Hvordan takler dere at bonusbarnet har problemer som påvirker deg og familien?

[AnonymBruker]

Har bonusbarn som det er mye drama med, og det er fordi barnet har sine utfordringer.

Det er slitsomt for oss voksne og jeg kjenner jeg er helt tømt for energi ofte.

Sammenligner ofte hvor lettvint det var med mine barn, i forhold til dette barnet.

Føler meg stygg som tenker sånn, men hadde vært sliten hvis det var mitt barn også men da hadde nok kjærligheten vært sterkere muligens.

Andre som kjenner på dette?

Vennligst ikke skriv nedsettende ting hvis du ikke har erfart det selv.

Er ingen slem stemor.

Anonymkode: cb734...ce8

[fru Alving]

Det er klart at den grenseløse kjærligheten man har til egne barn, den er ikke der med bonusbarn.

Egne barn har du i tillegg oppdratt så de er på en måte en produkt av arv og miljø slik at de ligner litt på foreldrene og på foreldrene sine prioriteringer. Er du opptatt av grenser så er det noe du tar med i oppdragelsen, er du opptatt av skole så tar du med det, er sunn mat viktig for deg så gjenspeiles det i oppdragelsen.  Osv

Med bonusbarn har du ikke hatt den muligheten. Dessuten så er de fleste skilte foreldre uenige om ting (det er en grunn til at de går fra hverandre) slik at samarbeidet ikke alltid går så lett.

Hvor mye er barnet hos dere? 

Jeg tenker at enten må du velge å gå , eller så må du skjerme deg og rett og slett og overlate oppdragelsen til foreldrene.

Jeg vet med meg selv at jeg ikke hadde orket en familie med mine og dine barn, kudos til dere som står i det.

[AnonymBruker]

fru Alving skrev (1 minutt siden):

Det er klart at den grenseløse kjærligheten man har til egne barn, den er ikke der med bonusbarn.

Egne barn har du i tillegg oppdratt så de er på en måte en produkt av arv og miljø slik at de ligner litt på foreldrene og på foreldrene sine prioriteringer. Er du opptatt av grenser så er det noe du tar med i oppdragelsen, er du opptatt av skole så tar du med det, er sunn mat viktig for deg så gjenspeiles det i oppdragelsen.  Osv

Med bonusbarn har du ikke hatt den muligheten. Dessuten så er de fleste skilte foreldre uenige om ting (det er en grunn til at de går fra hverandre) slik at samarbeidet ikke alltid går så lett.

Hvor mye er barnet hos dere? 

Jeg tenker at enten må du velge å gå , eller så må du skjerme deg og rett og slett og overlate oppdragelsen til foreldrene.

Jeg vet med meg selv at jeg ikke hadde orket en familie med mine og dine barn, kudos til dere som står i det.

40% samvær men ofte mer.

Har prøvd å skjerme meg, men samboer mener at vi er en familie og at jeg da er involvert 100% når det gjelder barnets utfordringer og oppdagelse.

Jag tenker hele tiden på hvor rolig jeg hadde det med mange barn i forhold til slik det er nå.

Selvfølgelig var det sure miner og stress i en viss alder, men ikke sånn som jeg har det nå. 

Det er konstant mas, gnål om regler som ikke blir fulgt, problemer med venner, bonusbarn som ikke aksepterer at jeg bestemmer like mye som faren osv.

Ts

Anonymkode: cb734...ce8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

40% samvær men ofte mer.

Har prøvd å skjerme meg, men samboer mener at vi er en familie og at jeg da er involvert 100% når det gjelder barnets utfordringer og oppdagelse.

Jag tenker hele tiden på hvor rolig jeg hadde det med mange barn i forhold til slik det er nå.

Selvfølgelig var det sure miner og stress i en viss alder, men ikke sånn som jeg har det nå. 

Det er konstant mas, gnål om regler som ikke blir fulgt, problemer med venner, bonusbarn som ikke aksepterer at jeg bestemmer like mye som faren osv.

Ts

Anonymkode: cb734...ce8

"Mine barn" og ikke mange barn.

Ts

Anonymkode: cb734...ce8

[AnonymBruker]

Ugreit å sammenligne med egne barn synes jeg. Noen blir like glad i bonusbarn, andre finner slt mulig p kritisere de for. Om du ikke orker , bør du gå

Anonymkode: 52f4c...8d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

40% samvær men ofte mer.

Har prøvd å skjerme meg, men samboer mener at vi er en familie og at jeg da er involvert 100% når det gjelder barnets utfordringer og oppdagelse.

Jag tenker hele tiden på hvor rolig jeg hadde det med mange barn i forhold til slik det er nå.

Selvfølgelig var det sure miner og stress i en viss alder, men ikke sånn som jeg har det nå. 

Det er konstant mas, gnål om regler som ikke blir fulgt, problemer med venner, bonusbarn som ikke aksepterer at jeg bestemmer like mye som faren osv.

Ts

Anonymkode: cb734...ce8

Men du hadde jo ikke fått annerledes resultat om ungen var din biologisk.

Og nei, du kan ikke trekke deg unna dessverre. 

Anonymkode: 7b877...cfc

[fru Alving]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Men du hadde jo ikke fått annerledes resultat om ungen var din biologisk.

Og nei, du kan ikke trekke deg unna dessverre. 

Anonymkode: 7b877...cfc

Hun hadde nok fått et annet resultat om det var hennes barn som hun selv hadde fulgt hele veien. Det er ikke helt tilfeldig hvordan barn blir, både med og uten utfordringer.

Jeg synes du skal vurdere å flytte TS, om du lengter til roen med kun dine egne barn i huset så er det ikke noe greit for noen tenker jeg.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ugreit å sammenligne med egne barn synes jeg. Noen blir like glad i bonusbarn, andre finner slt mulig p kritisere de for. Om du ikke orker , bør du gå

Anonymkode: 52f4c...8d0

Hvordan har du gjort det som bonusmor til ditt bonusbarn da?

Når man har to barn der det ene er velfungerende mens det andre er motsatt, er det lett for å sammenligne hvordan man har det.

Med mine barn kunne vi ha rolige dager uten gnål og mas, vi kunne ligge i sofaen og se på tv, se på hver vår mobil, snakke og le sammen eller bare være stille i hver vår verden.

Nå er det stress og mas hele tiden. Aldri stille fordi det snakkes konstant, må alltid gi beskjeder som ikke blir fanget opp, null selvstendighet, lager drama for omtrent alt og krangler med faren annenhver time.

Jeg har konstant høye skuldre og kan aldri slappe av.

Møter her og der ang barnet.

Ts

Anonymkode: cb734...ce8

[AnonymBruker]

Mannen din har rett. Dere har valgt å bli en familie. Da stiller alle opp for hverandre. 

Anonymkode: 36aee...aff

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker said:

Ugreit å sammenligne med egne barn synes jeg. Noen blir like glad i bonusbarn, andre finner slt mulig p kritisere de for. Om du ikke orker , bør du gå

Anonymkode: 52f4c...8d0

Jeg tolker ikke ts dithen at hun "finner alt mulig å kritisere for". Jeg tolker at hun er sliten og rådvill. 

Det er ikke så rart! Som @fru Alving veldig fint forklarer, har man helt annen medbestemmelsesrett når det gjelder egne barn. Om jeg f eks var opptatt av høflighet, kunne jeg forlangt at egne barn sa takk for maten. Hadde jeg gjort dette mot bonusbarn er det gnålete og hakkete.

Selvsagt er det slitsomt å stå i det om det er et barn med spesielle behov. Faktisk er det så slitsomt at man har rett på avlastning. Merkelig at steforeldre ikke har lov til å bli slitne 🙄

Anonymkode: 882b1...5f3

[AnonymBruker]

Mannen din må først og fremst inse at han har 100% eget ansvar iht barnet som sliter. Skal du ta like mye ansvar så ganger det barnet ingenting.  

Har erfaring selv iht bonus barn jeg faktisk elsker like mye som mine egne. Men må trekke meg mer tilbake enn jeg selv ønsker. Er der som en ekstra arm innimellom.  Men ungen sliter pga foreldrene sin kroniske konflikt og får aldri den oppmerksomheten barnet egentlig søker. Ungen har ikke lyst til å være den som må høre dritt om meg og far fra mor og om mor fra far. Sistnevnte har jeg lagt inn total forbud mot. Men når førstnevnte bare fortsetter, så sitter vi helt fast. Jo mer jeg prøvde å ta samme ansvar som far, jo værre ble det. Da det kun var jeg som så ungen faktisk behov.  Men det ble jo feil for ungen pga jeg ble feil person som ga det. 

Siden foreldrene ikke ga riktig hjelp til barnet og pekte på hverandre iht problemet barnet hadde, satte jeg ned foten og sa at heretter blir vi helge foreldre,  eller heltids foreldre for ungen. Siden mor ikke gikk med på 100% til oss,  måtte hun ta det 100%. Kjip avgjørelse,  men riktig ovenfor barnet.  Fordi da kunne ikke mor fortsette å skylde på oss,  innså at ungen faktisk hadde problemer og innså at her trengtes bup på banen og ungen fikk endelig hjelp. 

Det meste løste seg da. Men sliter fortsatt med angst. Som voksen. S hvis far ikke stepper inn 100% så bør ikke ungen bo 40% heller. Og hvis ungen sliter så mye så  bør noen profesjonelle inn på banen før ungen blir helt ødelagt.  

Vet ikke hva problemet deres er, men mitt råd ikke dikter ungen. Spør heller hva barnet selv ønsker. 

Anonymkode: b1be8...5e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Mannen din må først og fremst inse at han har 100% eget ansvar iht barnet som sliter. Skal du ta like mye ansvar så ganger det barnet ingenting.  

Har erfaring selv iht bonus barn jeg faktisk elsker like mye som mine egne. Men må trekke meg mer tilbake enn jeg selv ønsker. Er der som en ekstra arm innimellom.  Men ungen sliter pga foreldrene sin kroniske konflikt og får aldri den oppmerksomheten barnet egentlig søker. Ungen har ikke lyst til å være den som må høre dritt om meg og far fra mor og om mor fra far. Sistnevnte har jeg lagt inn total forbud mot. Men når førstnevnte bare fortsetter, så sitter vi helt fast. Jo mer jeg prøvde å ta samme ansvar som far, jo værre ble det. Da det kun var jeg som så ungen faktisk behov.  Men det ble jo feil for ungen pga jeg ble feil person som ga det. 

Siden foreldrene ikke ga riktig hjelp til barnet og pekte på hverandre iht problemet barnet hadde, satte jeg ned foten og sa at heretter blir vi helge foreldre,  eller heltids foreldre for ungen. Siden mor ikke gikk med på 100% til oss,  måtte hun ta det 100%. Kjip avgjørelse,  men riktig ovenfor barnet.  Fordi da kunne ikke mor fortsette å skylde på oss,  innså at ungen faktisk hadde problemer og innså at her trengtes bup på banen og ungen fikk endelig hjelp. 

Det meste løste seg da. Men sliter fortsatt med angst. Som voksen. S hvis far ikke stepper inn 100% så bør ikke ungen bo 40% heller. Og hvis ungen sliter så mye så  bør noen profesjonelle inn på banen før ungen blir helt ødelagt.  

Vet ikke hva problemet deres er, men mitt råd ikke dikter ungen. Spør heller hva barnet selv ønsker. 

Anonymkode: b1be8...5e1

Barnets problemer kommer av at foreldrene ikke har stilt krav til barnet sitt, og så kommer barnet i puberteten og da blir barnets utfordringer på det kognitive og sosiale planet mer tydelige.

Jeg mener klare grenser og barneoppdragelse er med på å gjøre barnet mer selvgående og selvsikker, men det har det vært lite av frem til nå.

Det forundrer meg at bup ikke spør foreldrene om hvordan barneoppdragelsen har vært, men de snakker kun om hva som skal gjøres nå.

Ts

Anonymkode: cb734...ce8

[AnonymBruker]

Jeg var aldr glad i litt bonusbarn. Glad jeg gjorde det slutt.

Anonymkode: a36a0...ac9

[AnonymBruker]

Har ett bonusbarn med ADHD.

Barnet fikk diagnosen ganske sent (sammenliknet med når de ble anbefalt å utrede), og tiden frem mot dette var ganske krevende. Jeg merket jo at noe var "off", men siden jeg ikke hadde egne barn så var det vanskelig å si noe om det. Far har lenge benektet at barnet har en diagnose, og hvis jeg har reagert på noe mtp. oppførselen, så er det jeg som er vanskelig, for "sånn er det å ha barn" og "alle barn på hens alder er slik". Jeg har nieser og nevøer jeg er veldig nære, men det var alltid grunner til at dette ikke var relevant sammenlikning.

Da diagnosen ble fastsatt og medisinering anbefalt, så var det jo greit at ting falt på plass. Men far er blitt mye mer 'sår' på alt som har med barnet å gjøre, og nå er det litt som om det er barnet mot systemet og alle andre som er slemme.

Når barnet er her tar det all fars energi og tid. Ingen fritidsaktiviteter har fenget da barnet sliter med gruppedynamikk eller å lytte til en trener (eller i det hele tatt faste former på noe), og det er aldri noe som skjer med venner fordi barnet helst vil sitte med iPad. I tillegg er det høyt lydnivå, mye sutring og klaging, en lang konfrontasjon hver gang barnet ikke får viljen sin.

Vi har snakket en del om det, og vi har hatt mange konstruktive samtaler om hva som er best. Men jeg opplever at mannen min ofte velger minste motstands vei i praksis. Vi har snakket om viktigheten av rutiner, kosthold og konsekvenser, men det blir alltid til at det blir mye mer snacks og godteri enn planlagt, barnet legger seg mye senere her enn hos moren sin, og det er ingen sperrer på skjermtiden. Siden mor har mer samvær er det viktig at tiden hos oss er positiv, og da faller prinsippene. Resultatet blir at tiden hos oss blir ferie.

Anonymkode: e8ed2...eb8

[AnonymBruker]

fru Alving skrev (1 time siden):

Hun hadde nok fått et annet resultat om det var hennes barn som hun selv hadde fulgt hele veien. Det er ikke helt tilfeldig hvordan barn blir, både med og uten utfordringer.

Jeg synes du skal vurdere å flytte TS, om du lengter til roen med kun dine egne barn i huset så er det ikke noe greit for noen tenker jeg.

Nei det er da virkelig ikke sikkert

Anonymkode: 52f4c...8d0

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Nei det er da virkelig ikke sikkert

Anonymkode: 52f4c...8d0

Hvorfor mener du resultatet ikke ville blitt annerledes med andre forutsetninger? 

Anonymkode: 882b1...5f3

[AnonymBruker]

Du vet at når noe kalles for «bonus» så er det ikke det.

Anonymkode: bfb11...e75

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Har ett bonusbarn med ADHD.

Barnet fikk diagnosen ganske sent (sammenliknet med når de ble anbefalt å utrede), og tiden frem mot dette var ganske krevende. Jeg merket jo at noe var "off", men siden jeg ikke hadde egne barn så var det vanskelig å si noe om det. Far har lenge benektet at barnet har en diagnose, og hvis jeg har reagert på noe mtp. oppførselen, så er det jeg som er vanskelig, for "sånn er det å ha barn" og "alle barn på hens alder er slik". Jeg har nieser og nevøer jeg er veldig nære, men det var alltid grunner til at dette ikke var relevant sammenlikning.

Da diagnosen ble fastsatt og medisinering anbefalt, så var det jo greit at ting falt på plass. Men far er blitt mye mer 'sår' på alt som har med barnet å gjøre, og nå er det litt som om det er barnet mot systemet og alle andre som er slemme.

Når barnet er her tar det all fars energi og tid. Ingen fritidsaktiviteter har fenget da barnet sliter med gruppedynamikk eller å lytte til en trener (eller i det hele tatt faste former på noe), og det er aldri noe som skjer med venner fordi barnet helst vil sitte med iPad. I tillegg er det høyt lydnivå, mye sutring og klaging, en lang konfrontasjon hver gang barnet ikke får viljen sin.

Vi har snakket en del om det, og vi har hatt mange konstruktive samtaler om hva som er best. Men jeg opplever at mannen min ofte velger minste motstands vei i praksis. Vi har snakket om viktigheten av rutiner, kosthold og konsekvenser, men det blir alltid til at det blir mye mer snacks og godteri enn planlagt, barnet legger seg mye senere her enn hos moren sin, og det er ingen sperrer på skjermtiden. Siden mor har mer samvær er det viktig at tiden hos oss er positiv, og da faller prinsippene. Resultatet blir at tiden hos oss blir ferie.

Anonymkode: e8ed2...eb8

Kjenner meg igjen, særlig med leggetider og regler.

Ts

Anonymkode: cb734...ce8

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i innlegget ditt, selv om vi har en litt annen situasjon. Jeg har ikke et bonusbarn, men et fosterbarn som er nær familie med meg. H*n har bodd 100% hos oss siden barneskolen, med variabelt, men minimalt, samvær med mor. Far lever ikke.   Vi har også helt andre, og vanskeligere utfordringer med fosterbarnet enn vårt eget. Jeg tenker også ofte på hvor lettvint mitt barn er i forhold, og sammenlikner dem mye. Og jeg kjenner på en annen tålmodighet med mitt eget barn. Jeg vet ikke om det er fordi barnet mitt er mer medgjørlig og utfordrer meg mindre mens fosterbarnet diskuterer på alt og er egentlig helt motsatt på det meste, eller om det har med morskjærligheten å gjøre.

Jeg tror det er en annen type kjærlighet, er veldig glad i fosterbarnet, det er jo et nært familiemedlem som jeg har sett vokse opp, men kjærligheten er annerledes. Jeg kan ikke helt forklare det, men da fosterbarnet ble født var jeg så stolt, elsket h*n høyere enn alt. Da barnet mitt ble født litt senere merket jeg med en gang at følelsene var annerledes og jeg sørget faktisk over at følelsene for fosterbarnet føltes annerledes. Jeg følte rett og slett dårlig samvittighet over at kjærligheten til mitt eget barn føltes enda større, selv om jeg fortsatt var like glad i fosterbarnet. 

Anonymkode: 0b7c4...e05

[Aristoteles]

Jeg er enig med mannen din. Dere er én familie, så dere må stå i det sammen. Men det betyr selvsagt at du har like mye du skulle ha sagt som ham. Og bonusbarnet må akseptere at du er "over hen i næringskjeden".