Er så sliten og lei meg

[Gjest G]

Jeg har vært sammen med kjæresten i snart et år nå, men nå lurer jeg på om ikke det går mot slutten. Jeg har alltid vært den som har bremset utviklingen (når man blir kjæresten, når man sier "jeg er glad i deg", når man møter foreldre, hvor mye vi skal være sammen osv), mens hun alltid har pushet og pushet. Jeg har stort behov for frihet, mens kjæresten min har stort behov for nærhet. Det har ofte krasjet. Hun har grått fordi jeg ikke oppfører meg som om jeg bryr meg om henne, og jeg har vært frustrert over at hun skal videre til neste trinn før jeg er klar. Sikkert et klassisk problem ...

Hun er på vei til å flytte inn, men jeg føler at det er en beslutning som har blitt tatt uten meg. Jeg har aldri spurt om hun kan flytte inn, men hun tok med seg mer og mer klær, lånte etterhvert nøkkel fordi det er praktisk osv. Plutselig en dag har hun sagt opp leiligheten sin og flytter inn. Sånn føles det for meg, men jeg vet jo at vi har snakket om det underveis og jeg har sagt "Ok" til hvert lille skritt framover. Men jeg føler meg overtalt, sjarmert og nesten "lurt" til det. Føler ikke det har vært mitt valg. Hun begynte å snakke om å flytte sammen 7 mnd etter vi ble sammen, og selv om jeg sa at det er jeg ikke klar for gav hun seg ikke. Og her sitter vi. Føler meg dum og svak.

Nå er hun kjempefortvilet fordi hun ikke føler seg velkommen hos meg. At det ikke er "vårt". Og det skjønner jeg, fordi det er ikke vårt. Det er mitt. Og jeg har ikke vært ordentlig klar for å ta henne inn i den delen av livet mitt. Vi har alltid kranglet endel, og nå har det bare blitt værre. Hun er veldig lei og desillusjonert, og nå er det sånn at det er jeg som må overbevise henne om å bli. Selv om det ikke var jeg som ville i begynnelsen. Og jeg vet ikke om jeg orker være så positiv til hvordan dette kommer til å gå lenger. For å redde forholdet føler jeg at jeg må overbevise henne om at noe jeg egentlig ikke vil kommer til å gå bra. Det sier seg jo selv at det ikke er så lett. Oppi alt dette synes jeg det er utrolig vanskelig å beholde de gode forelskede følelsene for henne. Dum som jeg er har jeg sagt akkurat det, og gav forholdet enda en spiker i kista.

Lurer veldig på når man må si at nok er nok og kutte. Hvor mye skal man gnage og slite på hverandre før man må gå hver til sitt?

Ja, vi har snakket om det. Men jeg synes ikke lenger samtalene hjelper. Jeg sier mye dumt når jeg blir presset opp i et hjørne, og det gjør hun hele tiden. Når jeg føler jeg ikke har flere tanker om noe skal hun likevel ha noe ut av meg, og det som kommer ut da blir ofte feil. Og så blir det tårer og sårende ord og elendighet.

Jeg begynner å lure på om jeg ville ha det bedre uten henne, selv om jeg er glad i henne og hun er en utrolig flott jente. Og så lurer jeg om hun trenger noen som har mer behov for henne enn meg. Leit å være glad i noen men ikke ha det bra sammen, og lure på om begge ville ha det best utenfor forholdet eller med noen andre.

[Gjest Gjest]

Det er som om det skulle vært meg og kjæresten for to år siden.

Jeg var den som "invaderte". Og han har flere ganger etter det måttet bevise sin kjærlighet for meg, fordi han egentlig ikke fikk anledning til det FØR vi tok det skrittet å flytte sammen. Dette er slitsomt, også i lengden. Det kan gå, men det er krevende.

Jeg ville vært mer åpen ovenfor henne enn du er. For det siste hun vil, er antakeligvis å presse deg, eller å presse seg selv på. Men hun er så forelska at hun ikke ser signalene klart. Sett grenser nå, og si til henne det du sier her. Så kan dere nyte alle disse fasene på vei mot det mer forpliktende.

For det er den veien det går. Er ikke du innstilt på å dele livet med denne jenta, så la henne vite det. Så kan hun selv ta stilling til om hun vil fortsette. For hun mener tydeligvis alvor. Og er nok en sterk og handlekraftig dame også, noe som er veldig positivt

Hun bare krever en like sterk og handlekraftig mann:)

"Klok av skade"

[Gjest cogita]

Det høres ut som det kan være lurt å ta en pause, flytt fra hverandre og la det gå noen uker før dere tar opp kontakten igjen. Da vil dere jo begge merke i hvilken grad dere savner hverandre, så kan dere jo begynne "på nytt" igjen, hvis dere føler at det blir riktig. Den veien dere er på nå fører jo bare til at dere sliter ut hverandre og kjærligheten. Lykke til videre.

[Gjest Gjest]

Jeg synes ikke det høres ut som den store kjærligheten fra din side...

Kanskje du bør la henne gå, sånn at hun kan finne noen som har like sterke følelser for henne som hun har for deg?

Jeg vet hvordan hun har det, og det er forferdelig ødeleggende for selvbildet å være den som gir og gir og aldri får igjen noe følelsesmessig.

Ville tenkt meg nøye om nå, hvis jeg var deg. Hun fortjener bedre, synes nå jeg.

[Shanka]

Jeg er enig med at det kanskje er lurt for dere å være en stund borte fra hverandre... Det kan gjøre under! Har opplevd det selv!

Hvis du virkelig vil få det til med denne jenta, så prat med henne om det, fortell henne at du vil være med henne, men at det har gått altfor fort fram for deg og at du trenger litt tid for deg selv.. Det vil hun nok forstå, og hun vil nok ha godt av det i lengden hun også- å ha litt tid for seg selv.

Håper alt ordner seg til slutt! Og husk: Alle forhold har sine problemer, og problemer er til for å løses! Ikke gi opp din kjære!!

[Gjest Gjest]

du har nå vært sammen med denne jenta i ett år uten at du egentlig vil?-skaff deg en ryggrad a mann!

Sen, hade det kanskje vært lurt å si ifra FØR hun trudde du ville dette og sa opp leiligheten sin.......

[Gjest Betty Boop]

Jeg synes du er flink til å kommunisere hvordan du føler det her i alle fall. En venn av meg og dama skrev dagbok til hverandre på dataen. Det syntes jeg hørtes ut som en super ide. Hva om dere prøver det en periode? Når vi sitter for oss selv og tar opp ting når vi er rolige så kommer det ikke så mye impulsivt og "dumt" ut som vi risikerer i kampens hete. Synes du legger frem følelsene dine rundt dette på en grei måte jeg. Kanskje får hun en aha opplevelse ved å lese dette f.eks.? Men det er jo du som kjenner henne. Du får vurdere risikoen.

Ønsker dere i allefall lykke til!

[Gjest GreenSky]

Hvorfor sa du ikke nei - da hun kom med flere klær, og nei til å gi ut nøkkel? Om du har blitt "lurt" inn i samboerskap, så har du gått med på det. Jeg synes du spiller unødvendig offer her. Fortell henne hvordan det ligger an - kanskje dere kan finne en løsning på det. Kanskje hun kan flytte ut, og dere går over til å være kjærester - eller kanskje det blir slutt. Men, ta praten nå, før "bomben sprekker".

[Annie]

Om du ikke får sagt det du vil til henne, føler at det kommer ut feil, så skriv et brev til henne da vel. Eller vis henne dette innlegget.

[Gjest Gjest]

Ta en pause. Hun kan vel bo hos familien eller en venninne noen uker til dere får avklart om dere savner hverandre, dvs. om du savner henne...

Er enig med Grønnsky i at du ikke er et offer. Har vært borti det samme eller lignende. Han bare flyttet inn gradvis og vi hadde kun kjent hverandre i tre måneder da han plutselig bodde hos meg...

Men følelsene var sterke fra begges sider. Likevel følte jeg at jeg ikke kjente han godt nok og ville ha brukt lengre tid på "bli kjent fasen".

Forholdet tok slutt etter fire år med gode og altfor mange dårlige perioder. Det dukket selvsagt fram sider hos oss begge som vi ikke viste hverandre i begynnelsen av forelskelsen.

Det kan høres ut som om du trives med å bo alene og ikke "vet om du vil binde deg"?

Bruk i alle fall prevensjon slik at det ikke blir barn før begge er sikre på at det er det dere vil.

Å være samboer i seg selv, er ikke noe løfte om et evig forhold. Kan du se det fra den siden, hvis du i det hele tatt HAR følelser for jenta utover vennskap? Når jeg sier dette, er det ut i fra statistikken. De fleste skilles, gifte eller samboende...