Små barn som ikke har besteforeldre

[AnonymBruker]

Mine barn har ingen besteforeldre. De gikk bort lenge før barna ble født. Barna er relativt små. 5-7 år. Jeg synes det er litt sårt at de ikke vet hvem deres besteforeldre er. Jeg kjenner på et lite behov for at barna skal «kjenne» besteforeldrene sine. Ha et forhold til dem på et vis. Det er rart at noen som står meg så nær som mine barn, ikke har noen kjennskap til en annen veldig viktig del av meg som mine foreldre jo var. Noen ganger har vi laget kake på bursdagen til den døde besteforeldren. Jeg passer også på å snakke om dem innimellom. Men jeg merker jo at barna er veldig distansert, og ikke så veldig interessert. Naturlig nok kanskje. Hvordan gjør dere andre det som er i tilsvarende situasjon? Jeg vil jo ikke at mine (og fars forøvrig) foreldre skal bli helt «glemt». Borte med oss liksom. Tanker? 

Anonymkode: a8408...695

[AnonymBruker]

Føler virkelig med deg❤️ 
 

Personlig har jeg bare svigermoren min som «besteforeldre» for mine barn og hun er udugelig. Bryr seg ikke, stiller aldri opp og er et grusomt menneske! Jeg synes det hadde vært bedre uten henne! 
 

Uansett, har ikke mannen din foreldre heller? 
 

Barm trenger ikke besteforeldre, men hva med onkler og tanter? 

Anonymkode: 91f41...d56

[AnonymBruker]

Når begynte du å snakke med dem om foreldrene dine?  

Anonymkode: 89f48...9f6

[AnonymBruker]

Fortell små historier om barndommen din som involverer dine foreldre.

Ha bilde av dem framme.

For ettertiden: Skriv ned fortellinger om dem.

Anonymkode: 47b78...936

[Arkana]

Vi er i en lignende, men ikke helt samme, situasjon. To av barnas besteforeldre døde før de ble født, den tredje døde for to år siden så de har bare én igjen (og hun bor i tillegg langt unna så de sees ikke så ofte og har ikke noe "hverdagsforhold"). Som dere har vi vært opptatt av at barna skal lære de to besteforeldrene de aldri har møtt å kjenne. Vi snakker om dem med jevne mellomrom, vi forteller om dem og livene deres, vi har bilder av dem framme og vi kan også komme med tilfeldige kommentarer (som f.eks. at morfar elsket pistasjis hvis vi spiser det eller at farmor ville strikket masse dukkeklær hvis hun levde og slike ting, ikke noe store greier, bare ting som gjør at besteforeldrene på en måte er en bitteliten del av barnas liv). 

Barna dine er fremdeles ganske små så det er ikke så rart hvis det føles rart å forholde seg til mennesker de ikke har møtt, men hvis de er som mine vil interessen sannsynligvis øke med alderen. Barna mine kan komme og spørre meg om dem helt tilfeldig, de husker når de har bursdag og slike ting. Så bare fortsett å snakke om dem og inkludere dem så godt det kan. Hvis dere bor slik at det er mulig kan det å tenne lys på gravene på julaften, plante der om sommeren og generelt besøke graven og stelle den være fine opplevelser. Kanskje kan du lage en fotobok (gjerne med både bilder og små fortellinger fra livene deres) om besteforeldrene deres som dere kan bla i med jevne mellomrom? 

[AnonymBruker]

Det er jo veldig vanskelig å bli kjent med noen man aldri har møtt. Min bestefar døde da jeg var 3 år, og jeg husker ingenting av han. Min mor har alltid synes dette var vanskelig, å presset på bursdager etc. Det har bare vært rart og feil for meg, blir som å spise kake for en død fremmed. Det går bare ikke. 

Anonymkode: 4478f...b45

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Mine barn har ingen besteforeldre. De gikk bort lenge før barna ble født. Barna er relativt små. 5-7 år. Jeg synes det er litt sårt at de ikke vet hvem deres besteforeldre er. Jeg kjenner på et lite behov for at barna skal «kjenne» besteforeldrene sine. Ha et forhold til dem på et vis. Det er rart at noen som står meg så nær som mine barn, ikke har noen kjennskap til en annen veldig viktig del av meg som mine foreldre jo var. Noen ganger har vi laget kake på bursdagen til den døde besteforeldren. Jeg passer også på å snakke om dem innimellom. Men jeg merker jo at barna er veldig distansert, og ikke så veldig interessert. Naturlig nok kanskje. Hvordan gjør dere andre det som er i tilsvarende situasjon? Jeg vil jo ikke at mine (og fars forøvrig) foreldre skal bli helt «glemt». Borte med oss liksom. Tanker? 

Anonymkode: a8408...695

Du gjør det beste ut av det og gir barna dine mye kjærlighet og omsorg og er der for de. Det er ikke så mye å gjøre med det. Det er sårt. Og det er ekstra sårt når andre nærme har det og snakker om det i ett. 

Du kan søke etter bestemor. Er sikkert mange ensomme gamle. 

 

Anonymkode: f76cb...2d1

[Regnbuefisk]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Fortell små historier om barndommen din som involverer dine foreldre.

Ha bilde av dem framme.

For ettertiden: Skriv ned fortellinger om dem.

Anonymkode: 47b78...936

Enig! Det viktigste tror jeg er å snakke om dem. Jeg har aldri kjent min mors foreldre, men måten hun alltid har snakket om sin far (min morfar) gjør at jeg er litt glad i han likevel. Det er så tydelig at han var viktig for henne, at hun savner han og var stolt av han.

Vi har aldri feiret bursdager eller sånt, men hun nevner han nå og da. Han laget også en del møbler som de fortsatt har fremme, og det hjelper så klart. Mamma snakker mye mindre om sin mor, så henne har jeg liksom ikke noe forhold til i det hele tatt.

Jeg merker selv hvor sterkt jeg ønsker at barna skal bli kjent med alle sine besteforeldre, så jeg kan tenke meg at det er sårt og trist å ikke ha noen 😔

Endret 17. november 2022 av Regnbuefisk

[Eva-Lena]

Jeg tenker de vil stille spørsmål når de blir eldre. Da kan du vise bilder og snakke om de. Nå er de så små at det er vel ikke interessant overhode å høre om avdøde besteforeldre.

[Heln]

Jeg har aldri møtt mormor, men har likevel et slags forhold til henne. Mamma snakket og fortalte historier fra hun var liten, vi dro på grava hver jul og sommer, passet på at mormor hadde det fint på gravplassen. Det vil jo uansett være et annerledes forhold enn om hun var i live, men bedre enn at hun bare skulle vært glemt.

[AnonymBruker]

Vår har besteforeldre i livet, og en oldemor. Så litt annen situasjon, men likevel ikke.

I vår familie og slekt snakker vi mye om ‘dem som kom før oss’. Ok, det høres sært ut, men egentlig bare som naturlige deler av samtaler.

Så våre har på en måte et forhold til og kjenner litt til hvordan oldeforeldre var, selv om de aldri har møtt dem.

Små historier fra ting som skjedde da vi selv var barn. Bilder henger fremme, og noen album lett tilgjengelig. Små kommentarer her og der når det er naturlig. Vi tenner lys på graven til jul, setter blomster på sommeren. De vet hvor huset de bodde i er. Hva de jobbet som.

Men mest interessant er nok de småtingene og historiene som gjør dem til mennesker  oldemor elsket denne julesangen! Oldefar ønsket seg alltid jordbærkake til sin bursdag - og en snek katten seg inn på spiskammerset og slikket av all kremen! Oldemor bakte de beste skolebollene! Kanskje vi skal prøve hennes oppskrift i helga?

Og evt ting dere har hjemme som er arvegods? Vi har roser i hagen som kom fra oldeforeldre sin hage. En potteplante var oldemor sin. Grøtsleiva vi bruker lørdager har oldefar spikket.

 

Anonymkode: 4b063...0db

[Gjest Hipparchia]

Jeg vokste opp uten besteforeldre og jeg skal innrømme det har vært sårt. Selv om jeg aldri kjente de, så snakket foreldrene mine om de slik at jeg kunne fortelle om de i situasjoner der andre snakket om sine besteforeldre. Jeg tror det er veldig viktig å snakke med barna om de, slik at de føler de er en del av livet deres. 

Det kan også være en idé å søke eb besteforelder på feks finn? Mange ensomme eldre som syns det er koselig med ekstra familie. 

[AnonymBruker]

Jeg forteller historier fra da jeg var liten og viser dem ting som morfar laget. Det viser de i noen grad interesse for. 

Resten er bare ikke interessant, 7 og 10. 

Husker selv at mine foreldre og besteforeldre snakket om døde folk. Syntes det var drepende kjedelig. 

Anonymkode: 82e91...80c

[Daisy-love]

Jeg er vokst opp uten flere besteforeldre. Særlig morfar blir snakket mye om, og er en naturlig del av livet mitt selv om han døde før jeg ble født. 
 

Alle snakker varmt om han, og jeg føler jo jeg gikk glipp av en fantastisk mann. Hos meg har han blitt snakket om som «vanlig», bare at han var død. Litt historier, men ikke haugevis med bilder. Er 40 år siden han døde da. Jeg vil tro jeg er eneste av barnebarna som har et forhold til ham. Det er litt min personlighet. Det er ganske naturlig at folk en ikke har møtt blir en fjern greie, men akkurat morfar er veldig spesielt. Jeg er også oppkalt etter ham.  
 

 

[AnonymBruker]

Jeg tror rett og slett man ikke skal overdrive betydningen av besteforeldre.

Anonymkode: 4324f...51f

[AnonymBruker]

Har dere fått barn sent i livet ? En av ulempene med å få barn sent er at sjangsen for å ha besteforeldre i live avtar. Begge mine bestefedre var døde før jeg ble født og jeg synes at det er trist at jeg aldri fikk kjenne dem.

Anonymkode: 250e8...a80

[AnonymBruker]

Våre har besteforeldre.

Men vi snakker jo om oldeforeldre og andre frafalte slektninger når det er naturlig. Og når de var så små som dine så snakket vi ikke om feks oldefar som oldefar, men som min morfar. At da jeg var liten pleide jeg å gjøre dette med min morfar, slik du nå gjør med din morfar. Osv. 

Jeg føler det er enklere for barna å relatere seg til. 

Veldig ofte har jo barna et eller annet til felles med avdøde slektninger, og da er det det jeg forteller. Vi kan også snakke om det når feks ungene har hørt noe om krigen i Ukraina el, da kan jeg fortelle om ting våre slektninger opplevde under krigen i Norge. Osv. 

 

Jeg setter meg aldri ned og snakker med dem om de døde. Og vi markerer ikke  bursdager. Men vi har dem som en del av hverdagen. Innimellom. 

Og jeg kan si at i dag hadde denne bursdag, den hadde blitt så gammel om den hadde levd i dag. Osv. 

Anonymkode: 8599c...584

[spinnwild]

Vi har opp bilder av de og snakker om de når vi snakker om familie ("mamma og pappa er mammaen og pappen din. Bestemor og bestefar var mammaen og pappaen til mamma, og farmor og farfar er mammaen og pappaen til pappa), og om vi gjør ting som minner oss om de avdøde. Hun er bare to, så forstår ikke så mye om døden ennå, og husker ikke de hun akkurat rakk å møte som nyfødt, men vi snakker om dem likevel. Hun er også med på gravlunden. 

Vi må jo snakke om det, da det fortsatt er litt ferskt, må jeg innimellom forklare at jeg gråter fordi jeg savner bestemor og bestefar. 

Feirer ikke bursdager til de døde, minnes de heller i situasjoner enn datoer.