Jeg føler meg stuck i livet

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hvilken kategori dette passer best innunder men..

Jeg har brukt laaang tid på utdannelse, og har ofret mye for det. Går en profesjonsutdanning. Har trives med det i starten, men føler nå jeg har en skikkelig livskrise. Jeg møtte veggen mentalt og fysisk og er nå i behandling for angst. 

Jeg aaaaner rett og slett ikke hva jeg skal gjøre lengre. Jeg føler meg så fortvilt. En del av meg vil fullføre studiet, men det er ikke bare å presse seg til det heller. Jeg føler ikke lengre jeg takler livet og jeg klarer ikke finne meg til rette noe sted..
Har vurdert å gå tilbake, men har også sett på alternativer. Problemet er at ingenting frister lengre. Jeg har liksom mistet drivkraften og ambisjonene jeg hadde.  

Jeg vet rett og slett ikke hvor jeg skal gjøre av meg selv lengre.  Er det noen som har opplevd noe lignende og har noen råd? 

Anonymkode: 03cc2...35c

[AnonymBruker]

Har det likt, fullførte mastergraden og får ikke jobb. Likte ikke årene på master og synes jobbmessig at valget mitt har blitt feil. Jeg har ikke nok år igjen hos Lånekassen, og føler meg helt lost. Har alltid hatt drive og elsket å studere, men nå kan jeg jo egentlig ikke studere uten Lånekassen. Aner ikke hva jeg skulle ha studert hvis jeg skulle begynt på nytt heller. Alt har på en måte rakna litt, og ingen rundt meg forstår hvordan det stresser meg og påvirker meg i hverdagen. Er mye lei meg og fortvilet.

Anonymkode: 2c908...370

[AnonymBruker]

Har opplevd lignende under studier. Ville bare slutte og var umotivert, men legen sykemeldte meg en periode, og gradvis fikk jeg hentet meg inn igjen og fikk motivasjon til å fullføre. Jeg var sykemeldt et helt år, men på slutten kun 20-40%, og angrer ikke på at jeg valgte å fortsette. 

Akkurat nå føles nok alt helt håpløst, og det er depresjonen som snakker. Ta en pause fra studiene og få ordentlig hjelp av lege og psykolog til å komme ovenpå igjen før du bestemmer deg for å fullføre/slutte. Lykke til!

Anonymkode: 9a0f5...21d

[AnonymBruker]

Kanskje det er greit at du ikke vet nå? 

Er angsten som følge av utmattelse? For utmattelse som følge av for mye stressbelastninger over tid medfører jo ofte tap av mening og retning. Da gir det mening absolutt alt du beskriver her. 

Søk om permisjon fra studiet som følge av sykdom, om du må. Gi deg selv tid til å finne ut av dette. Er i en lignende situasjon. Tviler på alt med livet mitt. Vet ikke hvorfor jeg gjør ting. Men jeg tenker på det som naturlige konsekvenser av at jeg er midt i en utmattelse. Jeg øver meg bare på å gjøre hverdagslige ting jeg kan like der og da, men de store fremtidsplanene har jeg ikke. Jeg stoler på at dette vil komme til meg litt etter litt som jeg blir bedre. 

For meg handler det mye om at jeg har gjort ting for å prestere og være god nok for andre. Føler jeg har mistet meg selv i alt dette stresset. Har også erfart vel mange psykiske belastninger i nære relasjoner siste årene, og etter hvert gjorde jeg alt for å være flink nok, perfekt nok, osv. og dealet ikke med belastningene. Nå innser jeg at jeg må radikalt endre måten jeg lever på. Og jeg har innsett at det nok tar 1-1,5 år. Og så stoler jeg på at når perioden er ferdig, så vil jeg ha funnet ut litt av hvert. 

Lykke til ❤️ 

Anonymkode: 4a1ca...5c6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Har det likt, fullførte mastergraden og får ikke jobb. Likte ikke årene på master og synes jobbmessig at valget mitt har blitt feil. Jeg har ikke nok år igjen hos Lånekassen, og føler meg helt lost. Har alltid hatt drive og elsket å studere, men nå kan jeg jo egentlig ikke studere uten Lånekassen. Aner ikke hva jeg skulle ha studert hvis jeg skulle begynt på nytt heller. Alt har på en måte rakna litt, og ingen rundt meg forstår hvordan det stresser meg og påvirker meg i hverdagen. Er mye lei meg og fortvilet.

Anonymkode: 2c908...370

Åhh.. Da er vi i samme båt. Håper vi klarer oss til slutt<3  Tror alle valgene man har i livet bare gjør det verre..

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Har opplevd lignende under studier. Ville bare slutte og var umotivert, men legen sykemeldte meg en periode, og gradvis fikk jeg hentet meg inn igjen og fikk motivasjon til å fullføre. Jeg var sykemeldt et helt år, men på slutten kun 20-40%, og angrer ikke på at jeg valgte å fortsette. 

Akkurat nå føles nok alt helt håpløst, og det er depresjonen som snakker. Ta en pause fra studiene og få ordentlig hjelp av lege og psykolog til å komme ovenpå igjen før du bestemmer deg for å fullføre/slutte. Lykke til!

Anonymkode: 9a0f5...21d

Jeg har permisjon nå, har vært helt ute av det i ett år Det er helt sykt! Jeg føler bare tiden går og jeg har nok med å håndtere angsten liksom. Jeg får se hva jeg gjør.. men ja, det er nok en del depresjonsfølelser oppi det hele. tusen takk for støtten ❤️

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Kanskje det er greit at du ikke vet nå? 

Er angsten som følge av utmattelse? For utmattelse som følge av for mye stressbelastninger over tid medfører jo ofte tap av mening og retning. Da gir det mening absolutt alt du beskriver her. 

Søk om permisjon fra studiet som følge av sykdom, om du må. Gi deg selv tid til å finne ut av dette. Er i en lignende situasjon. Tviler på alt med livet mitt. Vet ikke hvorfor jeg gjør ting. Men jeg tenker på det som naturlige konsekvenser av at jeg er midt i en utmattelse. Jeg øver meg bare på å gjøre hverdagslige ting jeg kan like der og da, men de store fremtidsplanene har jeg ikke. Jeg stoler på at dette vil komme til meg litt etter litt som jeg blir bedre. 

For meg handler det mye om at jeg har gjort ting for å prestere og være god nok for andre. Føler jeg har mistet meg selv i alt dette stresset. Har også erfart vel mange psykiske belastninger i nære relasjoner siste årene, og etter hvert gjorde jeg alt for å være flink nok, perfekt nok, osv. og dealet ikke med belastningene. Nå innser jeg at jeg må radikalt endre måten jeg lever på. Og jeg har innsett at det nok tar 1-1,5 år. Og så stoler jeg på at når perioden er ferdig, så vil jeg ha funnet ut litt av hvert. 

Lykke til ❤️ 

Anonymkode: 4a1ca...5c6

Ja, jeg tror angsten har kommet pga langvarig stress. Har vel vært en mild angst der i perioder, men så brøt det ut i full panikkangst. Jeg har heldigvis blitt bedre, men fremtiden skremmer livet av meg fortsatt. skal prøve å holde meg til nuet en stund til.

Det høres ut som vi begge har perfeksjonisme-genet. En sann forbannelse, spør du meg. Jeg har nok også presset meg selv for mye i perioder, samt at jeg ikke gjør ting jeg "vil" ettersom det kommer i 2. rekke etter utallige gjøremål..

Jeg tror jeg skal også gjøre som deg, endre livet mitt. Jeg må i alle fall prioritere annerledes. Tusen takk for råd<3

 

Anonymkode: 03cc2...35c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Har det likt, fullførte mastergraden og får ikke jobb. Likte ikke årene på master og synes jobbmessig at valget mitt har blitt feil. Jeg har ikke nok år igjen hos Lånekassen, og føler meg helt lost. Har alltid hatt drive og elsket å studere, men nå kan jeg jo egentlig ikke studere uten Lånekassen. Aner ikke hva jeg skulle ha studert hvis jeg skulle begynt på nytt heller. Alt har på en måte rakna litt, og ingen rundt meg forstår hvordan det stresser meg og påvirker meg i hverdagen. Er mye lei meg og fortvilet.

Anonymkode: 2c908...370

Mastergrad i hva har du fullført?😊

Anonymkode: 84f38...f79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Ja, jeg tror angsten har kommet pga langvarig stress. Har vel vært en mild angst der i perioder, men så brøt det ut i full panikkangst. Jeg har heldigvis blitt bedre, men fremtiden skremmer livet av meg fortsatt. skal prøve å holde meg til nuet en stund til.

Det høres ut som vi begge har perfeksjonisme-genet. En sann forbannelse, spør du meg. Jeg har nok også presset meg selv for mye i perioder, samt at jeg ikke gjør ting jeg "vil" ettersom det kommer i 2. rekke etter utallige gjøremål..

Jeg tror jeg skal også gjøre som deg, endre livet mitt. Jeg må i alle fall prioritere annerledes. Tusen takk for råd<3

Anonymkode: 03cc2...35c

Ja, perfeksjonisme, definitivt. For meg er det nok ikke bare et gen, men det ble en mestringsstrategi i en vanskelig oppvekst. Min løsning på for mye negative opplevelser var å være perfekt barn, flink og snill og gjøre mamma og pappa og alle voksne glad. 

Jeg hadde mye angst før. Men så da jeg ble utmattet, og krasjet fysisk, så toppet det seg veldig. Og det jeg innser nå, eller har en hypotese om, er at angsten hele tiden var et sånn signal om at jeg burde stoppe, at noe var feil i måten jeg levde livet mitt på. Etter en ganske lang tid der jeg øvde meg på tanken om at "jeg må faktisk drite i hva andre forventer av meg", klarte jeg å gi slipp, og angsten forduftet! Den kommer tilbake igjen med en gang jeg tenker på fremtid, krav, press, ansvar. Men for nå er min "resept" å fjerne mest mulig ansvar i livet mitt. Alt ansvar for andre mennesker skal fjernes. Det er mye omstillingsprosess, men det hjelper. Og for hver dag nesten, innser jeg hvor absurd jeg har levd. Hvor utrolig mye jeg har tatt ansvar for andres følelser, tanker, reaksjoner. Men jeg har ikke tatt ansvar for meg. 

Prøv å ikke endre livet ditt for å "bli flink igjen". Gikk i den fella. Skulle være perfekt utmattet, og gjøre den indre jobben og blablabla, men kroppen merker jo at det er bare en ny strategi for å gå tilbake til samme gamle. Gjør det for deg. Jobb med å tåle å ikke være perfekt. Med å ikke være den andre vil at du skal være. 

Jeg har innsett at jeg liker ting som håndarbeid. Og ikke for å lage noe, ikke for å være flink, men bare for å slappe av. Det er stort sett det jeg bruker tiden på for tiden, å finne ut hva jeg liker å gjøre. Hvem JEG er. Hva JEG vil. Jeg lurer på om jeg har valgt helt feil studieretning for meg. Men lar meg ikke overmanne av angst av det. Hvis jeg kommer ut av dette og ser at jeg har gått feil, så vil jeg ha kommet langt tenker jeg. Da vil jeg ha kommet i kontakt med meg, og jeg tror livet blir mye enklere derfra. Jeg veksler mellom å tenke at dette er det verste som har skjedd meg, og det beste som har skjedd meg. 

Heier på oss jeg! Litt godt å lese om en annen i litt samme sko. Jeg tror vi finner ut av det ❤️ 

Anonymkode: 4a1ca...5c6

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker said:

Ja, perfeksjonisme, definitivt. For meg er det nok ikke bare et gen, men det ble en mestringsstrategi i en vanskelig oppvekst. Min løsning på for mye negative opplevelser var å være perfekt barn, flink og snill og gjøre mamma og pappa og alle voksne glad. 

Jeg hadde mye angst før. Men så da jeg ble utmattet, og krasjet fysisk, så toppet det seg veldig. Og det jeg innser nå, eller har en hypotese om, er at angsten hele tiden var et sånn signal om at jeg burde stoppe, at noe var feil i måten jeg levde livet mitt på. Etter en ganske lang tid der jeg øvde meg på tanken om at "jeg må faktisk drite i hva andre forventer av meg", klarte jeg å gi slipp, og angsten forduftet! Den kommer tilbake igjen med en gang jeg tenker på fremtid, krav, press, ansvar. Men for nå er min "resept" å fjerne mest mulig ansvar i livet mitt. Alt ansvar for andre mennesker skal fjernes. Det er mye omstillingsprosess, men det hjelper. Og for hver dag nesten, innser jeg hvor absurd jeg har levd. Hvor utrolig mye jeg har tatt ansvar for andres følelser, tanker, reaksjoner. Men jeg har ikke tatt ansvar for meg. 

Prøv å ikke endre livet ditt for å "bli flink igjen". Gikk i den fella. Skulle være perfekt utmattet, og gjøre den indre jobben og blablabla, men kroppen merker jo at det er bare en ny strategi for å gå tilbake til samme gamle. Gjør det for deg. Jobb med å tåle å ikke være perfekt. Med å ikke være den andre vil at du skal være. 

Jeg har innsett at jeg liker ting som håndarbeid. Og ikke for å lage noe, ikke for å være flink, men bare for å slappe av. Det er stort sett det jeg bruker tiden på for tiden, å finne ut hva jeg liker å gjøre. Hvem JEG er. Hva JEG vil. Jeg lurer på om jeg har valgt helt feil studieretning for meg. Men lar meg ikke overmanne av angst av det. Hvis jeg kommer ut av dette og ser at jeg har gått feil, så vil jeg ha kommet langt tenker jeg. Da vil jeg ha kommet i kontakt med meg, og jeg tror livet blir mye enklere derfra. Jeg veksler mellom å tenke at dette er det verste som har skjedd meg, og det beste som har skjedd meg. 

Heier på oss jeg! Litt godt å lese om en annen i litt samme sko. Jeg tror vi finner ut av det ❤️ 

Anonymkode: 4a1ca...5c6

Jeg med første kommentar her! Altså dette traff meg såååå sinnsykt, første avsnitt er som å lese om meg selv og min oppvekst 🫶🏻 Har aldri opplevd angst, men relaterer i alt annet du skriver. Føler masse på vegne av alle rundt meg, tar ansvar og bærer på altfor mye!

Anonymkode: 2c908...370

[AnonymBruker]

Kjenner meg litt igjen i de følelsene du beskriver.. jeg møtte veggen fullstendig i sommer, og følte meg nedfor, mistet motivasjon og gruet meg til å dra på jobb. Har vært sykemeldt siden da, og håpet er at jeg på nyåret kan prøve meg tilbake i jobb. Det går veldig opp og ned, men jeg merker at ting går i riktig retning. Ta deg en pause og fokuser på deg selv, helsa først! Så skal du se at meningen med livet og livsgnisten kommer snikende tilbake sakte, men sikkert ❤️

Anonymkode: c7b6d...d7c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 14.11.2022 den 1.50):

Kjenner meg litt igjen i de følelsene du beskriver.. jeg møtte veggen fullstendig i sommer, og følte meg nedfor, mistet motivasjon og gruet meg til å dra på jobb. Har vært sykemeldt siden da, og håpet er at jeg på nyåret kan prøve meg tilbake i jobb. Det går veldig opp og ned, men jeg merker at ting går i riktig retning. Ta deg en pause og fokuser på deg selv, helsa først! Så skal du se at meningen med livet og livsgnisten kommer snikende tilbake sakte, men sikkert ❤️

Anonymkode: c7b6d...d7c

Tusen takk for støtten, det hjelper å vite at noen forstår..<3 jeg føler meg jo så sykt alene i dette her. Av og til både helt utslitt og kjedsom.
 

Jeg prøver å ta en dag av gangen, men panikken griper meg til tider.. den forferdelige usikkerheten.  Uansett, tusen takk<3

Anonymkode: 03cc2...35c