Pratet med jordmor om tunge tanker. angrer?

[AnonymBruker]

Hei. Var på første time hos jordmor i dag, uke 28. Hun spurte litt om hvordan jeg hadde deg, og da sa jeg det som det var. Begynte selvfølgelig å gråte mens jeg fortalte.

Sa at jeg sliter litt med tunge tanker, klarer ikke å glede meg. Gruer meg egentlig bare og ser liksom ikke gleden i noenting. Det verste var at jeg tenkte at jeg ikke hadde brydd meg om fosteret forsvant. Klarer ikke føle noe for hun heller, selv om jeg vet at det er en jente. Rekner med at dette går over men synes det er tungt å tenke sånn. De fleste gleder seg og prater om den store kjærligheten som de føler, mens jeg er ikke der på en måte...

Nå lurer jeg på om jeg var for ærlig med jordmor. Hva tenker hun om meg nå? Litt av et førsteinntrykk hun fikk...

Anonymkode: 71aac...bc6

[Wilma89]

Jeg tror vell hun tenker at dette kan være begynnelsen på en fødselsdepresjon. Håper du får hjelp fremover. Dette er tunge tanker å bære på alene❤️

[AnonymBruker]

Alder, mental, fysisk jelse og sosiøk status spiller inn hvilke tanker hun gjør seg. 

Anonymkode: 67113...6fd

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er veldig bra at du klarte å være ærlig om tankene dine❤️ Ikke alle klarer det! Jordmor er klar over at en del kvinner utvikler svangerskapsdepresjon, og ved å snakke om det kan du få hjelp med tankene❤️  Jeg tror ærligheten er det beste du kunne gjort for deg og babyen. Ønsker deg lykke til!

Anonymkode: cbbae...ada

[Blåpille]

Derfor er jeg så glad jeg ikke var i et miljø med andre gravide eller hadde oppdaget mamma-forum, da jeg var gravid med første. Alt jeg gjorde var vel praktisk, ordne utstyr osv. Koste meg litt å kjøpe første babytøyet, da. Men kjente ingen stor kjærlighet. Så ble babyen født, ukomplisert forløp. Jeg syns det var utrolig merkelig at det babyen liksom var min. Den overveldende gleden uteble, jeg ville sove!

Dag 2 følte jeg lettelse på utrolig søt den ungen var, den måtte jo være den søteste på hele avdelingen 😉 Dag 3 skjedde noe hormonelt og instinktivt. Jeg tittet på den lille bylten, og plutselig gråt jeg av kjærlighet ovenfor ham. Jeg utviklet det jeg sammenlignet med sommerfuglforelskelse.

Jeg snakket og leste om folk som bruker enda lenger tid enn meg igjen på å føle den kjærligheten. Jeg var aldri stresset på om jeg komme til å bli glad i ungen eller ei. Gi deg selv pusterom, og fokuser på hva du trenger for deg selv og for å ha det behagelig i din graviditet fremover 🥰

Endret 19. november 2022 av Blåpille
Feil

[klarinetta]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Hei. Var på første time hos jordmor i dag, uke 28. Hun spurte litt om hvordan jeg hadde deg, og da sa jeg det som det var. Begynte selvfølgelig å gråte mens jeg fortalte.

Sa at jeg sliter litt med tunge tanker, klarer ikke å glede meg. Gruer meg egentlig bare og ser liksom ikke gleden i noenting. Det verste var at jeg tenkte at jeg ikke hadde brydd meg om fosteret forsvant. Klarer ikke føle noe for hun heller, selv om jeg vet at det er en jente. Rekner med at dette går over men synes det er tungt å tenke sånn. De fleste gleder seg og prater om den store kjærligheten som de føler, mens jeg er ikke der på en måte...

Nå lurer jeg på om jeg var for ærlig med jordmor. Hva tenker hun om meg nå? Litt av et førsteinntrykk hun fikk...

Anonymkode: 71aac...bc6

Det høres ut som du overtenker mange ting 🤍 Det føles fryktelig viktig å tenke på og tenke gjennom alt for å analysere, forstå, forberede seg. 

Dette er hva angst og depresjon er. Men det er en helt naturlig reaksjon! Kroppen tror på det du tenker, og vil forsvare deg mot (tenkte) trusler og setter deg i fight/flight/freeze modus. 

Å få hjelp med å redusere tankekjør, er nok lurt. Gleden ligger nemlig rett under der 🤍 Når man kan slippe tankekjøret og få lov å kjenne på roen. Livet styrer seg selv. Vi er liksom bare med på ferden. 

Så det var kjempefint at du lettet på tankene dine! Men husk at innholdet i tankene ikke er spesielt viktig selv om det føles sånn. Det er overtenkingen som setter kroppen ut av stand til å føle ro og glede. De fleste opplever dette i løpet av livet, så å få god hjelp nå vil være med på å ruste deg for resten av livet - og for så å kunne være der for dem rundt deg som opplever det samme senere. ❤

[Drizzt]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Hei. Var på første time hos jordmor i dag, uke 28. Hun spurte litt om hvordan jeg hadde deg, og da sa jeg det som det var. Begynte selvfølgelig å gråte mens jeg fortalte.

Sa at jeg sliter litt med tunge tanker, klarer ikke å glede meg. Gruer meg egentlig bare og ser liksom ikke gleden i noenting. Det verste var at jeg tenkte at jeg ikke hadde brydd meg om fosteret forsvant. Klarer ikke føle noe for hun heller, selv om jeg vet at det er en jente. Rekner med at dette går over men synes det er tungt å tenke sånn. De fleste gleder seg og prater om den store kjærligheten som de føler, mens jeg er ikke der på en måte...

Nå lurer jeg på om jeg var for ærlig med jordmor. Hva tenker hun om meg nå? Litt av et førsteinntrykk hun fikk...

Anonymkode: 71aac...bc6

Det er veldig bra at du var ærlig med henne.

Det høres ut som at du sliter og du trenger hjelp å sortere tanker og følelser.

Da kan hun henvise deg riktig sted å prate med noen som kan hjelpe deg.

Er det første barnet?

Har du hatt spontanabort før?

Å bli gravid for første gang og kjenne at nå endres livet for alltid kan være skremmende og kvinner reagerer forskjellig.

Hvis du har litt ''bagasje'' med tidligere traumatiske opplevelser, så kand et også være med på å forsterke følelsene og tankene du har nå.

Så mitt råd er å være ærlig og ikke skjule noe. Det forsvinner ikke av seg selv og det trengs kanskje bare litt hjelp og dytt i riktig retning for at det blir lettere for deg.

Endret 19. november 2022 av Drizzt

[AnonymBruker]

Det er ikke noe stress at du ikke føler noe for fosteret! Det gjorde ikke jeg heller.

Det kommer til å gå seg til når det har blitt en baby som du tar vare på, da kommer du raskt til å knytte bånd til babyen 🙂

Anonymkode: 12070...4c7

[AnonymBruker]

Jeg er lei for at du føler det sånn, men jeg tror også at det er helt normalt og at du nå snakker med jordmor om dette er med på å normalisere det. Jeg var fasade delux i ni mnd etter barnet ble født før jeg følte at følelsene mine ordnet seg. Hadde nok tatt kortere tid om jeg var mer åpen med alle.

Anonymkode: 2aece...b44

[AnonymBruker]

Blåpille skrev (1 time siden):

Derfor er jeg så glad jeg ikke var i et miljø med andre gravide eller hadde oppdaget mamma-forum, da jeg var gravid med første. Alt jeg gjorde var vel praktisk, ordne utstyr osv. Koste meg litt å kjøpe første babytøyet, da. Men kjente ingen stor kjærlighet. Så ble babyen født, ukomplisert forløp. Jeg syns det var utrolig merkelig at det babyen liksom var min. Den overveldende gleden uteble, jeg ville sove!

Dag 2 følte jeg lettelse på utrolig søt den ungen var, den måtte jo være den søteste på hele avdelingen 😉 Dag 3 skjedde noe hormonelt og instinktivt. Jeg tittet på den lille bylten, og plutselig gråt jeg av kjærlighet ovenfor ham. Jeg utviklet det jeg sammenlignet med sommerfuglforelskelse.

Jeg snakket og leste om folk som bruker enda lenger tid enn meg igjen på å føle den kjærligheten. Jeg var aldri stresset på om jeg komme til å bli glad i ungen eller ei. Gi deg selv pusterom, og fokuser på hva du trenger for deg selv og for å ha det behagelig i din graviditet fremover 🥰

Dette. Det er så mye snakk om ubetinget kjærlighet fra fosteret er skapt nærmest, og at man føler kjærlighet med en gang de legger babyen på brystet ditt. Jeg følte ingenting spesielt i graviditeten, det var surrealistisk og rart å ha noe i magen. Det var en fremmed jeg ikke kjente eller visste hvem var. Når babyen kom ut, og de slang han oppå meg, var jeg bare forvirret hvordan det kom ut av meg. Og jeg brukte sikkert tre-fire uker på å begynne føle en form for kjærlighet. Han har eksemplarisk liten gutt, men jeg ante ikke hvem dette var. Jeg følte alltid et beskyttelsesinstinkt, men det tok tid med kjærligheten.  

Anonymkode: dbbd8...e9b

[Blåpille]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Dette. Det er så mye snakk om ubetinget kjærlighet fra fosteret er skapt nærmest, og at man føler kjærlighet med en gang de legger babyen på brystet ditt. Jeg følte ingenting spesielt i graviditeten, det var surrealistisk og rart å ha noe i magen. Det var en fremmed jeg ikke kjente eller visste hvem var. Når babyen kom ut, og de slang han oppå meg, var jeg bare forvirret hvordan det kom ut av meg. Og jeg brukte sikkert tre-fire uker på å begynne føle en form for kjærlighet. Han har eksemplarisk liten gutt, men jeg ante ikke hvem dette var. Jeg følte alltid et beskyttelsesinstinkt, men det tok tid med kjærligheten.  

Anonymkode: dbbd8...e9b

Ja! Akkurat det jeg følte. Hele situasjonen var så surrealistisk at jeg trengte rett pga slett tid til å prosessere det hele. Kjenner meg også i igjen at beskytterinstinktet var umiddelbart. Men det nesten "mekanisk" følelse, i mangelen på et bedre ord.

[AnonymBruker]

Drizzt skrev (1 time siden):

Det er veldig bra at du var ærlig med henne.

Det høres ut som at du sliter og du trenger hjelp å sortere tanker og følelser.

Da kan hun henvise deg riktig sted å prate med noen som kan hjelpe deg.

Er det første barnet?

Har du hatt spontanabort før?

Å bli gravid for første gang og kjenne at nå endres livet for alltid kan være skremmende og kvinner reagerer forskjellig.

Hvis du har litt ''bagasje'' med tidligere traumatiske opplevelser, så kand et også være med på å forsterke følelsene og tankene du har nå.

Så mitt råd er å være ærlig og ikke skjule noe. Det forsvinner ikke av seg selv og det trengs kanskje bare litt hjelp og dytt i riktig retning for at det blir lettere for deg.

 

Takk for svar dere.  Ble veldig lettet av å lese det dere skriver. Da er jeg ikke helt på jordet. Føler bare at alt er veldig overveldende og stort på samme tid. Klarer ikke helt å ta innover meg alt som skal skje. Om litt over to mnd skjer det, og jeg forstår det bare ikke. Føler ikke at dette angår meg på en måte.  Har ingen glede over hodet, selv om jeg har vasket alt av klær og kjøpt inn litt diverse. Synes det nesten bare er et ork.

Har ingen bagasje med tidligere traumer, men det er første barnet ja. Er 29 år selv. Ingen spontanabort.  Takk for omtanken dere, setter veldig pris på det. Hjelper å prate med noen.

Anonymkode: 71aac...bc6

[AnonymBruker]

Jeg hadde det sånn med nr. 2. Bare gruet meg til alt, gledet meg ikke til noe. Fikk hyppige samtaler hos jordmor, gikk der annenhver uke tror jeg. Det hjalp veldig! Var veldig godt å dele, det var jo ikke tanker jeg følte jeg kunne snakke med noen om egentlig..,

Anonymkode: fe267...b44

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

 

Takk for svar dere.  Ble veldig lettet av å lese det dere skriver. Da er jeg ikke helt på jordet. Føler bare at alt er veldig overveldende og stort på samme tid. Klarer ikke helt å ta innover meg alt som skal skje. Om litt over to mnd skjer det, og jeg forstår det bare ikke. Føler ikke at dette angår meg på en måte.  Har ingen glede over hodet, selv om jeg har vasket alt av klær og kjøpt inn litt diverse. Synes det nesten bare er et ork.

Har ingen bagasje med tidligere traumer, men det er første barnet ja. Er 29 år selv. Ingen spontanabort.  Takk for omtanken dere, setter veldig pris på det. Hjelper å prate med noen.

Anonymkode: 71aac...bc6

Jeg tror kanskje det kan hjelpe og bare senke forventningene til at man må glede seg så innmari, og at det er faktisk også vanlig. Skulle ønske noen snakket mer om at man har ulike følelser og ulike tanker oppi det hele!

Anonymkode: dbbd8...e9b

[Drizzt]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

 

Takk for svar dere.  Ble veldig lettet av å lese det dere skriver. Da er jeg ikke helt på jordet. Føler bare at alt er veldig overveldende og stort på samme tid. Klarer ikke helt å ta innover meg alt som skal skje. Om litt over to mnd skjer det, og jeg forstår det bare ikke. Føler ikke at dette angår meg på en måte.  Har ingen glede over hodet, selv om jeg har vasket alt av klær og kjøpt inn litt diverse. Synes det nesten bare er et ork.

Har ingen bagasje med tidligere traumer, men det er første barnet ja. Er 29 år selv. Ingen spontanabort.  Takk for omtanken dere, setter veldig pris på det. Hjelper å prate med noen.

Anonymkode: 71aac...bc6

Som sagt kan det vært skummelt å vite at nå endres livet for alltid pluss alle bekymringer du kommer til å ha som mor om barnets helse og utvikling. Det er helt normalt å ha slike følelser - alle har dem i en eller annen grad. Hvis det blir for overveldende slik at det påvirker hverdagen din og etterhvert går utover kosetiden med baby, så er det enda viktigere å få pratet med noen som kan hjelpe deg.

Jeg gruet meg også litt da jeg skulle få barn første gangen. På den ene siden var det å vinke farvel til livet jeg hadde fram til da med frihet og alenetid og alt, men på den andre var det bekymringen for alt som kan gå galt med babyen. 

Det gikk ikke helt over styr for min del, nei, men jeg hadde en ærlig samtale med min mann da jeg begynte å kjenne på disse følelsene og i løpet av samtalen fant jeg ut at jeg må ha noen gode rutiner for å få tilbake ''kontrollfølelsen'' over eget liv. Det gikk veldig bra. Husk at mot slutten av svangerskapet er selve livet et ork Stor mage, hyppige toalettbesøk, vanskelig å finne komfortabel stilling å sove og alt mulig. 

[AnonymBruker]

Da jeg fødte kunne det likesågodt være en fisk jeg fikk opp på brystet 😅. Synes opplevelsen var litt ekkel sånn helt ærlig. Følte ikke noe spesielt under graviditeten heller, bortsett fra en litt sånn "Alien" opplevelse.

De fleste følelser rundt dette er normale. Livet ditt er tross alt under en ekstrem forandring. 

Og det er bedre å få snakket om de, enn å holde de inne. Jordmor er der for å hjelpe dere. 😊

Anonymkode: 58238...e63

[AnonymBruker]

Synes du er tøff å sier det som det er. Jordmor skal jo være profesjonell, og hun har sikkert hatt mange før deg med samme tanker! ❤️

Anonymkode: 9bc97...803

[AnonymBruker]

Jeg synes det er bra du er ærlig og forteller hvordan du har det!

Jeg opplevde mye av det samme som du beskriver, og ble henvist til psykiatrisk sykepleier. Fikk gode samtaler som hjalp meg veldig. Jeg tror nok dette var begynnelsen på en svangerskapsdepresjon, og hadde ikke dette blitt tatt tak i så hadde jeg nok fått en fødselsdepresjon også. 

Og det er lov å si at et svangerskap er dritt! Det er ikke alltid så rosenrødt og idyllisk som folk skal ha det til. 

Håper du får den hjelpen du ønsker og trenger for å komme deg gjennom dette ❤️

Anonymkode: 16bd2...9eb