Å anmelde sin egen far for omsorgssvikt

[AnonymBruker]

Har det ikke lett nå.

Har fått et barn, og sliter med enkelte ting som jeg får hjelp og oppfølging for. Barnet har ikke lidd noen nød.

Men underveis i terapien innser jeg hvor mye faren min har skadet meg i oppveksten.  Hvor mye utilgivelig han har gjort. Av både grov fysisk og psykisk karakter. 

Jeg har fått en sorg og sinne inni meg på grunn av hva jeg har blitt utsatt for, og må lide for dette som voksen. Terapeuten prater om å kanskje anmelde samt søke erstatning. Jeg føler jeg ønsker rettferdighet.

Samtidig som at foreldrene mine er gamle, har blitt besteforeldre og ikke har helse til å gå igjennom en rettssak og alt det innebærer. Hvordan jeg kommer til å rive opp familien og gi dem traumer. Ødelegge fasaden.

Noen som har gjennomgått det samme? Hva valgte dere å gjøre og hvordan?

Beklager noe rotete innlegg..  har det ikke helt greit nå. 

Anonymkode: 89df3...b7b

[Topsi]

Jeg tror det første du må se på, før du gjør noe som helst, er om saken er foreldet. Jeg søkte voldsoffererstatning men fikk avslag basert på foreldelse. Da var det staten jeg søkte,.Men trist om du setter igang og det er forelder, så får du ingenting utav det men bare enda mer problemer. 

Ønsker deg uansett lykke til

[AnonymBruker]

Inkluderer det incest blant annet? 

Anonymkode: d075f...89e

[AnonymBruker]

Tror du virkelig at du kommer til å føle deg bedre etter en anmeldelse? Du ødelegger det som er av relasjoner i familien din, og risikerer at alle tar faren din sin side. Er det verdt det ?  Du får det ikke bedre med deg selv før du er i stand til å tilgi. 

Anonymkode: 15279...9f1

[AnonymBruker]

Min sak var også foreldet. Men hadde nok uansett ikke tort å gjøre noe.

Har du bevis for noe av det du har opplevd?

Anonymkode: ae170...b98

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du får det ikke bedre med deg selv før du er i stand til å tilgi.

Kvasipopulistisk tullball. Det viktige er ikke å tilgi, men å klare å leve med det som har skjedd. 

Anonymkode: ae170...b98

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Tror du virkelig at du kommer til å føle deg bedre etter en anmeldelse? Du ødelegger det som er av relasjoner i familien din, og risikerer at alle tar faren din sin side. Er det verdt det ?  Du får det ikke bedre med deg selv før du er i stand til å tilgi. 

Anonymkode: 15279...9f1

Ikke enig. Syns dette med å tilgi er oppskrytt. Gå videre ja, men ikke alle som fortjener tilgivelse. Skal hun sitte med denne skammen og dårlige følelsen resten av livet uten et oppgjør?

Anonymkode: b9560...a89

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Du ødelegger det som er av relasjoner i familien din,

Og det er ikke ts som ødelegger disse relasjonene, det er HAN. 

Anonymkode: ae170...b98

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Har det ikke lett nå.

Har fått et barn, og sliter med enkelte ting som jeg får hjelp og oppfølging for. Barnet har ikke lidd noen nød.

Men underveis i terapien innser jeg hvor mye faren min har skadet meg i oppveksten.  Hvor mye utilgivelig han har gjort. Av både grov fysisk og psykisk karakter. 

Jeg har fått en sorg og sinne inni meg på grunn av hva jeg har blitt utsatt for, og må lide for dette som voksen. Terapeuten prater om å kanskje anmelde samt søke erstatning. Jeg føler jeg ønsker rettferdighet.

Samtidig som at foreldrene mine er gamle, har blitt besteforeldre og ikke har helse til å gå igjennom en rettssak og alt det innebærer. Hvordan jeg kommer til å rive opp familien og gi dem traumer. Ødelegge fasaden.

Noen som har gjennomgått det samme? Hva valgte dere å gjøre og hvordan?

Beklager noe rotete innlegg..  har det ikke helt greit nå. 

Anonymkode: 89df3...b7b

Jeg fikk vite at sånt er foreldet etter x år, sjekk det først

Anonymkode: 776a9...918

[Tatja]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Tror du virkelig at du kommer til å føle deg bedre etter en anmeldelse? Du ødelegger det som er av relasjoner i familien din, og risikerer at alle tar faren din sin side. Er det verdt det ?  Du får det ikke bedre med deg selv før du er i stand til å tilgi. 

Anonymkode: 15279...9f1

Ikke alt kan tilgis. Nå vet ikke jeg hva TS har opplevd, men ville du tilgitt hva enn du hadde opplevd av overgrep/vold etc? 

Man må lære seg å leve med det, men å tilgi en som kanskje ikke engang angrer (det gjør de sjelden, de mangler nemlig empati), det er ikke noe man skal kreve hverken av seg selv eller andre.

Personlig tror jeg at vedkommende hadde fått starus som en ikke-eksisterende-person, heller enn å søke erstatning, så mange år etterpå. Men det er opp til TS selv å vurdere.

Man kan også be om erstatning uten å gå rettens vei, rett og slett ta det direkte med den det gjelder. 

[MapleSirup]

Hva er målet med det?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har det ikke lett nå.

Har fått et barn, og sliter med enkelte ting som jeg får hjelp og oppfølging for. Barnet har ikke lidd noen nød.

Men underveis i terapien innser jeg hvor mye faren min har skadet meg i oppveksten.  Hvor mye utilgivelig han har gjort. Av både grov fysisk og psykisk karakter. 

Jeg har fått en sorg og sinne inni meg på grunn av hva jeg har blitt utsatt for, og må lide for dette som voksen. Terapeuten prater om å kanskje anmelde samt søke erstatning. Jeg føler jeg ønsker rettferdighet.

Samtidig som at foreldrene mine er gamle, har blitt besteforeldre og ikke har helse til å gå igjennom en rettssak og alt det innebærer. Hvordan jeg kommer til å rive opp familien og gi dem traumer. Ødelegge fasaden.

Noen som har gjennomgått det samme? Hva valgte dere å gjøre og hvordan?

Beklager noe rotete innlegg..  har det ikke helt greit nå. 

Anonymkode: 89df3...b7b

Hvis du søker erstatning for tapt barndom så må verken du eller dine foreldre i retten :P. Det er en prosess som blir gjort av sivilrettsnemda og man får erstatning fordi staten/kommunen/BVtj ikke har gjort jobben sin. Du må ha en advokat for å gjøre dette og prosessen kan ta flere år  

Anonymkode: 7fa38...8ce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har det ikke lett nå.

Har fått et barn, og sliter med enkelte ting som jeg får hjelp og oppfølging for. Barnet har ikke lidd noen nød.

Men underveis i terapien innser jeg hvor mye faren min har skadet meg i oppveksten.  Hvor mye utilgivelig han har gjort. Av både grov fysisk og psykisk karakter. 

Jeg har fått en sorg og sinne inni meg på grunn av hva jeg har blitt utsatt for, og må lide for dette som voksen. Terapeuten prater om å kanskje anmelde samt søke erstatning. Jeg føler jeg ønsker rettferdighet.

Samtidig som at foreldrene mine er gamle, har blitt besteforeldre og ikke har helse til å gå igjennom en rettssak og alt det innebærer. Hvordan jeg kommer til å rive opp familien og gi dem traumer. Ødelegge fasaden.

Noen som har gjennomgått det samme? Hva valgte dere å gjøre og hvordan?

Beklager noe rotete innlegg..  har det ikke helt greit nå. 

Anonymkode: 89df3...b7b

Tror nok å anmelde foreldrene dine å gå den veien psykologen sier, er ganske umulig. Saken er foreldet, men som sagt - hvis du har vært i BV-systemet osv, så kan su søke tapt barndom og rettferdsvederlag. 

Anonymkode: 7fa38...8ce

[Ulven]

Du må finne ut om du er klar for å miste kontakten med familien din hvis du går til sak. (Hvis det er mulig å reise sak.)For dessverre er det slik at noen tar parti med voldsutøveren og det kan du risikere at din familie også gjør. 

Så det koker vel dessverre ned til oppreisning(erstatning) på den ene siden av vektskåla og kontakt med familien på den andre siden. Og så blir det dine følelser som bestemmer hva som veier tyngst.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Kvasipopulistisk tullball. Det viktige er ikke å tilgi, men å klare å leve med det som har skjedd. 

Anonymkode: ae170...b98

Vel, jeg er oppvokst med grov omsorgssvikt. Fysisk og psykisk vold, samt overgrep av nærmeste omsorgsperson. Har flere traumerelaterte diagnoser, og har slitt veldig mye. Jeg føler jeg har kommet meg videre fra traumene og ting som har skjedd, og jeg vil si det å tilgi betyr i denne sammenheng først og fremst - aksept. Akseptere at ting har vært som de er, forstå alle sider av saken og "tilgi" at dette har skjedd. Jeg har null kontakt med moren min i dag, jeg kan ikke forstå hvordan en mamma kan gjøre sånt mot sitt lille barn. Men det er tydelig at hun er skikkelig skada, og bærer ingen skam eller mange dårlige følelser lengre - angst selvfølgelig, men.. Jeg klarte først å få en stor emosjonell avstand til moren min, den dagen jeg begynte å forstå at dette ikke var min feil, og at det faktisk er HUN det er noe galt med. 
 

Men kommer aldri til å tilgi hun for at hun er verdens verste mamma. Og alt hun har utsatt meg for. I hennes verden har hun aldri gjort noe galt tilogmed 🙄

Anonymkode: 7fa38...8ce

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Tror nok å anmelde foreldrene dine å gå den veien psykologen sier, er ganske umulig. Saken er foreldet, men som sagt - hvis du har vært i BV-systemet osv, så kan su søke tapt barndom og rettferdsvederlag. 

Anonymkode: 7fa38...8ce

Hvordan vet du at saken er foreldet, når du verken kjenner til hvilke straffebestemmelser som er overtrådt eller alderen på TS? Gjelder det voldtekt, daværende paragraf 195, som omhandler seksuell omgang av barn under 14 år, som tilsvarer 299 i dag, trenger ikke saken nødvendigvis å være foreldet. Hvis saken ikke var foreldet innen 01.juli 2014, så kan den heller aldri foreldes. Foreldelse er komplekst.

[Heydayotheinterweb]

2 hours ago, Topsi said:

Jeg tror det første du må se på, før du gjør noe som helst, er om saken er foreldet. Jeg søkte voldsoffererstatning men fikk avslag basert på foreldelse. Da var det staten jeg søkte,.Men trist om du setter igang og det er forelder, så får du ingenting utav det men bare enda mer problemer. 

Ønsker deg uansett lykke til

Staten ville ikke gitt deg en dritt uansett med mindre du kjempet i 18-20 år i retten for det.
Staten tar, den gir ikke.
Og om noen nevner trygd og dagpenger og whatever her så får de rubbel og bit tilbake i moms og avgifter så de har ikke gitt deg en dritt

[AnonymBruker]

Ulven skrev (6 minutter siden):

Du må finne ut om du er klar for å miste kontakten med familien din hvis du går til sak. (Hvis det er mulig å reise sak.)For dessverre er det slik at noen tar parti med voldsutøveren og det kan du risikere at din familie også gjør. 

Så det koker vel dessverre ned til oppreisning(erstatning) på den ene siden av vektskåla og kontakt med familien på den andre siden. Og så blir det dine følelser som bestemmer hva som veier tyngst.

Denne saken er foreldet for lenge siden. Når man søker erstatning pga tapt barndom, går det ikke gjennom rettssystemet. Det er sivilrettsnemda som bestemmer, og det er da ingen rettssak. De krever inn alle papirer som er på deg i alle systemer i Norge, for å se dokumentasjon på at Kommunen/Staten ikke gjorde jobben sin med å ta deg ut av hjemmet. 

Anonymkode: 7fa38...8ce

[AnonymBruker]

Heydayotheinterweb skrev (Akkurat nå):

Staten ville ikke gitt deg en dritt uansett med mindre du kjempet i 18-20 år i retten for det.
Staten tar, den gir ikke.
Og om noen nevner trygd og dagpenger og whatever her så får de rubbel og bit tilbake i moms og avgifter så de har ikke gitt deg en dritt

Dette er så feil som det får blitt 🤣🤣

Anonymkode: 7fa38...8ce

[AnonymBruker]

Tvillingsjel skrev (2 minutter siden):

Hvordan vet du at saken er foreldet, når du verken kjenner til hvilke straffebestemmelser som er overtrådt eller alderen på TS? Gjelder det voldtekt, daværende paragraf 195, som omhandler seksuell omgang av barn under 14 år, som tilsvarer 299 i dag, trenger ikke saken nødvendigvis å være foreldet. Hvis saken ikke var foreldet innen 01.juli 2014, så kan den heller aldri foreldes. Foreldelse er komplekst.

Nå tolket jeg TS som en voksen dame, hvis det er feil får TS korrigere selv. Det er svært vanskelig å få erstatning hvis man anmelder et familiemedlem sånn, man trenger mye dokumentasjon og beviser. Faren til TS kan nekte, moren til TS kan nekte. Mye kan skje i en slik "privat" sak. Og når saken da er såpass gammel så tror jeg ikke det er mulig, hvis TS er en voksen dame. 
 

Jeg er selv utsatt for grov omsorgssvikt og alt som følger med. Både overgrep og alle typer vold. Kunne aldri falt meg inn å gå i rettssak mot moren min, hun er skada og syk i hodet. Det er barnevernet og kommunen sin feil, at jeg måtte bli boende - derfor får jeg erstatning av nettopp stat og kommune. Det er DET som er vanlig i slike saker. 

Anonymkode: 7fa38...8ce