Han er stum og dum (?)

[Gjest Gjest_Fia_*]

Her sitter man da, og søker desperat etter et-eller-annet på nettet. Når det jeg egentlig ønsker er å hive meg i seng og kose med min kjære.

Men vi har masse konflikter. Jeg mener det blir flere og flere, fordi vi aldri får gjort helt opp noe, fordi vi ikke når fram til hverandre (les: han er ikke interessert i dialog).

Mange ganger når jeg prøver å ta opp ting som er viktige for meg, bare lar han være å si noe eller engang se på meg. Eller så forlater han leiligheten uten et ord eller et blikk.

Jeg mener dette er usynliggjøring av meg, som er en hersketeknikk. Men HVORFOR føler han at han må trykke meg ned, er han usikker selv?

Han er ikke god til å bruke ord, han har selv sagt det. Og det er jo sant da

Jeg mener selvfølgelig det er respektløst av ham å avvise meg på den måten, og dette er noe som skjer stadig oftere fordi denne onde sirkelen har pågått så lenge. Han blir mer og mer irritert fordi jeg "maser og jabber" om ting han "ikke skjønner bæret av" (og heller ikke er interessert i å sørge for å skjønne).

Og jeg vurderer å gå fra ham, fordi han ikke viser større interesse for meg.

Men det er noe som stopper meg, fordi jeg ikke helt skjønner dette. Må finne ut hva dette egentlig er før jeg evt. kan gå videre.

Noen som kan forklare meg det?

Han diskuterer gjerne med venner, familie og bekjente, men når det kommer til meg er jeg visst en pest så lenge jeg ikke er en smilende og lallende nikkedukkemammafigur. (Overdriver litt her, men der er følelsen!)

Er han en drittsekk, eller passer vi enkelt og greit ikke sammen?

Fia

[Gjest gjest nå]

Jeg sitter oppe av samme grunn. Klarer ikke å legge meg ved siden av han i sengen når jeg føler meg mer ensom sammen med han enn det jeg gjør alene.

Min kjære vet godt at kommunikasjon er viktig, men det stopper helt opp.

Vi elsker hverandre, men vi har totalt ulike måter å hanskes med problemer på. Han later som de ikke eksisterer og jeg blir sittende med en stum partner som ikke bidrar til å løse noe som helst.

Har ikke noen gode råd. Hadde jeg hatt noen så hadde jeg ikke vært våken nå.

[Gjest Gjest]

*sukk*

Ja, akkurat sånn med oss også. Hans taktikk mtp problemer er at overser man dem lenge nok, så løser de seg av seg selv.

Jeg foretrekker å bruke fem minutter på det hver gang noe dukker opp, og ha et lett hjerte resten av tida..

Så er også han typen som har lett for å slippe seg løs å ha det gøy, mens jeg er litt mer anspent og bekymret.

Det er synd å si det, men det helper å høre fra en som er i en lignende situasjon:)

[Gjest Bøllefrøet]

Jeg tror dette er et veldig vanlig problem blant mange menn, de har ofte problemer med å snakke om følelser og å takle konflikter..

Jeg har hvertfall opplevd det slik i de forholdene jeg har vært i.. Jeg har aldri hatt problemer med å ta opp ting hvis jeg har følt at det er noe i veien, men de jeg har vært sammen med har som regel alltid vært helt stumme når jeg har tatt det opp, og jeg har liksom måttet "presse" de til å si noe.. Jeg har ofte også opplevd at de bare har gått sin vei hvis vi har begynt å krangle (utrolig frustrerende)..

Har egentlig ikke så mange råd.. For jeg har slitt med dette selv, men aldri fått til noen måte å gjøre det bedre på..

[Gjest Gjest]

Hmmmmmm......

Jeg er i utgangspunktet en person som tar opp saker med den det gjelder, og da snakker jeg ikke med andre om det; har da ikke behov for det!

Etter en stund sammen med han jeg nå deler liv med, begynte jeg å "måtte" snakke om ham med venninner! Jeg synes det er ubehagelig og unødvendig, men jeg klarer ikke å la vær. Han vet at jeg gjør det, og han liker det lite. Uten at han virker å skjønne hvor lett det kan være å få meg tilfreds.

Kanskje mennene våre ønsker at vi skal bli mer selvstendige og uavhengige? Hva tror dere?

Fia

[Gjest TomKrus]

Uten at han virker å skjønne hvor lett det kan være å få meg tilfreds.

←

Skjønner du hvor lett det er tilfredstille ham?

[BMD]

Eller så forlater han leiligheten uten et ord eller et blikk.

Jeg mener dette er usynliggjøring av meg, som er en hersketeknikk.

Jeg tolker det ikke sånn. Mange av oss gutta tar problemer på strutsemetoden og tro det eller ei: Det hender det virker. Når du prøver å ta opp noe oppfatter han det som ukonstruktivt mas og trekker seg unna for å unngå å eskalere situasjonen. Det ironiske er at det er godt mulig han selv oppfatter seg som edel

Mange jenter finner det terapeutisk bare å kunne snakke ut om et problem og synes det å "rense luften" er vel så viktig som å komme fram til praktiske løsninger. Vi gutta blir typisk veldig frustrert av prat uten handling. Det jenter ser som å "rense luften" ser vi ofte som en forsuring. Det er den ene siden av saken.

En annen side kan være at du vil ha endring men det vil ikke han: Ergo har han hverken lyst på samtalen (den har vi aldri lyst på) eller de praktiske konsekvensene den kan føre til. Typisk: Du er lei av å vaske huset alene, han synes det er ryddig nok som det er osv. Det er vel her problemet ligger tenker jeg.

Skulle ønske jeg kunne gi deg noen gode råd, men jeg har ingen andre enn de vanlige: Velg hvilke saker som er verd å kjempe over, vær forbredt på å ofre noe selv. Fang ham en dag dere begge har tid, vær rolig og saklig, fokuser på å formidle hvordan det du vil endre ved ham får deg til å føle deg, lytt til hans side av saken (eventuelt dra det forsiktig ut av ham hvis han ikke er flink med ord) og så diskuter levelige kompromissløsninger. Vær forberedt på at selv om han ikke påpeker dine feil til deg kan han ha spart opp ganske mye grums som slipper ut når du begynner å rive hull i demningen. Ta i så fall innover deg det han sier.

Håper det ordner seg for dere. Lykke til!

[Gjest Hans]

Vel, jeg er mann...

Og er generellt opptatt av å løse problemer...

Men, noen ganger synes jeg det er litt for mye mas om diskusjoner, analysering og dikedering...

Hvis jeg av en eller annen grunn, kanskje bare rett og slett er litt sliten etter hard dag på jobb, og ikke er 150% tilgjengelig, der og da, så begynner hun å analysere, tolke min "taushet" som om at det er noe galt med henne og forholdet osv.....

Da blir det plutselig e n d a mer å diskutere.....

Og d e t gidder jeg ikke.... denne evige analyseringen liksom

Det kan hende jeg sier.... Kan vi ta dette senere??

Men merker at hun er RIMELIG frustrert over at jeg kan ha et eget privatliv i hodet mitt, eller oppgitt over at jeg samler krefter, med avisen eller.no

Er utadvendt person, men noen ganger, passer det ikke, for meg, å diskutere...

Jeg må jo få lov til å ha egne tanker og et lite privatliv i hodet mitt innimellom???

Dama er med venninner og skravler hele dagen så hvorfor kan hun ikke gi meg 10minutter når jeg føler for det uten at jeg skal oppleves som stille og rar????

[Gjest Betty Boop]

Mange jenter finner det terapeutisk bare å kunne snakke ut om et problem og synes det å "rense luften" er vel så viktig som å komme fram til praktiske løsninger. Vi gutta blir typisk veldig frustrert av prat uten handling. Det jenter ser som å "rense luften" ser vi ofte som en forsuring. Det er den ene siden av saken.

En annen side kan være at du vil ha endring men det vil ikke han: Ergo har han hverken lyst på samtalen (den har vi aldri lyst på) eller de praktiske konsekvensene den kan føre til. Typisk: Du er lei av å vaske huset alene, han synes det er ryddig nok som det er osv. Det er vel her problemet ligger tenker jeg.

←

Og av og til så dreier saken seg om litt mindre trivielle ting enn oppvaska også. Som for eksempel eksistens grunnlaget for forholdet deres. Etter at jeg i min desperasjon hadde mast meg til familierådgivning, fant jeg ut hvor meningsløst det var å kjempe for en tapt sak. Noe også den mannlilge terapeuten ga uttrykk for. Min eks's avsluttende replikk var: "Dersom du har problemer, fiks det. For jeg har ingen problemer. Det var i høyeste grad våre problemer det var snakk om. Og jeg maste ikke om arbeidsfordeling i heimen.

[Gjest Betty Boop]

Det kan hende jeg sier.... Kan vi ta dette senere??

Men merker at hun er RIMELIG frustrert over at jeg kan ha et eget privatliv i hodet mitt, eller oppgitt over at jeg samler krefter, med avisen eller.no

←

"Kan vi ta dette senere", tolkes vanligvis som; "så har hun forhåpentligvis glemt det". Hva med å foreslå at dere setter av et par timer en dag i uka da, til å snakke ut om det som har samlet seg opp den siste uken? Bare et forslag.

[Gjest gjest1]

Huff, har to slike bak meg.. Ville ikke prate ut, og ble på toppen av det hele sinna fordi jeg begynte å grine (slikt skjer når jeg ikke får lov å få ut ting som gnager). Han var tilogmed sur fordi jeg grein når han slo opp med meg! Ikkeno å samle på, det der uansett :D

Men det var bare min erfaring. Kanskje din er litt mindre apekatt enn min eks.

[Gjest Hans]

"Kan vi ta dette senere", tolkes vanligvis som; "så har hun forhåpentligvis glemt det". Hva med å foreslå at dere setter av et par timer en dag i uka da, til å snakke ut om det som har samlet seg opp den siste uken? Bare et forslag.

←

Nemlig!!!!!!!!

Det "TOLKES" vrenges på og vris på..

Kan dere jenter ikke ta ting for det det er... og høre på hva vi sier uten å tro at det ligger noe annet bak...

Når det "tolkes" vrenges og vris på så blir jeg taus ja.... blir oppgitt i hodet mitt og gidder ikke kaste bort energi på tullete, håpløse kveruleringer

Skal liksom diskuteres i huet og ræva

Har jeg noe på hjertet eller et problem... så pøser jeg ut med det og lar ikke emnet ligge å "muggne" i kropp og sjel, før temaet blir såååååå betent at det må settes av tid for å "diskuteres" og på andre måter "gjennomgås"....

Sette av et par timer i uka????? Ufff jfr ovenevnte

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Har jeg noe på hjertet eller et problem... så pøser jeg ut med det og lar ikke emnet ligge å "muggne" i kropp og sjel, før temaet blir såååååå betent at det må settes av tid for å "diskuteres" og på andre måter "gjennomgås"....

←

Men da forventer du altså at din kjæreste er klar til å diskutere når det passer deg samtidig som du forbeholder deg retten til å ikke ville ta opp ting når det passer henne.......

Er ikke det litt urettferdig? Og er ikke det en grunn til at ting kan bli vanskelige?

Har full forståelse for at ikke alle tidspunkter bestandig passer - men i mitt hode er det sånn at dersom JEG sier at "du, kan vi ta dette senere?" så har også jeg et ansvar for å ta det senere. For meg handler dette om respekt for den andre - selv om ikke jeg syns at det er et problem - hvis han mener det er det, så skulle det vel bare mangle at jeg ikke er villig til å ta det på alvor. Og jeg forventer det samme tilbake......

[Gjest Gjest]

Skjønner du hvor lett det er tilfredstille ham?

←

Nei, det tror jeg ikke. Kan du si hva du mener?

[Gjest Gjest]

Jeg tolker det ikke sånn. Mange av oss gutta tar problemer på strutsemetoden og tro det eller ei: Det hender det virker. Når du prøver å ta opp noe oppfatter han det som ukonstruktivt mas og trekker seg unna for å unngå å eskalere situasjonen. Det ironiske er at det er godt mulig han selv oppfatter seg som edel

Mange jenter finner det terapeutisk bare å kunne snakke ut om et problem og synes det å "rense luften" er vel så viktig som å komme fram til praktiske løsninger. Vi gutta blir typisk veldig frustrert av prat uten handling. Det jenter ser som å "rense luften" ser vi ofte som en forsuring. Det er den ene siden av saken.

En annen side kan være at du vil ha endring men det vil ikke han: Ergo har han hverken lyst på samtalen (den har vi aldri lyst på) eller de praktiske konsekvensene den kan føre til. Typisk: Du er lei av å vaske huset alene, han synes det er ryddig nok som det er osv. Det er vel her problemet ligger tenker jeg.

Skulle ønske jeg kunne gi deg noen gode råd, men jeg har ingen andre enn de vanlige: Velg hvilke saker som er verd å kjempe over, vær forbredt på å ofre noe selv. Fang ham en dag dere begge har tid, vær rolig og saklig, fokuser på å formidle hvordan det du vil endre ved ham får deg til å føle deg, lytt til hans side av saken (eventuelt dra det forsiktig ut av ham hvis han ikke er flink med ord) og så diskuter levelige kompromissløsninger. Vær forberedt på at selv om han ikke påpeker dine feil til deg kan han ha spart opp ganske mye grums som slipper ut når du begynner å rive hull i demningen. Ta i så fall innover deg det han sier.

Håper det ordner seg for dere. Lykke til! 

←

Takk for tida di:)

Jeg mener det likevel er usynliggjøring. Det er respektløst å ikke svare når folk sier noe til deg. Om ikke annet, så si at du ikke gidder å snakke om dette, fordi det for deg er totalt meningsløst! Det er forståelig, jeg har ingen problemer med å godta en sånn takling av saken fra hans side. Men den tausheten og ignoreringen godtar jeg bare ikke, og mener at ingen skal godta sånt av sin partner uansett! Man stusser jo om venner eller andre oppfører seg slik.

Ellers så er det mye i det du sier, bare at problemene er akkurat de jeg sa de er (hehe); han overser meg når det passer ham. Og ja, han ser på det som en BRA (!!!!) egenskap ved seg selv... *grøss* Det har ført til at jeg over tid har samlet opp masse uppklarte ting (han tok aldri opp tråden igjen, noe som er delvis pga dårlig hukommelse og delvis fordi han vil så unngå det at han bruker strutsemetoden.)

På en måte skjønner jeg tankegangen; jeg er selv for å ikke snakke ting ihjel; det dreper gleden og spenningen, og man skal ikke rote seg for mye opp i hverandres saker. Og jeg håper også vi klarer å ordne opp; dere som skriver her hjelper meg virkelig med å tenke bedre:)

Fia

[Gjest Embla s]

Av egen erfaring og har jeg lært et par ting om kommunikasjon i forholdet sett fra mannens ståsted. Det ene er at de det å ta opp for meg viktige problemer lett kan oppfattes som en evig, resultatløs gnålerunde der formålet er at han skal "gi seg", "forandre seg" eller "ta seg sammen". Og da spiller det jo ingen rolle om hensikten min er en annen hvis det er sånn h a n tolker meg?!

Har også lært at det har mye å si hvordan ting taes opp og når: Å bli møtt i døra etter en lang dag på jobb - av en sur kjæreste/kone/samboer som er sprekkeferdig av "viktige ting vi må snakke om" funker dårlig. Da tror jeg skjoldet er på plass før man i det hele tatt er ferdig med først setning.

Tror mange menn oppfatter våre forsøk på å ta opp ting som "skjennepreken/formaninger/gnål/mas fra mor" og at det får de til å føle seg utilstrekkelige, små og dårlig. Kanskje det er lurt å tenke igjennom hvordan vi selv føler hvis vi utsettes for det samme - en man er glad i som stadig vekk må "ta opp" hvor utilstrekkelig du er og hvor mye du kommer til kort i fht den andres ønsker og standarder.. Jeg tror mange menn har en del ting de irriterer seg over ved sine kjærester/samboere/ektefeller som de rett og slett innfinner seg med og lar passere..

Hvis en har noe en må "snakke om", funker det best når begge er mette, rolige og tonen er god. Ikke når hun er som mest frustrert og sint og han er sliten! Og klarer man å fokusere på hvordan den andre tolker det man sier og at den andre kanskje ikke er på samme sted i fht problemet, blir det lettere å få igang en ordentlig samtale. For det er vel det vi vil ha?

Du kan jo kanskje spørre ham (en dag dere er glade og avslappet) om hvordan du best kan ta opp ting med ham som plager deg? Og om han syns du er for problemfokusert og masete. Da kan det hende dere kan få igang en samtale om kommunikasjonen deres, og det kan kanskje være et sted å begynne?

Endret 8. desember 2005 av Embla s

[Gjest Gjest]

Vel, jeg er mann...

Det kan hende jeg sier.... Kan vi ta dette senere??

Dama er med venninner og skravler hele dagen så hvorfor kan hun ikke gi meg 10minutter når jeg føler for det uten at jeg skal oppleves som stille og rar????

←

Medalje til deg som tar dama di seriøst! :D

Er enig i at du skal kunne si nei til en samtale om du ikke føler deg i form til det; det er bare dette prinsippet jeg har om respekt og positivitet.....

.....som innebærer normal oppførsel også innenfor husets fire vegger;)

Fia

[Gjest Gjest]

"Kan vi ta dette senere", tolkes vanligvis som; "så har hun forhåpentligvis glemt det". Hva med å foreslå at dere setter av et par timer en dag i uka da, til å snakke ut om det som har samlet seg opp den siste uken? Bare et forslag.

←

Takk, men nei takk; DEN tanken får til og med meg til å få frysninger:)

Fia

[Gjest Gjest]

Men da forventer du altså at din kjæreste er klar til å diskutere når det passer deg samtidig som du forbeholder deg retten til å ikke ville ta opp ting når det passer henne.......

Er ikke det litt urettferdig? Og er ikke det en grunn til at ting kan bli vanskelige?

Har full forståelse for at ikke alle tidspunkter bestandig passer - men i mitt hode er det sånn at dersom JEG sier at "du, kan vi ta dette senere?" så har også jeg et ansvar for å ta det senere. For meg handler dette om respekt for den andre - selv om ikke jeg syns at det er et problem - hvis han mener det er det, så skulle det vel bare mangle at jeg ikke er villig til å ta det på alvor. Og jeg forventer det samme tilbake......

←

Fia

[Gjest Gjest]

Av egen erfaring og har jeg lært et par ting om kommunikasjon i forholdet sett fra mannens ståsted. Det ene er at de det å ta opp for meg viktige problemer lett kan oppfattes som en evig, resultatløs gnålerunde der formålet er at han skal "gi seg", "forandre seg" eller "ta seg sammen". Og da spiller det jo ingen rolle om hensikten min er en annen hvis det er sånn  h a n  tolker meg?!

Tror mange menn oppfatter våre forsøk på å ta opp ting som "skjennepreken/formaninger/gnål/mas fra mor" og at det får de til å føle seg utilstrekkelige, små og dårlig.  Kanskje det er lurt å tenke igjennom hvordan vi selv føler hvis vi utsettes for det samme - en man er glad i som stadig vekk må "ta opp" hvor utilstrekkelig du er og hvor mye du kommer til kort i fht den andres ønsker og standarder.. Jeg tror mange menn har en del ting de irriterer seg over ved sine kjærester/samboere/ektefeller som de rett og slett innfinner seg med og lar passere..

←

Her har jeg noe å lære ja:)

Altså må jeg bli flinkere til å tenke før jeg snakker *bluss*, og til å prioritere saker. Kan ikke ta opp alt som gnager, må velge å la noe gå i glemmeboka. Ikke sant? Og tenke nøye over når rett tidspunkt er, på forhånd.

Indirekte betyr det at jeg er for lite selvstendig, og det passer med hvordan jeg er oppdratt. Ergo må jeg skape litt mer distanse mellom oss, noe som vel vil bli møtt med lettelse fra hans side. Og så kan jeg jo ta opp positive ting på den måten også, sånn at han virkelig skjønner at jeg setter pris på ham også.

"behandle andre som du selv vil bli behandlet, eh?"

Takk alle sammen!

Fia