Hjelp! Utfordrende 4-åring!

[AnonymBruker]

Jeg har en gutt som nettopp fylte fire. Og Gud hjelpe meg, så slitsomt jeg synes det er å være mamma om dagen. 

Morgenen er verst. Har én time fra vi står opp til vi skal ut døren, og dette mener jeg er ganske god tid, siden det kun er 4-åringen som skal gjøres klar. Men alt. tar. så. fryktelig. lang. tid.

For det første bruker han 25-30 minutter på å spise. Så skal vi på badet og gjøre stelle, da kan han bruke flere år (føles det som) bare på å komme seg dit. Så ender jeg etter noen advarsler opp med å måtte bære han på badet, fordi han ikke kommer seg dit selv. Og så har vi da gående.

Da er det «IKKE TA PÅ MEG» når jeg skal hjelpe til med påkledning og tannpuss, hyling, sprelling, sparking og gudene vet hva. Så later han gjerne som at han får vondt en plass mens dette pågår (når jeg for eksempel tar av t-skjorta han har sovet med mens han stritter i mot), og blir fryktelig dramatisk for dette. Jeg vet han ikke får vondt, og kun gjør dette for å flytte fokus fra det som egentlig skjer, til at han liksom får vondt. Da hyler og skriker han for dette, og skal ha meg til å blåse på.

Lydnivået i han er helt fryktelig. Selv prøver jeg å forholde jeg meg ganske rolig (men er ikke alltid det går heller, man når jo et bristepunkt), sier minst mulig og gjør bare det jeg skal gjøre, fordi det ikke går an å snakke til han med måten han skriker og hyler på. Men da blir også det feil, og han blir forbannet og skriker «SNAKK TIL MEG».

Noen ganger får jeg så nok at jeg tar litt tak i han, ser han dypt inni øynene og sier «nå slutter du!».

Ikke av mine stolteste øyeblikk, men noen ganger blir jeg så fryktelig sliten og lei at jeg får nok og blir en dårlig utgave av meg selv. Særlig på morgenen når jeg er trøtt etter å ha vært inne hos barnet flere ganger i løpet av natten fordi han roper at han har mistet dynen og lignende.

Jeg blir helt sprø, og vet ikke hvor lenge jeg klarer å holde dette gående. Lei av å ha dårlig samvittighet når han er sendt i barnehagen for at jeg eventuelt ikke klarte å forholde meg rolig nok, og for at vi måtte starte dagen sånn.

Jeg trigges veldig av lyd, og synes dessverre ikke det er så lett å være pedagogisk og huske på de riktige tingene å si mens det står på og han hyler, roper og skriker for full hals. 

Noen tips?

Anonymkode: 99ba3...ab1

[AnonymBruker]

Noen skrivefeil ser jeg, tilgi meg for det.

Anonymkode: 99ba3...ab1

[AnonymBruker]

PMTO-kurs

Anonymkode: 9a8b0...01e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

PMTO-kurs

Anonymkode: 9a8b0...01e

Hva er det for noe?

Anonymkode: 99ba3...ab1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

PMTO-kurs

Anonymkode: 9a8b0...01e

Er det noe lignende som COS-kurs? Det har jeg isåfall tatt. 

Anonymkode: 99ba3...ab1

[AnonymBruker]

Leste litt om det nå. Takk for tips, skal se nærmere på det.

Anonymkode: 99ba3...ab1

[AnonymBruker]

Får de ikke frokost i barnehagen?

 

Anonymkode: b3e87...d40

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Får de ikke frokost i barnehagen?

 

Anonymkode: b3e87...d40

Da må de være i barnehagen innen et visst klokkeslett, og det er litt ugunstig i forhold til våre arbeidstider.

Anonymkode: 99ba3...ab1

[Kvalitet]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Da må de være i barnehagen innen et visst klokkeslett, og det er litt ugunstig i forhold til våre arbeidstider.

Anonymkode: 99ba3...ab1

Hvis dere begynner såpass sent at han blir levert etter barnehage frokost ville jeg startet morgenen  litt før. 
Hva med å ta et problemområde omgangen og gi klistremerker når det er bra? Eks skriking. Lag fortellinger om innestemme og øv på å praktisere det om morgen. Klistremerke når han klarer det. 
sitte i ro med bordet når han spiser. Gå fra kjøkkenet og direkte til badet uten å leke/tulle underveis osv. 

 

Endret 11. november 2022 av Kvalitet

[Sirinna]

Jeg tror ikke det er veldig unikt det du kjenner på. Har selv to barn, 1-åring og straks 4. 4-åringen har gå-sakte aksjon hver morgen virker det som. Jeg har løst det ved å stå opp tidligere og ha god tid på morgenen. Orker ikke starte dagen med å føle at jeg mislykkes som mor, i tillegg til å sende barn av gårde på barnehagen med dårlig samvittighet. Skal sies at jeg på grunn av jobb kan levere så sent som 9.30 - skjønner det ikke lar seg gjøre for alle.

Jeg lar henne i stor grad ta ansvar for seg selv også. Forklarer for henne «klærne dine ligger der. Nå må du gå og kle på deg, for frokosten din er straks klar». Jada, hun bruker 20 minutter, men det er medregnet i morgenen vår. Jeg orker ikke gå og hakke på henne for det med tidsbruk. 
 

I dag tidlig fikk hun meltdown fordi faren har brukt et peppa gris-plaster som er «hennes» (vi har en full eske). Hun mistet det fullstendig. Hylgråt. Altså egentlig har man jo lyst å skrike «SKJERP DEG! DET ER SNAKK OM ET PLASTER!!!!», men for henne er det jo ekte følelser. Jeg tar meg selv i å telle rolig til ti før jeg reagerer. Så sier jeg »uff ble du skikkelig lei deg nå jenta mi? Jeg skjønner det er fordi du er så glad i å bruke de selv, men pappa hadde skadet seg og trengte plaster, så da måtte han få ta ett av de. Du har jo heldigvis mange. Skal vi forresten se litt på peppa gris mens vi spiser?» ..og da var situasjonen glemt.

Poenget er, barn plukker opp stress, og de håndterer det dårlig. Kan du legge inn mer tid?

[AnonymBruker]

Åh, I feel you! Vi står i akkurat det samme her. Så store følelser! Den high pitched hylinga ringer i ørene flere timer etter. Vondt. Jeg har også ropt "SLUTT", uten hell. Du er absolutt ikke alene med å til tider føle seg en shit mor. Men jeg prøver å tenke at jeg også er bare et menneske, jeg er ikke pedagog så det er ikke jobben min å være så j***lig pedagogisk hele tida, og så forsøker jeg å snakke om det/reparere i etterkant av hendelsene. Tror det er sunt at ungene får se at deres oppførsel også påvirker de andre i familien. 

For tida er det tørking etter dusjen som er problematisk her. Hun blir kald når vi slår av dusjen, men vil ikke tørke seg eller la oss tørke henne..🙃 Har forsøkt å la henne velge håndduk, være et tørkemonster, tørke med tvang, friste med frokost, true med at vi ikke får tid til frokost eller vitaminbjørn, osv. Lite som funker i lengden. 

Nå prøver vi å gjøre kort prosess og lar fireåringen ligge på badegulvet/sitte i dusjen/whatever mens vi går og gjør noe annet. Hun er jo ikke mottakelig for hjelp, logikk eller noe som helst mens det står på. Fjerner oss fra situasjonen for å ikke tilte eller ødelegge hørselen. Bytter kanskje forelder. "Frokosten står på bordet, kom gjerne etter når du er klar." Så bruker hun kanskje noen minutter på å roe seg og ordne seg (!), eller vi går inn igjen når hun er mer mottakelig for hjelp. Kan hende vi tar en prat om reaksjonen i bilen til barnehagen, hvor jeg prøver å vise litt forståelse og så legger vi ei plan for hva vi skal gjøre neste gang for å unngå at hun blir så sint, frustrert, fortvila, .... Det siste der har ikke funka til nå, menmen.. 

Men altså, det å ta et steg tilbake, puste, gjøre noe anna, si fra at vi er tilstede i naborommet og ser fram til at hun kommer etter er det som funker best for alle nå for tiden. Det verst er vel at jeg kjenner meg igjen i henne og selv bare har lyst til å hyle, trashe rommet og legge meg under dyna selv når det står på.😑 Så jeg skjønner jo reaksjonen, men forsøker å lære henne å bruke orda sine og regulere seg, mens jeg gjør det samme med meg selv. Familien❤️

 

Anonymkode: 5afb5...9e7

[AnonymBruker]

Høres ut som min fireåring, du er ikke alene. Hun skal klare ALT selv, og det gjør hun stort sett, men det tar noen ganger fryktelig lang tid som vi ikke har. Og ofte skal hun bare ditt og datt først.. ting som hjelper  litt her: 

Dotur og påkledning før frokost, da er ihvertfall ungen i klær.

Jeg passer på stemmeleie og hvordan jeg sier ting, jeg sier det på en måte som at det er den største selvfølgelighet at nå skal vi kle på oss, nå skal vi ditt og datt. Jeg merker at når mitt kroppsspråk er bestemt, men rolig og positivt, så hører ungene bedre etter. Hvis jeg er stresset, sur eller masete så hører de desto mindre etter. 

 

Anonymkode: 4928d...c18

[AnonymBruker]

Kvalitet skrev (21 minutter siden):

Hvis dere begynner såpass sent at han blir levert etter barnehage frokost ville jeg startet morgenen  litt før. 
Hva med å ta et problemområde omgangen og gi klistremerker når det er bra? Eks skriking. Lag fortellinger om innestemme og øv på å praktisere det om morgen. Klistremerke når han klarer det. 
sitte i ro med bordet når han spiser. Gå fra kjøkkenet og direkte til badet uten å leke/tulle underveis osv. 

 

Det vil dessverre funke veldig dårlig for oss. Han må være i barnehagen innen 7.30 om han skal ha frokost. Vi begynner på jobb kl 9, og leverer vanligvis 8.30. 

Kan jo være verdt et forsøk, men klistremerker har fungert dårlig tidligere. Han bryr seg liksom ikke om det. 

Anonymkode: 99ba3...ab1

[AnonymBruker]

Sirinna skrev (19 minutter siden):

Jeg tror ikke det er veldig unikt det du kjenner på. Har selv to barn, 1-åring og straks 4. 4-åringen har gå-sakte aksjon hver morgen virker det som. Jeg har løst det ved å stå opp tidligere og ha god tid på morgenen. Orker ikke starte dagen med å føle at jeg mislykkes som mor, i tillegg til å sende barn av gårde på barnehagen med dårlig samvittighet. Skal sies at jeg på grunn av jobb kan levere så sent som 9.30 - skjønner det ikke lar seg gjøre for alle.

Jeg lar henne i stor grad ta ansvar for seg selv også. Forklarer for henne «klærne dine ligger der. Nå må du gå og kle på deg, for frokosten din er straks klar». Jada, hun bruker 20 minutter, men det er medregnet i morgenen vår. Jeg orker ikke gå og hakke på henne for det med tidsbruk. 
 

I dag tidlig fikk hun meltdown fordi faren har brukt et peppa gris-plaster som er «hennes» (vi har en full eske). Hun mistet det fullstendig. Hylgråt. Altså egentlig har man jo lyst å skrike «SKJERP DEG! DET ER SNAKK OM ET PLASTER!!!!», men for henne er det jo ekte følelser. Jeg tar meg selv i å telle rolig til ti før jeg reagerer. Så sier jeg »uff ble du skikkelig lei deg nå jenta mi? Jeg skjønner det er fordi du er så glad i å bruke de selv, men pappa hadde skadet seg og trengte plaster, så da måtte han få ta ett av de. Du har jo heldigvis mange. Skal vi forresten se litt på peppa gris mens vi spiser?» ..og da var situasjonen glemt.

Poenget er, barn plukker opp stress, og de håndterer det dårlig. Kan du legge inn mer tid?

Du har nok rett i at jeg lett reagerer med stress når han hyler/somler/ikke hører etter. Særlig når han hyler (siden jeg er så sensitiv for lyd), og veien dit er dessverre kort. 

Kan prøve å stå opp litt tidligere, men problemet da er at jeg må vekke (og da er han gjerne litt trøtt/grintere i utgangspunktet - altså, et litt dårlig utgangspunkt), og jeg sliter veldig med å få lagt tidligere om vi skal rekke middag og å få litt tid med pappaen som stort sett ikke er hjemme fra jobb før kl 18.45.

Han trenger 11 timer søvn, så da legger han seg kl 20.15 og står opp kl 7.15..

Anonymkode: 99ba3...ab1

[AnonymBruker]

Hei!

jeg har også en 4 åring og har vært gjennom to 4 åringer før ham😣 I feel you! 
4 år er en alder hvor barna har myyye følelser, sliter gjerne med å regulere dem(trenger hjelp av oss) og de vil klare alt selv og bestemme mest selv. Dette er en fase, heldivis, som går over - men er også mye viktig de skal lære denne perioden. Min gutt responderer veldig bra på empati/trøst/fang når han har det slik. Si noe medfølende, vær på hans «side». Gi han litt kos og spør om han vil prøve selv.  Hvis han bare skriker og ballerer si « jeg ser du har det vanskelig nå. Jeg vil gjerne hjelpe når du er klar. Du er velkommen til å bare sitte på fanget om du vil en stund.», så gi han tid. Jeg opplever at med en god porsjon empati og tålmodighet så snur de og da går som regel resten av stelleprosessen bra. Viss man begynner med å presse/tvinge/snakke hardt (har gjort det også), da tar det ingen ende og barnet fortsetter i samme bane til vi er ut dørene. 🫠 

lykke til!

Anonymkode: ad8eb...0a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Høres ut som min fireåring, du er ikke alene. Hun skal klare ALT selv, og det gjør hun stort sett, men det tar noen ganger fryktelig lang tid som vi ikke har. Og ofte skal hun bare ditt og datt først.. ting som hjelper  litt her: 

Dotur og påkledning før frokost, da er ihvertfall ungen i klær.

Jeg passer på stemmeleie og hvordan jeg sier ting, jeg sier det på en måte som at det er den største selvfølgelighet at nå skal vi kle på oss, nå skal vi ditt og datt. Jeg merker at når mitt kroppsspråk er bestemt, men rolig og positivt, så hører ungene bedre etter. Hvis jeg er stresset, sur eller masete så hører de desto mindre etter. 

 

Anonymkode: 4928d...c18

Min har ikke tålmodighet til å kle på seg selv, så har ikke lært dette helt enda. Derfor er han avhengig av at jeg hjelper han. 

Vi tar også påkledning etter mat fordi han er fæl til å grise seg ut når han spiser frokost (havregrøt). Hvis ikke skulle jeg gjerne byttet rekkefølge.

Sistenevnte er så sant, og jeg prøver mitt beste. Er bare så fryktelig vanskelig noen ganger når han drøyer så fryktelig.

En tur bort til vinduet for å se om det skjer noe der før han omsider kanskje vender mot badet, så finner han en leke han skal leke litt med, så kommer han på en annen leke og skal inn på rommet sitt for å hente den, så skal han tisse og bruker lang tid på det. Det er liksom ikke måte på. Må nesten le, men er så utrolig frustrerende når det står på!

Anonymkode: 99ba3...ab1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hei!

jeg har også en 4 åring og har vært gjennom to 4 åringer før ham😣 I feel you! 
4 år er en alder hvor barna har myyye følelser, sliter gjerne med å regulere dem(trenger hjelp av oss) og de vil klare alt selv og bestemme mest selv. Dette er en fase, heldivis, som går over - men er også mye viktig de skal lære denne perioden. Min gutt responderer veldig bra på empati/trøst/fang når han har det slik. Si noe medfølende, vær på hans «side». Gi han litt kos og spør om han vil prøve selv.  Hvis han bare skriker og ballerer si « jeg ser du har det vanskelig nå. Jeg vil gjerne hjelpe når du er klar. Du er velkommen til å bare sitte på fanget om du vil en stund.», så gi han tid. Jeg opplever at med en god porsjon empati og tålmodighet så snur de og da går som regel resten av stelleprosessen bra. Viss man begynner med å presse/tvinge/snakke hardt (har gjort det også), da tar det ingen ende og barnet fortsetter i samme bane til vi er ut dørene. 🫠 

lykke til!

Anonymkode: ad8eb...0a4

Takk for gode tips.

Dette med å anerkjenne osv, vet jeg egentlig jo, jeg bare «blacker ut» litt når støynivået blir for høyt. Glemmer hva jeg skal si, rett og slett. Fordi det blir jo å ta på en maske. Empati for barnet er jo dessverre ikke det jeg føler på der og da mens det står på. Kan heller ikke trekke meg vekk fra situasjonen, for da klikker han for det og/kommer hylende etter.

Anonymkode: 99ba3...ab1

[AnonymBruker]

Jeg syntes ikke det er merkelig at 4-åringen blir å oppføre seg slik han gjør, når du bare holder helt tyst. Går han for sakte til badet? Da må du SI ifra at nå skal mamma hjelpe deg, klarer han ikke kle av seg? Nå skal mamma kle av deg, så blir du fin i barnehagen. Sønnen din roper etter anerkjennelse, han skriker «snakk til meg» - for en meget god grunn. Det er akkurat som om du kler av ungen i protest, her må du virkelig skjerpe deg TS. Du valgte jo å få barn? Barn kan ha et enormt lydnivå - det vet alle. Så du må virkelig jobbe med deg selv, for dine issues kan virkelig ikke gå utover et uskyldig barn. Du virker passiv-aggressiv mot barnet, og dette merker 4-åringen godt, det blir dårlig stemning mye fordi du braser rundt og tar med deg ungen - han blir nok sikkert engstelig, redd og forskrekket over oppførselen din. 

Anonymkode: c7abb...55b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Takk for gode tips.

Dette med å anerkjenne osv, vet jeg egentlig jo, jeg bare «blacker ut» litt når støynivået blir for høyt. Glemmer hva jeg skal si, rett og slett. Fordi det blir jo å ta på en maske. Empati for barnet er jo dessverre ikke det jeg føler på der og da mens det står på. Kan heller ikke trekke meg vekk fra situasjonen, for da klikker han for det og/kommer hylende etter.

Anonymkode: 99ba3...ab1

Du trenger ikke å måtte føle empati for barnet, du trenger å si "jeg forstår du blir sint, men mamma må hjelpe deg for vi må jo rekke barnehagen" eller "jeg forstår godt at du blir lei, men vi kan ikke gå i nattklær i barnehagen vel". Dette er ting man må si på autopilot og er ikke vanskelig å si, selv om du ikke klarer å kjenne på empati der og da. Det er snakk om å oppdra barnet sitt faktisk, og jo mindre du anerkjenner og regulerer barnet ditt - jo verre blir det i fremtiden. Du trenger virkelig å jobbe med deg selv TS , for her lar du dine egne "problemer" gå utover ungen din. Egoistisk er det.

Anonymkode: c7abb...55b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg syntes ikke det er merkelig at 4-åringen blir å oppføre seg slik han gjør, når du bare holder helt tyst. Går han for sakte til badet? Da må du SI ifra at nå skal mamma hjelpe deg, klarer han ikke kle av seg? Nå skal mamma kle av deg, så blir du fin i barnehagen. Sønnen din roper etter anerkjennelse, han skriker «snakk til meg» - for en meget god grunn. Det er akkurat som om du kler av ungen i protest, her må du virkelig skjerpe deg TS. Du valgte jo å få barn? Barn kan ha et enormt lydnivå - det vet alle. Så du må virkelig jobbe med deg selv, for dine issues kan virkelig ikke gå utover et uskyldig barn. Du virker passiv-aggressiv mot barnet, og dette merker 4-åringen godt, det blir dårlig stemning mye fordi du braser rundt og tar med deg ungen - han blir nok sikkert engstelig, redd og forskrekket over oppførselen din. 

Anonymkode: c7abb...55b

Nå misforstår du litt her.

De gangene jeg blir stille, er nå han hyler og det ikke er mulig å nå gjennom til han. Er ikke som at jeg ellers ikke snakker til han. Forbereder han på at «nå skal vi snart gå på badet og stelle», sier at «nå må du gjøre deg ferdig, så skal vi gå på badet og gjøre deg klar» osv. Er ikke som at jeg ellers ikke kommuniserer med barnet mitt.

Anonymkode: 99ba3...ab1