Jeg synes egentlig ikke livet er verdt å leve

[AnonymBruker]

Og jeg har ingen planer om å ta mitt eget liv, bare så det er sagt. Det kunne jeg aldri gjort mot barnet mitt.

Men - jeg føler mange ganger på at jeg ikke synes livet er verdt å leve. Jeg har diagnosene unnvikende personlighetsforstyrrelse og tilbakevendende depresjon. Førstenevnte ødelegger så utrolig mye for livskvaliteten min.

Jeg kan ikke jobbe, fordi jeg ikke takler å måtte forholde meg til folk. Jeg blir paranoid, tenker at ingen liker meg, at andre dømmer meg og jeg føler meg fryktelig utilpass. Jeg takler heller ikke «presset» jeg føler på på en arbeidsplass. Det å måtte prestere, stille på jobb hver dag (eller hvor enn ofte jeg jobber). 

Jeg er også såpass deprimert at jeg ofte ikke har kommet meg på jobb når jeg har vært i arbeidsutprøving. Jeg blir enda mer deprimert av å være i jobb, på grunn av de tingene jeg nevner her og at jeg opplever lite mestring (selv om jeg har prøvd ut mye forskjellig). Det har derfor blitt konkludert med at min helse ikke er forenelig med arbeidslivet, og jeg ble for noen måneder siden uføretrygdet. Det har sittet langt inne for meg å akseptere, så jeg ønsker ikke å bli dømt på dette. Her er jeg ganske sikker på at lege og psykolog vet best.

Videre utover det, har jeg ingen relasjoner utover nærmeste familie. Jeg prøver meg på å være sosial noen ganger, da ønsket er der, men ender alltid opp med å bli skuffet over at dette er noe jeg ikke takler. Jeg vet ofte ikke hva jeg skal si, sliter med å ta plass, føler ikke at jeg passer inn og at de jeg omgås ikke liker meg eller synes jeg er kjedelig (noe jeg skjønner godt, da jeg gjør fryktelig lite ut av meg).

Føler meg veldig malplassert, og at dem jeg omgås koser seg og slapper av på en helt annen måte enn jeg noen gang har klart. I etterkant av en sosial hendelse blir jeg fryktelig sliten, og får ofte en liten knekk fordi jeg (nok en gang) opplever å ikke mestre det å være sosial. Jeg klarer ikke å kose meg. Det bare tapper meg for all energi.

Ellers har jeg en samboer som jeg har vært sammen med i 10 år, som også er far til vårt 5 år gamle barn (vil bare nevne med en gang at jeg trolig aldri ville fått barn om jeg visste da det jeg vet om egen helsetilstand i dag), men her også sliter jeg litt. Jeg sliter fryktelig med å ta opp ting som plager meg (men prøver å utfordre meg på det likevel), jeg klarer ikke ta mye initiativ til nærhet, å snakke om/vise følelser er utrolig vanskelig for meg. Jeg føler meg som en dårlig kjæreste, og føler egentlig ikke at jeg fortjener å ha en familie.

Reisen som mamma har også vært en reise. Jeg prøver mitt beste, men har utvilsomt vært tøft og her også føler jeg meg ofte usikker. Jeg er konsekvent, har gode rutiner, gir masse kjærlighet og sørger for at barnet ellers har alt hen trenger, men får definitivt utfordret meg når hen tester meg på ulike måter og hver gang jeg feiler litt, går det veldig hardt innpå meg. Jeg føler meg som verdens verste mamma, at jeg aldri burde hatt barn og at barnet fortjener bedre. Jeg føler meg veldig ofte overveldet i mammarollen - selv om jeg er sikker på at dette ikke synes så godt utad, da jeg utad er verdens roligste.

Apropos det å være tilsynelatende rolig. Jeg føler dette krasjer fullstendig med hvordan jeg egentlig har det og gir et helt feil bilde på virkeligheten. Kanskje positivt i mammarollen - her viser jeg jo faktisk litt følelser og kan bli både sint, irritert, stol og veldig glad, men utover det er jeg nokså flat. Jeg ser ut til å ha det tilsynelatende bra for de rundt meg, men egentlig er det utrolig mye av følelser som foregår inni meg store deler av tiden, og det å holde så mye inni seg, sliter på.

Jeg har mange ganger prøvd å utfordre meg på å vise mer følelser osv, men det går bare ikke. Jeg klarer ikke. Jeg får fullstendig sperre og fryser til.

Alt i alt føler jeg lite glede i livet. Jeg har glade øyeblikk med barnet mitt og resten av familie, men jevnt over, kjenner jeg på en følelse av å egentlig ikke ville være her. Jeg hadde faktisk et selvmordsforsøk da jeg var ungdom, og har mange ganger tenkt på at jeg ikke burde overlevd. Selv om jeg ikke er i nærheten av å føle på et sånt mørke som jeg gjorde den gang, føler jeg likevel ikke at livet er verdt å leve. Livet er ikke for meg. Jeg gjør det for barnet mitt.

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget og om noen i det hele tatt har orket å lese helt hit, jeg hadde vel bare et lite behov for å få ut litt tanker og følelser på en litt tung mandag.

Anonymkode: cdd25...551

[AnonymBruker]

Det går opp og ned i livet. Om seks måneder har du det kanskje kjempefint! 

Anonymkode: 14904...84f

[AnonymBruker]

Ønsker deg alt godt ❤️ Hva er behandlingsopplegget ditt?

Anonymkode: 756d4...0ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det går opp og ned i livet. Om seks måneder har du det kanskje kjempefint! 

Anonymkode: 14904...84f

Jeg har ikke hatt det «kjempefint» på mange år. Så det tror jeg ikke.

Anonymkode: cdd25...551

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ønsker deg alt godt ❤️ Hva er behandlingsopplegget ditt?

Anonymkode: 756d4...0ae

Takk ❤️ jeg går ikke i behandling mer. Var i behandling på DPS i noen år, men har blitt avsluttet nå.

Anonymkode: cdd25...551

[AnonymBruker]

Du er flink i skriftspråket ditt. Sette gode ord på.. beskrivelser. Kurs/utdanning?. For hva med å få seg en opptur på noe? 

Et sterkt fellesskap til en interesse kan ofte bryte ned barrierer av personlige sperrer.

Anonymkode: bfe0a...644

[AnonymBruker]

Prøv å fokusere på alt det du faktisk har i livet ditt, fremfor å lete etter hva du ikke har. Minn deg selv på det positive mange ganger om dagen. Let etter det positive, og ignorer det du ikke er så fornøyd med. 
– Du har barn.
– Du har en livspartner. 
– Du er fysisk frisk. 
– Du har fin natur rett utenfor døra.
– Du har stabil økonomi (uføretrygd). 
– Du har en varm og trygg bolig. 
– Du får mat hver dag, og slipper å legge deg sulten. 
– Du har mennesker rundt deg som hjelper deg, som vil deg vel og som er glad i deg (familie, venner + helsekontakter)

 

Anonymkode: 0b7e9...711

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Du er flink i skriftspråket ditt. Sette gode ord på.. beskrivelser. Kurs/utdanning?. For hva med å få seg en opptur på noe? 

Et sterkt fellesskap til en interesse kan ofte bryte ned barrierer av personlige sperrer.

Anonymkode: bfe0a...644

Takk, men alt sånt skremmer meg 🥺

Anonymkode: cdd25...551

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Prøv å fokusere på alt det du faktisk har i livet ditt, fremfor å lete etter hva du ikke har. Minn deg selv på det positive mange ganger om dagen. Let etter det positive, og ignorer det du ikke er så fornøyd med. 
– Du har barn.
– Du har en livspartner. 
– Du er fysisk frisk. 
– Du har fin natur rett utenfor døra.
– Du har stabil økonomi (uføretrygd). 
– Du har en varm og trygg bolig. 
– Du får mat hver dag, og slipper å legge deg sulten. 
– Du har mennesker rundt deg som hjelper deg, som vil deg vel og som er glad i deg (familie, venner + helsekontakter)

 

Anonymkode: 0b7e9...711

Skal prøve ❤️

Anonymkode: cdd25...551

[Rhodiola]

Kjære trådstarter,

Jeg må dessverre stenge tråden din fordi vi her på Kvinneguiden ikke tillater beskrivelser av selvmordstanker. Dette er ikke for å bagatellisere problemstillingen du nå befinner deg i - men, fordi innholdet som deles kan gjøre inntrykk på andre i en sårbar situasjon.

Vi vil oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg å kontakt med legevakt på tlf.: 116 117 eller ringe nødnummer 113.

Med vennlig hilsen,  
Rhodiola, adm.