Jeg klarer ikke å bare være lykkelig

[AnonymBruker]

Er nå i 30 årene, og innser for første gang at jeg klarer ikke å være lykkelig.. 

Misforstå meg rett, jeg går inn i de fleste situasjonen med tanken om at går bra, når det gjelder praktiske ting. Jobb? Jada, fikser det. Klarer vi alt dette på ei helg? Selvsagt. Ut på tur? Det blir bra. Reise? Jo, det får vi til. Klarer jeg å gjøre noe for første gang alene, selvfølgelig. Alt går alltid bra. Jeg er smilende, positiv og har en stor tro på at ting løser seg, det går somregel bra. 

Vi skal ut å reise og de streiker? Vi får finne et alternativ, hvis ikke nytter det ikke å gruble. Vi får ikke gjort noe uansett. Det går nok greit, vi får en fin ferie uansett, hjemme eller i utlandet. 

Hundepass? Jada, vi bestiller. Jeg har masse folk rundt meg som alltid vil passe hunden.

Flytting? Joda, vi får plass til det meste i en henger. Det går bra.

Tur? Jo det skal regne om en time. Vi klarer oss før det. Hvis ikke er vi vanntette.

Jeg er utelukkende positiv, løsningsorientert og fokuserer på det positive. Mulighet. Jeg er et sånn menneske som ser mulighet og ikke utelukkende problemer. Men, det betyr IKKE at jeg er urealistisk. Jeg er veldig realistisk, men med et positivt utgangspunkt til det aller aller meste. Og det meste jeg mener går bra, og kjæresten min mener ikke går bra, så får jeg 99% av gangene rett. Det går somregel bra. 

Men så er det dette med å bare være lykkelig. Jeg klarer det ikke, og synes det er skikkelig skikkelig ubehagelig. Jeg har venninner som lever på rosa skyer når de er forelska, og misunner de så! Mens jeg er også forelska, men hvis noen spør hvordan vi har det så sier jeg "bra", og utbroderer ikke hvor fantastisk kjæresten min er, slik som de andre gjør. Om noe, så kan jeg nevne områder han er kjip på, DET fokuserer jeg på. 

Jeg leter nærmest etter feil hos han, selv om jeg er langt fra perfekt som jeg er. 

Vi skal flytte sammen, jeg har en jobb jeg elsker. Likevel klarer jeg ikke utelukkende å glede meg, kjenne lykken og stupe i det. Jeg må tenke, for det kan jo gå galt. Det pleier jo det i forhold. 

Jula? Joda, den blir koselig den. Men jeg vet jo hva jeg reiser hjem til. Jeg vet jo hvem som må vaske, rydde, pynte og lage mat. Jeg vet jeg må handle og pakke inn gavene. Jeg vet jeg må tvinge de til å gå i dusjen og ta på noe annet enn en sliten og skitten joggebukse. Så jeg gruer meg litt jeg. Selv om jeg vet jeg kommer til å storkose meg. Jeg vet at alle bare dukker opp, også er det jeg som må gjøre alt, før, under og etter.  

Jeg hater å miste kontrollen, og er en skikkelig kontroll freak. 

Jeg må ha kontroll over det meste, ellers blir det ubehagelig. 

Jeg er eldste i søskenflokken, og vandt med å vekke småsøsken, få de på bussen til skolen og ordne. Jeg er vandt med å betale regningene for foreldrene mine, krangle med de over absolutt alt, fortelle at de må spise, trygle de om å ikke statte dagen med ei øl, bestille feier, ordne med mobilabonnementet, kjøpe ny tv når det trengs osv. 

Så når jeg fikk drømme jobben for 4 år siden flyttet jeg. Det er ikke mulig å reise hjem for ei helg mer. Det er vanskelig men samtidig også en lettelse. 

Jeg vet jeg i år igjen må be om fri dagene før jul, for å kunne måke vei hos pappa og mamma. 

Så nå har jeg møtt en flott fyr. Vi skal flytte sammen. Jeg burde være utelukkende lykkelig.. Men jeg leter etter feil.  Fokuserer kun på det negative med han, kontra alt det flotte med han. Selv om jeg vet jeg er langt fra perfekt og ganske vanskelig å være med selv, så føles alt så voldsomt ut med han at jeg har lyst til å rømme hver gang det er noe. Det er vanskelig å ha det bra. Det er vanskelig å ikke krangle. Jeg liker å krangle innser jeg! Hvor absurd og fryktelig er ikke det!?!?!?! 

Det er tryggere å være sint, og kjenne på det negative med han og føle han er skikkelig dust, kontra å kjenne seg glad og at jeg setter pris på han. Jeg føler jeg beskytter meg selv med å tenke at det går ok om han gjør det slutt. 

Jeg gjør det med venner også. Jeg har mange gode venninner. Men hvis jeg skulle gifta meg i morgen hadde jeg ikke hatt noen å spørre om å være forlover tror jeg. Ingen hadde spurt meg.  Jeg irriterer meg mer over venninne mine, enn hva jeg faktisk setter pris på de. Fokuserer kun på det negative med de.

Hva er galt med meg, som er så fryktelig????

Hvorfor er jeg så positiv til alt som skjer i livet, men i forhold og følelser så er jeg så forbaska negativ og ødeleggende ?? 

Og har noen råd til å komme utav dette sporet? 

Anonymkode: 5211e...326

[AnonymBruker]

Det kan være du hadde hatt godt av å gå til psykolog, det virker som om du bruker det å fokusere på det negative som en forsvarsmekanisme. Det er bedre å dytte folk fra seg enn at man våger å håpe og så går det dårlig. Man er så redd for å bli såret at man oppfører seg slik at man blir såret, ironisk nok.

Anonymkode: 8dfdb...410

[AnonymBruker]

Du har hatt altfor stort ansvar tidlig i livet! Det er derfor din risikoanalyse er litt ute av proporsjoner. Du har også erfart at mange ting kan gå galt og at du står alene i å ordne opp i det. Du har kanskje utviklet perfeksjonisme slik at de toppleders farlig for deg å gjøre feil?

Anonymkode: 0126f...ccd

[AnonymBruker]

Var sånn jeg også helt til jeg hadde gått i terapi en stund. Lærte at jeg hadde lokk på positive følelser som angikk meg selv, kunne være glad på andres vegne men aldri meg selv og måtte lære meg å få kontakt med følelsene mine. 

Anonymkode: 272aa...227

[ClausSaus]

Oser av forsvarsmekanisme lang vei.

Snakk med en profesjonell.

[Gjest supernova_87]

Jeg synes deler av innlegget ditt var vanskelig å forstå. 

Men jeg forstår det sånn at du alltid er løsningsorientert, en stå-på-person og noen som fikser det meste, likevel kjenner du ikke gleden inn i deg, men finner ting å pirke på og kontrollere, i stedet for å flyte med og faktisk sette pris på livet. Du beskriver også en barndom med omsorgssvikt, og foreldre som har rusproblem. (Stemmer dette?)

Noen mener at kontrollering, og/eller overtenking, er en mestringsstrategi når vi ikke greier å være tilstede i livet vårt og kroppen vår, fordi livet vårt er utrygt. Den barndommen du beskriver, høres utrygg ut. Du beskriver at du gruer deg til å feire jul med foreldrene dine, det sier meg at det ikke var så trygt og godt som barn heller. (Ps. du trenger ikke feire med foreldrene dine). 

Når omgivelsene er utrygge blir det skremmende å være tilstede i nåtid, og tilstede i kroppen vår, vi lar tenkehjernen ta over. Grublegrublegruble, alltid fokusere på problemløsning, vi rekker aldri å se eller kjenne fremgang, eller fruktene av innsatsen vår. Dette er på en måte en god ting, det hjalp deg å overleve, det hjalp deg å få en god jobb og en partner. Men så sitter man fast i disse tankegreiene. 

For meg har det hjulpet å begynne å koble på kroppen. Gjøre det trygt igjen å koble på kroppen. Øve på å sanse og kjenne kroppen. Og med kroppen bearbeide alt det som var vondt. Alle "burde"-kravene man får fra samfunnet og omgivelsene, frigjøre seg fra dette, bli fri og bli seg selv. 

Om noe av dette gir mening for deg (kan hende jeg misforstod innlegget ditt helt, siden jeg syntes det var veldig omstendelig), så kan du bare spørre mer eller sende PM.