Kjærlighetssorg

[AnonymBruker]

Det er mange ufattelige triste og alvorlige situasjoner i denne gruppa, så jeg håper ikke jeg støter noen med min "lille" sorg. 

Etter 7 års forhold med det som var min største kjærlighet, min beste venn, så fortalte han meg helt plutselig at han ikke kunne se for seg livet med meg. Han hadde tenkt på dette siden august, og virker tilsynelatende glad og fornøyd og på vei videre i livet.

Jeg er i sjokk, fortvilelse, får ikke puste, sove eller spise. Fortalt det til mine nærmeste, men opplever lite omsorg og forståelse. Først og fremst bare sinne fra deres side på mine vegne, som er godt ment, men hjelper lite. Råd som "kom deg videre", hjelper lite nå. 

Det har bare gått noen dager siden han forlot meg, så realiteten har enda ikke slått meg. Han sa utrolig harde ord, og hadde ingen god forklaring, annet enn at han følte at gnisten hadde dødd for en stund siden fra hans side. Jeg mistenker også at dette ble forsterket av at han trolig har møtt en på jobben.. Underveis i samtalen virket han så fiendtlig og foraktfull mot meg. Han virket så sint på meg som at det er noe jeg burde gjort. Jeg fikk ikke ta på han, han svarte sint og sårende på mine såre og forsiktige ord. Alt gikk fort. Han flyttet ut og inn i en leieleilighet han eier bare noen hundre meter fra vårt hjem. 

Det føles utenkelig, ettersom vi for kort stund siden hadde det så fint sammen. Vi har hatt en dårlig periode siden august, men jeg trodde virkelig at VI kom til å overleve alt. Jeg kan ikke se for meg å være med noen andre, og jeg blir så kvalm av tanken på å aldri se han igjen, og at noen andre skal få han.

Jeg har virkelig elsket han hele veien gjennom alle opp- og nedturer. Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre med livet mitt, hvor jeg skal begynne. Jeg  bor i "hans" by, jeg har bygget et helt liv rundt han. Jeg tenker så mye på alt vi aldri skal få gjøre. Jeg kan ikke se for meg å få barn eller gifte meg med noen andre, alle andre vil være så fremmede. Jeg har hatt lite interesse for andre menn underveis i forholdet, og blir sjeldent forelsket. Har alltid satt utrolig stor pris på han, og følte at jeg virkelig også sa dette. 

Jeg tror oppriktig han vil angre om noen år, men jeg tror aldri han kommer tilbake. likevel tar jeg meg i å håpe. Samtidig er det urealistisk. Han er en sta mann, og om ikke stoltheten stopper han, så vet han nok hvor mye han har såret meg, og han er veldig masokistisk, i den forstand at han ville tenkt "jeg får bare leve med konsekvensene av valget mitt". 

Jeg gruer meg sånn til sorgen slår ordentlig inn. Gruer meg til jula uten han. Gruer meg til alle dagene fremover hvor han ikke sender melding eller ringer. 

Jeg sitter midt i et prosjekt på jobb som skal være ferdig om noen uker, og aner ikke hvordan jeg skal klare å konsentrere når alt jeg vil er å legge meg ned og dø. Har vurdert å ringe fastlegen, men det er ingenting han kan gi meg mot denne følelsen av engstelse jeg har hele tiden. Føler jeg er i fight or flight-modus. 

Måtte bare skrive det ut et sted, fordi jeg har ingen å snakke med som forstår. 

Anonymkode: 90ea8...4ff

[Scoops]

Kjærlighetssorg er ikke en liten sorg, man mister ett menneske som man elsker og det er veldig vondt. Ikke hør på de rundt deg som ber deg komme deg videre, ja til slutt kommer du deg videre men ta det i ditt tempo,prøver man å rushe det blir det ofte bare verre er min erfaring. 

Jeg har mistet veldig nære som har dødd og jeg har godt gjennom kjærlighetssorg, og ja selv om ekser lever videre kan sorgen i noen tilfeller føles like vond som når noen nære dør.

La deg selv sørge men gjør og fine ting for deg selv så blir sorgen gradvis lettere ❤️ 

[Gjest Vitalogy]

Jeg kan relatere meg til dette, av livserfaring. Du er jo midt i sjokkfasen, hvor du har et stort behov bare for å bli sett og hørt - uten at den som lytter trenger å si noe særlig. Viktigere er å signalisere tilstedeværelse og tilgjengelighet.

Har du noen som du vet kan være der på den måten? Jeg hadde noen, men slett ikke alle av venner og familie evnet å håndtere det slik. Det gjorde at jeg ble selektiv i hvem jeg lente meg på i den akutte fasen.

Jeg tror det har mye med livserfaring å gjøre. De som ikke har opplevd brudd på samme eller liknende måte, skjønner ikke helt greia. Det var først etter at dette rammet meg for noen år siden, at jeg forstår hva dette egentlig dreier seg om: Hvordan smerten blir kroppsliggjort.

[AnonymBruker]

Vitalogy skrev (På 15.11.2022 den 10.18):

Jeg kan relatere meg til dette, av livserfaring. Du er jo midt i sjokkfasen, hvor du har et stort behov bare for å bli sett og hørt - uten at den som lytter trenger å si noe særlig. Viktigere er å signalisere tilstedeværelse og tilgjengelighet.

Har du noen som du vet kan være der på den måten? Jeg hadde noen, men slett ikke alle av venner og familie evnet å håndtere det slik. Det gjorde at jeg ble selektiv i hvem jeg lente meg på i den akutte fasen.

Jeg tror det har mye med livserfaring å gjøre. De som ikke har opplevd brudd på samme eller liknende måte, skjønner ikke helt greia. Det var først etter at dette rammet meg for noen år siden, at jeg forstår hva dette egentlig dreier seg om: Hvordan smerten blir kroppsliggjort.

Takk. Nei, jeg har egentlig ikke det. Jeg har forsøkt å betro meg til noen av mine nærmeste, men føler jeg ofte blir møtt med drittsnakk om han, og at jeg må komme meg videre. 

Jeg føler heller ikke at de følger opp, og føler meg som en byrde hvis jeg snakker om det. Selv om det er hele min verden akkurat nå. Kun én venn spurte meg hvordan det gikk, nøyaktig en uke etter det ble slutt, og hennes formulering var "Er du fremdeles lei deg over ** eller?". Som at én uke burde vært nok, nå er det videre. Alle snakker som at jeg bare må opp på hesten, alle sier "glem han". Som at jeg har bestemt meg for å føle meg sånn. Føles som jeg har brukket beina, og alle forventer at jeg skal gå som normalt igjen etter noen dager, at det ikke gjør vondt, og at det bare er "å gjøre det". 

Gir mening når folk skriver at kjærlighetssorg er sorgen ingen sender blomster til. 

Anonymkode: 90ea8...4ff

[Gjest Vitalogy]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Takk. Nei, jeg har egentlig ikke det. Jeg har forsøkt å betro meg til noen av mine nærmeste, men føler jeg ofte blir møtt med drittsnakk om han, og at jeg må komme meg videre. 

Jeg føler heller ikke at de følger opp, og føler meg som en byrde hvis jeg snakker om det. Selv om det er hele min verden akkurat nå. Kun én venn spurte meg hvordan det gikk, nøyaktig en uke etter det ble slutt, og hennes formulering var "Er du fremdeles lei deg over ** eller?". Som at én uke burde vært nok, nå er det videre. Alle snakker som at jeg bare må opp på hesten, alle sier "glem han". Som at jeg har bestemt meg for å føle meg sånn. Føles som jeg har brukket beina, og alle forventer at jeg skal gå som normalt igjen etter noen dager, at det ikke gjør vondt, og at det bare er "å gjøre det". 

Gir mening når folk skriver at kjærlighetssorg er sorgen ingen sender blomster til. 

Anonymkode: 90ea8...4ff

Huff. 😞 De skjønner jo tydeligvis ikke greia og/eller er ikke egnet som samtalepartnere i denne fasen. 

Helt i enig i din siste setning. Det er Einar Gelius sine ord, er det ikke? Du har kanskje lest kronikken hans:
https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/q5aPO/sorgen-det-ikke-sendes-blomster-til

 

[AnonymBruker]

Ville seriøst vurdert å flytte til en annen by. Det høres bare helt jævlig ut å bo i hans by, med han boende rett nedi gaten.

Anonymkode: a9bf8...a20

[exictence]

Uff, kjærlighetssorg er noe helt grusomt å ha. Jeg forstår deg.

Som dine nærmeste sier når de blir sint på ham, så er det kanskje noe i det?  Det kan nok ikke lindre sorgen og smerten du føler, men kan det gi litt mening, en forklaring?

Og er han virkelig verdt all din godhet og kjærlighet når han reagerte slik han gjorde? Du sier selv han var avvisende mot deg. Jeg mener at en god mann kunne vist deg forståelse i hvert fall i en sånn situasjon.

Kan han ikke bare få angre seg senere? Det er faktisk ikke ditt problem. Du fortjener en som vil gi deg sin fulle oppmerksomhet. Noe han dessverre ikke klarte.

Men jeg forstår at det er vondt. Mest vondt kanskje er å tenke på at han var faktisk ikke den du hadde håpet og trodd. Akkurat det har jeg følt veldig på. Det er vondt.

[AnonymBruker]

Ring fastlegen. Du trenger en pause nå. Ta vare på deg selv❤️

Anonymkode: 8cea8...b6f

[AnonymBruker]

Har ikke så mange gode tips, man må liksom bare ha det j*vlig en stund. Ta tiden til hjelp. Jeg gikk lange turer med musikk uten at det hjalp noe spesielt, men jeg gjorde ihvertfall noe. Om du er en sosial person vil det sikkert hjelpe å være med gode venner. Ellers kan man bare gjøre noe for å få tankene over på noe annet i korte perioder. Etterhvert blir de periodene lengre. Plutselig har det gått 1-2-3 timer uten at du har tenkt på han. 

Når det gjelder kjærlighetssorg kontra vanlig sorg så ser ikke noe poeng i å stille de opp mot hverandre. Klart det er helt forskjellige ting av ulik alvorlighetsgrad man snakker om, men..  Jeg har mistet begge foreldrene mine og alle fire besteforeldrene, samt et par venner. Det verste var da moren min døde. Det tok mange år å komme meg igjen. Men da det ble slutt mellom meg og "den store kjærligheten" føltes det faktisk som et dødsfall. Ikke like ille som å miste moren min, men jeg husker at jeg sa til han at sorgen over at det var slutt føltes akkurat som om noen hadde dødd.  Det var som om jeg hadde mistet alt jeg trodde var trygt, alt som gjorde meg glad, hele fremtiden og meningen med livet. Klart det er ekte sorg!

Så, sørg med "god samvittighet", og ta godt vare på deg selv. 

 

Anonymkode: 227a2...ab1

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker said:

Ring fastlegen. Du trenger en pause nå. Ta vare på deg selv❤️

Anonymkode: 8cea8...b6f

Ringe fastlegen?! Undervurderer ikke TS sorg, men det er missbruk av helsevesenet å kontakte fastlege for kjærlighetssorg.  Det er noe alle opplever i løpet av livet og må finne sin vei ut av. 

Anonymkode: fda47...3ca

[AnonymBruker]

30 minutter siden, AnonymBruker said:

Har ikke så mange gode tips, man må liksom bare ha det j*vlig en stund. Ta tiden til hjelp. Jeg gikk lange turer med musikk uten at det hjalp noe spesielt, men jeg gjorde ihvertfall noe. Om du er en sosial person vil det sikkert hjelpe å være med gode venner. Ellers kan man bare gjøre noe for å få tankene over på noe annet i korte perioder. Etterhvert blir de periodene lengre. Plutselig har det gått 1-2-3 timer uten at du har tenkt på han. 

Helt enig i dette. Det er ingen vi utenom enn å føle seg igjennom det. Samt finne noe å fokusere på som driver deg fremover. Om det er på jobben, et kurs, en reise du planlegger. 

Anonymkode: fda47...3ca

[AnonymBruker]

Takk for gode ord. 

Jeg føler meg helt forferdelig. Jeg fikk også vite at han har gått videre og begynt å date en annen litt, en jente han ble kjent med på slutten av vårt forhold. Jeg tror nå hun er årsaken. Det føles helt forferdelig at han er nyforelsket og lykkelig, og jeg bare er redd og fortvilet. 

Forsøker å få tiden til å gå, men det føles som hver time går så sakte. Samtidig har jeg så mye som jeg burde ha gjort som hoper seg opp. 

Anonymkode: 90ea8...4ff