Er det vanlig å være så innmari sutrete eller er det bare mitt barn?

[AnonymBruker]

Jeg blir gal av det her. Føler det er konstant sutring og gnål. Og total nedsmelting av helt dustete ting. Som at jeg satte den røde duplomannen i duplobilen i stedet for den blå duplomannen. Eller plasserte kosebamsen oppi planet på lastebilen, det ble jo helt feil.

Føler nesten jeg har selektiv misofoni. Det er bare to personer hvis lyder jeg blir rødglødende sint inni meg av og det er moren min og barnet mitt. Hater måten moren min kremter på og lyden av at hun tygger. Er ellers enormt glad i henne, så det er ikke det. Blir helt irrasjonelt sinna av det. Og på samme måte, klageulingen til barnet mitt bare... blir sprø som knekkebrød av det.

Har lavest toleranse når jeg er sliten tror jeg, og jeg er veldig sliten og generelt lei av livet for tiden. Drømmer om å reise bort uten mann og barn i et par måneder og bare være i fred. Helgedagene er så utrolig lange   Prøver å gjøre det litt koselig for oss, men barnet er også sur og grinete og ingenting blir noe hyggelig. Og den evige klagelyden, hele jævla dagen (unntatt duppen, velsignede 1-2t med stillhet.) Det går ikke an å få noe særlig avlastning, hvem vil passe en sånn gnålete unge?

Er alle unger sånn? Eller er det bare min? Eller er det meg som er feilen her? Hvordan overlever dere?

Anonymkode: 61de2...ceb

[AnonymBruker]

Det er et sunnhetstegn at ungen er masete. Min yngste er 3 nå og jeg blir fortsatt sprø av han til tider. Meltdown pga jeg skjærer polarbrødet feil feks, føles som å gå på nåler!

Triks for overlevelse: skjerm om morgenen så det går an å drikke en kaffe i ro. Gå ut på lekeplass, kjøpesenter, hjem til noen, hva som helst utenfor døra, det hjelper veldig! Gjem bort leker og bytt på hvilke som er fremme, så vil de bli mer spennende. Nok mat og hvile, i helgene går vi på cafe eller lager vafler/pannekaker hjemme. I feel you..

Anonymkode: aab0b...c2b

[AnonymBruker]

Haha, sorry at jeg ler 😅 Men skjønner akkurat hva du mener og er midt oppi det selv. Guttungen som nettopp fylte 2 år har vært en skikkelig "uler". Vært konstant klagelyd fra han. Nå har han heldigvis begynt med ord, men det kommer fremdeles mange ulinger ila døgnet. Blir skikkelig gærn av det til tider. 

Men han klager/uler veldig sjeldent når besteforeldre passer han. Det er bare når jeg eller pappaen er i huset han blir ekstremt klengete og sutrete. Er vi borte så er han rimelig fornøyd. Så det hjelper heldigvis for de som passer han. 

Det går over.. Gradvis! 

Anonymkode: 9fbb1...b54

[Gjest Lykkedykker]

Jentungen min på 5 har nettopp begynt med lignende. Og nå er det kun slik ved legging. Tar opp ting som hu ble lei seg for tidligere på dagen, og knekker helt ihop, hyler og vræler. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Haha, sorry at jeg ler 😅 Men skjønner akkurat hva du mener og er midt oppi det selv. Guttungen som nettopp fylte 2 år har vært en skikkelig "uler". Vært konstant klagelyd fra han. Nå har han heldigvis begynt med ord, men det kommer fremdeles mange ulinger ila døgnet. Blir skikkelig gærn av det til tider. 

Men han klager/uler veldig sjeldent når besteforeldre passer han. Det er bare når jeg eller pappaen er i huset han blir ekstremt klengete og sutrete. Er vi borte så er han rimelig fornøyd. Så det hjelper heldigvis for de som passer han. 

Det går over.. Gradvis! 

Anonymkode: 9fbb1...b54

Haha, akkurat samme her! Ts skriver ikke hvor gammelt barnet er, men hvis det er på ca. samme alder, så er det dessverre normalt. Min gutt "gråter" for alt, selv om han ikke får viljen sin. 

Anonymkode: 4b220...d4e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg blir gal av det her. Føler det er konstant sutring og gnål. Og total nedsmelting av helt dustete ting. Som at jeg satte den røde duplomannen i duplobilen i stedet for den blå duplomannen. Eller plasserte kosebamsen oppi planet på lastebilen, det ble jo helt feil.

Føler nesten jeg har selektiv misofoni. Det er bare to personer hvis lyder jeg blir rødglødende sint inni meg av og det er moren min og barnet mitt. Hater måten moren min kremter på og lyden av at hun tygger. Er ellers enormt glad i henne, så det er ikke det. Blir helt irrasjonelt sinna av det. Og på samme måte, klageulingen til barnet mitt bare... blir sprø som knekkebrød av det.

Har lavest toleranse når jeg er sliten tror jeg, og jeg er veldig sliten og generelt lei av livet for tiden. Drømmer om å reise bort uten mann og barn i et par måneder og bare være i fred. Helgedagene er så utrolig lange   Prøver å gjøre det litt koselig for oss, men barnet er også sur og grinete og ingenting blir noe hyggelig. Og den evige klagelyden, hele jævla dagen (unntatt duppen, velsignede 1-2t med stillhet.) Det går ikke an å få noe særlig avlastning, hvem vil passe en sånn gnålete unge?

Er alle unger sånn? Eller er det bare min? Eller er det meg som er feilen her? Hvordan overlever dere?

Anonymkode: 61de2...ceb

Det er så man kan tørne i blant! Men de vokser det av seg. Ofte blir de barna de minst sutrete når de blir større, for ofte har det en sammenheng med at de har blitt veldig sett og hørt av foreldra og føler det er fritt frem med å vise ALLE følelser. Det gir en voldsom trygghet når de blir møtt på det tidlig, som senere da resulterer i at de gjerne er mindre sutrete når de kan sette ord på ting. Jeg ble innmari sliten i blant da min holdt på sånn, men ble aldri sint. Når han nærma seg to skjedde det ganske raskt en radikal endring, og han sutret ingenting i bhg. Der har han vært et glansbilde og jeg fikk sjokk når de fortalte hvordan han oppførte seg der he he. Og de igjen sa at når de er veldig trygge hjemme og på foreldra er de gjerne mer voldsomme hjemme, det er rett og slett et bevis på at barnet ditt føler seg trygg. Mange kjefter barna til stillhet tidlig. Far til mitt barn er den hissige typen, så at de få gangene han ropte foran barnet ble han helt stille og passiv. Skummelt å se på. Gav totalforbud på roping. Jeg ville lære barnet mitt dannelse gjennom toleranse og trygghet, ikke gjennom skriking og kjefting. Et stille og rolig småbarn er ikke nødvendigvis bra. Tro du meg. Noen er sånn fra naturen, andre er blitt skremt til å bli det. 

Anonymkode: 2f8d9...732

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Det er et sunnhetstegn at ungen er masete. Min yngste er 3 nå og jeg blir fortsatt sprø av han til tider. Meltdown pga jeg skjærer polarbrødet feil feks, føles som å gå på nåler!

Triks for overlevelse: skjerm om morgenen så det går an å drikke en kaffe i ro. Gå ut på lekeplass, kjøpesenter, hjem til noen, hva som helst utenfor døra, det hjelper veldig! Gjem bort leker og bytt på hvilke som er fremme, så vil de bli mer spennende. Nok mat og hvile, i helgene går vi på cafe eller lager vafler/pannekaker hjemme. I feel you..

Anonymkode: aab0b...c2b

Sunnhetstegn? Hvordan da?

Ja, må nok bli litt mer taktisk på hva vi gjør av aktiviteter. Og rullere mer på lekene så de blir mer spennende... Det blir litt barnetv på formiddagene typisk.

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Haha, sorry at jeg ler 😅 Men skjønner akkurat hva du mener og er midt oppi det selv. Guttungen som nettopp fylte 2 år har vært en skikkelig "uler". Vært konstant klagelyd fra han. Nå har han heldigvis begynt med ord, men det kommer fremdeles mange ulinger ila døgnet. Blir skikkelig gærn av det til tider. 

Men han klager/uler veldig sjeldent når besteforeldre passer han. Det er bare når jeg eller pappaen er i huset han blir ekstremt klengete og sutrete. Er vi borte så er han rimelig fornøyd. Så det hjelper heldigvis for de som passer han. 

Det går over.. Gradvis! 

Anonymkode: 9fbb1...b54

Ja, det er virkelig intenst til tider😅 Min fyller 2 i februar. Det kan hende at det er likens og at hun ikke er så veldig klagete hos andre, men har fått antydet fra barnehagen at hun kan gjøre det der noen ganger. "En liten uvane", kalte de det. Hun sier noen ord og er ganske god på å peke og signalisere hva det er hun vil, men håper at det blir mindre av det når språket løsner mer.

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er så man kan tørne i blant! Men de vokser det av seg. Ofte blir de barna de minst sutrete når de blir større, for ofte har det en sammenheng med at de har blitt veldig sett og hørt av foreldra og føler det er fritt frem med å vise ALLE følelser. Det gir en voldsom trygghet når de blir møtt på det tidlig, som senere da resulterer i at de gjerne er mindre sutrete når de kan sette ord på ting. Jeg ble innmari sliten i blant da min holdt på sånn, men ble aldri sint. Når han nærma seg to skjedde det ganske raskt en radikal endring, og han sutret ingenting i bhg. Der har han vært et glansbilde og jeg fikk sjokk når de fortalte hvordan han oppførte seg der he he. Og de igjen sa at når de er veldig trygge hjemme og på foreldra er de gjerne mer voldsomme hjemme, det er rett og slett et bevis på at barnet ditt føler seg trygg. Mange kjefter barna til stillhet tidlig. Far til mitt barn er den hissige typen, så at de få gangene han ropte foran barnet ble han helt stille og passiv. Skummelt å se på. Gav totalforbud på roping. Jeg ville lære barnet mitt dannelse gjennom toleranse og trygghet, ikke gjennom skriking og kjefting. Et stille og rolig småbarn er ikke nødvendigvis bra. Tro du meg. Noen er sånn fra naturen, andre er blitt skremt til å bli det. 

Anonymkode: 2f8d9...732

Interessant. Jeg må innrømme at jeg iblant har tryglet henne om å være stille😅 Men prøver å ta opp på fanget eller løse det dersom det er noe jeg kan/vil gjøre noe med, men føler at ofte er det ikke stort jeg kan gjøre. Annet enn å ha i ørepropper på meg selv...

Anonymkode: 61de2...ceb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg blir gal av det her. Føler det er konstant sutring og gnål. Og total nedsmelting av helt dustete ting. Som at jeg satte den røde duplomannen i duplobilen i stedet for den blå duplomannen. Eller plasserte kosebamsen oppi planet på lastebilen, det ble jo helt feil.

Føler nesten jeg har selektiv misofoni. Det er bare to personer hvis lyder jeg blir rødglødende sint inni meg av og det er moren min og barnet mitt. Hater måten moren min kremter på og lyden av at hun tygger. Er ellers enormt glad i henne, så det er ikke det. Blir helt irrasjonelt sinna av det. Og på samme måte, klageulingen til barnet mitt bare... blir sprø som knekkebrød av det.

Har lavest toleranse når jeg er sliten tror jeg, og jeg er veldig sliten og generelt lei av livet for tiden. Drømmer om å reise bort uten mann og barn i et par måneder og bare være i fred. Helgedagene er så utrolig lange   Prøver å gjøre det litt koselig for oss, men barnet er også sur og grinete og ingenting blir noe hyggelig. Og den evige klagelyden, hele jævla dagen (unntatt duppen, velsignede 1-2t med stillhet.) Det går ikke an å få noe særlig avlastning, hvem vil passe en sånn gnålete unge?

Er alle unger sånn? Eller er det bare min? Eller er det meg som er feilen her? Hvordan overlever dere?

Anonymkode: 61de2...ceb

Hvor gammelt er barnet ?

Anonymkode: e3705...33b

[origin]

16 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg blir gal av det her. Føler det er konstant sutring og gnål. Og total nedsmelting av helt dustete ting. Som at jeg satte den røde duplomannen i duplobilen i stedet for den blå duplomannen. Eller plasserte kosebamsen oppi planet på lastebilen, det ble jo helt feil.

Føler nesten jeg har selektiv misofoni. Det er bare to personer hvis lyder jeg blir rødglødende sint inni meg av og det er moren min og barnet mitt. Hater måten moren min kremter på og lyden av at hun tygger. Er ellers enormt glad i henne, så det er ikke det. Blir helt irrasjonelt sinna av det. Og på samme måte, klageulingen til barnet mitt bare... blir sprø som knekkebrød av det.

Har lavest toleranse når jeg er sliten tror jeg, og jeg er veldig sliten og generelt lei av livet for tiden. Drømmer om å reise bort uten mann og barn i et par måneder og bare være i fred. Helgedagene er så utrolig lange   Prøver å gjøre det litt koselig for oss, men barnet er også sur og grinete og ingenting blir noe hyggelig. Og den evige klagelyden, hele jævla dagen (unntatt duppen, velsignede 1-2t med stillhet.) Det går ikke an å få noe særlig avlastning, hvem vil passe en sånn gnålete unge?

Er alle unger sånn? Eller er det bare min? Eller er det meg som er feilen her? Hvordan overlever dere?

Anonymkode: 61de2...ceb

Kanskje barnet merker at du er sliten. Har du gode naboer eller venner som kan stille opp om ikke familien kan? 

[AnonymBruker]

Er dette noe man vokser av seg? Jeg passer innimellom en 10-åring som oppfører seg slik. 
 

Anonymkode: 95534...7c5

[AnonymBruker]

Så rart. Har aldri opplevd barnet mitt som sutrete, men han blir sint for ingenting. Skulle nesten ønske han var sutrete istedet, ass.

Anonymkode: d1db8...b3d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Så rart. Har aldri opplevd barnet mitt som sutrete, men han blir sint for ingenting. Skulle nesten ønske han var sutrete istedet, ass.

Anonymkode: d1db8...b3d

Mitt barn gjør begge deler, så...

Anonymkode: 61de2...ceb

[AnonymBruker]

Nå vet ikke jeg hvor gammelt barnet ditt er, men antar ganske lite? Det som hjelper hos oss er å bekrefte følelsene. Det hindrer ikke sutringen, men forkorter det. Typ; «å, var det den røde duplomannen som skulle dit, og så ble det feil for deg, og så ble du si t/lei deg/frustrert?» ja, det skjønner jeg du ble, det er ikke noe godt å føle seg sint/lei seg frustrert». 
 

Det er drittøft, men det funker innimellom.

Anonymkode: bb8f6...faf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Nå vet ikke jeg hvor gammelt barnet ditt er, men antar ganske lite? Det som hjelper hos oss er å bekrefte følelsene. Det hindrer ikke sutringen, men forkorter det. Typ; «å, var det den røde duplomannen som skulle dit, og så ble det feil for deg, og så ble du si t/lei deg/frustrert?» ja, det skjønner jeg du ble, det er ikke noe godt å føle seg sint/lei seg frustrert». 
 

Det er drittøft, men det funker innimellom.

Anonymkode: bb8f6...faf

Mellom 1,5 og 2 år. Pleier å gi en klem og forsøke å sette ord på det, men hun holder ikke kjeft lenge nok til at jeg får sagt stort eller til at hun hører hva jeg sier. 

Anonymkode: 61de2...ceb

[AnonymBruker]

unger sutrer vanligvis ikke om samspillet med den voksne er bra... 

Anonymkode: 6ae86...540

[AnonymBruker]

Jeg har og en sutreunge, 3,5 år. Han sutrer seriøst for alt, jeg blir gal. Ikke har jeg en annen voksen å spille på heller, og jeg holder seriøst på å tørne. Ingen avlastning heller. Har mest lyst til å stikke av fra hele greia. 

Anonymkode: 9338f...3dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Mellom 1,5 og 2 år. Pleier å gi en klem og forsøke å sette ord på det, men hun holder ikke kjeft lenge nok til at jeg får sagt stort eller til at hun hører hva jeg sier. 

Anonymkode: 61de2...ceb

Snakk over henne. Sett ord på følelsene, sutring er jo en form for frustrasjon, hjelp henne å identifisere og sette ord på det som er frustrerende. 

Anonymkode: bb8f6...faf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

unger sutrer vanligvis ikke om samspillet med den voksne er bra... 

Anonymkode: 6ae86...540

Ja, det er nok min feil alt sammen. Dårlige gener og dårlig oppdragelse. 

Anonymkode: 61de2...ceb

[~white lady~]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Jeg blir gal av det her. Føler det er konstant sutring og gnål. Og total nedsmelting av helt dustete ting. Som at jeg satte den røde duplomannen i duplobilen i stedet for den blå duplomannen. Eller plasserte kosebamsen oppi planet på lastebilen, det ble jo helt feil.

Føler nesten jeg har selektiv misofoni. Det er bare to personer hvis lyder jeg blir rødglødende sint inni meg av og det er moren min og barnet mitt. Hater måten moren min kremter på og lyden av at hun tygger. Er ellers enormt glad i henne, så det er ikke det. Blir helt irrasjonelt sinna av det. Og på samme måte, klageulingen til barnet mitt bare... blir sprø som knekkebrød av det.

Har lavest toleranse når jeg er sliten tror jeg, og jeg er veldig sliten og generelt lei av livet for tiden. Drømmer om å reise bort uten mann og barn i et par måneder og bare være i fred. Helgedagene er så utrolig lange   Prøver å gjøre det litt koselig for oss, men barnet er også sur og grinete og ingenting blir noe hyggelig. Og den evige klagelyden, hele jævla dagen (unntatt duppen, velsignede 1-2t med stillhet.) Det går ikke an å få noe særlig avlastning, hvem vil passe en sånn gnålete unge?

Er alle unger sånn? Eller er det bare min? Eller er det meg som er feilen her? Hvordan overlever dere?

Anonymkode: 61de2...ceb

 

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg har og en sutreunge, 3,5 år. Han sutrer seriøst for alt, jeg blir gal. Ikke har jeg en annen voksen å spille på heller, og jeg holder seriøst på å tørne. Ingen avlastning heller. Har mest lyst til å stikke av fra hele greia. 

Anonymkode: 9338f...3dd

Dersom barn gråter eller er «sutrete» så vil de gjerne ha kontakt, da er det viktig å ikke møte dem med avvisning. Se dem heller i øynene, vær undrende og ta dem på fanget. Barn roer seg når de føler seg sett. Det blir de når du tar følelsene deres på alvor.
(sitat av Dora Thorhallsdottir)

Sutring er så plagsomt å høre på fordi vi SKAL være oppmerksom på at her er det noe barnet trenger hjelp til. Sutring er også en måte å vise frustrasjon på over et problem, som de ikke klarer å sette ord på. Hjelp dem med å sette ord på det de føler. Sutring kan også handle om at de er trøtte, sultne, kalde, er ukomfortable eller på vei til å bli syk. 
Barnet trenger å bli møtt med forståelse, ikke en sur mamma.
 

 

 

Endret 21. november 2022 av ~white lady~
Edit

[AnonymBruker]

~white lady~ skrev (13 minutter siden):

 

Dersom barn gråter eller er «sutrete» så vil de gjerne ha kontakt, da er det viktig å ikke møte dem med avvisning. Se dem heller i øynene, vær undrende og ta dem på fanget. Barn roer seg når de føler seg sett. Det blir de når du tar følelsene deres på alvor.
(sitat av Dora Thorhallsdottir)

Sutring er så plagsomt å høre på fordi vi SKAL være oppmerksom på at her er det noe barnet trenger hjelp til. Sutring er også en måte å vise frustrasjon på over et problem, som de ikke klarer å sette ord på. Hjelp dem med å sette ord på det de føler. Sutring kan også handle om at de er trøtte, sultne, kalde, er ukomfortable eller på vei til å bli syk. 
Barnet trenger å bli møtt med forståelse, ikke en sur mamma.
 

 

 

Hjelper jo overhodet ikke, etter tre år begynner man å gå lei. 

Anonymkode: 9338f...3dd