Hvor mye er det å følge opp barna sosialt nå til dags?

[AnonymBruker]

Jeg har unnvikende personlighetsforstyrrelse. Kort sagt en personlighetsforstyrrelse som gjør at jeg finner sosiale settinger utfordrende. 

Jeg har et barn i barnehagealder, men ønsker meg et til. Dette med hvor mye sosialt det er å følge opp, særlig når barnet begynner på skole, gjør meg usikker. Har inntrykk av at det er mye mer å følge opp i disse tider, enn da jeg selv gikk på skole, for eksempel?

Derfor lurer jeg på hvor mye er det egentlig å følge opp? Kan noen fortelle meg litt konkret hva jeg må belage meg på? Hva som forventes av meg?

Kan også legge til at jeg har en samboer (som er utadvendt og sosial) som bidrar så langt det lar seg gjøre. Utfordringen er at han, per dags dato hvertfall, jobber mye lengre dager enn meg, så barnebursdager osv, lander gjerne på meg.

Anonymkode: 56059...9ba

[Arkana]

Vel, det er i alle fall jule- og sommeravslutninger hver år og x antall barnebursdager (men etter barnehagealder er det uvanlig at foreldre trenger å være med). I tillegg har gjerne fritidsaktivitetene også sommer- og juleavslutning, men det er ikke alltid foreldre må/trenger å være med på disse og mitt inntrykk er at disse sjelden er sosiale for foreldrenes del, det handler gjerne utelukkende om at barna skal vise fram hva de kan. Det kan dessuten komme andre sosiale tilstelninger, f.eks. mamma-/pappakveld blant klasseforeldrene eller at klassekontaktene finner på noe sosiale 2-3 ganger i året, men dette er mer varierende fra sted til sted. 

En annen ting som ikke krever din fysiske deltagelse, men som kan være litt krevende å følge opp om man ikke er så sosial selv, er å arrangere leketreff med barna. De første årene på skolen er det sjelden slik at venner bare blir med hjem, alt må avtales mellom foreldrene. Så for å ivareta ditt/dine barns sosiale liv og vennskap er det viktig at du/dere er "på" og passer på å sende meldinger og invitere barnas venner hjem etter skolen, i helgene eller på overnattingsbesøk. Ettersom de blir eldre ordner de dette på egen hånd, men de første årene må man som forelder ta en stor del av det som trengs for å ivareta vennskap og barnas sosiale liv. 

Jeg skjønner at dette er vanskelig for deg, men jeg tror du nok vil bli tryggere i disse settingene etter hvert som du blir vant til det. Det er jo ikke slik at alle psykisk friske foreldre synes mammatreff eller juleavslutning er fantastisk og morsomt heller så du er definitivt ikke den eneste som ikke føler deg helt vel i slike settinger.

[AnonymBruker]

Det er barnebursdager, avslutninger i regi av skolen, foreldremøter, så bør jo barnet gjerne gå på en fritidsaktivitet og der er det fort dugnader og litt mingling med andre foreldre. Så er det selvsagt besøk av barnas venner og de som vil besøke andre. Jeg er ikke utpreget sosial som person, men jeg må pushe meg selv litt for å snakke med andre foreldre. Det er viktig for ungene at man er litt engasjert og klarer å sosialisere seg litt. 

Anonymkode: d76da...35d

[AnonymBruker]

Det meste av foreldremøter og barnebursdager og avslutninger er nevnt, også må man jo somregel mangle med andre foreldre på lekeplass osv I noen år.

 

Fritidsaktiviteter krever også en del sosialt. Da han gikk på ski var det ofte varm saft etter trening for barn og foreldre. Nå går han på håndball og har 10 kamper mellom oktober og fram til jul. Vi møter såklart på alle, heier med de andre foreldrene og kjører rundt på andres barn. Også er det dugnader osv I tillegg.

 

I år er vi også klassekontakter som krever litt innsats, både møter, arrangering av halloween, mamma-treff (såklart frivillig) og diverse sosialt.

 

Veldig hyggelig da, spør du meg. Og tror det er veldig viktig at foreldre møtes og har en form for relasjon, spesielt når de begynner å nærme seg slutten av barneskolen og starter på ungdomsskolen.

Anonymkode: 0afd9...011

[AnonymBruker]

Arkana skrev (7 timer siden):

Vel, det er i alle fall jule- og sommeravslutninger hver år og x antall barnebursdager (men etter barnehagealder er det uvanlig at foreldre trenger å være med). I tillegg har gjerne fritidsaktivitetene også sommer- og juleavslutning, men det er ikke alltid foreldre må/trenger å være med på disse og mitt inntrykk er at disse sjelden er sosiale for foreldrenes del, det handler gjerne utelukkende om at barna skal vise fram hva de kan. Det kan dessuten komme andre sosiale tilstelninger, f.eks. mamma-/pappakveld blant klasseforeldrene eller at klassekontaktene finner på noe sosiale 2-3 ganger i året, men dette er mer varierende fra sted til sted. 

En annen ting som ikke krever din fysiske deltagelse, men som kan være litt krevende å følge opp om man ikke er så sosial selv, er å arrangere leketreff med barna. De første årene på skolen er det sjelden slik at venner bare blir med hjem, alt må avtales mellom foreldrene. Så for å ivareta ditt/dine barns sosiale liv og vennskap er det viktig at du/dere er "på" og passer på å sende meldinger og invitere barnas venner hjem etter skolen, i helgene eller på overnattingsbesøk. Ettersom de blir eldre ordner de dette på egen hånd, men de første årene må man som forelder ta en stor del av det som trengs for å ivareta vennskap og barnas sosiale liv. 

Jeg skjønner at dette er vanskelig for deg, men jeg tror du nok vil bli tryggere i disse settingene etter hvert som du blir vant til det. Det er jo ikke slik at alle psykisk friske foreldre synes mammatreff eller juleavslutning er fantastisk og morsomt heller så du er definitivt ikke den eneste som ikke føler deg helt vel i slike settinger.

Tusen takk for utfyllende svar  

Det kan godt være jeg på en eller annen måte klarer å venne meg til disse tingene, men en av utfordringene med unnvikende personlighetsforstyrrelse er at man gjerne føles seg så underlegen andre. Jeg smiler, er i godt humør og imøtekommende (tror jeg?), men jeg sliter veldig med å ta initiativ til samtaler selv og vet ofte ikke hva jeg skal si. Føler meg ofte litt «dum». For ikke å snakke hvor stresset og utilpass jeg innimellom føler meg (uten at det synes utad - utad virker jeg merkelig nok veldig rolig).

Samtidig vil dette være typ den eneste arenaen for nettverk/det å være sosial for min del (har på grunn av utfordringene mine en jobb som innebærer svært lite menneskelig kontakt), og det kan jo være litt positivt for meg personlig også. At jeg blir tvunget til å måtte utfordre meg litt…

Anonymkode: 56059...9ba

[AnonymBruker]

Kort svar fra meg men jeg vil si at det er en drøss med sosiale aktiviteter og du bestemmer selv hvor sosial du vil være. Jeg er over snittet introvert men klarer å "ta meg sammen" for å sosialisere på klassesammenkomster,  og fotball og annet men er ikke stengt tatt nødt. Noen sitter for seg selv i en krok. Klarer du å møte opp og smalltalke litt så er det helt innafor.

Anonymkode: 4b8cd...2f3

[AnonymBruker]

Jeg har to barn, 12 og 14 år, og siden skolestart i august (3.mnd) har jeg vært i kontakt med andre foreldre:

to foreldremøter i klassene på skolen, ikke spesielt mye smalltalk, det ene hadde gruppesamtaler der og da, men det var styrt/utdelt tema vi skulle snakke om. Man hilser og nikker til de man går inn og ut sammen med.
Et foreldretreff for foreldre i ene klassen, rent sosialt, men jeg kunne ikke delta.
Et par bursdager der jeg måtte avtale med andre foreldre ang. henting/bringing.

Et foreldremøte på fritidsaktivitet som var bare snakke sammen og bli kjent og legge planer for videre, hjemme hos noen, med snacks. (var veldig hyggelig).

Komitearbeid i annen fritidsaktivitet, det kan jo unngås. 

Jobbing på loppemarked en hel uke, veldig sosialt, men nok å gjøre, ingen dødtid til kun skravling, det er fortsatt folk som var der jeg ikke har snakket en-til-en med.
Avtale med fremmed forelder ang overnatting 14-åring. 
Telefonsamtale med kjent forelder ang overnatting 14-åring. 
Foreldremøte med konformasjonsundervisning. Bare smalltalk med de jeg kjente fra før. 
Hallvakt i idrettshall sammen med fremmed forelder (som nå har blitt kjent forelder) fire timer en lørdag.

Mange sms'er angående "bli-med-hjem" "sendes-hjem", "passer-det-på-lørdag" ol. 

 

 

Anonymkode: de8a5...b60