Krever jeg for mye av mine foreldre?

[Gjest Gjest]

Jeg er i midten av 20-åra og har det ikke alltid så godt i livet. Har ingen venner jeg kan snakke med om mine problemer (bare slike overfladiske venner), ingen kjæreste. Derfor henvender jeg meg ofte til min far når jeg har det vanskelig. Har ringt han mangee ganger og tuta han full med gråt og jammer. I perioder har jeg ringt ham annenhver dag, men da også for å høre hvordan det går med ham.

Men problemet er at jeg i det siste har opplevd at han delvis avviser meg, sier at han ikke har tid til å snakke med meg osv. Jeg vil jo ikke være til plage for han, og prøver å gjøre noe tilbake for ham ved å hjelpe ham hvis han trenger hjelp til noe. Men samtidig har han stilt mye opp for meg, krever jeg for mye av ham? Skal foreldre stille opp uansett og uforbeholdent?

Har inntrykk av at han begynner å bli lei av at jeg aldri kan løse problemene, at det alltid er problemer med meg. Samtidig trenger jeg som alle andre en støtte i livet mitt, har ingen andre å henvende meg til. Ofte er det bare snakk om småting, slik som at jeg gruer meg til noe, og håper på støtte fra noen. Andre ganger er det mer eksistensielt.

Hva synes dere, skal foreldre uansett stille opp og gi til sine barn (også voksne), uten å få noe tilbake? Burde jeg klare å takle mine små og store problemer her i livet uten å snakke med noen? Vil gjerne ha et godt forhold til mine foreldre, men bruker jeg kanskje opp deres sympati på denne måten?

[Gjest Gjesta]

For meg høres det ut som at du trenger å bli voksen. Jeg brukte fryyyktelig lang tid på å rive meg løs fra mamma, noen ganger tror jeg at jeg er limt fast fremdeles, og jeg er over tredve, godt gift og har halvstore barn

Ikke bruk opp pappaen din

[Gjest Gjest]

Jeg synes ikke dine ønsker er urimelige, det er veldig lett å forstå. Det er grunnleggende menneskelige behov du snakker om - og vi alle trengen noen.

I ditt tilfelle har du ikke en mor, ikke en søster og ingen venninne du kan snakke med om detaljer og de nære personlige ting. Det er veldig synd for det kunne du trenge.

Din far bryr seg sikkert veldig om deg og er glad i deg - men fra mitt ståsted (ja da, skyt meg for å mene det om menn) er menn og kvinner forskjellige:

Etter min erfaring ønsker ikke fedre / menn generelt å snakke så mye om detaljer, føleri, flisespikkeri - eller på mannespråket kalt "mas". Han ønsker sikkert at du skal få støtte men kanskej ikke fra ham på alle plan. Menn liker å ta seg av de større tingene, ikke de små. De er ikke noe glad i bekymringer..

Derfor kunne du ha hatt godt av et par venninner, tanter eller andre personer i ditt liv som kjente deg og som du kunne dele dine bekymringer og tanker med.

Din far kan være irritert fordi han merker at du bare har ham å støtte deg til? Kanskje han vil ditt beste, men føler seg utilstrekkelig i å være den eneste støtte-personen som skal dekke alle behovsområdene (som egentlig kunne ha vært fordelt på søsken/venninner)?

Hvordan du skal kunne treffe andre ålreite kan kanskej andre her gi tips om.

[Gjest Pet]

Gir han deg råd og forteller deg hva han synes du burde gjøre? Kommer han med konstruktive forslag til hvordan du kan endre på situasjonen din? Hvis han gjør det og du ikke følger opp men bare fortsetter og grine og klage, skjønner jeg at han kan bli lei. Det må være kommunikasjon begge veier. Jeg har hatt samme erfaring med en slektning som ringte meg så og si hver dag og klagde og gråt og uansett hva jeg rådet henne til og tilbød henne av hjelp ble ingen ting forsøkt. Foreslo bl a å hjelpe henne med å få time hos psykolog og å følge henne til timen, men da hun skulle dit møtte hun ikke opp. Da ga jeg opp.

[Ramy]

Jeg tror pappaen din trodde han skulle bli ferdi med barnegråt for mange år siden...så kan tenke meg han er lei nå ja... Foreldre liker nok å støtte opp om barna sine, men de skulle nok ønske at barna var litt mindre avhengige av dem enn det du er....

[Gjest Gjest]

Mulig jeg er litt på jordet her, men jeg kunne aldri tenkt meg å avvise ungen min selv om hun er godt voksen, og burde klare seg selv. Har ungen min det vondt, så har jeg det vondt også. Nå er det lang frem til jeg har barn i 20 årene, men kan ikke se for meg at jeg skal være avvisende til å hjelpe når den tid kommer...

[aline]

kan det hende han faktisk ER opptatt?

dersom du over lang tid har ringt ham nesten hver dag og klaget og maset, som du selv sier, og han hjelper deg og råder deg uten at det blir NOE bedre, så er han kanskje nødt til å gjøre sine ting selv om det kanskje tilsier at han ikke kan være der for deg hver eneste dag?

han ønsker sikkert å være der for deg, og det har han vel vært også eller? bare at han ikke alltid har tid når det passer deg?

dersom han er den eneste du går til, og du går til ham både med store og små problemer, så ofte som daglig, så bør du kanskje forsøke å ta noen problemer på egenhånd. eller forsøke å finne andre du også kan støtte deg til og få råd fra? ihvertfall om litt mindre ting?

det virker litt som om du trenger støtte og klager selv for ting som kanskje du hadde klart fint uten... småting. (bare ett inntrykk jeg vagt fikk)

om det ikke er nødvendig å ta det, så ikke gjør det om du føler det blir mye.

selv bruker jeg familien min og de er glade for å kunne hjelpe.

jeg snakker med moren min en gang i uka, og da skravler vi en time.

nå er det hennes ønske i utgangspunktet så jeg vet det er greit, men hadde det blitt hver dag, og alt fra støtte til å klare å gå til butikken til å klare større ting (og tro meg, å gå i butikken er vanskelig noen dager), så hadde jeg nok slitt henne ut mer en jeg ønsker.

ta en prat med faren din om det kanskje?

si at du er redd det blir mye for ham, og at du ikke ønsker at han skal bli slitt ut av det. kanskje er han bare opptatt, da kan planlegging kanskje løse litt?

og kanskje det er mye for ham, og da må du finne andre i tillegg til ham.

[Gjest him]

tja... Jeg synes veldig synd i deg fordi du ikke har andre mennesker i livet ditt enn faren din. Selv om han er verdens mest fantastiske far er ikke en person nok. Det er min mening. Jeg har for eksempel en veldig hyggelig og flott mann, men jeg ønsker alikevel kontakt med andre mennesker. Tror jeg hadde blitt GAL hvis jeg bare skulle ha hatt sosial kontakt med en person..

Jeg er selv mor til to jenter og selv om jentene mine tror både jeg og faren er nærmest ''magisk'', er vi to helt vanlige, normale personer med våre feil og mangler. Jeg håper virkelig jeg vil og kan stille opp for jentene mine, men jeg må se i øynene at det ikke er sikkert det bestandig er mulig.. Både på grunn av mine begrensninger, begrensninger i kommunikasjonen oss i mellom, praktiske problemer, prioriteringer osv

Hadde jeg vært deg hadde jeg prøvd å fått mer kontakt med andre mennesker. Selv om de du kjener nå bare er overfladiske bekjentskaper kan de kanskje bli venner?

[Pinocchio]

Her har du fått så mange svar at det meste blir overflødig.

Jeg tror ikke faren din er lei, men tar dette tyngre enn hva du tror.

Hva ønsker han deg nå?

Lykke!

Hvordan tror du en voksen mann som vokste opp på 50-tallet føler seg når datteren gråter uhemmet over telefonen?

Utilstrekkelig.

Overbevist om at dete går langt dypere inn på han en du vet.

Han vet ikke hva han skal si. Ja, han er eldre mann! Han er best på andre ting.

Han kan mange ting.

Og det betyr mye for han at han kan mestre ting.

Nå kan han ikke en gang hjelpe sin egen datter.

Følelser er enklere mellom mor og datter.

Tror han sikkert gjerne vil..

Men å høre du bryte ut i gråt en gang til uten å kunne gjøre noe fysisk som hjelper, gjør raskt han like ulykkelig.

Tror iallefall jeg.

Håper du kan finne lykken på egenhånd og overraske han.

Sansynligvis vil det glede han så ekstemt mye mer enn du tror.

[Gjest Miloine]

Jeg syntes det høres ut som du er ganske så frustrert, og at du gjerne vil og må snakke med noen om dine problemer, følelser osv.

Jeg skjønner godt at du tyr til pappaen din, ettersom det er kun han som eneste voksen, du har sosial kontakt med.

Jeg syntes ikke at han skal avvise deg når du trenger råd og hjelp, og jeg tror nok ikke det er det han egentlig gjør heller.

Han er sikkert mer frustrert over din situasjon enn han gir utrykk for.

Kanskje han ”ikke vil prate med deg" vær gang du ringer, fordi han er redd for selv å bryte sammen når han alltid hører at jenta hans ikke har det noe bra.

Du er barnet hans uansett hvor gammel du er, og så lenge du er nedfor og trenger noen, så bør han stille opp,

....men...

...det er klart at din far ikke alltid kan klare å stille opp for deg, han har sikkert sitt å stri med han også.

Jeg syntes det, sikkert mange som ikke er enig med meg, men jeg mener det.

Du vil hjelpe han og råde han når han blir gammel og kanskje ensom og nedfor.

Det du egentlig trenger er venner og noen som bryr seg, noen du kan prate med og som lytter til deg.

Noen på din egen alder, og der også har du et problem.

Du sier du ikke har noen venner, og dette er forferdelig leit.

V mennesker trenger hverandre i mange sammenheng.

Du sier ingenting om du har jobb eller går på skole etc, og jeg regner med at du ikke har barn, for jeg antar du ville ha nevnt det da.

Hva slags problemer er det du strir med da?

Er det psykiske, fysiske eller hva er det?

Hvis det er psykiske bør du gå til legen din å fortelle om dette, og husk dersom det er det, er IKKE det noe å skamme seg over å fortelle.

Gå ut på byen om det så er med dine såkalte ”overfladiske” venner, eller gå ut alene dersom du ikke har noen å gå ut med.

Du blir alltids kjent med noen.

Søk på nettet, om eks. ensligtreffen, singelforeningen o.l.

Et sted må du begynne så du ikke blir sittende sånn alene og lei deg til du blir ”gammal”

Iikke steng deg inne med alle problemene dine.

Du må selv gjøre noe, og ikke sitte å vente på at noen andre skal gjøre noe for deg...det er ikke bestandig så enkelt.

Lykke til og

Endret 7. desember 2005 av Miloine

[Gjest Gjest]

Gå til psykolog. Der kan du gråte og klage, og psykologen kan gi deg konstruktiv hjelp til å ta tak i livet ditt. Stakkars pappaen din som støtt og stadig blir nedringt av en grinende ulykkelig unge.. Han vil nok bli veldig glad om du får livet ditt litt mer på skinner! Det er nok frustrerende for ham også dette.

[Gjest Gjest]

Jeg er i midten av 20-åra og har det ikke alltid så godt i livet. Har ingen venner jeg kan snakke med om mine problemer (bare slike overfladiske venner), ingen kjæreste. Derfor henvender jeg meg ofte til min far når jeg har det vanskelig. Har ringt han mangee ganger og tuta han full med gråt og jammer. I perioder har jeg ringt ham annenhver dag, men da også for å høre hvordan det går med ham.

Men problemet er at jeg i det siste har opplevd at han delvis avviser meg, sier at han ikke har tid til å snakke med meg osv. Jeg vil jo ikke være til plage for han, og prøver å gjøre noe tilbake for ham ved å hjelpe ham hvis han trenger hjelp til noe. Men samtidig har han stilt mye opp for meg, krever jeg for mye av ham? Skal foreldre stille opp uansett og uforbeholdent?

Har inntrykk av at han begynner å bli lei av at jeg aldri kan løse problemene, at det alltid er problemer med meg. Samtidig trenger jeg som alle andre en støtte i livet mitt, har ingen andre å henvende meg til. Ofte er det bare snakk om småting, slik som at jeg gruer meg til noe, og håper på støtte fra noen. Andre ganger er det mer eksistensielt.

Hva synes dere, skal foreldre uansett stille opp og gi til sine barn (også voksne), uten å få noe tilbake? Burde jeg klare å takle mine små og store problemer her i livet uten å snakke med noen? Vil gjerne ha et godt forhold til mine foreldre, men bruker jeg kanskje opp deres sympati på denne måten?

←

Du er i midten av 20 årene og bruker dine foreldre slik? Du misbruker dine foreldre.

Det er begrenset hva folk klarer å ta imot av negative meldinger. Du tyner de ut. da du ringer, så vet din far hva det er som kommer. Jammer.

man skal støtte sine barn,men man skal ikke være krykker for de.

Du trenger å bli voksen. Du får søke hjelp der du kan få ut guffa, så kansje du kan bruke dine foreldre til hygge.

tror de hadde satt pris på det.

Fortsetter du slik, så kan du bli ganske gammel før du slutter. Eller om du slutter.

Din far skulle lagt på røret for lenge siden.

[Gjest Gjest]

Jeg er ikke enig med en her som sier at det er "lettere med kontakten mor-datter" enn far-datter. Svært mange jenter har best kontakt med sin far (fremfor sin mor..)

Jeg synes foreldre bør støtte opp om barna sine gjennom hele sitt liv, hvis de trenger sine foreldre fortsatt. Det er ikke noe å lure på en gang. Har man skaffet barn er det for hele livet,det stopper ikke ved 20 år, hvis noen trodde det.

På den annen side er jeg eniog med noen her som sa at trådstarter kansksje behøver å skaffe seg litt flere personer i sitt liv. Det er ikke sunt å bare ha 1 eller 2 og ingen andre.

[Gjest Gjest]

Neste gang du er på gråten for noe, så prøv å unngå ringe din far? Du kan istedet ringe Mental Helses Hjelpetelefon og snakke med noen der.

Du sier du kun har overfladiske venner, men har du forsøkt å danne nærere forbindelser til en eller to av dem ved å åpne deg litt? Du trenger ikke fortelle dem hele livshistorien din med det samme.

Du sier selv at du ikke alltid ringer faren din når det er problemer og noen som svarer her har visst oversett det.

Kanskje din far har fått seg dame og at det er vanskelig å snakke i telefonen om følelser/problemer hver gang du ringer? Eller at han har besøk.

Foreldre skal støtte, men de kan ikke gå veien for deg. Den må du gå selv. Er det psykiske problemer, ville jeg snakket med legen men det har du kanskje alt gjort?

Du skal ikke bygge ditt liv på en løgn, men en hvit løgn til din far om at du er bedt på fest på lørdag f.eks. vil sikkert glede han, så han får et pusterom hvis det er slik at han har oppfattet at du er forferdelig ensom.

Du kan kontakte Frivillighetssentralen eller Angstringen og snakke med noen der som er vant til å takle problemer.