AnonymBruker Skrevet 15. november 2022 #1 Skrevet 15. november 2022 Jeg har begynt å innse at jeg aldri har lært meg å sette grenser og i for liten grad hevder meg selv i alle relasjoner. Det kommer nok fra at jeg som barn ble lite sett og validert, følelser og meninger ble ikke tatt på alvor. Så det har gjort mye med hvordan jeg forholder meg til andre nå. Jeg er en lytter mer enn en som prater. Automatisk vil jeg at andre skal ha det bra, være i fokus, og sier sjelden fra om det er noe jeg ikke liker eller blir såret av. Samtidig tenker jeg jo at man kan forvente normal folkeskikk, og at man ikke hele tiden skal måtte sette grenser og hevde seg med folk man har nær, så jeg er kanskje litt forvirret akkurat der. Mitt mønster er typisk at jeg blir kjent med noen, vi blir venner og snakker godt sammen, så dukker det etterhvert opp ting som jeg opplever som sårende eller negativt som påvirker relasjonen min til vedkommende, og når det har gått en stund så har jeg liksom fått nok og orker ikke ha mer med vedkommende å gjøre. Det jeg opplever som sårende kan f.eks være kritikk rundt måten jeg lever på eller min personlighet, at jeg kjenner en mangel på respekt, jeg kan føle meg utnyttet. Fordi jeg er en forsiktig type som lar andre ta plass, er det som om de overtar all plassen og blir veldig selvsentrert. Jeg tiltrekker meg folk som har stort behov for å ta plass og snakke om seg selv. Jeg har hatt dette mønsteret i livet mitt fra jeg var ungdom. Følelsen av å bli brukt som "publikum" for mennesker som trenger å bli sett. Er jeg for snill og hyggelig? Ville det vært sunt for meg å alltid si fra i de situasjonene jeg føler noe skurrer? Ofte kan jeg sitte med en vond følelse, men klarer ikke sortere ut hva det er før kanskje dagen etter. Henger jeg med feil folk, eller hva er greia? Anonymkode: 99d97...195 2 1
AnonymBruker Skrevet 15. november 2022 #2 Skrevet 15. november 2022 Jeg skal fortelle deg noe viktig som jeg har vært nødt til å lære meg selv; dersom du ikke sier ifra, og er tydelig på dine behov og hvor dine grenser går i alle dine relasjoner, da vil folk teste deg og dytte i deg nettopp fordi de ikke vet hvor mye du tar imot .. og hvor det sier stopp for deg .. du blir for utydelig og da er det vanskelig for folk å respektere deg og behandle deg deretter. Det er ingenting galt med å si ifra, og å vise seg sårbar også for den saks skyld. Det viser kun styrke og mot så lenge det gjøres på en saklig og ok måte. Ikke vær den uten meninger .. den som bare gir og aldri får .. den som ikke setter grenser .. stå opp for deg selv og du vil merke at du blir behandlet med mer respekt. De som ikke gjør det, trenger du ikke å bruke mer tid på ❤️ Anonymkode: 4397e...9ef 1
AnonymBruker Skrevet 15. november 2022 #3 Skrevet 15. november 2022 Uff kjenner meg igjen i mye av dette! Har måttet kutte ut en del relasjoner, da de regelrett har sugd ut all engergi. Jeg blir også veldig nedtrykt av “stikk”, det å bli tråkket på. Være seg personligheten min, hvordan jeg disponerer pengene min, ja kritikk/stikk hele tiden. Har aldri vært flink til å konfrontere, og det ender med samne greia: jeg blir unnvikende. Og tar avstand. Jeg tror andre føler seg veldig trygg med meg, og det fører til at de deler alt fra selvmordstanker til andre ting. Jeg gikk en to timers tur nylig med en bekjent jeg ikke har truffet på 18 mnd, og det endte i utnattelse og ekstrem hodepine for min del. Det var en konflikt med faren som ble intenst terpet på, og jeg sliter med sykdom og utmattelse og har veldig begrenset kognitiv kapasitet for tiden😩Aner ikke hva slags råd jeg kan gi, men håper andre hopper inn her😇Hva tror du selv er best å gjøre? Akseptere at andre tror vi tåler hva som helst? gi beskjed? Selv har jeg sluttet helt å ta initiativ til flere bekjentskaper, men har også begynt i samtaleterapi. Anonymkode: 439e6...1c8
AnonymBruker Skrevet 15. november 2022 #4 Skrevet 15. november 2022 AnonymBruker skrev (6 timer siden): Jeg har begynt å innse at jeg aldri har lært meg å sette grenser og i for liten grad hevder meg selv i alle relasjoner. Det kommer nok fra at jeg som barn ble lite sett og validert, følelser og meninger ble ikke tatt på alvor. Så det har gjort mye med hvordan jeg forholder meg til andre nå. Jeg er en lytter mer enn en som prater. Automatisk vil jeg at andre skal ha det bra, være i fokus, og sier sjelden fra om det er noe jeg ikke liker eller blir såret av. Samtidig tenker jeg jo at man kan forvente normal folkeskikk, og at man ikke hele tiden skal måtte sette grenser og hevde seg med folk man har nær, så jeg er kanskje litt forvirret akkurat der. Mitt mønster er typisk at jeg blir kjent med noen, vi blir venner og snakker godt sammen, så dukker det etterhvert opp ting som jeg opplever som sårende eller negativt som påvirker relasjonen min til vedkommende, og når det har gått en stund så har jeg liksom fått nok og orker ikke ha mer med vedkommende å gjøre. Det jeg opplever som sårende kan f.eks være kritikk rundt måten jeg lever på eller min personlighet, at jeg kjenner en mangel på respekt, jeg kan føle meg utnyttet. Fordi jeg er en forsiktig type som lar andre ta plass, er det som om de overtar all plassen og blir veldig selvsentrert. Jeg tiltrekker meg folk som har stort behov for å ta plass og snakke om seg selv. Jeg har hatt dette mønsteret i livet mitt fra jeg var ungdom. Følelsen av å bli brukt som "publikum" for mennesker som trenger å bli sett. Er jeg for snill og hyggelig? Ville det vært sunt for meg å alltid si fra i de situasjonene jeg føler noe skurrer? Ofte kan jeg sitte med en vond følelse, men klarer ikke sortere ut hva det er før kanskje dagen etter. Henger jeg med feil folk, eller hva er greia? Anonymkode: 99d97...195 Jeg har litt samme problem som deg med selvhevdelse og også hatt oppvekst der jeg ikke ble møtt på følelsene. Det med å gi plass og ta plass er en balanse man må kjenne på, og sensitive selvreflektert mennesker er gjerne gode på det. Jeg holde meg langt unna grenseløse og invaderende mennesker. Når det er sagt så skylder vi hverandre å gi hverandre tilbakemelding og sette grenser for oss selv. Det er ikke bare andres ansvar å gjette seg frem til hva du liker og ikke liker. Du må formidle det selv. De som ikke respekterer deg når du setter grenser, de bør du holde deg unna. Anonymkode: c7650...dbc 1
AnonymBruker Skrevet 15. november 2022 #5 Skrevet 15. november 2022 AnonymBruker skrev (6 timer siden): Uff kjenner meg igjen i mye av dette! Har måttet kutte ut en del relasjoner, da de regelrett har sugd ut all engergi. Jeg blir også veldig nedtrykt av “stikk”, det å bli tråkket på. Være seg personligheten min, hvordan jeg disponerer pengene min, ja kritikk/stikk hele tiden. Har aldri vært flink til å konfrontere, og det ender med samne greia: jeg blir unnvikende. Og tar avstand. Jeg tror andre føler seg veldig trygg med meg, og det fører til at de deler alt fra selvmordstanker til andre ting. Jeg gikk en to timers tur nylig med en bekjent jeg ikke har truffet på 18 mnd, og det endte i utnattelse og ekstrem hodepine for min del. Det var en konflikt med faren som ble intenst terpet på, og jeg sliter med sykdom og utmattelse og har veldig begrenset kognitiv kapasitet for tiden😩Aner ikke hva slags råd jeg kan gi, men håper andre hopper inn her😇Hva tror du selv er best å gjøre? Akseptere at andre tror vi tåler hva som helst? gi beskjed? Selv har jeg sluttet helt å ta initiativ til flere bekjentskaper, men har også begynt i samtaleterapi. Anonymkode: 439e6...1c8 Trist å lese at du har bekjentskaper som stjeler så mye av din energi at du ser deg nødt til å innskrenke ditt sosiale liv. Jeg kjenner meg veldig igjen i det. Jeg har hatt slike relasjoner til mine foreldre og holdt andre folk på avstand fordi jeg ikke maktet mer. Etterhvert har jeg greid å få meg noen venner som jeg er veldig trygg på og som det faktisk GIR meg energi å være sammen med! Det er utrolig å oppleve! Det høres ut som at du trenger å øve på å sette grenser slik at ikke depressive mennesker får overkjøre deg helt og lempe alle sine problemer på deg. Det er helt vanvittig hvor energikrevende det er å gå på akkord med seg selv og være andres søppelkasse. Anonymkode: c7650...dbc 2
AnonymBruker Skrevet 15. november 2022 #6 Skrevet 15. november 2022 AnonymBruker skrev (16 minutter siden): Trist å lese at du har bekjentskaper som stjeler så mye av din energi at du ser deg nødt til å innskrenke ditt sosiale liv. Jeg kjenner meg veldig igjen i det. Jeg har hatt slike relasjoner til mine foreldre og holdt andre folk på avstand fordi jeg ikke maktet mer. Etterhvert har jeg greid å få meg noen venner som jeg er veldig trygg på og som det faktisk GIR meg energi å være sammen med! Det er utrolig å oppleve! Det høres ut som at du trenger å øve på å sette grenser slik at ikke depressive mennesker får overkjøre deg helt og lempe alle sine problemer på deg. Det er helt vanvittig hvor energikrevende det er å gå på akkord med seg selv og være andres søppelkasse. Anonymkode: c7650...dbc Takk🥰Det ble mye verre for meg etter at jeg ble syk. Før var jeg mer “easy going” og ble ikke utmattet slik jeg blir nå. Jeg føler at når jeg sliter med sykdom i hverdagen, så blir det så lite som skal til før lyset slukkes🙄Før var jeg en god samtalepartner, mens nå er alt bare slitsomt. Har heldigvis et par venner jeg er trygg på, og som respekterer meg og den svingende formen min. Men ja har måttet styrt unna en god del folk for å ikke bli enda dårligere enn jeg allerede er🫣Nærmer meg å ligge i et mørkt rom døgnet rundt😪Da er det komplett umulig å være en søppelkasse for randoms på gata/butikken/apoteket(stort sett der jeg beveger meg når jeg er ute🤭) Anonymkode: 439e6...1c8
mo1234 Skrevet 15. november 2022 #7 Skrevet 15. november 2022 (endret) Ja, jeg lar meg også overkjøre. Det gjelder i forhold, blant venner osv. Det er vel en kombinasjon av at jeg er introvert, har vært kronisk syk lenge (alvorlig utmattelse) noe som har påvirket selvtilliten negativt. Samt en oppvekst hvor mor har vært nokså kontrollerende og hysterisk. Veldig viktig å lære seg å sette grenser overfor andre. En kan ende opp med å ta så mye hensyn til andre at det går ut over en selv. Endret 15. november 2022 av mo1234
AnonymBruker Skrevet 15. november 2022 #8 Skrevet 15. november 2022 AnonymBruker skrev (6 minutter siden): Takk🥰Det ble mye verre for meg etter at jeg ble syk. Før var jeg mer “easy going” og ble ikke utmattet slik jeg blir nå. Jeg føler at når jeg sliter med sykdom i hverdagen, så blir det så lite som skal til før lyset slukkes🙄Før var jeg en god samtalepartner, mens nå er alt bare slitsomt. Har heldigvis et par venner jeg er trygg på, og som respekterer meg og den svingende formen min. Men ja har måttet styrt unna en god del folk for å ikke bli enda dårligere enn jeg allerede er🫣Nærmer meg å ligge i et mørkt rom døgnet rundt😪Da er det komplett umulig å være en søppelkasse for randoms på gata/butikken/apoteket(stort sett der jeg beveger meg når jeg er ute🤭) Anonymkode: 439e6...1c8 Da er det tid for å sette seg selv først, med god samvittighet. Du har ikke krefter til å være der for andre nå, men de skal være der for deg. Så får det snu senere når du er blitt bedre. Såpass bør venner forstå. Det gikk så lengt med meg også at jeg lå på mørkt rom med kraftig hodepine. Ikke så veldig lenge det varte heldigvis. Men det gikk veldig gradvis fremover. Er et halvt år sida nå men jeg skyr fortsatt lyset. Den fæle hodepinen og svimmelheten er borte. Ikke press deg! Anonymkode: c7650...dbc
AnonymBruker Skrevet 15. november 2022 #9 Skrevet 15. november 2022 Ja, det er bra for deg å si ifra hver gang det er noe (om du oppdager det mens det skjer). Når det først blir klart noen dager etterpå er det ofte best å bruke det for egen refleksjon og som info til hva man kan gjøre neste gang, eller om man f eks ikke skal være mer med den personen. Prosessen med å kjenne og sette fingeren på hva du føler kommer til å gå fortere og fortere, dette er en treningssak som alt annet. Grenser har med å kjenne oss selv og gjøre, ingenting med andre å gjøre. Det vil også bli lettere å si nei, og lettere å bare observere andre som de er med trening. Styr livet ditt etter hva som blir bra for deg. Ta pause fra folk om du trenger det for å høre din egen stemme, gi slipp på folk hvor det ikke er noe reelt mellom dere mer. Du skylder ingen noen forklaring. Nyt friheten som øker med hvert lettelsens pust etter hvert som du får livet tilbake. Anonymkode: ef6a7...944 1 1
Tatja Skrevet 15. november 2022 #10 Skrevet 15. november 2022 Kjenner meg igjen. Tydelig at mennesker flest er så grunnleggende egoistisk at de trykker andre ned for å heve seg selv, hvis de føler det kan gjøres uten følger. Jeg også forventer folkeskikk, og har i min naivitet trodd at det har de fleste voksne folk - spesielt mot sine venner. 3
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå