Barn som setter store krav til seg selv

[AnonymBruker]

Hei,

Lurer på om det er flere her inne som har lignende erfaring med lignende barn, og gjerne dele sine synspunkt. Vi har ett barn som er verdens skjønneste! Barnet er flink på skolen, gjør det bra og er stort sett glad og lykkelig. Banret går i 3. kalsse. Det er likevel en utfordring, nemlig at barnet setter store krav til seg selv. Jeg skal nevne noen eksempler, men dette resulterer i at han blir frustrert om han ikke får til noe, og rett og slett liker bare å gi opp. På en måte synnes jeg det er en god egenskap å være konkurranseinstilt og sette egen krav, men når det går over en viss grense, så blir det for mye. 

• F.eks når vi gjør lekser, så er han superraks på det som han får til og alt er i skjønneste orden. Men om han føler at han sliter med noe, eller ikke mestrer dette med en gang, så blir han frustrert og mister lysten til å jobbe videre med dette. Da er lysten til å gjøre leksene borte, og det blir mer surting.
• Hvis det en en idrett som han ikke er så god på, så ønsker ikke han å være med i det hele tatt. F.eks fotball. Her er det alltid noen som er flinkere enn andre. Gutten vår vil ikke være med på fotball lenger fordi han sier at han ikke er god. Slik jeg tolker tankene hans, enten så må han være god/blant de beste eller så er ikke han med i det hele tatt. Og da han ikke er blant de beste, så velger han å slutte. 
• Spille brettspill eller andre TV-spill med andre: Her må han vinne... begynner han å tape, så ender det med frustrasjon, og ofte gråt. Det gjør at det er vanskelig å spille sammen med han siden han hele tiden må vinne. 

Kunne sikkert nevnt flere eksempler, men de to øverste sier sikkert godt nok om hvordan han er. VI har flere ganger prøvd å forklare at det ikke er så viktig å være best i alt. Det er helt ok å bare være med, gjøre feil, at han ikke må værte best osv osv...

Er det noen som har lignende erfaringer? Hva gjorde dere for å bedre situasjonen? Er det noe barna vokset av seg etter hvert dom de blei eldre? Hva kan vi gjøre og jobbe med for å bedre dette? 

Vi vil gjerne at barnet skal ha en mer avslappet forhold til ting og ikke hele tiden sette så alt for store krav til seg selv. 

Jeg takker på forhånd for alle svar

 

Anonymkode: 48bf7...de8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Hei,

Lurer på om det er flere her inne som har lignende erfaring med lignende barn, og gjerne dele sine synspunkt. Vi har ett barn som er verdens skjønneste! Barnet er flink på skolen, gjør det bra og er stort sett glad og lykkelig. Banret går i 3. kalsse. Det er likevel en utfordring, nemlig at barnet setter store krav til seg selv. Jeg skal nevne noen eksempler, men dette resulterer i at han blir frustrert om han ikke får til noe, og rett og slett liker bare å gi opp. På en måte synnes jeg det er en god egenskap å være konkurranseinstilt og sette egen krav, men når det går over en viss grense, så blir det for mye. 

• F.eks når vi gjør lekser, så er han superraks på det som han får til og alt er i skjønneste orden. Men om han føler at han sliter med noe, eller ikke mestrer dette med en gang, så blir han frustrert og mister lysten til å jobbe videre med dette. Da er lysten til å gjøre leksene borte, og det blir mer surting.
• Hvis det en en idrett som han ikke er så god på, så ønsker ikke han å være med i det hele tatt. F.eks fotball. Her er det alltid noen som er flinkere enn andre. Gutten vår vil ikke være med på fotball lenger fordi han sier at han ikke er god. Slik jeg tolker tankene hans, enten så må han være god/blant de beste eller så er ikke han med i det hele tatt. Og da han ikke er blant de beste, så velger han å slutte. 
• Spille brettspill eller andre TV-spill med andre: Her må han vinne... begynner han å tape, så ender det med frustrasjon, og ofte gråt. Det gjør at det er vanskelig å spille sammen med han siden han hele tiden må vinne. 

Kunne sikkert nevnt flere eksempler, men de to øverste sier sikkert godt nok om hvordan han er. VI har flere ganger prøvd å forklare at det ikke er så viktig å være best i alt. Det er helt ok å bare være med, gjøre feil, at han ikke må værte best osv osv...

Er det noen som har lignende erfaringer? Hva gjorde dere for å bedre situasjonen? Er det noe barna vokset av seg etter hvert dom de blei eldre? Hva kan vi gjøre og jobbe med for å bedre dette? 

Vi vil gjerne at barnet skal ha en mer avslappet forhold til ting og ikke hele tiden sette så alt for store krav til seg selv. 

Jeg takker på forhånd for alle svar

 

Anonymkode: 48bf7...de8

Hvor gammel er barnet? Er du alene med ham? Eller 50% samvær med far?

Anonymkode: 554a2...fdb

[AnonymBruker]

Har vært et sånt barn. Du bør gå i deg selv som forelder (og far/andre foresatte rundt gutten) og sjekke ut om du kan være en faktor som bidrar til dette. Hvilke type kompliment er det han får hjemmefra? Dersom mye av oppmerksomheten han får er knyttet til gode prestasjoner er ikke denne oppførselen så uvanlig. 
 

Forøvrig kan det også hjelpe og snakke med barnet og motivere. «Noen ganger må vi gjøre vanskelige ting», «Du kan gjøre vanskelige ting», «Dette får du til selv om det er vanskelig» osv. Snakk med barnet og still spørsmål kan også hjelpe. 

Anonymkode: 6cee8...75b

[AnonymBruker]

Hvordan velger dere voksne å møte barnet, ts?

Altså, ved første eksempel - lekser. Her ville jeg svart «ja, det er vanskelig å lære noe nytt. Det er meningen at det skal være vanskelig. Og nettopp fordi det er vanskelig har læring verdi.» og så ville jeg spurt barnet om det forsto denne logikken, og så ville vi hatt en samtale om temaet utfordringer og å stå i det vanskelige. Denne ville vi hatt ofte, fordi jeg synes det er kjempeviktig at barn lærer verdien av å feile og så reise seg og så feile igjen.

Ved andre eksempel, sport. Her ville jeg forklart barnet at vi velger hobbyer ikke for å vise hvor fortreffelige vi er, men fordi vi finner glede i hobbyen vår. Så ville jeg spurt barnet hva det var som gjorde at akkurat denne hobbyen ble valgt. Og om barnet fortsatt ser slik på hobbyen. Det er helt ok å forsøke en hobby og så finne ut at man ikke trives med den - da slutter man. Forsøk på nye ting skal fortelle oss om vi ønsker fortsette eller ei. Verken mer eller mindre.

Sist: barn har ikke egne prioriteringer rundt best eller dårligst. Om barnet ditt mener at man  være god for å ha glede av noe så er det noe du og/eller barnets far har lært barnet. Enten ved at dere selv mener dette er riktig, eller ved å gi inntrykk av det. Det er viktig at dere tar ansvar for å av-lære barnet utakter dere selv har lært det. Og viktig at dere ikke forsøker skulke unna ansvaret. Barn lærer alt av sine foreldre. Alt barn gjør er dets foreldres ansvar. Tar dere ikke ansvaret har barnet liten sjanse til å justere seg.

Spill: det føles godt å vinne. Små barn gråter når de taper. Det er helt ålreit. Man lar ikke dermed barnet vinne - man spiller feir og så sier man «det gjør vondt å tape, ja. Hjalp det å gråte litt?» og så, når barnet opplever at gråt er ufarlig så lærer man det å mestre tap uten å gråte. Men dere voksne tåle å øve. Dere må tåle gråt. Dere er voksne - dere kan ikke velge bort barnets ubehag og være ok foreldre. Dere skal og må tåle det.

Anonymkode: ac4d2...4d5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Hvor gammel er barnet? Er du alene med ham? Eller 50% samvær med far?

Anonymkode: 554a2...fdb

8,5 år.. vi bor sammen som en familie.. mor, far, 3 barn.... 

Anonymkode: 48bf7...de8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Har vært et sånt barn. Du bør gå i deg selv som forelder (og far/andre foresatte rundt gutten) og sjekke ut om du kan være en faktor som bidrar til dette. Hvilke type kompliment er det han får hjemmefra? Dersom mye av oppmerksomheten han får er knyttet til gode prestasjoner er ikke denne oppførselen så uvanlig. 
 

Forøvrig kan det også hjelpe og snakke med barnet og motivere. «Noen ganger må vi gjøre vanskelige ting», «Du kan gjøre vanskelige ting», «Dette får du til selv om det er vanskelig» osv. Snakk med barnet og still spørsmål kan også hjelpe. 

Anonymkode: 6cee8...75b

Hei,

Jeg kjenner godt til det du snakker om. Jeg som er forelder til dette barnet var slik selv som liten. Jeg hadde alltid er stort konkurranseinstilling og ville være best. Men samtidig tålte jeg fint å tape. Barnet mitt oppfører seg ganske likt meg, så jeg tanken om at dette går i arv slo meg også. 

Vi er absolutt ikke sånn at vi motiverer barnet til å prestere eller være best. jeg ønsker bare at han skal trives med det han gjør. Lekser er ikke alltids så artig nei.. men det må gjøres. Det må for all del ikke gjøres perfekt, bare det gjøres...

Vi skal jobbe med saken slik at barnet lærer at ting må ikke være 100% riktig, og at ingen forventer at han skal være best eller noe slikt. Jeg ønsker ikke at han skal slite eller tenke negativt om han ikke får til noe med en gang. 

Anonymkode: 48bf7...de8

[Wit]

Datteren min var mye lik dette tidligere. Hvis hun ikke syntes bokstavene hun skulle skrive var helt lik som den som var trykt i boka kunne hun viske og viske helt til det gikk hull i arket og hun ble superfrustrert. Til prøver skulle alt være riktig (ihvertfall nesten) og hun kunne bli skikkelig frustrert når det var noe hun ikke fikk til.

Vi brukte mye tid på å fokusere på det med "å gjøre sitt beste". Særlig når hun fikk tilbake prøver som ikke var så bra som hun hadde ment de burde være. Utfordringen ble at lærerne også faktisk mente hun slurvet når hun ikke fikk nesten alt rett på prøver, og så ikke at de faktisk var med på å lage dette til et større problem for henne.

Men, vi sto på vårt på foreldremøter og fortalte læreren at sånn var det faktisk ikke. Hun gjorde sitt beste på prøvene, og da var det mer enn godt nok. Hun var ikke nødvendigvis like flink i absolutt alt, og det skulle hun også få lov til.

Dette problemet var verst på barneskolen og i starten av ungdomsskolen, men heldigvis klarte hun å senke skuldrene litt etterhvert. Vi snakket mye om at ingen kunne alt med en gang. Mange ting måtte man trene på, og det var faktisk ikke sånn at man kunne bli best i absolutt alt. Og det er faktisk helt greit.

Så ikke fokuser på at alt må være perfekt, men hjelp han heller å finne balansen i livet samtidig som at han må lære at man faktisk må øve på enkelte ting og det er ikke nødvendigvis alt han kan bli best i. Men det er ingen grunn til å kutte ut det for det. På skolen må man faktisk bare lære mye som ikke nødvendigvis føles så spennende der og da, og på fritiden gjør man ting for å ha det gøy sammen med andre.

[AnonymBruker]

Jeg tror også dette er ganske vanlig, vi har også et barn som er sånn. Med engang det er noe barnet ikke mestrer så er det "jeg er så dum, jeg kan ingenting".

Vi har jobbet med at alle kan ikke alt første gang, man skal øve og være fornøyd med innsatsen man har gjort (så lenge man vet at barne faktisk har gjort det, og ikke tuller).

 

Anonymkode: 7c169...d35

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg tror også dette er ganske vanlig, vi har også et barn som er sånn. Med engang det er noe barnet ikke mestrer så er det "jeg er så dum, jeg kan ingenting".

Vi har jobbet med at alle kan ikke alt første gang, man skal øve og være fornøyd med innsatsen man har gjort (så lenge man vet at barne faktisk har gjort det, og ikke tuller).

 

Anonymkode: 7c169...d35

Det er litt sånn her også. Jeg vil bare ikka at barnet skal føle seg dårlig eller være skuffet over seg selv, eller enda verre: At han skuffer oss som foreldre. For det gjør han absolutt ikke. Det er liksom bare den staheten og personligheten hans... når han først mestrer noe, og om han liker det, så er han "ALL INN" og det er glede og engasjement. 

Men med en gang han ikke får til noe, så er det furting og "jeg er dum instilling, jeg får ikke det til" instilling. 

Tror vi skal jobbe litt mer med dette og prøve å få han til å skjønne at så lenge man gjør en innsats, så er det helt ok. 

Anonymkode: 48bf7...de8