Noen andre som ikke helt klarer å "knekke koden" for sosiale relasjoner?

[GullPoteten]

Hele livet har jeg slitt med å skape gode relasjoner til andre mennesker, selv om dette er et av mine største ønsker. 

Dette er veldig vanskelig å i det hele tatt å gå inn på, men det begynte med at jeg hadde noen veldig dårlige vennskap tidlig i barndommen og vokste opp i et miljø med mye mobbing og fysisk/psykisk vold på skolen i en liten bygd i landet. 

Jeg hadde en liten periode på videregående der jeg hadde venner, men nå som student i 20-årene og spesielt etter pandemien er jeg helt avskrudd og føler også jeg har gått glipp av mye læring sosialt. Jeg måtte ta et år for å være hjemme store deler og hjelpe familie og derfor hadde jeg heller ikke så mye tid til venner, men jeg har hatt kjæreste før så noe må jeg ha gjort riktig i det minste.

Når jeg er i sosiale situasjoner så føler jeg meg ofte veldig ukomfortabel, har ikke akkurat alvorlig sosial angst, men det å være sosial med fremmede uten å være full er definitivt utenfor komfortsonen. Dette kan også få meg til å se frekk/arrogant ut, selv om jeg ikke mener å være det i det hele tatt! Likevel går jeg til kollokviegrupper og annet for å fortsette å jobbe med meg selv og bli bedre. Føler generelt det er veldig få personer jeg "klikker" med og får en god connection med. Jeg har dessverre heller nesten ingen venner fra barneskole/ungdomsskole/vgs som jeg kan lene meg på. Jeg ser ofte stories på snap/instagram at de gamle vennene fra vgs og ungdomsskole har samlet seg uten og invitere meg, men jeg skjønner at man ikke kan tvinge andre til å invitere seg.

Her er min teori på hvorfor jeg støter folk fra meg:

1. Jeg er sosialt klein og folk blir ukomfortable av det. Folk legger merke til at jeg ikke er i et ess og ofte er veldig stille, noe som gjør andre usikker.

2. I tillegg blir jeg ikke alltid med på alt mulig grunnet kronisk fysisk sykdom jeg fikk som lite barn og psykisk sykdom jeg fikk som tenåring, som kan gjøre at jeg dessverre ikke alltid har energi til å være med på like mye. Smerte i kroppen, sterk depresjon, panikkanfall og annet kan sette meg ut, selv om jeg veldig gjerne har lyst til å være en sterk person og ikke la meg begrense. 

3. Jeg har null selvtillit og folk enser det. 

Jeg har veldig lyst til å jobbe med dette. Har ennå ikke fått noe hjelp av fast psykolog eller dps inntil videre, men ønsker virkelig å få til å endre dette fordi jeg føler meg veldig ensom og sitter ofte alene på hybelen og kan lett finne på å ta meg en liten slurk av flaska alene, noe jeg skammer meg veldig over. 

Jeg vil ikke være denne personen. 

Noen andre som sliter med det samme? 

[Gjest supernova_87]

Fy flate så tøff du er, ville bare skrive det. Håper du får mange gode svar ❤️ 

Jeg har troa på at det er nr. 3. Ofte når man har sosial angst så overtenker man jo alt det sosiale, og jeg tror at det gjør at man nettopp ikke greier å ha den gode "connectionen" som man ellers ville fått. Tror mange som sliter med dette egentlig er kjempekule og takler det sosiale fint. Men de erfarer det ikke slik selv fordi de har så mye indre stress. Dette gjør jo at man ikke er i en god og trygg flyt og greier å være fri til å like andre en gang. 

Har erfart en del av det du beskriver fra oppveksten. Og mitt problem var at jeg var skikkelig people-pleaser, morsom og omgjengelig. (Noe jeg ser nå.) Jeg ble godt likt, og ble inkludert. Men gikk hele tiden og tenkte at jeg ikke hørte til, at min kontakt med andre var underlegen, osv. Dette gjorde jo at jeg var på vakt og nok sendte ut en del rare signal, som for en del ble vanskelig å være rundt. Særlig da jeg ble psykisk syk. 

Nå innser jeg at jeg har mye å by på. Og at jeg har hatt det hele veien, og at en del mennesker har sett dette. Og jeg tror det samme gjelder deg. Jeg merker bare på innlegget ditt at du er reflektert, smart, oppegående, ønsker å utvikle deg, er opptatt av vekst og selvutvikling. 

Leser også at du har erfart mye tungt, og det å måtte ivareta familie, og å ha både fysisk og psykisk sykdom, klart det tærer på. Jeg håper du har mer rolige år fremover, og at innsatsen din bærer frukter. Heier på deg ❤️ 

PS: Så poenget mitt var at jeg trodde jeg ikke skjønte sosiale koder, nå innser jeg at det var bare angsten som snakket i flere tiår. Jeg skulle ønske en psykolog eller voksen hadde hjulpet meg med dette tidligere. Eksponeringsterapi og å bli trygg. Håper du får den hjelpen om du trenger, selv om du er jo godt på vei selv. 

Endret 14. november 2022 av supernova_87

[GullPoteten]

supernova_87 skrev (10 timer siden):

Fy flate så tøff du er, ville bare skrive det. Håper du får mange gode svar ❤️ 

Jeg har troa på at det er nr. 3. Ofte når man har sosial angst så overtenker man jo alt det sosiale, og jeg tror at det gjør at man nettopp ikke greier å ha den gode "connectionen" som man ellers ville fått. Tror mange som sliter med dette egentlig er kjempekule og takler det sosiale fint. Men de erfarer det ikke slik selv fordi de har så mye indre stress. Dette gjør jo at man ikke er i en god og trygg flyt og greier å være fri til å like andre en gang. 

Har erfart en del av det du beskriver fra oppveksten. Og mitt problem var at jeg var skikkelig people-pleaser, morsom og omgjengelig. (Noe jeg ser nå.) Jeg ble godt likt, og ble inkludert. Men gikk hele tiden og tenkte at jeg ikke hørte til, at min kontakt med andre var underlegen, osv. Dette gjorde jo at jeg var på vakt og nok sendte ut en del rare signal, som for en del ble vanskelig å være rundt. Særlig da jeg ble psykisk syk. 

Nå innser jeg at jeg har mye å by på. Og at jeg har hatt det hele veien, og at en del mennesker har sett dette. Og jeg tror det samme gjelder deg. Jeg merker bare på innlegget ditt at du er reflektert, smart, oppegående, ønsker å utvikle deg, er opptatt av vekst og selvutvikling. 

Leser også at du har erfart mye tungt, og det å måtte ivareta familie, og å ha både fysisk og psykisk sykdom, klart det tærer på. Jeg håper du har mer rolige år fremover, og at innsatsen din bærer frukter. Heier på deg ❤️ 

PS: Så poenget mitt var at jeg trodde jeg ikke skjønte sosiale koder, nå innser jeg at det var bare angsten som snakket i flere tiår. Jeg skulle ønske en psykolog eller voksen hadde hjulpet meg med dette tidligere. Eksponeringsterapi og å bli trygg. Håper du får den hjelpen om du trenger, selv om du er jo godt på vei selv. 

 Tusen hjertelig takk og takk for at du deler fra ditt eget liv! 

Jeg kjenner meg også igjen i det å være en people pleaser og særlig det med å føle at man egentlig ikke hører til eller fortjener å bli inkludert! Skal absolutt jobbe med å få bygget opp litt mer selvtillit og å akseptere meg selv mer, ikke prøve å være noe jeg ikke er. 

Forstår veldig godt det med at angsten tar helt over og forvrenger virkeligheten, jeg trodde jeg hadde kommet litt lengre enn med angsten, men det betyr ikke at jeg kan slutte å jobbe med dette.

Tusen takk for oppmuntringen, svaret ditt har virkelig klart å løfte meg opp i dag. Jeg sitter og smiler for dette var virkelig en sårt trengt boost i hverdagen😄

Takk for at du heier på meg❤️ 

[Gjest supernova_87]

GullPoteten skrev (1 time siden):

 Tusen hjertelig takk og takk for at du deler fra ditt eget liv! 

Jeg kjenner meg også igjen i det å være en people pleaser og særlig det med å føle at man egentlig ikke hører til eller fortjener å bli inkludert! Skal absolutt jobbe med å få bygget opp litt mer selvtillit og å akseptere meg selv mer, ikke prøve å være noe jeg ikke er. 

Forstår veldig godt det med at angsten tar helt over og forvrenger virkeligheten, jeg trodde jeg hadde kommet litt lengre enn med angsten, men det betyr ikke at jeg kan slutte å jobbe med dette.

Tusen takk for oppmuntringen, svaret ditt har virkelig klart å løfte meg opp i dag. Jeg sitter og smiler for dette var virkelig en sårt trengt boost i hverdagen😄

Takk for at du heier på meg❤️ 

❤️ Åh, nå ble jeg også veldig glad. Så fint svaret mitt kunne gjøre noe for deg.

Selv om jeg ikke vil si jeg har sosial angst lenger, så strever jeg likevel med noe av dette. For det har nok litt med at det har vart så lenge. Så selv om jeg ikke handler på det lenger, så kommer tankene innimellom, av vane. Så man kan ha kommet langt, og likevel ha spor av det. + at i det siste så legger jeg mer og mer merke til hvordan dette har ført til vaner eller mønster som jeg ikke var meg bevisst. Jobber litt etter litt med å snu. 

Livet er tungt nok fra før, så vi må da heie litt på hverandre. 😊