Tvangstanker i babytiden. Flere som vil dele erfaringer?

[AnonymBruker]

Er det noen her inne som nå eller tidligere har hatt tvangstanker og bekymringer etter dere har fått baby?

Dette er et tema man ikke snakker høyt om og jeg ønsker gjerne å høre andre sine erfaringer❤️
 

Jeg selv har blitt mamma for første gang, og har tidligere hatt tvangstanker etter store hendelser i livet og de har bedret seg etter å ha snakket med psykolog og tankene har da blitt ufarliggjort for meg og ikke plaget meg mer.

Men nå når jeg har fått baby som er en stor endring i livet kommer det tanker som at jeg er redd jeg ikke blir en god mor/tar vare på barnet (selv om jeg vet jeg gjør alt for henne/dekker alle hennes behov). Jeg kan også bli redd/få tanker om at jeg er redd for å miste henne når jeg løfter henne selv om jeg vet jeg holder henne nøye og passer på nakken. En annen tanke kan være jeg redd for miste kontroll på hendene mine og ta for hardt i babyen. Når jeg får disse tankene prøver jeg å eksponere meg å løfte masse på henne og kose med henne og ser da at jeg har kontroll. Men det er tungt at tankene kommer om og om igjen. Derfor tenker jeg å ta dette om med legen på 6 ukerskontroll da jeg har erfaring med at det hjelper å være åpen og snakke.
 

Ønsker som sagt å høre andres erfaringer slik at vi kan dele dette og ikke føle oss alene om dette❤️

Anonymkode: 8c59a...e22

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke tvangstanker før jeg ble gravid, men tror kanskje jeg fikk de unormalt ofte og lenge under graviditet og har de til en viss grad enda. Babyen min er nesten to år og det var verst det første året. 

Gravid: helt ekstremt opptatt av helse og livredd for dødfødsel. Dette er vel litt normalt, men jeg turte omtrent ikke røre på meg eller spise ting jeg ikke var trygg på. En liste som ble mindre og mindre.

Etter barnet ble født ble jeg livredd for å miste barnet i bakken. Det gikk så langt at jeg ikke turte bære babyen min hvis jeg hadde sokker eller tøfler på. Det ble en tvangstanke. Ingen andre fikk ha sokker på heller. 
 

Jeg byttet ut stuebordet fra et firkantet et til avrundede kanter. Jeg gjemte alle skarpe kniver(altså!) fordi jeg både var redd for å klikke og stikke barnet mitt(!!) eller falle på en åpen skuff mens jeg bar henne.
 

jeg turte omtrent ikke sove pga frykt for krybbedød, jeg var livredd hvis det var biler eller hunder i nærheten. Besøkte ALDRI folk med hunder og klarer så vidt det nå. 
 

Jeg lot ingen andre enn far (som dessverre utviklet like tvangstanker som meg så vi gravde oss et dypt hull sammen), bære henne. Folk fikk til nøds holde henne i to minutter da hun var 6mnd. Jeg var fullstendig panisk under bilkjøring, på t-banen og busser. Det ble bedre ved 6mnd det også.

Ekstremt redd for kvelning da vi begynte med mat. Gjemte unna alt i huset som var risiko. 

Dette over høres kanskje gjenkjennelig ut for flere, men for meg ble det et problem at jeg hadde sinnsykt mange REGLER rundt alt og jeg skjønner jo at å være forsiktig «comes with the territory», men mine regler ble irrasjonelle.

Vår datter har aldri sovet en natt uten enten meg eller far i samme seng som henne. Vi er fremdeles livredde for å ikke ha kontroll. 

Og vi har bare måtte lært oss å leve med det. Det har blitt mye bedre, men det er ikke over enda og blir sikkert aldri over.

 

Anonymkode: d2088...3c3

[AnonymBruker]

Tusen takk for at du deler ❤️
Selv om det er normalt å ha bekymringer når man får barn er det forskjell på det og der å ha så sterke bekymringer/redsler at det blir tvangstanke og påvirker hverdagen så sterkt!

Godt å høre at det er blitt bedre, selv om det fortsatt sitter litt igjen.

Håper flere ønsker å dele sine erfaringer.

 

Ts.

Anonymkode: 8c59a...e22

[AnonymBruker]

Jeg hadde ofte (og tildels ekle) tvangstanker de første 6 månedene. Blant annet når jeg spiste middag, med baby på fanget, fikk jeg alltid en tvangstanke om at jeg kom til å kjøre kniven/gaffelen i babyen🥴 Det ble heldigvis bedre etterhvert. 

Anonymkode: e9be7...aa9

[AnonymBruker]

Jeg tenkte hver gang jeg gikk forbi et rekkverk at jeg skulle kaste han utfor. Men hver gang tanken kom sa jeg til meg selv at det bare var en tanke og så gikk det egentlig over av seg selv. Varte vel en tre uker eller noe. Det handlet om at jeg var sliten, sårbar og følte at alt var overveldende. Snakket med en psykolog om det i ettertid. Og opplevde ikke dette med barn nr to. Det var aldri slik at jeg ville gjort det. Tanken varte i to sekunder eller noe. Veldig kort tid. Resten av tida elsket jeg han jo 💜

Anonymkode: 4b37a...400

[AnonymBruker]

Vet du hva! Dette er helt normalt, bare snakkes ikke så mye om at man kan ha katastrofetanker om babyen sin. Gjerne at man selv greier å skade baby på ulike måter. Dette ble jeg obs på via jobben på distriktspsykiatrisk sykehus (DPS), da psykologene og legene der snakket om dette i forbindelse med en pasient. Så snakket om det generelt og ikke minst at alle mødrene der (helsepersonell) hadde hatt slike tanker og hvor vanlig det var. Jeg skammet meg selv over slike tanker, så tenk den lettelsen når jeg fikk vite dette. 

Anonymkode: 6ac5d...077

[AnonymBruker]

De fleste har slike katastrofetanker i starten. Jeg hadde angst for å bære babyen i trapper med ullsokker f.eks. Redd for at dyr skulle ta ungen hvis den sov ute uten tilsyn, at babyen ikke fikk nok mat, velte ut av sengen, drukne i badekaret, få RS virus, få dyna over hodet om natten, you name it. Man er i beredskapsmodus som nybakt mamma. Og det vil roe seg, du vil føle deg mer og mer trygg i rollen som mamma og tilslutt kanskje le litt av hvor «hysterisk» du var da det stod på. For meg bedret det seg rundt 3 mnd alder, da var babyen litt mer robust, hadde fått inn rutiner på ting og jeg var litt mer vant til livet som mamma. 🤗

Anonymkode: 83517...08b

[AnonymBruker]

Fikk også tvangstanker da jeg fikk barn nr 3. Kunne feks ikke ta opp en kniv fra skuffen uten at jeg så for meg at jeg knivstakk ungene. Så for meg at jeg mistet babyen ned trappa om jeg gikk i trappa. Trodde jeg skulle trille vogna ut i elva om jeg gikk tur. Så for meg at babyen ble voldtatt hver gang hun skrek. Slike ting.

 

Fikk ordentlige angstanfall av det og jeg måtte sykmeldes og far tok over deler av permisjonen i et par mnd. Det var for lang ventetid i det offentlige så jeg gikk til samtaler hos helsesøster og fastlege en stund men det var kun for å holde meg selv ved like. De behandlet det som fødselsdepresjon og det var nok litt av grunnen.

 

Fikk ikke skikkelig hjelp før barnet var nesten 3 år, da jeg gikk til en fantastisk psykolog som hjalp meg å håndtere det. Han fikk meg blant annet til å lese en oppgave som hadde blitt skrevet som het Mord og selvmord i nære relasjoner som eksponeringsterapi. Egentlig mest for å få meg til å bryte ned grunnene til at slikt skjer og at jeg da ikke er i "risikogruppen". I tillegg hjalp han meg å lære at tanker kun er tanker.

 

Barnet er nå 4 år og jeg venter nr 3. Får ofte "flashbacks" når jeg henter kniv fra skuffen osv men håndterer det mye bedre.

Anonymkode: ab4b1...a7f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Fikk også tvangstanker da jeg fikk barn nr 3. Kunne feks ikke ta opp en kniv fra skuffen uten at jeg så for meg at jeg knivstakk ungene. Så for meg at jeg mistet babyen ned trappa om jeg gikk i trappa. Trodde jeg skulle trille vogna ut i elva om jeg gikk tur. Så for meg at babyen ble voldtatt hver gang hun skrek. Slike ting.

 

Fikk ordentlige angstanfall av det og jeg måtte sykmeldes og far tok over deler av permisjonen i et par mnd. Det var for lang ventetid i det offentlige så jeg gikk til samtaler hos helsesøster og fastlege en stund men det var kun for å holde meg selv ved like. De behandlet det som fødselsdepresjon og det var nok litt av grunnen.

 

Fikk ikke skikkelig hjelp før barnet var nesten 3 år, da jeg gikk til en fantastisk psykolog som hjalp meg å håndtere det. Han fikk meg blant annet til å lese en oppgave som hadde blitt skrevet som het Mord og selvmord i nære relasjoner som eksponeringsterapi. Egentlig mest for å få meg til å bryte ned grunnene til at slikt skjer og at jeg da ikke er i "risikogruppen". I tillegg hjalp han meg å lære at tanker kun er tanker.

 

Barnet er nå 4 år og jeg venter nr 3. Får ofte "flashbacks" når jeg henter kniv fra skuffen osv men håndterer det mye bedre.

Anonymkode: ab4b1...a7f

Da jeg fikk barn nr 2, skulle det stå i starten ****

Anonymkode: ab4b1...a7f

[Willat]

Jeg har lest at disse tvangstankene er en kategori av «intrusive thoughts», og at grunnen til at de dukker opp inbaby-perioden er for å gjøre nybakte mødre og fedre ekstra skjerpet.
 

Årsaken til det er at vi er de nærmeste omsorgspersonene, og dersom VI gjør en feil eller er uoppmerksomme, så kan babyen vår skades eller dø. Derfor er det nærmest biologisk at man får slike flash om at man for eksempel stikker barnet sitt (man er jo i nærheten av en kniv - pass på!), hunder (beredskapsmodus!), elver (farlig!!). Det er nesten en sikkerhetsmekanisme. 

Dette resonnerte så godt med meg at jeg nesten følte meg kurert, hehe. 
 

Men selvsagt, det kan jonabsloutt går for langt også. 

[AnonymBruker]

Willat skrev (4 timer siden):

Jeg har lest at disse tvangstankene er en kategori av «intrusive thoughts», og at grunnen til at de dukker opp inbaby-perioden er for å gjøre nybakte mødre og fedre ekstra skjerpet.
 

Årsaken til det er at vi er de nærmeste omsorgspersonene, og dersom VI gjør en feil eller er uoppmerksomme, så kan babyen vår skades eller dø. Derfor er det nærmest biologisk at man får slike flash om at man for eksempel stikker barnet sitt (man er jo i nærheten av en kniv - pass på!), hunder (beredskapsmodus!), elver (farlig!!). Det er nesten en sikkerhetsmekanisme. 

Dette resonnerte så godt med meg at jeg nesten følte meg kurert, hehe. 
 

Men selvsagt, det kan jonabsloutt går for langt også. 

Ja, for min del gikk det alt for langt, jeg klarte ikke å håndtere det til slutt fordi det ble som en helt tydelig skrekkfilm inni hodet mitt jeg ikke klarte å skru av. Og spesielt babygråt spilte av voldtektsscener jeg ikke kom meg unna. Jeg har overgrepshistorikk og det å få jente var mye værre enn å få gutt for min del. Dette gikk heller aldri over for meg, må fortsatt stoppe og puste meg igjennom det når jeg skal hente en kniv innimellom. Også i nærheten av 12-åringen.

 

Men det er godt å vite på et vis at det er en grunn til det og at det er flere som opplever det nå når jeg skal ha nr 3 😊 jeg hadde aldri hørt om noen som hadde det slik før jeg leste denne tråden i går. Da jeg fikk førstemann hadde jeg litt av det men mer mot normalen slik du beskriver, at det skjedde men ikke hemmet meg. Også fikk jeg jenta, var en del eldre og klarte ikke kontrollere det overhodet. 

Anonymkode: ab4b1...a7f

[AnonymBruker]

Hvorfor blir ikke dette opplyst mer om? Hadde mye av det dere beskriver her, var helt hysterisk når jeg skulle gi babyen middagsmat for var helt sikkert på at han skulle bli kvalt. Det med kniver osv. Jeg hadde det helt jævlig og ikke for all verden turte jeg og ta opp dette for var redd bv. skulle komme og ta ungen!

Anonymkode: 9daf3...b8b

[AnonymBruker]

Hei! 

Jeg fikk også tvangstanker under/etter min første graviditet. For meg var alt skittent og baby eller babyting kunne ikke være borti noe som ikke var grundig vasket. 

Jeg tok kontakt med fastlegen min som henviste meg til psykolog, som igjen henviste meg til OCD teamet. Der sa de at det å få barn er en "vanlig" faktor som gjør at man kan utvikle tvangstanker. Man har forresten OCD om man bruker over 1 time på tvangstanker/handlinger i døgnet. I Norge har de en veldig god behandling av OCD og jeg ble frisk igjen til slutt

Anonymkode: 89882...259

[Willat]

45 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvorfor blir ikke dette opplyst mer om? Hadde mye av det dere beskriver her, var helt hysterisk når jeg skulle gi babyen middagsmat for var helt sikkert på at han skulle bli kvalt. Det med kniver osv. Jeg hadde det helt jævlig og ikke for all verden turte jeg og ta opp dette for var redd bv. skulle komme og ta ungen!

Anonymkode: 9daf3...b8b

Akkurat de du sier her, er grunnen til at det ikke finnes mer informasjon. Folk skammer seg jo helt sinnsykt. Tror de er gale, og redd for barnevernet. Jeg skjønner jo at man ikke tør å ta det opp eller snakke høyt om det da. Helt grusomt at man skal gå rundt alene med sånne tanker 💔

[AnonymBruker]

https://www.dagbladet.no/nyheter/jeg-var-redd-for-a-skade-ham/77648626

Anonymkode: d2088...3c3