Ble ett monster sammen med exen.

[AnonymBruker]

Det er heldigvis slutt for noen år siden, men jeg må innrømme at jeg sliter en del fremdeles. Vi har ett barn sammen som gjør at vi må ha kontakt.

Jeg hadde to barn før han, de var relativt store når vi ble sammen. Han var en fin fyr i starten, men han sa at han hadde testet sæden når han var gift og fant ut at han nærmest var steril. Uansett så brukte vi kondom fordi han har paranoia for sykdommer men vi ble allikevel gravid. Abort har aldri vært aktuelt for meg. Kort tid etter jeg ble gravid og vi flyttet sammen begynte problemene. 

Vi var sammen totalt i litt mer enn tre år før jeg pakket sakene mine, skaffet jobb og hus bak hans rygg og rømte med barna.

I de tre årene med han gikk jeg og de to eldste barna på eggeskall rundt han. Han jobbet hjemmefra på pc, det var big deal for han at han skulle stå for å betale husleien og det meste andre fordi han er mann (alt med mine barn sto jeg for selv, men hadde bare barnebidrag og barnetrygd som inntekt). 

I de årene så levde jeg med psykisk terror. Det var ekstremt mye konflikt, og mye straff fra han. Mens jeg var gravid kunne han ignorere meg i dagesvis og late som jeg ikke eksisterte selvom vi var i samme hus. Det startet ofte med at jeg tok opp noe han hadde gjort mot meg bare for å trygle om tilgivelse senere så han kunne svare meg. Uansett hva så ble alle krangler eller ting jeg tok opp snudd mot meg.  Han kunne kjøpe tlf til meg, som han kunne ta fra meg når han ville fordi det var hans til å ta da han hadde kjøpt den. Han kunne få meg til å sove på gulvet eller låse meg ut av soverommet da det var han som betalte leien. Han stengte meg på ett annet rom enn sønnen vår fordi han mente jeg ikke fortjente å holde han (jeg ammet på det tidspunktet) han kunne nekte meg søvn i over ett-to døgn fordi HAN SKULLE si med ditt og datt. Forsøkte jeg sove på sofa eller komme meg unna så fulgte han bare etter. Jeg har ringt politiet og krisesenter flere ganger på han, også etter at det ble slutt og han dukket opp på døra mi eller trang seg på og nektet å dra igjen.

Det har vært en shitstorm av kritikk og stygge ord. Jeg er dårlig mor, det ville være bedre for barna om jeg døde, jeg var lavmål og kommer aldri til å klare det fordi jeg har lavere utdannelse enn han (han har PhD og jeg går studier på uni nå, som han kaller for "kurs"), jeg er mindre velsignet av Gud enn han (han skryter på seg profetiske gaver og at Gud garantert hører hans bønn mer enn mine bønner, eller han betviler at jeg i det hele tatt tror. Vi er begge kristne). Det er snart tre år siden det ble slutt men å samarbeide har vært ett mareritt.

To ganger under forholdet klikket det helt for meg. Jeg ble ett monster og sank ned på hans nivå. 

Den ene gangen var vi fremdeles sammen. Vi var på tur i utlandet fordi jeg skulle være brudepike og forlover til min aller beste venninne. Under hele oppholdet ville han ikke hjelpe til med barna, han skulle sitte på pc og jobbe. Jeg skulle jo egentlig være der for venninnen min og hjelpe henne, men fikk kun en dag være til hjelp noen timer og dagen vi skulle ordne oss for bryllupet så ringte han hundre ganger og maste. Natten før bryllupet så plaget han meg hele natten, han gjorde ofte sånne ting før viktige hendelser. Sønnen vår sov i mellom oss men han sparket meg ned fra senga så jeg falt på stengulvet og han stakk fingrene sine inn i øyet mitt. Dagen etter var jeg så utslitt og han fulgte meg rundt huset til jeg snudde meg og slo han rett i fjeset. Det er første gang i hele mitt liv jeg har gjort noe sånt. Han fikk blåveis.

Andre gangen var etter bruddet. Han hadde ikke hatt sønnen vår hos seg enda fordi han mente han ikke klarte følge opp da han var så ødelagt av bruddet og at jeg bare hadde dratt. Etter mye om og men og frem og tilbake skulle han da hente sønnen for å ha han hos seg. Jeg hadde bedt tusen gangen om han bare kunne hente uten mye drama og uten krangling foran barna. Han hadde holdt på i flere timer før han endelig skulle ta han med seg og dra (som heller ikke kjentes bra ut) så gav jeg han en pose med klær til barnet, han så på dem og ble drit sur fordi han mente det var gamle klær (det var helt normale klær som ble brukt) hvor han marsjerer inn i huset og inn på mitt rom med sko på og begynner å dra alle klærne hans ut av hylla hans og ned i posen. Jeg tar tak i håret hans og prøver å dra han med for å få han ut av huset og ringen jeg hadde på traff han i øyet så han sprakk ett blodkar. Da var det ikke måte på hvor mye han skulle hyle og ha det fælt foran barna, og i flere uker etterpå snakket han til sønnen vår om hvor slem mamma var mot pappa. Jeg hadde selvfølgelig dårlig samvittighet og, fordi jeg vet at det ikke var meningen og det er ikke meg. I alle mine forhold har det aldri noen gang vært sånn.

Dette ble langt innlegg , men er det noen andre som har opplevd slik? Jeg har fremdeles dårlig samvittighet og hadde ønsket jeg hadde klart å kontrollere meg selv under de ekstreme forholdene. 

Har noen andre mistet kontrollen i forhold med narsissister? Dette er ett vondt kapittel i mitt liv.

Anonymkode: 7be2d...a8d

[AnonymBruker]

Det er helt vanlig å oppleve å miste seg selv i sånne forhold. Eller faktisk blir frarøvet for den man er. Å til slutt eksplodere etter lang tids mishandel er en naturlig reaksjon, å bli paranoid og kontrollerende over en notorisk utro partner er en naturlig reaksjon, å gå med mye sinne eller ha gråtesammenbrudd er naturlig. Ikke skam deg, du har reagert naturlig på lang tids mishandling. Håper du får hjelp av terapi nå og finner deg selv igjen ❤️

Anonymkode: d0520...156

[AnonymBruker]

Høres ut som du bør være skit glad om han ikke vil ha barna.  Hadde aldri mast om samvær fir barna med en slik fyr. 

Det er ikke ok å klikke slik du gjorde. Men kan forstå det på et vis.  En fyr flyttet plutselig inn til meg, tilsynelatende hyggelig også. Men han fikk meg til å klikke til slutt, fikk frem sider hos meg jeg ikke visste eksisterte. Han var ikke slem. Men oppførte seg på nivå med tolvåringen til veninden min. Bidro med ingenting,  snakket på repit.  Feks kunne henge seg opp i at jeg burde ha kurver og ikke hylle i klesskapet mitt. Forsåvidt uskyldig det. Men å ta opp det 100 ganger om dagen i 6mnd, holdt på å bli gal. 

Jeg bruker lang tid på å sovne. Og han vekte meg 3 til 10 ganger pr.natt. etter 6mnd var jeg så psykisk utkjørt av ikke å e hel natt søvn. Han snakket til meg eller kilte meg på underarmen hver gang han selv våknet til. Siste gangen var det ikke noen bevisst handling, dacheg var så trøtt og sliten og desperat  endte jeg helt ubevisst og ikke helt våken med å sette begge beina i siden på han og tråkka så hardt til at han flakset inn i veggen. Gikk å la meg på sofaen og fikk sove resten av natten i fred. Så fortsatte med det. Fikk da et par etterlengtede netter med søvn. Så begynte han å stå opp å rope på meg i stuedøra. 

Etter en av disse nettene uten søvn,  maste han om de kurvene i klesskapet igjen.  Vi skulle ut på noe, og han surra rundtomkring ble aldri ferdig. Samtidig slet jeg med å huske hvor mine ting var, pga søvnmangel.  Jeg skulle ha på meg sko, kokte av irritasjon over atter en dårlig natt, kaos, og at han ikke gadd å kle seg, og begynte med de hylle greiene igjen. Jeg eksplodere totalt og kyla ene skoen etter hanog de traff hard.

Har forøvrig da prøvd  få han ut i 4mnd. Men det ignorerte han. Så den kvelden sa jeg han fikk komne seg ut og låne sofa av en kompis.  

To uker etterpå, leste han seg inn å natten. Og våknet av at ha sto å så på meg kl 07 ved sengen. Jeg skrek ut , hva faan driver du med. Han svarte ikke, men gikk bare rolig ut, uren et ord. Jeg ble redd og byttet lås på døren. Måtte da slå av tlf på natt. Fordi han ringte 7 til 10 ganger på natten. Men han ringte også på dagtid.  Tok jeg den, sa han ingenting. Så satte tlf på lyd løs. Og der hadde jeg 35 tapte anrop av han på et døgn.

3år etter da jeg hadde ny samboer og et barn. Hadde jeg fortsatt tlf av på natt. Den natten glemte jeg det, og gjett hvem som forsatt ringte. Jeg ba til slutt min nåværende mann svare han. Og da tok det heldigvis slutt.

Han var på sett og vis ikke direkte slem, men gikk meg fullstendig på nervene

Anonymkode: 7c4d9...84d

[Vera]

Vold er aldri greit..

Men - er det ok å alltid snu det andre kinn til? Er det ok å kjøre over seg selv og viske ut sine grenser? Nei. 
Hva er det guden din sier? Du skal elske deg selv. Du skal ære deg selv. 

At du i løpet av de 3 årene med terror tok igjen 2 ganger - kan i mine øyne ikke defineres som vold. Jeg vil definere det som selvforsvar, og som et resultat av å bli banket opp døgnet rundt 24 timer i 3 år.
Du sto opp for deg selv, og trakk en grense rundt deg selv - på et språk han forstår. 
 

Jeg har også slått et menneske èn gang i løpet av mitt liv. Som et resultat av 10 års psykisk og fysisk mishandling. Det slaget endret hele bildet for meg, og det var da jeg innså at jeg er verdt å elske. Jeg er verdt et forhold uten misbruk og mishandling. Jeg sto opp for meg selv - etter å ha tillat mishandling i 10 år.
Jeg ser ikke på meg selv som en person som tyr til vold - selv om jeg slo en annen person en gang. Det var selvforsvar. Og det var et resultat av hva jeg fikk av ham. 
 

Du er en overlever. Dette kommer du gjennom ❤️❤️

Endret 21. november 2022 av Vera

[AnonymBruker]

Du er et godt menneske. Glad for at du kom deg ut av dette forholdet. Han høres virkelig ut som en psykopat. 

Anonymkode: 6b2ef...1ca

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Du er et godt menneske. Glad for at du kom deg ut av dette forholdet. Han høres virkelig ut som en psykopat. 

Anonymkode: 6b2ef...1ca

Enig 🙌

[Gjest supernova_87]

Jeg tenker ikke et sekund at dette gjør deg til et dårlig menneske. Jeg tenker at det gjør deg til et menneske. Du er bare menneske du også. ❤️ Og for å være helt ærlig, kanskje det kan bli sett på som en god ting? En god ting at noe i deg sa "Nei, fy faen, dette er bare nok". 

Vet ikke om jeg ville kalt det vold engang, tenker som Vera, at det er en form for selvforsvar. Det er å si "Nå stopper du" til noen som trakker langt over dine grenser, og som har fått tusenvis av beskjeder om det fra før. Det skulle ikke være nødvendig, men han hørte ikke. 

Jeg har gjort lignende, og jeg var ikke i en situasjon som deg en gang. Jeg har klart å tilgi meg selv. Jeg vet også at langt flere mennesker enn de som innrømmer det utøver vold på et eller annet tidspunkt. De skubber, sier stygge skadelige ord, truer osv. Svært mange erkjenner ikke en gang at det er vold. De tilgir ikke seg selv fordi de ikke velger å akseptere at de faktisk har skadet en annen. Folk gjør sånt. Folk er sånn. I langt større grad enn mange tror. Kanskje du også kan tilgi deg selv? Ikke om jeg vet om jeg ville tenkt du har noe å tilgi en gang, men jeg synes ikke du skal skamme deg for å være menneske. Og et menneske som utholder langt mer enn mange av oss i en situasjon som har knust deg over flere år. 

Det er leit å høre at du stod i dette, og bra jobba med å komme deg ut av det. ❤️ 💪

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Det er heldigvis slutt for noen år siden, men jeg må innrømme at jeg sliter en del fremdeles. Vi har ett barn sammen som gjør at vi må ha kontakt.

Jeg hadde to barn før han, de var relativt store når vi ble sammen. Han var en fin fyr i starten, men han sa at han hadde testet sæden når han var gift og fant ut at han nærmest var steril. Uansett så brukte vi kondom fordi han har paranoia for sykdommer men vi ble allikevel gravid. Abort har aldri vært aktuelt for meg. Kort tid etter jeg ble gravid og vi flyttet sammen begynte problemene. 

Vi var sammen totalt i litt mer enn tre år før jeg pakket sakene mine, skaffet jobb og hus bak hans rygg og rømte med barna.

I de tre årene med han gikk jeg og de to eldste barna på eggeskall rundt han. Han jobbet hjemmefra på pc, det var big deal for han at han skulle stå for å betale husleien og det meste andre fordi han er mann (alt med mine barn sto jeg for selv, men hadde bare barnebidrag og barnetrygd som inntekt). 

I de årene så levde jeg med psykisk terror. Det var ekstremt mye konflikt, og mye straff fra han. Mens jeg var gravid kunne han ignorere meg i dagesvis og late som jeg ikke eksisterte selvom vi var i samme hus. Det startet ofte med at jeg tok opp noe han hadde gjort mot meg bare for å trygle om tilgivelse senere så han kunne svare meg. Uansett hva så ble alle krangler eller ting jeg tok opp snudd mot meg.  Han kunne kjøpe tlf til meg, som han kunne ta fra meg når han ville fordi det var hans til å ta da han hadde kjøpt den. Han kunne få meg til å sove på gulvet eller låse meg ut av soverommet da det var han som betalte leien. Han stengte meg på ett annet rom enn sønnen vår fordi han mente jeg ikke fortjente å holde han (jeg ammet på det tidspunktet) han kunne nekte meg søvn i over ett-to døgn fordi HAN SKULLE si med ditt og datt. Forsøkte jeg sove på sofa eller komme meg unna så fulgte han bare etter. Jeg har ringt politiet og krisesenter flere ganger på han, også etter at det ble slutt og han dukket opp på døra mi eller trang seg på og nektet å dra igjen.

Det har vært en shitstorm av kritikk og stygge ord. Jeg er dårlig mor, det ville være bedre for barna om jeg døde, jeg var lavmål og kommer aldri til å klare det fordi jeg har lavere utdannelse enn han (han har PhD og jeg går studier på uni nå, som han kaller for "kurs"), jeg er mindre velsignet av Gud enn han (han skryter på seg profetiske gaver og at Gud garantert hører hans bønn mer enn mine bønner, eller han betviler at jeg i det hele tatt tror. Vi er begge kristne). Det er snart tre år siden det ble slutt men å samarbeide har vært ett mareritt.

To ganger under forholdet klikket det helt for meg. Jeg ble ett monster og sank ned på hans nivå. 

Den ene gangen var vi fremdeles sammen. Vi var på tur i utlandet fordi jeg skulle være brudepike og forlover til min aller beste venninne. Under hele oppholdet ville han ikke hjelpe til med barna, han skulle sitte på pc og jobbe. Jeg skulle jo egentlig være der for venninnen min og hjelpe henne, men fikk kun en dag være til hjelp noen timer og dagen vi skulle ordne oss for bryllupet så ringte han hundre ganger og maste. Natten før bryllupet så plaget han meg hele natten, han gjorde ofte sånne ting før viktige hendelser. Sønnen vår sov i mellom oss men han sparket meg ned fra senga så jeg falt på stengulvet og han stakk fingrene sine inn i øyet mitt. Dagen etter var jeg så utslitt og han fulgte meg rundt huset til jeg snudde meg og slo han rett i fjeset. Det er første gang i hele mitt liv jeg har gjort noe sånt. Han fikk blåveis.

Andre gangen var etter bruddet. Han hadde ikke hatt sønnen vår hos seg enda fordi han mente han ikke klarte følge opp da han var så ødelagt av bruddet og at jeg bare hadde dratt. Etter mye om og men og frem og tilbake skulle han da hente sønnen for å ha han hos seg. Jeg hadde bedt tusen gangen om han bare kunne hente uten mye drama og uten krangling foran barna. Han hadde holdt på i flere timer før han endelig skulle ta han med seg og dra (som heller ikke kjentes bra ut) så gav jeg han en pose med klær til barnet, han så på dem og ble drit sur fordi han mente det var gamle klær (det var helt normale klær som ble brukt) hvor han marsjerer inn i huset og inn på mitt rom med sko på og begynner å dra alle klærne hans ut av hylla hans og ned i posen. Jeg tar tak i håret hans og prøver å dra han med for å få han ut av huset og ringen jeg hadde på traff han i øyet så han sprakk ett blodkar. Da var det ikke måte på hvor mye han skulle hyle og ha det fælt foran barna, og i flere uker etterpå snakket han til sønnen vår om hvor slem mamma var mot pappa. Jeg hadde selvfølgelig dårlig samvittighet og, fordi jeg vet at det ikke var meningen og det er ikke meg. I alle mine forhold har det aldri noen gang vært sånn.

Dette ble langt innlegg , men er det noen andre som har opplevd slik? Jeg har fremdeles dårlig samvittighet og hadde ønsket jeg hadde klart å kontrollere meg selv under de ekstreme forholdene. 

Har noen andre mistet kontrollen i forhold med narsissister? Dette er ett vondt kapittel i mitt liv.

Anonymkode: 7be2d...a8d

«De som sloss mot monstre risikerer å selv bli et monster. Når du stirrer ned i avgrunnen, stirrer avgrunnen inn i deg.”

– Friedrich Nietzsche –

Anonymkode: 7675c...251

[AnonymBruker]

Fader meg rart du ikke klikket mer. Det du beskriver er jo ikke bare vold, men tortur...frarøve deg søvn, plage deg natt og dag, få deg til å trygle, separere deg fra barnet ditt. Han er jo ikke frisk. Håper barna skjermes fra den mannen. Pappa eller ikke liksom. Det er ikke alle som bør ha omsorg for barn uten tilsyn. 

BRA JOBBA som kom deg ut av det!

Anonymkode: 002c1...3f9

[AnonymBruker]

Tusen takk for alle svar 💜 jeg er jo enig og vet innerst inne at det er selvforsvar. Men jeg skulle ønske at jeg ikke hadde gjort det, bare fordi at nå "har han noe på meg og" og jeg har sunket til hans nivå. Har lest flere steder at narsissister pusher deg helt til man gjør sånt sånn at det utad ser ut som det er du som er den slemme ..

Jeg begynte i terapi allerede mens vi var i forholdet, og fikk han med i parterapi og. Der lærte han seg bare enda bedre hvordan han kunne vri og vende på ting mot meg og vinkle ting terapeuten sa der som om han også var i mot meg. På ett tidspunkt tenkte jeg faktisk at hadde rett, og jeg betvilte min egen sanity. 

Familievernkontoret har vært lite behjelpelig dessverre. De konfronterte han litt i starten hvor han innrømmet noen av de greiene han holdt på med, som at han hindret meg i å gå på jobb (etter bruddet) eller tvang seg inn hos meg, men når han skjønte at det kunne bli brukt mot han så endret alt seg. Han er ekstremt kalkulert. Jeg sitter å gråter på hvert møte hos familievernkontoret fordi jeg synes det er forferdelig å sitte å gjenoppleve å måtte forholde meg til han. 

Vi har 50/50 dessverre. Nå blir det snart rettsak så får vi se. Jeg vet at han kommer til å forsøke svartmale meg , at jeg er voldelig og gal. Enda mine barn, familie og venner har sett hans sanne side så jeg har mange som vet at min versjon er sann. Men jeg gruer meg så innmari til å møte han i retten. 

Å komme meg bort fra han har vært det beste i livet og jeg er faktisk stolt for at jeg klarte det.

Ts 

Anonymkode: 7be2d...a8d