Jeg orker ikke barnet mitt lengre…

[AnonymBruker]

Jeg er nær ved å gi opp. Jeg greier virkelig snart ikke mer. Jeg er så sliten og lei av å føle meg som en helt ubrukelig mamma, og så sliten og lei av unger som tester grenser, gir en lang marsj i absolutt alt av regler og som rett og slett driver meg til vanvidd. 

 

Vi har to barn, en åtteåring og en toåring. Toåringen er på god vei inn i trassalderen, og slik skal det også være. Hovedutfordringen vår ligger i åtteåringen. Barnet har virkelig null kontroll over seg selv fremstår det som. Barnet kjenner husets (svært få) regler godt, disse gjentas til det uendelige flere ganger om dagen. En ganske enkel regel er at det ikke er lov å hoppe i sofaen. For det første kan den bli ødelagt, men holdepunktet er mest at toåringen forguder åtteåringen, og hermer etter alt som blir gjort. Hopper åtteåringen, ja da gjør selvsagt toåringen det også. Og dette har skapt mang en farlige situasjoner som fall, krasjing i bord og det som er. En SÅ enkel regel. Likevel brytes den gang på gang. Særlig løping og sats og et salig brak rett oppi, med et småsøsken på slep som gjerne hopper rett på åtteåringen så hodene skaller i hverandre. Her er et salig kaos fra start til slutt, og jeg takler det faktisk snart ikke mer. 

 

Nevnte over er selvsagt bare ett av ganske mange utfordringer. Storebror gir regelrett blanke i absolutt alt vi sier. Er frekk, gidder ikke vie litt oppmerksomhet når vi forsøker å ha en samtale og gjør konsekvent alltid det motsatte av det som er lov. Åtteåringen fremstår svært ofte som en trassig treåring både på oppførsel og tidvis også det mentale. Samtidig er barnet utrolig skoleflink og intelligent, så står ikke på det heller. Men jeg klarer snart ikke lengre å forholde meg til et barn som like gjerne kunne vist meg fingeren uavhengig av hva som blir sagt. Konsekvenser som ingen tv, spilling, husarrest - vi har forsøkt det meste. Ingenting biter på heller. Vi kan ha dagevis uten noen form for skjerm, og barnet gir helt tydelig uttrykk for at det er dritt. Samtidig fortsetter barnet å kødde det til, også midt i disse dagene med konsekvenser (noe som er siste utvei, da vi føler at straff på denne måten i utgangspunktet ikke har noe for seg). Barnet lærer liksom ALDRI, og gjentar de samme tingene gang på gang på gang….. 

 

Vi føler vi har forsøkt det som er av fremgangsmåter. Vi forsøker å møte barnet der det er, snakke om hva som gjør at grensene må trås over på denne måten. Svaret er alltid «vet ikke» eller «fordi det er gøy». Så er konsentrasjonen forduftet, og vi får som regel nada ut av det uansett setting. Vi har tatt foreldremestringskurs uten hell, og er rett og slett helt rådville. Jeg er så sliten at nå føler jeg ting har gått inn i en sirkel der barnet er ulydig, frekk eller det som er og vi blir sinte - så har vi det gående. Jeg lover meg selv hver eneste dag at det ikke skal bli kjefting, men barnet vet virkelig hvilke knapper som skal trykkes på. Hver.eneste.dag. Og nå er jeg på randen. Jeg orker ikke mer. 

 

Vi kan ha fine samtaler en sjelden gang inn i mellom. Der får jeg forklart at de reglene vi har ene og alene er fordi det skaper farlige situasjoner for toåringen. Det er løping innendørs som stadig ender med skalling i en bordkant eller snubling i det som måtte være, det er lekeslåssing som alltid ender med å gå over styr, det er roping og skriking, herjing i trapper, dytting og oppfordringer til at toåringen skal følge på å gjøre som storebror. Jeg føler at barnet rett og slett mister seg selv, og ikke KLARER å styre seg, og er helt ute av kontroll. Når vi har disse samtalene er det alltid lovnader om at barnet forstår, jeg ber barnet gjenta det som er sagt (ref dette med konsentrasjon) for å forsikre meg om at budskapet er mottatt. Det bes alltid om unnskyldning i disse settingene, barnet fremstår å forstå og lover bedring. Mamma lover også da bedring i at hun ikke skal bli så sint, og vi legger oss flate begge to.. Så går det ti minutter og alt er glemt…. 

 

Vi er som sagt helt rådville. Vi vet snart ikke hvordan vi skal håndtere dette lengre. Vi opplever en åtteåring som ikke eier et snev av empati for medmennesker, ydmykhet er en stor mangelvare, det er barnet først og alle andre etterpå. Vi ser at venner trekker seg unna, de gidder ikke mer. Og det tar fullstendig knekken på mammahjertet. Vi forsøker å snakke om dette også, men ei heller det går inn… 

 

Bup er og har vært involvert uten at dette egentlig har ført til noe som helst fornuftig, og vi føler oss veldig alene. Og ja, rådville. Dette går ikke lengre, men vi vet bare ikke hvordan vi skal angripe ting. Vi er utslitt, for søvn er også en stor utfordring, og hele pakka blir rett og slett for mye. Jeg føler meg som en helt elendig mamma som ikke duger til noe som helst, og nå begynner det virkelig å tære! 

 

Har du orket å lese helt hit - takk. Alle råd tas i mot, for vi er tomme nå. 

Anonymkode: 623f6...1a8

[Aristoteles]

Jeg lurer på om storebror kan føle seg til overs? At minstemann får masse skryt og hjelp og alt det de yngste barna naturlig nok får, men som kanskje en 8-åring ikke skjønner rent følelsesmessig? Og da oppfører eldste seg som en klovn for å få oppmerksomhet han også.

Om det ikke er slik, og ikke er noen diagnose, så ville jeg satt hardt mot hardt. Jeg ville brukt time-out, omså på et annet rom, og bedt ham tenke seg om rundt hva som var klovnaktig i det som nettopp skjedde. Det er GØRR å sitte for seg selv uten noe stimulans for å tenke.

[AnonymBruker]

Dere må true barnet med at dere vil overlate omsorgen til noen andre. Flytte det til fosterfamilie. 

Anonymkode: e2ea3...892

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Dere må true barnet med at dere vil overlate omsorgen til noen andre. Flytte det til fosterfamilie. 

Anonymkode: e2ea3...892

Seriøst! Troll! 

Anonymkode: 62c0c...c5c

[AnonymBruker]

Jeg har ikke så store barn enda, og dessverre ingen gode tips.

Vil bare «trøste» med at vi ser det samme hos niesen min også. Hun er enebarn da. Uansett, denne fasen hun er i er verre enn hun var i trassalderen. De har forsøkt det samme som dere, men noen ganger er det bare klin umulig.

Verdens fineste og mest omsorgsfulle jente ellers, men også helt lukket for beskjeder og tilsnakk i andre tilfeller.

Anonymkode: 88e1d...815

[RockyRose]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Dere må true barnet med at dere vil overlate omsorgen til noen andre. Flytte det til fosterfamilie. 

Anonymkode: e2ea3...892

For eit utruleg dårleg råd!! "Viss du ikkje oppfører deg som vi vil, så vil ikkje vi ha deg meir" 😠

Har ingen råd, ts! ❤️ snakka med barnepsykolog/andre ekspertar om tips? Har det pågått i mange år, eller er det no etter lillebror byrja å herme etter? Kan det vere tanken om at storebror blir irettesatt fordi lillebror ser opp til han? Viss ein får høyre nok at ein gjer feil eller er "slem" så vil ein til slutt tru det sjølv, og dermed fortsetje med oppførselen for det er jo sånn barnet ser på seg sjølv?

[Supersmurf]

Her må dere snu situasjonen! Prøv å gi eldste barnet mer positiv oppmerksomhet. Overse det som kan overses, og anerkjenn heller det som er bra. Snakk vennlig til barnet, inkluder, gi klem og kjærlighet. Catch him beeing good! 

[AnonymBruker]

Dere kan selv kontakte barnevernet og høre om mulighet for avlastningshjem, typ tredjehver helg eller noe? 

Anonymkode: dfd00...24e

[Sofakona]

Kan det være at 8 åring gjør slike ting for å få oppmerksomhet... negativt oppmerksomhet er bedre en ingen. 

[AnonymBruker]

Veiledning via barnevernet eller helsestasjonen? Hvis ikke bup kan hjelpe?

Anonymkode: 81d07...d8c

[AnonymBruker]

Utredning for adhd på eldste? 

Anonymkode: ef019...1fb

[AnonymBruker]

Men dere mener jo ikke det dere sier! Herregud altså.

Anonymkode: d7654...bfa

[AnonymBruker]

De fleste guttebarn i dagens samfunn er slik. Ufyselige, frekke og forstår ingenting.

Anonymkode: a49c9...655

[AnonymBruker]

Det ver vel ikke så veldig vanlig å være veldig "ydmyk" når man er 8 år. Empati er for øvrig noe man lærer og noe de fleste voksne sliter med. 

Det virker som du gjør så godt du kan, samtidig så er mitt inntrykk etter å ha lest dette at du forventer for mye av en 8-åring. Du sier f.eks at dere snakker om det, og så skal han gjenta tilbake til deg hva han har lært og hørt, joda, man gjør det i parterapi og sjiraffspråk, men det høres unødvendig kontrollerende og kritisk ut. Jeg tror jeg hadde blitt skremt og engstelig selv av en mamma som sa "Jaaa, hva har du hørt at jeg sier nå, nå må du si det selv, så vi er enig". Synes også det er noe destruktivt i at det forventes at barnet alltid skal be om unnskyldning, og først når barnet ber om unnskyldning så ber du som mor om unnskyldning. Hva med å modellere, og be om unnskyldning først. Det er jo det som er mest naturlig. Du som voksen burde jo i større grad enn en 8 åring innse at du ikke "oppfører deg skikkelig" ved å bli sint og rope og kjefte, heller enn en 8-åring som utagerer. Dermed blir det vel bedre om du sier unnskyld først. Uten å klandre barnet. Svært mange foreldre sier "Unnskyld at jeg kjeftet på deg, men du gjør meg så sint". Dette er ikke konstruktiv måte å snakke på, å klandre barn for egne følelser er ikke rett. De må voksne ta ansvar for selv. 

Og selv om du (i følge det du sier) ikke greier å si unnskyld for egen utagering først, så mener du at det er barnet som ikke har empati? Du klandrer en 8-åring for mangel på empati, enda han sier unnskyld. Men hvor er din empati? Den er mest sannsynlig blokkert av at du er helt utslitt (som er forståelig), men hvis du nå ser at du selv ikke evner å sette deg inn i hva 8-åringen potensielt føler på, ergo mangler empati, så er det vel ganske forståelig at han også ikke evner å sette seg inn i hvor slitsomt dette er for deg, siden han mest sannsynlig er blokkert av sine egne vanskelige følelser. 

 

Anonymkode: 98717...191

[AnonymBruker]

Hør foreldrekoden med Hedvig Montgomery eller meld dere inn i Hjertefamilie. 

Dere må tenke nytt. 

Anonymkode: 32efb...a43

[AnonymBruker]

Jeg og søsteren min ble truet med juling, bli kjørt langt vekk og bli forlatt, samt bli gitt bort til noen andre. 

Nå anbefaler jeg ikke dette, men det fungerte for mine foreldre..

Anonymkode: 0ab00...d11

[AnonymBruker]

Vi har vært inne på tanken om dette som nevnes vedrørende oppmerksomhet. Og det er ikke helt blottet for at det kan ligge noe i det. Dette er noe vi er veldig oppmerksom på, så det BURDE ikke være der det ligger, i alle fall ikke alt. Begge blir irettesatt når åtteåringen drar med toåringen på det som ikke er lov - for toåringen vet også veldig godt at for eksempel hopping i sofaen er strengt forbudt. Grensesettingen til toåringen ser vi på som naturlig, men tillater det dog ikke og ser ikke akkurat mellom fingrene på alle trassanfall og utagering heller… Åtteåringen har tidligere kommet med utspill som at vi er mer glad i toåringen osv; men dette har vi hatt gode samtaler om og både vist og tydeliggjort at dette overhodet ikke stemmer! Vi forsøker også ofte å finne på ting uten begge barna, at eldste får være med alene på aktiviteter osv, slik det blir kvalitetstid på den måten. 
 

Det har vel pågått i større eller mindre grad siden siste året i barnehagen, men eskalert kraftig siste halvåret. Nå føler vi virkelig at ingenting hjelper, bup hører ikke på oss og vi føler vi står veldig alene. Ikke har vi spesielt stort nettverk heller, og har sjelden mulighet til barnepass og avlastning. Og de få som er rundt oss greier bare veldig små doser av eldste før det blir for mye å håndtere. 
 

Jeg skal være så ærlig å si at det har gått så langt at tanken som en kommenterer over her om fosterhjem og hele pakka har slått meg. At jeg faktisk ikke klarer mer. Kommer selvsagt aldri til å si det, men i de verste stormene så kan det koke veldig. Jeg er HELT utslitt, og jeg vet oppriktig ikke hva jeg skal gjøre for å få kontroll igjen…. 
 

ts

Anonymkode: 623f6...1a8

[AnonymBruker]

Er 8-åringen utredet for Adhd?

Anonymkode: 19e51...5a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Dere må true barnet med at dere vil overlate omsorgen til noen andre. Flytte det til fosterfamilie. 

Anonymkode: e2ea3...892

Dette. Hadde jeg hatt barn og de oppførte seg som drittunger 24/7, ja da hadde jeg lett gjort alvor av trusselen også.

Anonymkode: df04a...d88

[BobbySocks]

Jeg pleier sjeldent rope om diagnoser, men det kan jo kanskje lukte litt adhd? 

Be om at BUP kommer på banen igjen og krev å bli tatt på alvor.