Julegaver og enveiskjør

[AnonymBruker]

Jeg huker av som anonym, rett og slett fordi jeg skammer meg over at denne problemstillingen plager meg. Jeg er på ingen måte opptatt av å få gaver, eller hva man får, men heller symbolikken og hvilke signaler giver gir med gaven.

Det handler om jul. Jeg har foreldre med helt normalt god økonomi. Vi er fem voksne søsken, hvorav fire har to eller tre barn. Ett søsken er barnløst, men har direktør-jobb og gjør det svært godt. Ett av søskene er ufør. Selv tjener jeg godt og har god økonomi, ikke noe overdådig, men god. 
 

Jeg bruker mest penger på julegaver til foreldrene mine. Her legger jeg sjelen i det, prøver å lytte gjennom året hva de ønsker seg og trenger, plukke opp små ting de sier osv. Ofte er det gaver som må bestilles eller lages på bestilling. Ender som regel opp med å bruke 3-4 tusen på de. Jeg koser meg når de åpner og blir så glade og rørt for det de får. De får dessuten ikke så mange gaver generelt, så jeg unner de virkelig det de får av oss (meg med familie). Av mitt ene søsken får de hvert år bildekalender med bilder av barna. Et annet søsken kjøper litt forskjellig, men jeg er jo der når de åpnes og tenker de bruker rundt 3-500 på gaven. Det samme gjelder de to øvrige søskene. Det er altså kun jeg som legger såpass mye i det. 
 

Så til «problemet». Mine foreldre bruker nøyaktig samme sum på oss søskene, og på barnebarn. Ikke bare samme sum, men gjerne samme gaven. De kjøper ofte sengetøy, det vil si min mor kjøper det på 50% noen uker før jul. Så får alle søskene sengetøy av samme type til jul. Barnebarn bruker de 500kr hver på. Dette erklærer min mor uoppfordret. De spør ikke hva ungene ønsker seg, men kjøper typisk ulltøy på tilbud, eller billige klær som er noen nummer for store og ikke med motiv som ungene interesserer seg spesielt for. 
 

Er det ufint av meg at jeg føler meg litt såret over dette? At jeg kjenner på at jeg gjør alt jeg kan (også i hverdagen, men særlig til jul) for mine foreldre, når mine søsken er fullstendig fraværende på nesten alle mulige måter? Jeg inviterer på middag, betaler restaurantbesøk, mannen hjelper til dersom noe praktisk skal gjøres i huset deres. Ingen av de andre søskene stiller opp overhode. 
 

De feirer også jul hos oss, og bidrar ikke med noe. Ikke at de skal eller burde det, men skriver det for å få frem at vi/jeg virkelig gjør alt for at de skal ha det bra. Jeg er utrolig glad i foreldrene mine og synes de er fine foreldre og besteforeldre, men jeg føler likevel litt på dette. 

Anonymkode: b0e47...d8f

[AnonymBruker]

Du må gå i deg selv og ta er valg, ts; enten fortsetter du helt uselvisk å kose deg med både gaver og middagsbesøk, eller så legger du deg på nivå med de andre. Finner du masse glede i å «dulle for andre» fortsetter du med det. Er det med en bitter bismak, setter du deg selv øverst på din egen prioriteringsliste. 

Anonymkode: dbcfd...dd7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Du må gå i deg selv og ta er valg, ts; enten fortsetter du helt uselvisk å kose deg med både gaver og middagsbesøk, eller så legger du deg på nivå med de andre. Finner du masse glede i å «dulle for andre» fortsetter du med det. Er det med en bitter bismak, setter du deg selv øverst på din egen prioriteringsliste. 

Anonymkode: dbcfd...dd7

Og du er ikke er dårlig menneske hvis du velger alternativ to, familien din har allerede gått for det alternativet.

Anonymkode: dbcfd...dd7

[Daria]

Foreldrene mine bruker noenlunde samme sum på gaver til oss søsken (men ikke spør meg om hvor mye), og jeg regner med at de også er bevisst på dette når de gjelder barnebarna. Hvor mye jeg bruker på gave til dem varierer, og hvor mye søsknene mine bruker aner jeg ærlig talt ikke, det er ikke noe jeg tenker over og legger merke til selv når vi feirer sammen. Hvor mye hver enkelt stiller opp for og hjelper hverandre i løpet av et år er det heller ingen som fører oversikt over. 

Gaver er gaver, de er ikke betaling for innsats eller en forretningstransaksjon. Du har valgt å legge deg på et helt annet nivå enn resten, du kan ikke forvente at andre skal tilpasse seg etter det, helt uavhengig av hvor mye du i tillegg (også frivillig) gjør av andre ting. Besteforeldrene mine var for øvrig også elendige på gaver da vi var små - vi bare innså at sånn var det og levde greit med det. At det i haugen med gaver julaften også dukket opp et lommetørkleetui og lysestaker(!) til en 10-åring var ingen krise.

Endret 17. november 2022 av Daria

[AnonymBruker]

Jeg har en svigersøster som gir dyre gaver til oss. Vi kan ikke gi deg samme tilbake.  Oen ganger blir det litt pinlig. 

Vi har god økonomi, men mange å gi gaver til. Vi syntes heller ikke noe om storforbruket i jula og har alltid hatt policy på moderate gaver. Jeg har tatt det opp med henne men hun insisterer på at hun gir det hun ønsker og at vi ikke må tenke på pris. 

Det er den som gir dyr gave som må justere seg ned. Aldri den andre som skal justere seg opp

Anonymkode: be738...730

[AnonymBruker]

Ser nå at jeg kanskje var uklar på hva jeg ønsker av foreldrene mine. Jeg ville satt så stor pris på noe som var personlig tilpasset oss. Noe som var tiltenkt oss og barna spesielt. Det er ikke nødvendigvis summen på gavene, men hva man signaliserer tenker jeg da.

Nå er jo kjærlighetsspråket mitt gaver, så jeg legger muligens mer i tanken bak enn folk flest, men likevel synes jeg det er så stusselig med disse sengetøyene og rare gaver til barna. Det er som om de ikke prøver engang. 
 

Som mange av dere poengterer, så er vel dette bare mitt problem og noe jeg må ta stilling til. 
 

ts

Anonymkode: b0e47...d8f

[Kristin70]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

 

Nå er jo kjærlighetsspråket mitt gaver, så jeg legger muligens mer i tanken bak enn folk flest, men likevel synes jeg det er så stusselig med disse sengetøyene og rare gaver til barna. Det er som om de ikke prøver engang. 
 

ode: b0e47...d8f

Som du selv sier, dette er ditt problem.  Sengetøy og rare gaver viser tydelig at de ikke ser på dette på samme måte som deg. 

[AnonymBruker]

Gaver, ts, skal tilpasses mottaker. Og det gjør du for så vidt - du gir dine folk ting de ønsker seg.

Men så gjør du noe annet - du legger dine forventninger til forholdet mellom deg og dine foreldre og søsken i gaven. Og du ignorerer at de år etter år sier tydelig at de ikke har samme ønsker og forventninger til forholdet.

Du kan fortsette å gi gaver som sier «jeg håper vi i år blir nærmere». Og fortsette å håpe. Men du bør fortelle deg selv at det altså er et håp og ikke en realitet.

Eller du kan justere gavene etter deres reelle forhold. Og gi dine foreldre og søsken en mer avmålt gave. Det vil de trolig bli mer glade for - fordi du nå gir dem en forventning de hvert år må avslå. 

Og når det kommer til å hjelpe sine foreldre/søsken så hjelper en så mye en ønsker. Synes du at du eller dere hjelper mer enn dere nå ønsker (selv om du før ønsket hjelpe) så justerer du bare bistanden ned. Foreldre trenger ikke sine barns bistand. De har hatt god anledning til å spare opp midler til å kjøpe de tjenester de behøver, om de mener de trenger mer enn den offentlige bistanden. Har de ikke spart opp midler mener de selv de får fullt ut tilstrekkelig bistand fra kommunen. Og da skal jo ikke barn overprøve den vurderingen. Så når de spør om hjelp - de trenger den ikke. De ønsker bare spare penger.

At forholdet ikke er som du skulle ønsker det var? Sånn er det. Alle lever med slike forhold som ikke svarer til håpet. Da tilpasser vi håpet til realitetene, fordi vi ikke har noe annet valg.

Anonymkode: c9fc3...e33

[AnonymBruker]

Jeg skjønte fort at ditt kjærlighetsspråk var gaver. Det er ikke mitt, og jeg synes det er skikkelig vanskelig å sette meg inn i. Men jeg er litt gjerrig og ville ikke satt pris på tøy til ungene de ikke liker eller sengetøy vi ikke liker eller trenger. Min mor har gaver som kjærlighetsspråk, og selv om jeg prøver litt(orker ikke å slite meg helt ut på å komme på noe og hater å gå i butikker), så merker jeg når hun blir skuffet. Jeg kan da ha tenkt at tid sammen og gode ord er bra og ser for meg at hun blir glad, men så har jeg glemt en ting i tillegg, og det er visst nok. Noen år kan jeg komme på noe skikkelig lurt, men det er vanskelig hvert år, og jeg ville aldri ha brukt flere tusen på en gave. Men selv om jeg skjønner at det kan være vanskelig for din familie å gi tilbake gode(eller dyre) gaver, burde de jo sette pris på din gjestfrihet og hjelpe litt til eller gitt tilbake noe annet. Jeg skjønner godt at dette er demotiverende. Jeg tror kanskje jeg hadde ønsket å samles alle sammen og tatt en runde med forventningsavklaringer om hva folk egentlig ønsker fra hverandre og hva de kan bidra med. Jeg blir alltid glad etter en runde med familiemøte.

Anonymkode: abb00...56d

[AnonymBruker]

Samme hva du sier vil det ikke tas godt opp og du vil virke som utakknemlig.  Noen bryr seg bare ikke hva de gir, bare at de gir og da så billig som mulig og så raskt som mulig. De ønsker ikke å bruke energi på å følge opp ønsker. Det er bare sånn personligheten er.  Jeg har fått mye rart av tanter opp gjennom av duker, sengetøy, håndklær. Jeg bruker disse tingene på reiser/hytteturer når jeg ikke vil bruke være vanlige sengetøy/finere håndklær.  Jeg sier takk og legger det bort til jeg finner en bruk. Håndklærne er også bra til å sende med ungene i svømmehallen, ikke så farlig om det forsvinner. Ble litt sur på sønnen som hadde tatt noen dyrere strandhåndklær i svømmehallen og det forsvant.  Dukene vi får har vært greie på tur og legge over bord når vi spiser. 

 

Anonymkode: fa1f8...dcc