Når ingen trur på deg, hva gjør man da?

[AnonymBruker]

Ja, hva gjør man når man føler at hverken skole, ppt, bup og barnevernet ikke trur på det man sier. At barnet det er snakk om ikke utagerer her hjemme som det gjør hos den andre forelderen og på skolen ( nekter å høre,går fysisk til angrep på gjenstander, kaster gjenstander på voksne osv). Men, slik utagering ikke skjer i dette hjemmet.

Hva gjør man da? 

Anonymkode: ed544...3ef

[AnonymBruker]

Film eller lydopptak av barnet? 

Anonymkode: 2afe5...b58

[AnonymBruker]

Fastholder at det er faktum og ber de ulike instansene begrunne hvorfor de ikke tror det?

Mitt barn var - er til dels - også slik. Aldri fysisk utagering hos meg, tidligere svært hyppig hos den andre forelderen (nå sjeldnere, men det forekommer). Det er da ikke helt uvanlig.

Anonymkode: fbbd1...879

[AnonymBruker]

Men hvis barnet er gullgutten når han går i skjørtene dine, og en jævelsk villbass når han er alle andre steder, ja da er det jo noe som ikke stemmer. Hvorfor stritter du sånn mot å få hjelp til han?

Anonymkode: 49ce2...f31

[Gjest theTitanic]

Hvis ingen tror deg så må du bevise. Inviter dem hjem. Be om å få bli observert i settinger som går bra for deg men ikke for andre. Så får de selv se hvordan like situasjoner ender ulikt. 

Det å tro andres ord uten bevis blir ren synsing. Bevis + ord som stemmer overens med dette + observasjoner = sannsynlig sannhet. 

 

[AnonymBruker]

Føler du eller vet du? 
 

Det kan godt tenkes at de tror på deg, men lurer på hvorfor det er sånn. Og det er jo klart, for det kan jo være mange grunner til at det er sånn.

Anonymkode: f8b59...c2c

[AnonymBruker]

Hvis en forelder tillater alt og den andre har strenge grenser så tror jeg sjansen for utagering hos den sistnevnte er større. Mine barn er alltid surere på meg, men det er jeg som har det meste av oppfølging og beskjeder. Alltid meg som får de i seng og avgårde og må mase. Alltid meg som må minne de på ting osv.  Jeg setter grensene, min mann er ikke nok tilstede pga jobb og lar ting flyte. Han godtar at klærne ligger strødd utover, at matrester blir liggende utover hele benken, at det rotes på badet osv…..

Anonymkode: 8457a...122

[AnonymBruker]

Da bør man gå inn i det hjemmet der barnet tilsynelatende oppfører seg eksemplarisk, for det er ofte der tiltakene må settes inn. Jeg bet om utallige eksempler der barn utagerer på alle andre arenaer bortsett fra i ett hjem. I 99% av tilfellene er det i dette hjemmet enten en forelder som ikke erkjenner problemene/tenker at det er abnormal atferd/ikke erkjenner diagnoser, eller det er en forelder som ikke grensesetter, regulerer eller har regler. Det vil si at barnet får det som det vil, og dermed ikke har behov for å utagere. På de arenaene barnet blir møtt med grenser og regler, f.eks i skolen, vil barnet ikke klare å forholde seg til det og barnet utagerer.

en annen grunn kan være at barnet er sensitivt, har spesielle behov og at det tilrettelegges i det hjemmet barnet ikke utagerer, mens skolehverdagen kan oppfattes som kaotisk og uoversiktlig.

det er veldig vanskelig å si noe om hva fu bør gjøre uten at du beskriver mer om dette.

Anonymkode: 15850...54c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Da bør man gå inn i det hjemmet der barnet tilsynelatende oppfører seg eksemplarisk, for det er ofte der tiltakene må settes inn. Jeg bet om utallige eksempler der barn utagerer på alle andre arenaer bortsett fra i ett hjem. I 99% av tilfellene er det i dette hjemmet enten en forelder som ikke erkjenner problemene/tenker at det er abnormal atferd/ikke erkjenner diagnoser, eller det er en forelder som ikke grensesetter, regulerer eller har regler. Det vil si at barnet får det som det vil, og dermed ikke har behov for å utagere. På de arenaene barnet blir møtt med grenser og regler, f.eks i skolen, vil barnet ikke klare å forholde seg til det og barnet utagerer.

en annen grunn kan være at barnet er sensitivt, har spesielle behov og at det tilrettelegges i det hjemmet barnet ikke utagerer, mens skolehverdagen kan oppfattes som kaotisk og uoversiktlig.

det er veldig vanskelig å si noe om hva fu bør gjøre uten at du beskriver mer om dette.

Anonymkode: 15850...54c

Mener det IKKE er abnormal atferd, mente jeg. En forelder som er blind på eget barn, rett og slett.

jeg har tidligere jobbet som spesialpedagog i en av instansene du nevner, og det er nesten alltid dette som er bakenforliggende i caser like det du beskriver.

Anonymkode: 15850...54c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Hvis en forelder tillater alt og den andre har strenge grenser så tror jeg sjansen for utagering hos den sistnevnte er større. Mine barn er alltid surere på meg, men det er jeg som har det meste av oppfølging og beskjeder. Alltid meg som får de i seng og avgårde og må mase. Alltid meg som må minne de på ting osv.  Jeg setter grensene, min mann er ikke nok tilstede pga jobb og lar ting flyte. Han godtar at klærne ligger strødd utover, at matrester blir liggende utover hele benken, at det rotes på badet osv…..

Anonymkode: 8457a...122

Eller det kan være motsatt. Hvis den ene forelderen ikke har noen grenser og rutiner, kan barnet oppføre seg grenseløst og utagerende, da det ikke stoppes/forebygges/irettesettes/vet hvordan oppføre seg før det tipper over. 

Jeg vet om ett tilfelle (nær familie), og da var det store forskjeller i hjemmene, der barnet utagerte var det mer irettesettelser og krangling, høye forventninger om adferd og selvstendighet, men lite konkrete grenser. Og generelt mye stress og utrygghet, ingen klare rammer, mye "frihet under ansvar", noe som ikke gikk bra og barnet var veldig frustrert der og utagerte (dette var hos moren).
Hos faren var far veldig tilstedeværende og "hands on", barnet ble mer sett og hørt, men hadde også helt fastsatte daglige rutiner, forutsigbarhet i alt, forventninger om ok oppførsel og oppfølging av det skjedde, og barnet utagerte ikke. Far ble ikke trodd i starten. 

Anonymkode: 523a5...5f0