden siste året i barnehagen, men eskalert kraftig siste halvåret. Nå føler vi virkelig at ingenting hjelper, bup hører ikke på oss og vi føler vi står veldig alene. Ikke har vi spesielt stort nettverk heller, og har sjelden mulighet til barnepass og avlastning. Og de få som er rundt oss greier bare veldig små doser av eldste før det blir for mye å håndtere. 
 

Jeg skal være så ærlig å si at det har gått så langt at tanken som en kommenterer over her om fosterhjem og hele pakka har slått meg. At jeg faktisk ikke klarer mer. Kommer selvsagt aldri til å si det, men i de verste stormene så kan det koke veldig. Jeg er HELT utslitt, og jeg vet oppriktig ikke hva jeg skal gjøre for å få kontroll igjen…. 
 

ts

Anonymkode: 623f6...1a8

Men hva er det som gjør at du ikke kontakter barnevernet da? Barnevernet skal hjelpe foreldre som sliter. De har altfor mye å gjøre, men det går an å kontakte dem, for å se om de har noe å bidra med av råd, veiledning, avlastning. Dere kan også søke om å få aktivitetskontakt for 8-åringen. Da får dere avlastning noen timer i uka. Som kan gjøre at dere som voksne får mer overskudd. 

Anonymkode: 98717...191

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Dere må true barnet med at dere vil overlate omsorgen til noen andre. Flytte det til fosterfamilie. 

Anonymkode: e2ea3...892

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Dette. Hadde jeg hatt barn og de oppførte seg som drittunger 24/7, ja da hadde jeg lett gjort alvor av trusselen også.

Anonymkode: df04a...d88

Foreldre som mener vold er løsningen er veldig tydelig selv årsak til atferdsproblemene hos barnet, og fortjener ikke å ha barn. 

Anonymkode: 98717...191

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Foreldre som mener vold er løsningen er veldig tydelig selv årsak til atferdsproblemene hos barnet, og fortjener ikke å ha barn. 

Anonymkode: 98717...191

Vold..? Og ja, du har helt rett og jeg skal selvfølgelig aldri ha barn.

Anonymkode: df04a...d88

[AnonymBruker]

Hvor er dere TS når han hopper i sofaen?

Jeg bare tenker at hvis mine unger da de var på den alderen reiste seg opp og begynte å hoppe i sofaen, så hadde jeg vært der tvert, og bestemt fått dem ned av sofaen med en beskjed. De hadde liksom aldri kommet så langt at de hadde hoppet, fått med seg lillebror...og det hele hadde utviklet seg. 

Du er redd for å kjefte sier du. Jeg skjønner at det ikke er greit å kjefte. Men hvis du tar han i aksjon, så må du vel kunne si; "HEI!! Hva holder du på med?? Vil du komme deg ned av sofaen øyeblikkelig!" Ta han i handa, og før han ned av sofaen. Hvis han skaper seg, så ta han opp på rommet. 

Jeg har tro på beskjed og at du må være i forkant. Det fungerer med både unger og hunder. Hvis det hele utvikler seg og du mister kontroll, så skjønner jeg at det er vanskelig. Men du kan jo ikke la det gå så langt. Jeg hadde vært superstreng i ditt tilfelle. Ikke ved å kjefte eller smelte ned, men ved å være i forkant og ikke la han få ta det hele til sitt nivå. På med klærne- ut og spring av seg. 

Anonymkode: 722dc...9ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Det ver vel ikke så veldig vanlig å være veldig "ydmyk" når man er 8 år. Empati er for øvrig noe man lærer og noe de fleste voksne sliter med. 

Det virker som du gjør så godt du kan, samtidig så er mitt inntrykk etter å ha lest dette at du forventer for mye av en 8-åring. Du sier f.eks at dere snakker om det, og så skal han gjenta tilbake til deg hva han har lært og hørt, joda, man gjør det i parterapi og sjiraffspråk, men det høres unødvendig kontrollerende og kritisk ut. Jeg tror jeg hadde blitt skremt og engstelig selv av en mamma som sa "Jaaa, hva har du hørt at jeg sier nå, nå må du si det selv, så vi er enig". Synes også det er noe destruktivt i at det forventes at barnet alltid skal be om unnskyldning, og først når barnet ber om unnskyldning så ber du som mor om unnskyldning. Hva med å modellere, og be om unnskyldning først. Det er jo det som er mest naturlig. Du som voksen burde jo i større grad enn en 8 åring innse at du ikke "oppfører deg skikkelig" ved å bli sint og rope og kjefte, heller enn en 8-åring som utagerer. Dermed blir det vel bedre om du sier unnskyld først. Uten å klandre barnet. Svært mange foreldre sier "Unnskyld at jeg kjeftet på deg, men du gjør meg så sint". Dette er ikke konstruktiv måte å snakke på, å klandre barn for egne følelser er ikke rett. De må voksne ta ansvar for selv. 

Og selv om du (i følge det du sier) ikke greier å si unnskyld for egen utagering først, så mener du at det er barnet som ikke har empati? Du klandrer en 8-åring for mangel på empati, enda han sier unnskyld. Men hvor er din empati? Den er mest sannsynlig blokkert av at du er helt utslitt (som er forståelig), men hvis du nå ser at du selv ikke evner å sette deg inn i hva 8-åringen potensielt føler på, ergo mangler empati, så er det vel ganske forståelig at han også ikke evner å sette seg inn i hvor slitsomt dette er for deg, siden han mest sannsynlig er blokkert av sine egne vanskelige følelser. 

 

Anonymkode: 98717...191

Oi. Skjønner hvor du vil ut ifra der som er skrevet, men litt vel mange konklusjoner utenfor det som er virkeligheten i mange av påstandene dine altså. Det er for det første ikke slik at barnet må gjenta alt som blir sagt. Det er enkle småting når jeg ser at barnet «faller ut» og mister konsentrasjonen, og det er vanskelig å vite hva barnet faktisk har fått med seg. Dette er også de gode samtalene hvor vi ler, tuller og har det gøy og overhodet ikke knyttet til noe negativt for hverken store eller små - ei helle forventninger om unnskyldning, de kommer av det selv fra barnets side uten at det legges noe over på den måten.

 

Skal også nevnes at vi voksne sier unnskyld. OFTE. Svært ofte, faktisk. Og det er aldri unnskyld, men. Det gir jo ingen mening overhodet. Jeg er selv vokst opp med foreldre som per dags dato aldri har hatt ordet unnskyld i sin munn samme hvilken situasjon det er, og jeg VET hvor sårt det er. Så har jeg blitt sint, hevet stemmen eller noe som helst så blir det nærmest utelukkende bedt om unnskyldning før leggetid. Her i huset skal vi aldri legge oss sinte på hverandre! 
 

Til en viss grad enig i det med empati og ydmykhet. Dette skal både læres og komme med alderen. Men her snakker vi fullstendig blottet. Totalt. Det er overkjøring av venner konsekvent, barnets behov er det eneste som er viktig. Og så sitter åtteåringen spørrende og sint når vennene til slutt velger å dra hjem. Vi har snakket mye om dette, men det går bare ikke inn. Det er trist å se utviklingen her, for barnet har ingen sosiale antenner sammen med venner, er frekk, forstå ikke at venner blir trist og lei seg osv. Dette mener jeg faktisk en åtteåring burde begynne å forstå litt, særlig når vi snakker om det gang på gang. Når jeg snakker om ydmykhet så mener jeg forøvrig i den grad som for eksempel på halloween; barnet skulle gå fire meter fremfor resten, skulle være først til å ringe på og ta med seg en neve godteri. Selv om vi på turen stoppet opp flere ganger og snakket om nettopp dette, da jeg så vennene reagerte (selvsagt på sidelinjen uten at vennene registrerte så mye av det) så gikk det rett og slett ikke inn. Igjen virker det som om barnet mister alle hemninger og kontroll over seg selv, og samme hva du forsøker så er det nytteløst…

 

ts

Anonymkode: 623f6...1a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Vold..? Og ja, du har helt rett og jeg skal selvfølgelig aldri ha barn.

Anonymkode: df04a...d88

Ja, å true et barn med å kaste dem ut, tilbakeholde kjærlighet, er vold. Det er den største trusselen et barn kan få. Uten foreldres støtte og kjærlighet vil man ikke overleve. Det er psykisk vold. Og velkjent "Hvis du ikke..., så liker jeg deg ikke", "Hvis du ikke skjerper deg, så sender jeg deg til barnevernet", det er ekstremt graverende. Og skadelig på så mange måter. Veldig mange barn får høre dette og blir flinke og snille gutter og jenter, men blir alvorlig psykisk syke som voksne. 

Anonymkode: 98717...191

[AnonymBruker]

Det høres ut som en utfordrende situasjon, TS  

Jeg stiller meg litt bak de andre som spør om det kan hende 8-åringen ønsker/trenger mer oppmerksomhet og/eller føler seg litt tilsidesatt av 2-åringen? Jeg kan dessverre ikke komme med løsningen på situasjonen, for dette er nok sammensatt og vil ta tid, men jeg vil gjerne komme med noen små tips. 

1. Ikke begrunn grensesettingen til 8-åringen med behovene til 2-åringen. Det er lett for 8-åringen i den situasjonen å føle at hens behov blir tilsidesatt for behovene til 2-åringen. Selv om begrunnelsen er fornuftig og rasjonell, så er det tydelig at "det jeg ønsker å gjøre, får jeg ikke gjøre pga. 2-åringen". 

2. Ikke lov å slutte å bli sint. For det første, har du lov til å oppleve ekte følelser du og, og for det andre, så har det vel blitt tydelig for både deg og 8-åringen at du ikke klarer å overholde dette løftet. 

3. Prøv å legge en slagplan for hendelsene dere kan forutse. Dersom det er ting dere med stor sannsynlighet kan forutse (f.eks. at barnet igjen vil hoppe i sofaen), avtal med den andre forelderen på forhånd (mens dere begge er rolige) hvordan dette skal håndteres. Da kan du handle etter planen når hendelsen skjer, og du reduserer sjansen for at du handler i affekt. Dersom både du og barnet er rolig, kan du også fortelle barnet at "nå gjør vi dette fordi du hopper i sofaen. Jeg vet at du vil hoppe i sofaen, fordi du synes det er gøy, men vi har forklart deg at du ikke kan gjøre det, fordi det er farlig". 

4. Ikke håndter situasjoner med dialog mens en eller flere av dere fremdeles er emosjonelle. Dersom enten du eller barnet fremdeles er veldig sint eller trist, må dere få regulere følelsene først, og eventuelt snakke om situasjonen etterpå.

5. Jeg leste at dere allerede gjør dette, men likevel: Prioriter tid med barna hver for seg. Ikke bare spesielle lørdagsaktiviteter eller lignende, men sørg for at barna får tid hver for seg i hverdagen. Dette trenger ikke være opplevelser, men bare skill dem litt, og la dem bli med dere på ærender, f.eks. Forbered dem gjerne på dette også. F.eks. kan du si til 8-åringen at etter skolen i dag skal hen og du dra i butikken og handle middag. Eller hvis du må på avfallsstasjonen, ta med ett av barna. Sånne små ting som gjør at de får hverdagstid både med dere og uten hverandre. 

Og til slutt: Jeg vet ikke hvilken kommune du bor i, så jeg vet ikke hvilke tilbud som finnes, men flere kommuner har lavterskeltilbud til familier som trenger noe hjelp. Oslo har Oslohjelpa, Lillestrøm kommune har Psykisk helse og familiestøtte. Sjekk ut om din kommune kan ha noe tilsvarende. 

Anonymkode: 97607...baf

[AnonymBruker]

Ta kontakt med barnevernet. De har dyktige veiledere som kan hjelpe dere. Det er slike familier som dere barnevernet er der for, det er hovedoppgaven deres. Ikke å stjele barn fra foreldre, slik noen ønsker å fremstille det som. 
 

Du gjør det eneste riktige når du greier å sette ord på hvor slitsomt det er, og hvor fortvilet du er. Å true med at barnet må flytte etc vil ikke føre til noe som helst, selv om jeg jo skjønner at det kan renne over og da sier man ting i desperasjon. 
 

En annen instans som kan hjelpe dere, er familievernkontoret. Her kan dere møte uten åtteåringen først, og etter hvert kan åtteåringen være med. Her kan dere gjøre konkrete avtaler, og åtteåringen kan være med på dette uten at minstemann er med. 
 

I tillegg ville jeg nok ha pushet om en utredning, spesielt hvis barnet har vært i bup tidligere. 

Anonymkode: d9788...251

[AnonymBruker]

Du våkner hver dag og håper at du ikke skal være streng. Det kan du bare glemme. Du må holde han i en kort "streng", og ta han før han rekker å gjøre noe. Stålsett deg på at du skal ikke slappe av og tro at han kan oppføre seg. For det kan han ikke. Dette vil jo ikke vare for evig. Men oppdragelse krever jo rutiner. Hvis han vet at du er der med en streng stemme og en bestemt hand, så vil han ikke gjøre det etter en visst antall ganger. 

 

Anonymkode: 722dc...9ad

[AnonymBruker]

Når det gjelder det du skriver om empati og ydmykhet, så synes jeg det er det aller mest alvorlige her. Å se at barnet begår sosialt selvmord fordi det bare ikke greier å vise noen form for empati, det er vondt. Når venner trekker seg unna, og barnet blir sett på som en egoist som tråkker på hvem som helst for å fremheve seg selv, da må noe endres på. Ellers er den negative spiralen kjempevanskelig å komme ut av. 
 

Hva sier skolen? Viser barnet lite like empati i samhandling med jevnaldrende på skolen? 

Anonymkode: d9788...251

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Til en viss grad enig i det med empati og ydmykhet. Dette skal både læres og komme med alderen. Men her snakker vi fullstendig blottet. Totalt. Det er overkjøring av venner konsekvent, barnets behov er det eneste som er viktig. Og så sitter åtteåringen spørrende og sint når vennene til slutt velger å dra hjem. Vi har snakket mye om dette, men det går bare ikke inn. Det er trist å se utviklingen her, for barnet har ingen sosiale antenner sammen med venner, er frekk, forstå ikke at venner blir trist og lei seg osv. Dette mener jeg faktisk en åtteåring burde begynne å forstå litt, særlig når vi snakker om det gang på gang. Når jeg snakker om ydmykhet så mener jeg forøvrig i den grad som for eksempel på halloween; barnet skulle gå fire meter fremfor resten, skulle være først til å ringe på og ta med seg en neve godteri. Selv om vi på turen stoppet opp flere ganger og snakket om nettopp dette, da jeg så vennene reagerte (selvsagt på sidelinjen uten at vennene registrerte så mye av det) så gikk det rett og slett ikke inn. Igjen virker det som om barnet mister alle hemninger og kontroll over seg selv, og samme hva du forsøker så er det nytteløst…

ts

Anonymkode: 623f6...1a8

Det du beskriver her, er litt interessant. Jeg går ut fra at dere har snakket med barnet om å dele, vise hensyn, hvordan det føles for andre hvis barnet alltid får viljen sin og de andre ikke får det osv.? 

Hvordan fungerer barnet på skolen? Sees de samme utfordringene der, og i så fall også overfor voksne?

Anonymkode: 97607...baf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hvor er dere TS når han hopper i sofaen?

Jeg bare tenker at hvis mine unger da de var på den alderen reiste seg opp og begynte å hoppe i sofaen, så hadde jeg vært der tvert, og bestemt fått dem ned av sofaen med en beskjed. De hadde liksom aldri kommet så langt at de hadde hoppet, fått med seg lillebror...og det hele hadde utviklet seg. 

Du er redd for å kjefte sier du. Jeg skjønner at det ikke er greit å kjefte. Men hvis du tar han i aksjon, så må du vel kunne si; "HEI!! Hva holder du på med?? Vil du komme deg ned av sofaen øyeblikkelig!" Ta han i handa, og før han ned av sofaen. Hvis han skaper seg, så ta han opp på rommet. 

Jeg har tro på beskjed og at du må være i forkant. Det fungerer med både unger og hunder. Hvis det hele utvikler seg og du mister kontroll, så skjønner jeg at det er vanskelig. Men du kan jo ikke la det gå så langt. Jeg hadde vært superstreng i ditt tilfelle. Ikke ved å kjefte eller smelte ned, men ved å være i forkant og ikke la han få ta det hele til sitt nivå. På med klærne- ut og spring av seg. 

Anonymkode: 722dc...9ad

Det er mer eller mindre dette vi gjør i de aller fleste tilfeller. Ting har gått så langt at vi tør ikke la de være alene et sekund lengre. De gangene skadene har skjedd har gjerne vært det minuttet jeg har ryddet noe med ryggen til eller hva som helst. Som regel er dette nærmest en direkte beskrivelse av det vi gjør når det blir hopping. Vi skiller dem og stopper dem umiddelbart. Men i det sekundet vi gir «slipp» (ikke fysisk slipp her, men at vi er ferdig å snakke) så mister barnet det igjen og begynner på nytt. Det er liksom hele tiden ett eller annet, og umulig å være i forkant - det skjer noe HELE tiden! 

Anonymkode: 623f6...1a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Oi. Skjønner hvor du vil ut ifra der som er skrevet, men litt vel mange konklusjoner utenfor det som er virkeligheten i mange av påstandene dine altså. Det er for det første ikke slik at barnet må gjenta alt som blir sagt. Det er enkle småting når jeg ser at barnet «faller ut» og mister konsentrasjonen, og det er vanskelig å vite hva barnet faktisk har fått med seg. Dette er også de gode samtalene hvor vi ler, tuller og har det gøy og overhodet ikke knyttet til noe negativt for hverken store eller små - ei helle forventninger om unnskyldning, de kommer av det selv fra barnets side uten at det legges noe over på den måten.

 

Skal også nevnes at vi voksne sier unnskyld. OFTE. Svært ofte, faktisk. Og det er aldri unnskyld, men. Det gir jo ingen mening overhodet. Jeg er selv vokst opp med foreldre som per dags dato aldri har hatt ordet unnskyld i sin munn samme hvilken situasjon det er, og jeg VET hvor sårt det er. Så har jeg blitt sint, hevet stemmen eller noe som helst så blir det nærmest utelukkende bedt om unnskyldning før leggetid. Her i huset skal vi aldri legge oss sinte på hverandre! 
 

Til en viss grad enig i det med empati og ydmykhet. Dette skal både læres og komme med alderen. Men her snakker vi fullstendig blottet. Totalt. Det er overkjøring av venner konsekvent, barnets behov er det eneste som er viktig. Og så sitter åtteåringen spørrende og sint når vennene til slutt velger å dra hjem. Vi har snakket mye om dette, men det går bare ikke inn. Det er trist å se utviklingen her, for barnet har ingen sosiale antenner sammen med venner, er frekk, forstå ikke at venner blir trist og lei seg osv. Dette mener jeg faktisk en åtteåring burde begynne å forstå litt, særlig når vi snakker om det gang på gang. Når jeg snakker om ydmykhet så mener jeg forøvrig i den grad som for eksempel på halloween; barnet skulle gå fire meter fremfor resten, skulle være først til å ringe på og ta med seg en neve godteri. Selv om vi på turen stoppet opp flere ganger og snakket om nettopp dette, da jeg så vennene reagerte (selvsagt på sidelinjen uten at vennene registrerte så mye av det) så gikk det rett og slett ikke inn. Igjen virker det som om barnet mister alle hemninger og kontroll over seg selv, og samme hva du forsøker så er det nytteløst…

 

ts

Anonymkode: 623f6...1a8

Jeg mener ikke å komme med noen påstander, jeg kommer med tolkninger og sier at disse er basert på det du skriver. Du vet best hvordan situasjonen er, jeg kan bare tolke ut fra den informasjonen du selv deler. Basert på det du skrev i HI er det jeg skrev mitt inntrykk. Ingen konklusjoner. Når du nå oppklarer det jeg har foreslått så ser jeg at mine tolkninger ikke lenger passer situasjonen. 

Det du beskriver her, tilsier jo at barnet har en diagnose. Dersom det er slik at en 8-åringen har null empati, og det ikke skorter på opplæring eller empati hos både deg og far, så er det unormalt. Det kan handle om autismespekterdiagnoser (typ: aspergers syndrom) eller andre ting. Er det mulig å henvende seg til privat barnepsykolog? Eller presse mer på BUP? Dersom det er en diagnose inne i bildet er det ikke rart dere er så slitne, og at barnet samtidig ikke blir bedre, men trenger tilrettelegging og opplæring i hvordan møte et barn med denne type utfordringer. Tror du selv det er snakk om en diagnose? Hvis det er diagnoser inne i bildet er min erfaring at psykologer er mer kompetente enn barnevernspedagoger og sosionomer hos barnevernet. 

Aktivitetskontakt tildelt fra kommunen kan i alle tilfeller være til hjelp for å avlaste dere foreldre. 

Anonymkode: 98717...191

[AnonymBruker]

Du må bygge opp relasjonen tim 8 åringen på nytt, for relasjonen mellom dere er ødelagt.  Ingen triks eller tips eller kurs vil fungere om relasjonen ikke er god. 

Har du lest bøkene til Hedvig? Hun fokuserer mye på relasjonsbygging og er mye mer inspirerende enn de fleste kurs i foreldremestring ol. 

Du trenger litt positiv input og lyst til ø endre på bakgrunn av noe annet enn å unngå mer kaos og kjefting. 

Anonymkode: 2a196...eb4

[AnonymBruker]

I tillegg, i noen tilfeller kan det også være sånn at det er nødvendig å separere barna, hvis den eldstes atferdsproblemer skaper atferdsproblemer hos 2-åringen. Det er et vanskelig steg å gå, men om man har økonomi til å få det til, kan det hende dette hjelper å avlaste dere som foreldre. 

Anonymkode: 98717...191

[AnonymBruker]

Dumt å få gutter i 2022.

Anonymkode: a49c9...655

[kløverpiken]

Søkt etter tips på YouTube? Mange gode råd der☺️

[Sofakona]

Når han hopper..tar du "tak" i han og sier strengt nei og setter han på gulvet? Og blir streng og sier at dette ikke er lov?

Eller sier du bare nei og ikke gjør noe ut av det? 

[Mamajune11]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Dere må true barnet med at dere vil overlate omsorgen til noen andre. Flytte det til fosterfamilie. 

Anonymkode: e2ea3...892

Mamma? 

[AnonymBruker]

Skolen ser mange av de samme utfordringene som vi ser, og gjør så godt de kan for å legge til rette på alle måter, både i forhold til konsentrasjon og i forhold til det sosiale. Vi ser mer og mer at barnet trekker mot de litt eldre og blir med på mer og mer kødd på skolen også, og lar seg veldig lett styre av de eldre til å gjøre og si dumme ting (skolens observasjoner). Så dessverre problematisk over hele fjøla…

 

Må innrømme at vi er veldig inne på det med adhd. Men møtes ikke på dette hos bup. Så vi står veldig fast her, dessverre.. helsestasjon og skole er allerede involvert. Barnevernet har vi vurdert flere ganger å kontakte, og er overhodet ikke redd for dem sånn sett. Bør kanskje ta opp igjen den tråden.. 

 

Og vi har selvsagt snakket MASSE om det å dele, ta hensyn til andre osv osv. Det går bare ikke inn, og blir verre for hver dag. Tidligere var her venner på besøk nesten hver neste dag. Nå er det flere uker siden sist..

 

 

ts

Anonymkode: 623f6...1a8