Forskjell på behandling for angst og for traumer?

[AnonymBruker]

Har blitt diagnostisert med sosial angst for mange år siden og var i gruppeterapi. Jeg kjente meg ikke igjen i det hele tatt i det de andre fortalte om frykt for angsten, og at angsten var knyttet til spesielle situasjoner. For meg har kroppen alltid vært i alarmberedskap. Det skremmer meg ikke, jeg har hatt tett hals men visste at det var angst og har derfor forholdt meg rolig og holdt kontroll på situasjonen. Den kan riktignok øke eller synke i intensitet men helt uavhengig av situasjon. Jeg er nok ikke klar over triggerne mine. 
 

En annen ting er at jeg ikke opplever meg typisk deprimert. Selv om jeg opplever å miste all energi og slite med å greie dagene så forholder jeg meg distansert til psyken. Jeg ser situasjonen utenfra på en måte og synes bare det er irriterende at det stikkes kjepper i hjulene sånn at jeg hindres å leve livet slik jeg vil. Jeg har alltid håp for fremtiden og jeg vil bare tilbake til den personen jeg er når jeg har godt funksjonsnivå til tross for at det innebærer sterk aktivering i kroppen.

Høres dette kjent ut for dere andre med traumer? Er det vanlig at man distanserer seg til egen psykdom, og ikke passer helt inn i tradisjonelle skjema for angst og depresjon?

Det er først nå i behandling at dette med traumer har kommet opp da jeg aldri før har greid å åpne meg helt. Vil det si at jeg kanskje vil kunne få mer riktig behandling og at fremtidsutsiktene er bedre?

Anonymkode: 90955...ec0

[AnonymBruker]

Ja, håper du får god behandling.  Det er absolutt mulig å få et godt liv!

Anonymkode: d68df...9aa

[AnonymBruker]

Det høres kjent ut for meg med uspesifisert angstlidelse uten traumer. Psykiater mente at jeg hadde noe sosial angst, men jeg synes det var vanskelig å kjenne meg igjen i det. Dette gjør at jeg tenker at ikke all sosial angst oppleves helt likt. Når det er sagt så synes jeg det høres ut som om du er på rett vei nå og jeg tror du har grunn til å håpe på at du kan bli bedre når du har åpnet opp om ting du ikke har greid å snakke om tidligere.

Anonymkode: 72a9b...fe4

[Kvalitet]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Har blitt diagnostisert med sosial angst for mange år siden og var i gruppeterapi. Jeg kjente meg ikke igjen i det hele tatt i det de andre fortalte om frykt for angsten, og at angsten var knyttet til spesielle situasjoner. For meg har kroppen alltid vært i alarmberedskap. Det skremmer meg ikke, jeg har hatt tett hals men visste at det var angst og har derfor forholdt meg rolig og holdt kontroll på situasjonen. Den kan riktignok øke eller synke i intensitet men helt uavhengig av situasjon. Jeg er nok ikke klar over triggerne mine. 
 

En annen ting er at jeg ikke opplever meg typisk deprimert. Selv om jeg opplever å miste all energi og slite med å greie dagene så forholder jeg meg distansert til psyken. Jeg ser situasjonen utenfra på en måte og synes bare det er irriterende at det stikkes kjepper i hjulene sånn at jeg hindres å leve livet slik jeg vil. Jeg har alltid håp for fremtiden og jeg vil bare tilbake til den personen jeg er når jeg har godt funksjonsnivå til tross for at det innebærer sterk aktivering i kroppen.

Høres dette kjent ut for dere andre med traumer? Er det vanlig at man distanserer seg til egen psykdom, og ikke passer helt inn i tradisjonelle skjema for angst og depresjon?

Det er først nå i behandling at dette med traumer har kommet opp da jeg aldri før har greid å åpne meg helt. Vil det si at jeg kanskje vil kunne få mer riktig behandling og at fremtidsutsiktene er bedre?

Anonymkode: 90955...ec0

Du høres umiddelbart ut som du håndterer situasjonene ganske greit., men kanskje ikke helt i kontakt med følelsene dine? Du skriver ikke noe konkret om hvordan disse plagene påvirker livskvaliteten din, men et godt samarbeid med en psykolog vil hjelpe til med å komme frem til rett behandling 😊

[AnonymBruker]

Kvalitet skrev (3 minutter siden):

Du høres umiddelbart ut som du håndterer situasjonene ganske greit., men kanskje ikke helt i kontakt med følelsene dine? Du skriver ikke noe konkret om hvordan disse plagene påvirker livskvaliteten din, men et godt samarbeid med en psykolog vil hjelpe til med å komme frem til rett behandling 😊

Ja man kan kanskje si jeg håndterer situasjonen greit, jeg går inn i alle situasjoner selv om det er vanskelig. Unnviker ikke selv om jeg står i ubehag. Men når det er sagt så har jeg gått på en smell mange ganger. Kroppen takler ikke å stå i høy aktivering over tid så med jevne mellomrom slår den meg ut. Du har rett i at jeg trenger å komme i kontakt med følelsene mine. Men det blir for sterkt for meg. Jeg opplever jo da at når jeg lar de følelsene slippe til så er jeg ikke lenger i stand til å gå på jobb eller mestre hverdagen. Så det er en mestringsstrategi å holde følelsene på avstand. Jeg vil ikke være et offer som lever i gammel drit og bitterhet heller, jeg vil legge det fra meg å gå videre i livet. Men det er visst ikke så enkelt. Blir jevnlig innhentet av fortiden.

Anonymkode: 90955...ec0