Jeg er ikke mors yndligsbarn, og hun viser liten interesse for barnet

[AnonymBruker]

Jeg syns det er trist at min mor virker så likeglad til å bli mormor. Hun vet at vi har hatt en lang  og tung vei å gå for å bli foreldre. Nå er jeg i 3. trimester med en god del plager og restriksjoner, men hun spør nesten aldri hvordan det går. Det er jeg som ringer henne for å holde kontakten. Det er jeg som drar på besøk, men jeg føler meg ikke alltid velkommen. Mødre til venninner bryr seg mer.

Da jeg mistet for 2. gang var hun totalt likeglad og ba meg om å ta meg sammen. Hun sa også at det ikke er noe selvfølge å bli mor. Hun avfeide meg ved å snakket videre om seg selv. Dette var mens jeg fortsatt abortere. Jeg ble ikke møtt med noe sympati. Det var ekstremt vondt å bli møtt på den måten av min mor.

Min søster var forståelsesfull og sa hun kunne lage middag til oss eller handle inn. Hun viste at hun var der. Min far forventer jeg ikke noe av uansett.

Etter denne episoden har jeg sluttet å dele så mye personlig med henne. Hun vet ikke resten av historien med flere nedturer, både fysiske og psykiske smerter. Jeg har også holdt andre ting for meg selv, som helt klart har vært tøff medfart. Når vi snakker, dreier alt seg om hvor tøft min søster har det. Hun har nå bihulebetennelse og mannen er permittert.  Uansett hva som skjer, er det søsteren min som er i fokus og søsteren min kan gråte på skulderen hennes for det minste. Trenger hun råd av noen, ringer min mor henne, til tross for at jeg vet mest om saken. Er jeg kritisk til noe min søster gjør, som vi ble oppdratt til ikke å gjøre,  virker hun til å legge meg for hat og forsvarer henne uhemmet. 

Ting er veldig bra nå. Jeg kunne ikke hatt det bedre. Elsker min nye mann og livet som kommer, men forholdet til min mor er til tider vanskelig, og jeg syns det er trist at hun favoriserer søsteren min.

Noen som har opplevd dette eller vil kommentere? Jeg har utelatt mange detaljer vedr. episoder med favorisering.

 

 

 

 

 

Anonymkode: a9ffa...de2

[AnonymBruker]

Jeg er heller ikke mine foreldres yndlingsbarn. Etter at jeg fikk mitt første barn slet jeg mye (fødselsdepresjon). Jeg prøvde å snakke med min mor om dette. Ble avfeid med "skjerp deg", "nå må du slutte å tulle". Slik har det vært hele oppveksten. Jeg vet ikke hvorfor jeg prøvde å snakke med moren min om fødselsdepresjonen. Jeg har aldri opplevd å ha en varm omsorgsfull mor. Og spesielt etter å ha fått egne barn, kjenner jeg dette som et stort savn.

Men jeg har innsett at jeg kan ikke forvente noe mer av moren min. Man setter seg selv i en situasjon det man blir avvist. Jeg leste at det viktigste forholdet man har i livet er det man har til sin mor (eller nærmeste omsorgsperson(er)). Jeg kan ikke endre min mor, så jeg kommer til å prøve å være den moren jeg ønsker for mine barn. Men jeg føler meg enda som et barn av og til. Det foreldrene mine sier og mener betyr mye mer enn det burde for meg.

Anonymkode: 65879...622

[AnonymBruker]

Kan det være du prøver for hardt, å bli likt, at det går utover deres relasjon? Du skriver blant annet «er jeg kritisk til noe min søster gjør», det er også en spesiell ting å velge fremheve i et innlegg. Kan det være hun syns det har blitt litt mye klaging om barnløshet og veien dit? At hun prøver fremheve din søsters kamper også. Ellers ville jeg bare tatt mer avstand selv om det er sårt for deg for det virker som du er på et godt sted i livet med alt annet. Ingen grunn til å bruke energi og krefter på det, fokuser på den nye familien din  

Anonymkode: f6cdb...be8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg syns det er trist at min mor virker så likeglad til å bli mormor. Hun vet at vi har hatt en lang  og tung vei å gå for å bli foreldre. Nå er jeg i 3. trimester med en god del plager og restriksjoner, men hun spør nesten aldri hvordan det går. Det er jeg som ringer henne for å holde kontakten. Det er jeg som drar på besøk, men jeg føler meg ikke alltid velkommen. Mødre til venninner bryr seg mer.

Da jeg mistet for 2. gang var hun totalt likeglad og ba meg om å ta meg sammen. Hun sa også at det ikke er noe selvfølge å bli mor. Hun avfeide meg ved å snakket videre om seg selv. Dette var mens jeg fortsatt abortere. Jeg ble ikke møtt med noe sympati. Det var ekstremt vondt å bli møtt på den måten av min mor.

Min søster var forståelsesfull og sa hun kunne lage middag til oss eller handle inn. Hun viste at hun var der. Min far forventer jeg ikke noe av uansett.

Etter denne episoden har jeg sluttet å dele så mye personlig med henne. Hun vet ikke resten av historien med flere nedturer, både fysiske og psykiske smerter. Jeg har også holdt andre ting for meg selv, som helt klart har vært tøff medfart. Når vi snakker, dreier alt seg om hvor tøft min søster har det. Hun har nå bihulebetennelse og mannen er permittert.  Uansett hva som skjer, er det søsteren min som er i fokus og søsteren min kan gråte på skulderen hennes for det minste. Trenger hun råd av noen, ringer min mor henne, til tross for at jeg vet mest om saken. Er jeg kritisk til noe min søster gjør, som vi ble oppdratt til ikke å gjøre,  virker hun til å legge meg for hat og forsvarer henne uhemmet. 

Ting er veldig bra nå. Jeg kunne ikke hatt det bedre. Elsker min nye mann og livet som kommer, men forholdet til min mor er til tider vanskelig, og jeg syns det er trist at hun favoriserer søsteren min.

Noen som har opplevd dette eller vil kommentere? Jeg har utelatt mange detaljer vedr. episoder med favorisering.

 

 

 

 

 

Anonymkode: a9ffa...de2

Jeg har brutt kontakt med en sånn mor, hvorfor skal du ha henne i livet ditt? Vil hun gi glede til deg og barnet ditt? 

Anonymkode: 1ada3...b88